Rt-1991-833
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-07-08 |
| Publisert: | Rt-1991-833 (303-91) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 356 K/1991, jnr. 271/1991 |
| Parter: | X og Y (advokat Knut Lindboe) mot Staten v/Barne- og familiedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat fullmektig Aage Thor Falkanger). |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §477, §404, §474, Barnevernloven (1953) §53 |
Den 6. mars 1991 reiste X og Y sak etter tvistemålsloven kapittel 33, jf. barnevernsloven §53 for Z herredsrett mot Staten v/Barne- og familiedepartementet. Ekteparet krevde at vedtak 1. februar 1991 av fylkesmannen i Vest-Agder om overtagelse av omsorg for X's datter D, født xx.xx.1980, og fellesbarnet S, født xx.xx.1985, skulle kjennes ugyldig. Videre krevde de under henvisning til tvistemålsloven §477 rettens avgjørelse for at barna ikke skulle flyttes til fosterhjem, men bli boende på det barnehjemmet hvor de foreløpig er plassert, frem til rettskraftig avgjørelse i saken foreligger. Z herredsrett traff avgjørelse i sistnevnte spørsmål 29. april 1991 med slik slutning: "Begjæring om oppsettende virkning av Z barnevernsnemnds vedtak om at D og S skal plasseres i fosterhjem, tas ikke til følge." X og Y påkjærte herredsrettens avgjørelse til Agder lagmannsrett som avsa kjennelse 30. mai 1991 med slik slutning: "Begjæringen om at D og S ikke skal flytte i fosterhjem, men bli boende på barnehjem inntil rettskraftig avgjørelse i saken foreligger, avvises."
Saksforholdet ellers fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
X og Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De anfører at tvistemålsloven §477 tolkes feil når retten finner at den er bundet til å velge mellom enten omsorg hos foreldrene eller full gjennomføring av vedtaket om omsorgsovertagelse. Det er i strid med et diskresjonært skjønn etter §477 dersom retten anser seg avskåret fra å velge midlertidig plassering på barnehjem mens sak verserer, jf. det underliggende hensyn til barnets beste.
X og Y har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved herredsretten."
I tilsvaret har Staten v/Barne- og familiedepartementet anført at §477 bare gir retten kompetanse til å beslutte at selve omsorgsovertagelsen ikke skal iverksettes. Det er barnevernet som skal håndtere bl a beslutninger om å flytte barna fra et midlertidig barnehjem til et mer permanent fosterhjem. Det vises til Rt-1987-578 om forståelsen av "tvangsinngrep" i tvistemålsloven §474 og anføres at §477 må forstås tilsvarende.
Staten v/Barne- og familiedepartementet har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder forståelsen av tvistemålsloven §477, nærmere bestemt om paragrafen gir retten adgang til å bestemme hvor barnet skal oppholde seg utenom foreldrehjemmet mens omsorgsovertakelsen står til prøvelse for domstolene. Herredsretten og lagmannsretten har begge lagt til grunn at slik myndighet alene tilkommer barnevernsmyndighetene og har derfor avvist begjæringen fra foreldrene.
I dette spørsmål har utvalget full kompetanse, jf. tvistemålsloven §404 nr. 1 og 3.
Utvalget er enig med de tidligere retter og kan vise til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt. Resultatet følger etter utvalgets mening av prøvelsesreglene i barnevernsloven §53, jf. avgjørelsen i Rt-1987-578. For ordens skyld tilføyes at saken ikke gjelder slik flytting som omhandles i nevnte ledds bokstav c.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.