HR-1998-75-A - Rt-1998-1786
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-20 |
| Publisert: | HR-1998-00075-A - Rt-1998-1786 (448-98) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00436 og LE-1996-00435 - Høyesterett HR-1998-00075 B, nr 70/1998 og nr 71/1998. |
| Parter: | 1. Else Andreassen 2. Harry Olav Østlund 3. Turid Annie Bakke 4. Tollef E Solhaug 5. Bård Tobro (Advokat Steinar Mageli) mot Leif Gunnar Bjørke (Advokat Kristin Bjella - til prøve) og Tor Sund (Advokat Steinar Mageli) mot Leif Gunnar Bjørke (Advokat Kristin Bjella - til prøve) |
| Forfatter: | Skoghøy, Bruzelius, Schei, Aarbakke, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §12, §10, §11, §55, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §373, §384, Skjønnsprosessloven (1917), LOV-1925-07-17, LOV-1935-06-21-8, LOV-1982-12-17-88, Tjenestemannsloven (1983) §1, §3 |
Dommer Skoghøy: Saken gjelder spørsmålet om en konstituert lagdommer kan gjøre tjeneste som rettsformann i lagmannsretten.
Hedmark og Sør-Østerdal jordskifterett avsa 2 november 1995 dom i tvist om eiendomsrett og bruksrett til utmarksarealer mellom eiere av nærmere bestemte eiendommer i Rendalen kommune. Etter retting 2 januar 1996 hadde dommen i forholdet mellom Tor Sund (som eier av gnr 32 bnr 4 og 17) og Leif Gunnar Bjørke (som eier av gnr 32 bnr 2) denne domsslutning: "Søndre Grøtting, gnr. 32 bnr. 4 og 17. Saksøkerens nedlagte påstand pkt 2 tas til følge. Bruksrettighetene til seteren i Grøøting Nedalen er beliggende i Hanestad skog. Samme påstands punkt 1 og 3 - 5 underkjennes med unntak av havn på egen eiendom."
Denne domsslutningen innebar at Tor Sund ikke fikk medhold i at han som eier av gnr 32 bnr 4 og 17 har havnerett på Glommas vestside eller en eierandel i det tidligere fjellsameiet mellom Søndre og Nordre Grøtting, det såkalte Vestfjellsameiet.
I forholdet mellom Else Andreassen (som eier av gnr 32 bnr 11), Harry Olav Østlund (som eier av gnr 32 bnr 12), Turid Annie Bakke (som eier av gnr 32 bnr 6 og 7), Tollef E Solhaug (som eier av gnr 32 bnr 13) og Bård Tobro (som eier av gnr 32 bnr 14) på den ene side og Leif Gunnar Bjørke (som eier av gnr 32 bnr 2) på den andre hadde dommen denne domsslutning:
"Nordre Grøtting, gnr. 32 bnr. 6, 7, 11, 12, 13 og 14.
1. Foruten at alle eiendommer har havn på egen eiendom, tilligger det gnr 32 bnr 6 og 7 havnerett på utgangsbruket på vestsiden av Glomma.
2. Alle saksøkerne tilkjennes hver 1/5 av eiendomsretten til seter i Grøttingneddalen og Nordisetra, samt andel i den tilliggende beiterett de nevnte stedene. Til seteren i Grøttingneddalen hører husbehovsrett i Hanestad Skog og til Nordisetra rett til å benytte bjørkeskogen ved setra til seterbruk.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Tor Sund påanket dommen i forholdet mellom ham og Leif Gunnar Bjørke til Eidsivating lagmannsrett for så vidt han som eier av gnr 32 bnr 4 og 17 ikke hadde fått medhold i at han hadde havnerett på Glommas vestside og eierandel i det tidligere fjellsameiet.
Dommen mellom Else Andreassen med flere på den ene side og Leif Gunnar Bjørke på den andre ble påanket av Leif Gunnar Bjørke for så vidt eieren av gnr 32 bnr 6 og 7 hadde fått medhold i havnerett på utgangsbruket på vestsiden av Glomma i sin helhet og eierne av gnr bnr 6, 7, 11, 12, 13 og 14 hadde fått medhold i eiendomsrett til seter i Nordisetra.
