HR-1999-11-B - Rt-1999-342

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-03-02
Publisert:	HR-1999-00011-B - Rt-1999-342 (83-99)
Stikkord:	Helserett, Komunalrett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om Diakonissehuset hadde krav på å få refundert fra Oslo kommune avskrivninger for investeringer i sykehuset i perioden 1986-88.
Saksgang:	Oslo byrett 04.06.1996 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-2321 A/03, LB-1996-2322 A/03 - Høyesterett HR-1999-00011B, nr 130/1998
Parter:	Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Peter Vagle - til prøve) mot Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg (advokat Roar Bjerknes)
Forfatter:	Skoghøy, Matningsdal, Gussgard, Aarbakke, Aasland
Lovhenvisninger:	Sykehusloven (1969) §10, §11, §12, §19, §1, §2, §4, Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §180, Psykisk helsevernloven (1961), Regnskapsloven (1977), Sosialtjenesteloven (1991) §7-4, Barnevernloven (1992) §5-5

Dommer Skoghøy: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg (heretter kalt Diakonissehuset) drev frem til årsskiftet 1992/93 Lovisenberg sykehus. Saken gjelder spørsmålet om Diakonissehuset har krav på å få refundert fra Oslo kommune avskrivninger for investeringer i sykehuset i perioden 1986-88.

Lovisenberg sykehus er ett av fire sektorsykehus i Oslo. Frem til årsskiftet 1992/93 ble det eid og drevet av Diakonissehuset, som er en ideell stiftelse som driver på "non profit"-basis. Siden sykehusloven trådte i kraft 1 januar 1970, har sykehuset vært innpasset i Oslo kommunes helseplan. På dette grunnlag har Diakonissehuset fått dekket utgifter til driften av sykehuset etter sykehusloven §12, jf §11.

I perioden 1986-88 ble det utført ombyggings- og moderniseringsarbeider ved sykehuset for kr 47.578.000. Samtidig ble det anskaffet inventar og utstyr for kr 5.400.000. Disse investeringene foretok Diakonissehuset i forståelse med kommunen. Investeringene ble finansiert ved lånopptak i Norges Kommunalbank og Kommunal Landspensjonskasse. Etter avtale med Diakonissehuset garanterte kommunen ved lånopptakene som selvskyldnerkausjonist for lånene. Samtidig påtok kommunen seg å dekke renter og avdrag på lånene mot at kommunen skulle tre inn som pantekreditor etter hvert som lånene ble nedbetalt. Både renter og avdrag har vært dekket av kommunen fullt ut.

Med virkning fra 1 januar 1993 ble Lovisenberg sykehus sammen med Menighetssøsterhjemmets sykehus overført til Lovisenberg Diakonale Sykehus AS. Diakonissehuset og Menighetssøsterhjemmet eier hver 50 prosent av aksjene i dette. Overføringen skjedde til bokførte verdier. Samtidig overtok Lovisenberg Diakonale Sykehus AS Diakonissehusets rettigheter og plikter overfor Oslo kommune.

I 1991 gikk Diakonissehuset til søksmål mot Oslo kommune med krav om at kommunen skulle pålegges å betale underskudd ved driften av Lovisenberg sykehus for årene 1987 og 1988. Ved prosesskrift av 16 november 1994 utvidet Diakonissehuset saken med krav om å bli godskrevet avskrivninger ("amortisasjon") for de investeringer som var foretatt i 1986-88. Denne utvidelse av saken motsatte kommunen seg. Oslo byrett avsa 25 januar 1995 kjennelse om at kravet om å bli godskrevet avskrivninger ikke kunne fremmes sammen med saken om dekning av driftsunderskudd, men måtte behandles som særskilt søksmål.

Etter dette anla Diakonissehuset 24 februar 1995 søksmål mot Oslo

Side:343

kommune med krav om å bli godskrevet avskrivninger for de investeringer som var foretatt i 1986-88. Opprinnelig ble det krevd avskrivninger for årene 1991 og 1992, men under saksforberedelsen for byretten ble kravet utvidet til også å gjelde avskrivninger for 1989 og 1990.

Kravet om at Diakonissehuset skulle godskrives avskrivninger, var basert på sykehusloven §10 annet ledd, slik denne bestemmelse lød før lovendring i 1979, jf §12. Etter §10 annet ledd kunne eier av helseinstitusjon som var innpasset i offentlig helseplan, for byggearbeider som var utført etter lovens ikrafttredelse, "belaste driftsbudsjettet med utgifter til amortisasjon og renter for tre fjerdedeler av godkjente kostnader".

Siden kommunen hadde dekket avdragene på lånene i Norges Kommunalbank og Kommunal Landspensjonskasse, krevde Diakonissehuset ikke avskrivningsbeløpet utbetalt, men at dette skulle gå til nedregulering av den pantefordring som kommunen hadde mot Diakonissehuset i anledning av de avdrag kommunen hadde betalt.

