HR-1998-729-K - Rt-1998-2036
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-10 |
| Publisert: | HR-1998-00729-K - Rt-1998-2036 (510-98) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Barnevern, Omsorgsovertakelse, Plassering |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1997-00028 K/2A - Høyesterett HR-1998-00729 K, jnr 424/1998 |
| Parter: | A (advokat Alf Bjarne Høyvik) Hjelpeintervenienter: B og C (advokat Marie J Albrektsen) mot X kommune (advokat Nils Geir Vestvik) |
| Forfatter: | Aasland, Gjølstad, Flock |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §477, Barnevernloven (1992) §4-17, §404, §4-14 |
X byrett stadfestet ved dom av 18 august 1997 vedtak av 11 februar 1997 fra Fylkesnemnda for sosiale saker i Y om omsorgsovertakelse av As to barn D og E. Byretten besluttet den 27 august 1997 ikke å ta til følge en begjæring fra A om utsatt iverksettelse av dommen, jf tvistemålsloven §477. Kjæremål fra A ble avvist ved lagmannsrettens kjennelse av 21 november 1997. A har påanket byrettens dom, og ankesaken står for Gulating lagmannsrett hvor hovedforhandling er berammet til 4 januar 1999.
Den 9 september 1998 fremsatte A en begjæring om midlertidig forføyning til lagmannsretten gående ut på at barna ikke skulle flyttes fra hjemmet til hennes foreldre hvor de var blitt boende etter at fosterforeldrene hadde sagt opp fosterhjemsavtalen. Foreldrene, B og C, erklærte hjelpeintervensjon til støtte for A.
Lagmannsretten avsa 9 november 1998 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om midlertidig forføyning avvises."
Lagmannsretten anså at begjæringen om midlertidig forføyning i realiteten var rettet mot iverksettelsen av omsorgsovertakelsen, og at spørsmålet om utsatt iverksettelse etter tvistemålsloven §477 i realiteten var rettskraftig avgjort.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun er enig i at det er tvistemålsloven §477 som regulerer forholdet, men har anført at en avgjørelse etter denne bestemmelsen har begrenset rettskraftvirkning idet man løpende må vurdere hva som er til barnas beste. Begjæringen bygger på etterfølgende omstendigheter i forhold til avgjørelsen høsten 1997 om ikke å utsette iverksettelsen. Spørsmålet er nå om barna skal måtte flytte fra besteforeldrenes hjem og til to institusjoner. Det kan ikke være avgjørende at retten tidligere under andre forutsetninger har vurdert spørsmålet om utsatt iverksettelse med utgangspunkt i flytting fra foreldrehjemmet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Gulating Lagmannsretts kjennelse av 9/11 1998 i sak nr. 97-01924 oppheves."
B og C har også for Høyesteretts kjæremålsutvalg erklært hjelpeintervensjon, og de har lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 09.11.1997 i sak nr. 97-01924 A oppheves."
X kommune har fastholdt at spørsmålet om iverksettelse av vedtaket er rettskraftig avgjort, og kommunen har lagt ned slik påstand:
"Primært: Begjæringen avvises.
Subsidiært: Begjæringen tas ikke til følge."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse ikke gjelder avgjørelsen av et kjæremål, og at kjæremålsutvalgets kompetanse således ikke er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404.
Lagmannsretten har begrunnet sin avvisningskjennelse med at spørsmålet om utsatt iverksettelse "innen rammen av nærværende saksbehandling" ble ansett for å være rettskraftig avgjort. Kjæremålsutvalget vil til dette bemerke at en avgjørelse etter tvistemålsloven §477 ikke kan være til hinder for at en ny begjæring blir tatt under behandling så lenge det pretenderes å foreligge en endret situasjon.
Etter at byretten sommeren 1997 hadde besluttet ikke å utsette iverksettelsen av omsorgsovertakelsen, er denne senere gjennomført, først ved plassering i institusjon i ca et halvt år og senere ved plassering i fosterhjem. Omsorgsovertakelsen var således iverksatt da begjæringen i den aktuelle sak ble fremsatt. Begjæringen vil da gjelde spørsmålet om omsorgsovertakelsen skal opprettholdes. Også dette spørsmål kan prøves av domstolene etter tvistemålsloven §477, jf ordlyden i bestemmelsen.
Når barna bodde hos sine besteforeldre på det tidspunkt lagmannsretten avsa sin kjennelse, skyldtes dette at disse sammen med moren hadde grepet inn. Dette skjedde uten barneverntjenestens medvirkning eller samtykke. Avtalen mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene var sagt opp. Barneverntjenesten hadde i medhold av barnevernloven §4-17 truffet vedtak om et annet omsorgstilbud for barna ved plassering i institusjon.
Tvistemålsloven §477 gir ikke retten adgang til å bestemme hvor barnet skal oppholde seg utenfor foreldrehjemmet mens omsorgsovertakelsen står til prøvelse for domstolene, jf Rt-1991-833. Derimot vil en slik avgjørelse kunne påklages til fylkesnemnda etter barnevernloven §4-17 2. punktum.
Morens påstand for lagmannsretten i tilknytning til begjæringen etter tvistemålsloven §477, gikk ut på at barna skulle bli boende hos besteforeldrene. Så lenge besteforeldrene for barneverntjenesten ikke fremstår som noe aktuelt plasseringsalternativ etter barnevernloven §414, måtte realiteten i morens påstand være at kommunens omsorgsovertakelse ikke lenger skulle opprettholdes. Dette var dermed en begjæring som lagmannsretten hadde plikt til å realitetsbehandle etter tvistemålsloven §477.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling.
Kjæremålsutvalget tilføyer at det under utvalgets behandling av kjæremålsaken er opplyst at barna nå er under barneverntjenestens omsorg, idet de ble plassert på barnehjem 3 desember 1998.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling.