HR-1998-94-K - Rt-1998-348
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-19 |
| Publisert: | HR-1998-00094-K - Rt-1998-348 (107-98) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Prosessforutsetning, Selskapsrett, Konkurs |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1997-01380, Høyesterett HR-1998-00094 K, jnr 26/1998 |
| Parter: | Den norske Bank ASA (advokat Peter L Bernhardt) mot Erik Thorne Salvesen (advokat Eli Stavnes) |
| Forfatter: | Gussgard, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §15-4, Konkursloven (1984) §149, Tvistemålsloven (1915), Aksjeloven (1976), §15-1, Foreldelsesloven (1979) §11, §18, §114 |
Saken gjelder spørsmål om konkursåpning.
Den norske Bank ASA fremmet 25 juni 1997 begjæring til Tønsberg skifterett om åpning av konkurs i boet til Erik Thorne Salvesen. Grunnlaget for begjæringen var et krav på 11 364 156 kroner, som ved avtale 23 mai 1997 var blitt overdratt til konkursrekvirenten fra Entranor AS. Ved Tønsberg byretts uteblivelsesdom 20 mars 1997 hadde Entranor AS fått dom for et fremsatt erstatningskrav på det ovennevnte beløp i sak mot Erik Thorne Salvesen. I saken var gjort gjeldende ansvar etter aksjeloven §15-1. Saksøkte begjærte oppfriskning, og begjæringen ble tatt til følge. Erstatningssaken er ennå ikke ferdig behandlet av Tønsberg byrett.
Ved kjennelse 19 september 1997 åpnet Tønsberg skifterett konkurs i boet til Erik Thorne Salvesen.
Erik Thorne Salvesen påkjærte skifterettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som avsa kjennelse 26 november 1997 med slik slutning:
"1. Konkursbegjæringen tas ikke til følge.
2. Den norske Bank ASA tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å erstatte Erik Thorne Salvesen sakens omkostninger for skifteretten og lagmannsretten med i alt kr 135 910 - kroneretthundreogtrettifemtusennihundreogti -."
Om saksforholdet for øvrig vises til skifterettens og lagmannsrettens kjennelser.
Den norske Bank ASA har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført:
Lagmannsrettens lovforståelse er uriktig på flere punkter; iallfall er det uklarheter ved kjennelsesgrunnene som gjør det umulig å prøve om lovforståelsen er riktig.
Lagmannsretten har ikke forstått aksjeloven §15-4 riktig når retten uttaler at det i denne bestemmelsen ligger "noe mer enn hvilket organ som er kompetent til å reise søksmål for domstolen". Bestemmelsen legger til generalforsamlingen å gi selskapet søksmålskompetanse - verken mer eller mindre. Hvis selskapet - som i dette tilfellet - reiser en sak for domstolene uten at slik beslutning er fattet av generalforsamlingen, skal derfor domstolen avvise søksmålet fordi prosessforutsetningen om saksøkers søksmålskompetanse ikke er oppfylt. Lagmannsretten synes å forstå bestemmelsen slik at en beslutning av generalforsamlingen også er en materiell forutsetning for kravet, det vil si at en slik beslutning er nødvendig både for søksmålskompetanse og for at det skal foreligge et materielt krav. Uttalelser i premissene, samt slutningen om ikke å ta til følge konkursbegjæringen istedenfor å avvise den, tyder på en slik forståelse. Det må imidlertid skilles mellom det materielle krav som vil måtte avgjøres på grunnlag av aksjeloven §15-1 og prosessforutsetningene, herunder reglene om søksmålskompetanse.
Lagmannsretten er ikke kompetent til å avgjøre om prosessforutsetningene i den anlagte og verserende erstatningssak for Tønsberg byrett er oppfylt. Lagmannsretten skal bare foreta en prejudisiell prøving av det materielle krav som er fremmet. Selv om konkurs åpnes i skyldnerens bo, vil han kunne få kravet rettslig prøvet under konkursbehandlingen, jf konkursloven §114.
Lagmannsretten har videre forstått aksjeloven §15-4 uriktig når den er kommet til at den protokoll som Den norske Bank ASA fremla for lagmannsretten, ikke kan avhjelpe den prosessuelle mangel så lenge avvisningsspørsmålet ikke er avgjort, jf Rt-1982-1720. Den fremlagte protokoll tilfredsstiller de krav som formelt og reelt må stilles til generalforsamlingens etterfølgende godkjennelse av beslutningen om å gjøre ansvar gjeldende mot Salvesen. I denne forbindelse vises det til at det styret som besluttet å gjøre ansvar gjeldende mot ham, besto av de samme personer som de som utgjorde generalforsamlingen i Entranor AS. Reelt sett hadde generalforsamlingen i Entranor AS truffet beslutning om å gjøre ansvar gjeldende.
Lagmannsrettens begrunnelse er uklar når det gjelder anførselen fra Den norske Bank ASA om at siden kravet ble overdratt til banken fra Entranor AS, er det ikke nødvendig med generalforsamlingsbeslutning for å fremme kravet.
Det selskap som opprinnelig sto som saksøker i det søksmål som ble reist og verserer for Tønsberg byrett, Entranor AS, er senere fusjonert inn i Entranor Holding AS, som deretter endret navn til Entranor AS. Dette selskap ble igjen innfusjonert i Norwegian Oil Trading AS i 1996. I forbindelse med kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg er det fremlagt kopi av generalforsamlingsprotokoll fra sistnevnte selskap, datert 11 desember 1997, hvor det gis en etterfølgende godkjennelse av søksmålet og den måten kravet er reist på. Det er også fremlagt tilleggserklæringer fra de tidligere styremedlemmer i Entranor Holding AS og Entranor AS til bekreftelse av den tidligere beslutning. Videre er fremlagt kopi av ny avtale mellom Norwegian Oil Trading AS og Den norske Bank ASA om overdragelse av kravet. På dette grunnlag foreligger det en etterfølgende godkjennelse av søksmålet og den måten kravet er reist på, som tilfredsstiller kravene i aksjeloven §15-4, jf Rt-1982-1720. Dette utgjør et selvstendig grunnlag for opphevelse av lagmannsrettens kjennelse og hjemvisning av saken til lagmannsretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Den norske Bank ASA tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Erik Thorne Salvesen har inngitt tilsvar og i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har tolket aksjeloven §15-4 riktig. Regelen innebærer noe mer og annet enn å tillegge generalforsamlingen søksmålskompetanse på vegne av selskapet. Det er generalforsamlingen alene som kan avgjøre om krav skal gjøres gjeldende og hvilket krav som skal fremmes. Videre er det generalforsamlingen alene som kan disponere over kravet ved avtale eller på annen måte, for eksempel beslutte saksanlegg. Regelen er en kompetanseregel som innebærer at beslutning av generalforsamlingen er en materiell forutsetning for kravet. På denne bakgrunn er overdragelsen av kravet til Den norsk Bank ASA ugyldig.
Kravet er under enhver omstendighet foreldet, da det ikke foreligger noen gyldig beslutning av generalforsamlingen om å forfølge kravet innen foreldelsesfristens utløp, jf foreldelsesloven §11.
Den for lagmannsretten fremlagte, udaterte bekreftelse på hva som kunne ha vært besluttet, kan ikke tilfredsstille aksjeloven krav om generalforsamlingsvedtak.
Det bestrides at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er uklare og at kjennelsen må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.
Kjæremålsutvalget kan ikke prøve om den nå fremlagte generalforsamlingsprotokoll av 11 desember 1997 kan reparere tidligere mangler ved saksanlegget og konkurskravet. Det ligger utenfor utvalgets kompetanse ved videre kjæremål å prøve dette. Prøvingen forutsetter full bevisføring omkring den påståtte generalforsamling. Kjæremotparten har for øvrig flere innvendinger mot den fremlagte protokoll og dens innhold.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts slutning av 20. november 1997, sak nr. 9701380 K stadfestes.
2. Erik Thorne Salvesen tilkjennes 12 % rente av tilkjente saksomkostninger for skifte- og lagmannsrett - kr 135910,- - kroneretthundreogtrettifemtusen- nihundreogti - regnet fra og med den 18. desember 1997 til betaling skjer.
3. Erik Thorne Salvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 12000,- - kronertolvtusen -."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vurderer saken slik at utvalget har full kompetanse ved behandlingen av kjæremålet, jf nærmere nedenfor.
I Rt-1982-1720 er det antatt at vedtak av generalforsamlingen som omhandlet i aksjeloven §15-4 må anses som en prosessforutsetning, slik at et søksmål skal avvises dersom mangelen ikke er avhjulpet før avgjørelse om avvisning er truffet.
I juridisk litteratur er det gjort gjeldende at det er uriktig å anse generalforsamlingsvedtak etter aksjeloven §15-4 som en prosessforutsetning. Kjæremålsutvalget er imidlertid blitt stående ved at det ikke er grunn til å endre det syn som avgjørelsen i Rt-1982-1720 bygger på om at generalforsamlingsvedtak må anses som en prosessforutsetning.
Den kjærende part har anført at lagmannsretten synes å ha forstått aksjeloven §15-4 slik at et generalforsamlingsvedtak er et materielt krav - et vilkår for at et krav i det hele tatt skal bestå på selskapets hånd.
Lagmannsretten innleder sine egne bemerkninger med å vise til at en konkursbegjæring skal avvises dersom "endel alminnelige prosessforutsetninger ikke er oppfylt". Senere vises det til Rt-1982-1720, og i den forbindelse uttaler lagmannsretten at kravet om vedtak av generalforsamlingen må anses som en relativ prosessforutsetning. Det er deretter vurdert om mangelen må anses avhjulpet i tide, noe lagmannsretten besvarer benektende. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har lagt til grunn at et generalforsamlingsvedtak er et materielt vilkår for å anse at kravet består.
Det er videre anført at lagmannsretten ikke var kompetent til å avgjøre om prosessforutsetningene for den anlagte erstatningssak mot Salvesen er oppfylt. Dersom Salvesen ville bestride kravet under konkursbehandlingen, skal tvisten etter den kjærende parts mening foretas i henhold til bestemmelsen i konkursloven §114.
Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette. Når det etter aksjeloven §15-4 er lagt til generalforsamlingen å gjøre kravet gjeldende, må generalforsamlingsvedtak også anses som en prosessforutsetning i forhold til det å begjære konkurs hos debitor med grunnlag i kravet. Dette innebærer i realiteten et forsøk på inndrivelse av kravet, og har ulike virkninger, blant annet avbrytes foreldelse, jf foreldelsesloven §18. Utvalget finner at dette syn er best i samsvar med at de alminnelige prosessforutsetninger også gjelder ved konkursbegjæring, jf i denne forbindelse konkursloven §149 første ledd om at tvistemålsloven første, annen og fjerde del også gjelder for skifterettens saksbehandling.
Det følger av dette at når generalforsamlingsvedtak ikke foreligger, og dette heller ikke anses reparert ved samtykke, skal retten avvise konkursbegjæringen. Kravet om generalforsamlingsvedtak beskytter angjeldende debitorer, og utvalget antar at vedtak også må anses som en prosessforutsetning i de tilfellene der konkursrekvirenten har fått seg overdratt kravet mot debitor. Ut fra sin vurdering av saken skulle lagmannsretten dermed ha opphevet skifterettens kjennelse og avvist konkursbegjæringen fra skifteretten.
Skifteretten avgjorde saken ut fra en realitetsvurdering av kravet, mens lagmannsretten i realiteten har avvist saken. I slike tilfelle har kjæremålsutvalget full kompetanse, jf Schei II side 358.
Når det gjelder spørsmålet om prosessforutsetningen om generalforsamlingsvedtak er oppfylt, er kjæremålsutvalget under noen tvil kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
Beslutning om å gjøre kravet gjeldende mot Erik Thorne Salvesen ble fattet av styret i Entranor AS. Etter at straffesaken mot ham var avgjort, ble forliksklage uttatt. Entranor AS var 100 % eiet av Entranor Holding AS, og styret i holdingselskapet utgjorde generalforsamlingen i Entranor AS. At det styret som besluttet å gjøre ansvar gjeldende, samtidig utgjorde generalforsamlingen i selskapet, er ikke omstridt i saken. Det må legges til grunn at det skyldtes manglende kunnskap eller en forglemmelse at det ikke ble utferdiget en generalforsamlingsprotokoll i forbindelse med at styremedlemmene besluttet å gjøre ansvar gjeldende. Kjæremålsutvalget finner at det vil være for formalistisk i en sak som denne å legge avgjørende vekt på at en slik protokoll ikke ble utferdiget.
Kjæremålsutvalget legger etter dette til grunn at det i realiteten forelå et generalforsamlingsvedtak da konkursbegjæringen ble fremsatt. Det er da ikke grunnlag for å avvise konkursbegjæringen. Lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve. Utvalget kan ikke se at det var gjort gjeldende anførsler for lagmannsretten som gjør det nødvendig å hjemvise saken til fortsatt behandling for lagmannsretten.
Kjæremålet har ført frem. Avgjørelsen har imidlertid bydd på slik tvil at utvalget ikke finner at det bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.