Ved Oslo byretts dom av 4 juni 1996 fikk Diakonissehuset delvis medhold. Byretten kom til at Diakonissehuset hadde krav på avskrivninger, men ikke for det beløp Diakonissehuset hadde krevd. Etter byrettens oppfatning kunne avskrivningsbeløpet ikke motregnes i kommunens pantefordring, og byretten avsa derfor dom for at det beløp Diakonissehuset hadde krav på, skulle utbetales.

Byrettens dom har denne domsslutning:

"1. Oslo kommune dømmes til å refundere Diakonissehuset Lovisenberg påførte amortisasjonsutgifter for årene 1991-1992 med i alt kr 1.979.588,- enmillionnihundreogsyttinitusenfemhundreogåttiåtte,-.

2. Oslo kommune dømmes til å erstatte Diakonissehuset Lovisenberg sakens omkostninger med i alt kr 56.397, femtisekstusentrehundreognittisyv,-.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager."

Denne dommen ble av begge parter påanket til Borgarting lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 20 januar 1997 fikk Diakonissehuset fullt medhold i realitetene. Saksomkostningene for byretten ble imidlertid - overensstemmende med byrettens vurdering av salæroppgaven - tilkjent med kr 32.000 mindre enn det Diakonissehuset hadde krevd.

Lagmannsrettens dom har denne domsslutning:

"1. Oslo kommune dømmes til å nedskrive sin fordring mot Diakonissehuset Lovisenberg, sikret med pant i gnr. 20 bnr. 74 i Oslo, med 5758350 - femmillionersjuhundreogfemtiåttetusentrehundreogfemti - kroner.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Oslo kommune til Diakonissehuset Lovisenberg 207.270 - tohundreogsjutusentohundreogsytti - kroner med tillegg av lovens rente av 84.596 - åttifiretusenfemhundreognittiseks - kroner fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom til betaling skjer."

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de underordnede instanser vises til byrettens og lagmannsrettens dommer.

Oslo kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.

Saken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.

Side:344

Den ankende part - Oslo kommune - har i hovedsak anført:

Når det i sykehusloven §10 annet ledd, slik bestemmelsen lød før lovendring i 1979, var fastsatt at eier av sykehus som var innpasset i offentlig helseplan, for byggearbeider som var utført etter lovens ikrafttredelse, kunne belaste driftsbudsjettet med utgifter til "amortisasjon" og renter for tre fjerdedeler av godkjente kostnader, måtte det med "amortisasjon" menes forskuttering av finansieringsomkostninger, og ikke tilskudd. Dette følger både av en naturlig språklig forståelse av uttrykket "amortisasjon", av bestemmelsens plassering i loven og av bestemmelsens formål. Formålet med bestemmelsen var å stimulere til bygging av sykehus, og det som var regulert i §10, var hvordan helseinstitusjoner skulle finansieres. Dersom det hadde vært meningen at sykehuseieren skulle kunne kreve å få dekket avskrivninger, ville det ha vært naturlig å plassere bestemmelsen i §12, jf §11, som omhandler dekning av driftsutgifter. Kommunen har ikke bare dekket tre fjerdedeler av rentene og avdragene på de lån som ble opptatt til finansiering av investeringene, men har dekket alle avdrag og renter fullt ut. Diakonissehuset har ved dette fått et rente- og avdragsfritt lån fra kommunen som ikke forfaller før samarbeidet mellom partene blir brakt til opphør. Etter kommunens syn er dette ikke blitt brakt til opphør ved at Lovisenberg Diakonale Sykehus AS fra 1 januar 1993 overtok driften av Lovisenberg sykehus. Det som skjedde da, var at Lovisenberg Diakonale Sykehus AS trådte inn i Diakonissehusets rettigheter og plikter overfor Oslo kommune. Selv om Diakonissehuset - eller nå: Lovisenberg Diakonale Sykehus AS - plikter å betale avdragsdelen tilbake, har Diakonissehuset ikke noe ytterligere krav mot kommunen. Siden kommunen har dekket alle avdrag og renter fullt ut, har kommunen oppfylt mer enn det Diakonissehuset har krav på etter sykehusloven.

Etter kommunens oppfatning støttes den forståelse av sykehusloven som kommunen gjør gjeldende, av forarbeidene til sykehusloven.