Eidsivating lagmannsrett som bestod av konstituert lagdommer Trond Christoffersen som rettens formann og ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker og tilkalt dommer, byfogd Anne Vinje, avsa 17 november 1997 dom med slik domsslutning:
"Sak 96-00435 A: Tor Sund - Leif Gunnar Bjørke:
1. Anken forkastes.
2. Tor Sund dømmes til å erstatte Leif Gunnar Bjørke sakens omkostninger for jordskifterett og lagmannsrett med kr 44171,87 - førtifiretusenetthundreogsyttien 87/100 - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av kr 11741,22 - ellevetusensjuhundreogførtien 22/100 - fra dommens forkynnelse til betaling skjer.
Sak 96-00436 A: Leif Gunnar Bjørke - Else Andreassen mfl.
1. Leif Gunnar Bjørke frifinnes.
2. Else Andreassen, Harry Olav Østlund, Turid Annie Bakke, Tollef E Solhaug og Bård Tobro dømmes som solidarisk ansvarlige til å erstatte Leif Gunnar Bjørke sakens omkostninger for jordskifterett og lagmannsrett med kr 56546,87 - kronerfemtisekstusenfemhundreog førtiseks 87/100 - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av kr 11741,22 - ellevetusensjuhundreførtien 22/100 - fra dommens forkynnelse til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er i begge tilfeller 2 - to - uker."
Denne dommen er blitt påanket til Høyesterett. I saken mellom Tor Sund og Leif Gunnar Bjørke er dommen påanket av Tor Sund, mens dommen i saken mellom Leif Gunnar Bjørke og Else Andreassen med flere er påanket av Else Andreassen med flere. I begge sakene er anke prinsipalt erklært på grunn av feil ved saksbehandlingen og subsidiært på grunn av feil ved dommens innhold. Som grunnlag for saksbehandlingsankene er anført at lagmannsretten ikke var lovlig sammensatt fordi retten ble administrert av en konstituert lagdommer - konstituert lagdommer Trond Christoffersen. Trond Christoffersen, som er fast dommer ved Hedmarken herredsrett, ble ved vedtak av Justisdepartementet 2 juli 1997 konstituert som lagdommer i lagdommer Eystein Husebyes embete ved Eidsivating lagmannsrett for en periode på seks måneder fra 30 august 1997. Husebye var ved vedtak 27 juni 1997 blitt konstituert som lagdommer i Borgarting lagmannsrett fra 11 august til 31 desember 1997.
Ved kjennelse av 27 april 1998 av Høyesteretts kjæremålsutvalg ble saksbehandlingsankene fra Tor Sund og fra Else Andreassen med flere henvist til behandling i Høyesterett, mens ankene over realitetene ble nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.
For Høyesterett har ankene vært behandlet sammen med tilsvarende saksbehandlingsanke i sak mellom staten v/Hedmark fylkesskattekontor og Per Johannessen (ankesak nr 58/1998, lnr 76B/1998 ( HR-1998-00076 B)).
De ankende parter, Tor Sund og Else Andreassen med flere, har i korte trekk anført:
Domstolsloven §55 annet ledd gir adgang til å oppnevne stedfortredere for faste dommere. Denne bestemmelse løser ikke spørsmålet om hvilke oppgaver en stedfortreder kan utføre. Dette spørsmålet må løses på grunnlag av en tolking av domstolsloven §12 første ledd.
Domstolsloven skiller mellom lagdommere, hjelpedommere (ekstraordinære lagdommere), tilkalte dommere og stedfortredere. Når §12 første ledd sier at i stedet for førstelagmannen eller lagmannen kan "en av lagdommerne" gjøre tjeneste som rettens formann, er det etter de ankende parters oppfatning naturlig å oppfatte bestemmelsen slik at den sikter til fast utnevnte lagdommere. Etter deres mening støttes dette av forarbeidene til bestemmelsen. Bestemmelsen fikk sitt innhold ved lovendring 21 juni 1935 nr 8. Denne lovendring ble forberedt av en komité som var nedsatt til å forberede revisjon av ankeordningen i sivile saker (Ankeordningskomiteen). I Ankeordningskomiteens lovforslag var brukt uttrykket "en av de faste dommere" se Utkast til lov om forandringer i rettergangslovene med motiver (1934), side 25. I Justiskomiteens innstilling til Odelstinget ble dette uttrykket byttet ut med "en av lagdommerne". Dette hadde sammenheng med at Justiskomiteen gikk inn for at de faste dommerne i lagmannsretten skulle betegnes "lagdommere", se Innst O XVIII (1935), side 11. Etter dette er det etter de ankende parters oppfatning naturlig å oppfatte §12 første ledd slik at det bare er fast utnevnte lagdommere som kan administrere lagmannsretten.
I Rt-1996-193 kom Høyesterett til at en ekstraordinær lagdommer ikke kunne gjøre tjeneste som rettsformann. Selv om Høyesterett i denne avgjørelsen holdt åpent om det samme må gjelde for konstituerte dommere, er det etter de ankende parters mening en naturlig konsekvens av denne avgjørelsen at heller ikke konstituerte dommere kan fungere som rettsformann.
Det er i saken fremlagt et notat av 26 mars 1997 fra førstelagmann Arne Christiansen ved Agder lagmannsrett hvor det er lagt til grunn at en dommer som er konstituert i fast lagdommerstilling (egentlig konstitusjon), skal kunne administrere lagmannsretten, men ikke en dommer som er konstituert i annen sammenheng (uegentlig konstitusjon). Et slikt skille byr på rettstekniske vanskeligheter, og etter de ankende parters oppfatning er det heller ikke gode nok reelle grunner for å skille på et slikt grunnlag.
I Rt-1996-1092 har Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalt at det med en av lagdommerne siktes til "en av embetsdommerne". Fra de ankende parters side blir det gjort gjeldende at kjæremålsutvalget ikke med denne uttalelsen har tatt stilling til om konstituerte dommere kan fungere som rettsformenn. Det som ble avgjort, var at ekstraordinære lagdommere ikke kan administrere overskjønn.
Om man skulle forstå uttalelsen i Rt-1996-1092 slik at det er et vilkår for at en lagdommer skal kunne administrere retten, at han er embetsmann, kunne Trond Christoffersen likevel ikke gjøre tjeneste som rettsformann. Etter statstjenestemannsloven §1 nr 2 er det bare dommere som er konstituert ved kongelig resolusjon som er embetsmenn. Christoffersen var ikke konstituert ved kongelig resolusjon, men ved vedtak av departementet med hjemmel i domstolsloven §55 annet ledd, jf forskrift av 8 juli 1954.
De ankende parter har også anført at reelle hensyn taler mot å tillate at konstituerte dommere skal kunne administrere lagmannsretten. Rettens formann er rettens ansikt utad, og i de fleste tilfeller hvor det er aktuelt å la en konstituert lagdommer administrere lagmannsretten, vil de øvrige dommerne enten være to ekstraordinære lagdommere eller en ekstraordinær lagdommer og en tilkalt herreds- eller byrettsdommer. Av hensyn til tilliten til lagmannsretten er det viktig at det i alle fall er med én fast utnevnt dommer.
Etter tvistemålsloven §384 første ledd nr 1 er det at retten ikke har vært lovlig sammensatt en absolutt opphevelsesgrunn.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Ankemotparten, Leif Gunnar Bjørke, har i korte trekk anført:
I motsetning til ekstraordinære lagdommere og tilkalte dommere skal en konstituert lagdommer fylle det embete han er konstituert i og utøve alle de funksjoner som tilligger dette. Innenfor konstitusjonsperioden har han det samme vern mot oppsigelse og avskjed som fast utnevnte embetsmenn.
Slik domstolsloven var vedtatt i 1915, var det både i forhold til domstolslederfunksjonen og i forhold til funksjonen som rettsformann i den enkelte sak uttrykkelig sagt at i tilfeller hvor lagmannen hadde forfall, skulle den eldste av lagdommerne gjøre tjeneste dersom "ingen anden er opnævnt i hans sted", se domstolsloven §11 tredje ledd og §12 tredje ledd, slik disse bestemmelsene opprinnelig lød. Ved lovendring i 1935 gikk bestemmelsen om at en stedfortreder skulle kunne fungere som rettsformann i den enkelte sak ut, men bestemmelsen er beholdt i forhold til domstolslederfunksjonen, se §11 annet ledd. Etter ankemotpartens oppfatning viser dette at lovgiverne har forutsatt at en konstituert lagmann skal kunne fungere som rettsformann.
Det at Ankeordningskomiteen i sin innstilling fra 1934 brukte uttrykket "en av de faste dommere", kan ikke oppfattes slik at komiteen utelukket at konstituerte lagdommere skulle kunne benyttes som rettsformann. Bakgrunnen for at komiteen brukte uttrykket "en av de faste dommere", var at betegnelsen "lagdommer" var gått ut ved tilleggslov av 24 juni 1933. I komitéinnstillingen blir uttrykket "en av de faste dommere" brukt som motsetning til tilkalte dommere.
I odelstingsproposisjonen til lovendringen i 1935 ble det som nytt annet ledd i domstolsloven §10 foreslått en bestemmelse som gav adgang til å oppnevne midlertidige hjelpedommere ved lagmannsretten, mens Ankeordningskomiteens forslag om at bare lagmannen eller "en av de faste dommere" kunne gjøre tjeneste som rettsformann, ble foreslått beholdt. Etter denne tilføyelsen faller etter ankemotpartens syn også hjelpedommere utenfor uttrykket "en av de faste dommere", men heller ikke i odelstingsproposisjonen finnes det holdepunkter for at konstituerte dommere skulle falle utenfor.
I forarbeidene til skjønnsloven er det forutsatt at overskjønn skal kunne bestyres av konstituerte dommere, se Ot.prp.nr.62 (1981-82), side 22, jf side 148. I Rt-1996-1092 viser Høyesteretts kjæremålsutvalg til denne uttalelsen. I avgjørelsen legger kjæremålsutvalget til grunn at spørsmålet om hvem som kan administrere lagmannsretten, må løses på samme måte i forhold til skjønnsloven som i forhold til domstolsloven. Dette må etter ankemotpartens syn innebære at kjæremålsutvalget her har akseptert at en konstituert lagdommer også skal kunne administrere lagmannsretten i andre saker enn overskjønn.
Slik ankemotparten ser det, er det ingen reelle grunner som tilsier at ikke konstituerte dommere skal kunne administrere lagmannsretten. Konstituerte dommere må ha de samme faglige og personlige kvalifikasjoner som fast utnevnte dommere. Riktignok vil konstituerte dommere gjennomgående ha kort "fartstid", men også fast utnevnte dommere har som regel liten erfaring den første tiden etter at de er utnevnt.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Anken over saksbehandlingen forkastes.
2. Leif Gunnar Bjørke tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer."
Mitt syn på saken:
Jeg har kommet til at ankene over saksbehandlingen må forkastes.
Trond Christoffersen ble ved vedtak av Justisdepartementet 2 juli 1997 konstituert som lagdommer i Eystein Husebyes lagdommerembete ved Eidsivating lagmannsrett for seks måneder fra 30 august 1997.
Hjemmel for konstitusjon av dommere finnes i domstolsloven §55 annet ledd og tjenestemannsloven §3 nr 1.
Etter domstolsloven §55 annet ledd 2. punktum kan "stedfortredere" for dommere etter regler som Kongen gir, "for kortere tid eller for en enkelt sak opnevnes av vedkommende regjeringsdepartement når det gjelder lagmannsrettene, og av departementet eller av fylkesmannen når det gjelder herreds- eller byrettene". I forskrift av 8 juli 1954 er Justisdepartementet bemyndiget til "å utferdige konstitusjon under ledighet for inntil 1 år", "å meddele tjenestefrihet og utferdige konstitusjon under denne for inntil 1 år", og "å oppnevne stedfortreder for en enkelt sak". Det er enighet om at Justisdepartementets konstitusjon av Christoffersen ligger innenfor den myndighet departementet har etter denne forskriften.
Dersom det ikke er særlig hjemmel for annet, må en konstituert dommer kunne utøve de samme funksjoner som en fast utnevnt dommer. Spørsmålet blir derfor om det for funksjonen som rettsformann følger noe annet av domstolsloven §12 første ledd.
Det som er fastsatt i denne bestemmelse, er: "I den enkelte sak settes retten med tre dommere når annet ikke er bestemt ved lov. Istedenfor førstelagmannen eller en lagmann, kan en av lagdommerne gjøre tjeneste som rettens formann."
Det ligger ikke noe i ordlyden i denne bestemmelse som kan oppfattes slik at en konstituert dommer ikke skal kunne gjøre tjeneste som rettsformann. Etter min oppfatning kan det heller ikke av forhistorien eller forarbeidene til bestemmelsen utledes noen slik begrensning. Tvert imot gir forhistorien og forarbeidene støtte for at en konstituert dommer kan fungere som rettsformann.
Den ordlyd bestemmelsen nå har, fikk den ved lovendring 2 juni 1995 nr 26, men innholdsmessig har bestemmelsen stått uendret siden 1935 (lovendring 21 juni 1935 nr 8).
Etter domstolsloven slik den opprinnelig var vedtatt, skulle lagmannsrettene - foruten av lagmannen - bestå dels av fast utnevnte lagdommere og dels av meddommere som ble oppnevnt for ett år om gangen eller unntaksvis for et halvt år (§10). I den enkelte sak skulle lagmannsretten settes med lagmannen og to meddommere (§12 første ledd). Hvem som skulle være rettsformann, var regulert av §12 tredje ledd. Denne bestemmelse lød slik: "Hvis lagmanden har forfald, og ingen anden er opnævnt i hans sted, skal den ældste lagdommer gjøre tjeneste som lagmand, men hvis ingen lagdommer er utnævnt, den meddommer, som er nævnt først i opnævnelsen."
Utnevnelse av faste lagdommere forutsatte at lagmannsrettene også skulle behandle sivile saker, se Ot.prp.nr.26 (1933), side 22. Da det ved lov av 17 juli 1925 om midlertidige forandringer i rettergangsordningen ble fastsatt at lagmannsrettene fremdeles bare skulle behandle straffesaker, ble det samtidig bestemt at faste lagdommere ikke skulle utnevnes.
Lovendringen i 1935 ble forberedt av Ankeordningskomiteen. Denne komiteen foreslo at lagmannsrettene skulle ha en lagmann som formann og så mange faste dommere som til enhver tid var bestemt. Dessuten skulle Kongen for ett eller et halvt år om gangen kunne oppnevne dommere og varamenn for dem blant herreds- og byrettsdommerne i lagsognet (Utkast til lov om forandringer i rettergangslovene med motiver (1934), side 5 - lovforslaget §10). For sammensetningen av lagmannsretten i den enkelte sak foreslo Ankeordningskomiteen følgende bestemmelse: "I den enkelte sak settes retten med tre dommere. Istedenfor lagmannen kan en av de faste dommere gjøre tjeneste som formann" (Ankeordningskomiteens innstilling s. 5 - lovforslaget §12 annet ledd).
Som begrunnelse for annet punktum i denne bestemmelse anførte Ankeordningskomiteen: "En uttrykkelig bestemmelse om at også en av de faste dommere kan gjøre tjeneste som rettens formann er ansett nødvendig" (Utkast til lov om forandringer i rettergangslovene med motiver (1934), side 25).
I odelstingsproposisjonen ble det tilføyd en bestemmelse om adgang til å oppnevne midlertidige hjelpedommere. Ankeordningskomiteens forslag om hvem som skulle kunne gjøre tjeneste som rettsformann, ble det derimot ikke gjort noen endringer i, se Ot.prp.nr.23 (1935), side 21, jf side 11. Under behandlingen i Stortingets justiskomité gikk Justiskomiteen inn for at de faste dommerne i lagmannsretten skulle betegnes "lagdommere". Dette var en betegnelse som var gått ut ved tilleggslov av 24 juni 1933, se Utkast til lov om forandringer i rettergangslovene med motiver (1934), side 25. På denne bakgrunn ble ordlyden i Ankeordningskomiteens forslag til §12 annet ledd annet punktum endret, se Innst O XVIII (1935), side 11. Ved lovendringen i 1935 ble bestemmelsen vedtatt med denne ordlyd: "I den enkelte sak settes retten med tre dommere. Istedenfor lagmannen kan en av lagdommerne gjøre tjeneste som formann."
Som det fremgår, var det slik domstolsloven var vedtatt i 1915, ikke noe i vegen for at lagmannsretten skulle kunne settes med en konstituert lagmann eller med en midlertidig oppnevnt lagdommer som rettsformann. Ved lovendringen i 1935 ble loven endret slik at herreds- eller byrettsdommere som var oppnevnt for ett eller et halvt år, og midlertidige hjelpedommere ikke skulle kunne gjøre tjeneste som rettsformann. Derimot var det ikke meningen å gjøre noen endring i ordningen med at en konstituert lagmann eller lagdommer skulle kunne gjøre tjeneste som rettsformann.
Det at en konstituert dommer kan tjenestegjøre som rettsformann i lagmannsretten, har også støtte i forarbeidene til skjønnsloven. I forarbeidene til lov av 17 desember 1982 nr 88 om endring av skjønnsloven er det lagt til grunn at overskjønn kan bestyres av konstituerte lagdommere, se Ot.prp.nr.62 (1981-82), side 22, jf side 148. Når en konstituert dommer kan bestyre et overskjønn, må en konstituert dommer også kunne administrere lagmannsretten i andre saker.
Under henvisning til forarbeidene til domstolsloven kom Høyesterett i Rt-1996-193 til at en ekstraordinær lagdommer ikke kan fungere som rettsformann i lagmannsretten i en straffesak. I Rt-1996-1092 la Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn at det samme må gjelde ved overskjønn. Begge disse avgjørelsene gjelder ekstraordinære lagdommere. Som det fremgår av gjennomgangen av forarbeidene til domstolsloven og forarbeidene til endringen av skjønnsloven i 1982, kommer konstituerte dommere i en annen stilling. I Rt-1996-193 lot Høyesterett det uttrykkelig stå åpent om en konstituert dommer kan fungere som rettsformann i lagmannsretten, og i Rt-1996-1092 viste kjæremålsutvalget til det som er uttalt i forarbeidene til endringen av skjønnsloven i 1982 om at konstituerte dommere kan bestyre overskjønn, uten å kommentere dette.
Høyesterett har i flere avgjørelser fremholdt at dommere av hensyn til domstolenes uavhengighet bør utnevnes fast, og at bruk av konstituerte dommere bør begrenses til det som er strengt nødvendig, se f eks Rt-1984-979 og Rt-1995-506. Dette er jeg enig i. Når det foreligger en lovlig konstitusjon, kan jeg imidlertid ikke se at det er noe til hinder for at en konstituert dommer kan være rettsformann.
Førstelagmann Arne Christiansen ved Agder lagmannsrett har i notat av 26 mars 1997 lagt til grunn at en dommer som er konstituert i fast lagdommerstilling (egentlig konstitusjon) skal kunne administrere lagmannsretten, men ikke en dommer som er konstituert i annen sammenheng (uegentlig konstitusjon), f eks for å avhjelpe restansesituasjonen. I vår sak er det tale om en egentlig konstitusjon, og jeg finner det da ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt en dommer som ikke er konstituert i en fast lagdommerstilling, skal kunne tjenestegjøre som rettsformann. Ut fra det rettskildemateriale som foreligger, stiller jeg meg imidlertid tvilende til om det er grunnlag for å operere med et slikt skille.
Etter min oppfatning kan det heller ikke skilles mellom tilfeller hvor dommeren er konstituert ved kongelig resolusjon, og tilfeller hvor han er konstituert av departementet.
Fra de ankende parters side har som argument mot å tillate at konstituerte lagdommere skal kunne gjøre tjeneste som formann, også vært fremholdt hensynet til tilliten til lagmannsretten. Dette er et argument som har adskillig for seg. Jeg forutsetter imidlertid at det i tilfeller hvor det er aktuelt å la en konstituert dommer gjøre tjeneste som rettsformann, blir nøye vurdert om vedkommende dommer har den erfaring som er nødvendig for å kunne tjenestegjøre som formann. Dette gjelder for øvrig også i tilfeller hvor en nyutnevnt fast dommer skal fungere som formann. For ordens skyld nevner jeg at det fra de ankende parters side har vært presisert at de ikke har hatt innvendinger mot Trond Christoffersens kvalifikasjoner.
Ankene har ikke ført frem. Saken har ikke budt på spesiell tvil. Etter min mening må ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, se tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd. Saksomkostningene fastsettes i samsvar med fremlagt saksomkostningsoppgave til kr 48520,-. Av dette utgjør kr 3520,- utlegg.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Ankene forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Tor Sund, Else Andreassen, Harry Olav Østlund, Turid Annie Bakke, Tollef E Solhaug og Bård Tobro én for alle og alle for én til Leif Gunnar Bjørke 48 520 - førtiåttetusenfemhundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.
Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Schei: Likeså.
Dommer Aarbakke: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
1. Ankene forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Tor Sund, Else Andreassen, Harry Olav Østlund, Turid Annie Bakke, Tollef E Solhaug og Bård Tobro én for alle og alle for én til Leif Gunnar Bjørke 48 520 - førtiåttetusenfemhundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.