Fra kommunens side hevdes det at den grundigste drøftelse i forarbeidene til sykehusloven finnes i Sosialkomiteens innstilling til Odelstinget. Etter kommunens syn fremgår det av denne at det Sosialkomiteen var opptatt av, var å skaffe dekning for renter og avdrag på lån, se Innst.O.XV (1968-69), side 18. I komitéinnstillingen er det også uttalt at når det offentlige ved innpassing av private institusjoner i offentlige helseplaner påtar seg å dekke utgifter til modernisering og standardheving, "bør det sørges for panterett etter de samme retningslinjer som har vært fulgt for syke/pleiehjem under psykisk helsevern og åndssvakeomsorgen", se Innst.O.XV (1968-69), side 19. Dette viser etter kommunens syn at de beløp som ble ytet av det offentlige, var forutsatt tilbakebetalt. Kommunen har i denne forbindelse også vist til den oppsummering som saksordføreren, Jo Benkow, gav under debatten i Odelstinget, se Forh.O (1969), side 465-466. Fra kommunens side har det vært fremholdt at overføringene fra det offentlige til private sykehus aldri har vært forutsatt å skulle gå til formuesoppbygging for private.

At det ikke har vært meningen at private institusjoner skulle få tilskudd til avskrivninger på byggeomkostninger, men bare få forskuttert avdrag og renter fra det offentlige, fremgår etter kommunens mening også av forhistorien til sykehusloven og av senere lovgivning og lovforslag. Når det gjelder forhistorien til sykehusloven, har kommunen bl a

Side:345

vist til den ordning som man før sykehusloven hadde for institusjoner under lov om psykisk helsevern og institusjoner under åndssvakeomsorgen. Av senere lover og lovforslag har kommunen vist til sosialtjenesteloven §7-4, barneverntjenesteloven §5-5 og forslaget om ny sykehuslov §4-3 i NOU 1991:7 Spesialisthelsetjenesten m m, side 210, jf side 177.

Videre har kommunen fremholdt som et vektig tolkingsmoment Sosialdepartementets rundskriv av 5 oktober 1970, og den praksis som har vært etablert på grunnlag av dette rundskrivet. I rundskrivet er det lagt til grunn at når det offentlige har ytet bidrag til dekning av byggeomkostninger for private sykehus, har det offentlige krav på å få beløpet tilbakebetalt, og at dette tilbakebetalingskrav skal sikres med panterett. Dette syn har vært fulgt i praksis - også i vår sak - uten at det har fremkommet noen innsigelse. Det var først i 1994 at det fra Diakonissehusets side ble gjort gjeldende at Diakonissehuset hadde krav på avskrivninger.

Etter kommunens syn er den forståelse av sykehusloven som den har hevdet, best i samsvar med de reelle hensyn som gjør seg gjeldende. Dersom et sykehus blir vedlikeholdt, synker det normalt ikke i verdi, men på grunn av fall i kroneverdien og stigning i eiendomsprisene vil det tvert imot vanligvis stige i verdi. Utgifter til vedlikehold inngår i de driftsutgifter som det offentlige plikter å dekke etter sykehusloven §12. Det tilbakebetalingskrav det offentlige har for avdrag som det offentlige har dekket, er ikke inflasjonssikret, og er rentefritt. Dette medfører at selv om eieren ikke får avskrive, vil han vanligvis ved opphør av avtaleforholdet sitte igjen med en gevinst. Skulle det unntaksvis skje at sykehusbygningen ved opphør av avtaleforholdet er mindre verdt enn den gjeld som fortsatt måtte hvile på eiendommen, anser kommunen seg pliktig til å dekke differansen.

Fra Diakonissehusets side har det bl a vært vist til skattelovens avskrivningsregler. Til dette har kommunen bemerket at reglene om dekning av amortisasjonsutgifter etter sykehusloven og avskrivninger etter skatteloven er så vidt forskjellige at det ikke kan trekkes noen paralleller. Etter skatteloven vil f eks avskrivninger som overstiger verdiforringelsen, komme til beskatning ved avhendelse.

Når det gjelder avskrivning for inventar og utstyr, har kommunen anført at inventar og utstyr som anskaffes samtidig med at det blir utført byggearbeider, må komme i samme stilling som byggearbeidene. Fra kommunens side er det i denne forbindelse bl a vist til at utgifter til "innredning" i sykehusloven §10 første ledd er nevnt sammen med utgifter til "planlegging", "oppføring", "utvidelse" og "ombygging". Kommunen har også vist til uttalelser i Innstilling om sykehusordningen (1963), side 30 og i NOU 1977:22 Finansiering av helseinstitusjoner, side 47. Dersom inventar og utstyr blir skiftet ut eller blir anskaffet uten at det skjer som ledd i ombygging, kan sykehuseieren derimot etter kommunens syn utgiftsføre inventaret eller utstyret og få det dekket som driftsutgift. På denne måte vil verdien av inventar og utstyr kunne holdes intakt uten at sykehusets gjeldsbyrde økes.

For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at Diakonissehuset har krav på avskrivninger, har kommunen ikke innvendinger mot den beregning av avskrivningsbeløpet som Diakonissehuset har foretatt.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

Side:346

"1. Oslo kommune frifinnes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av renter fra to uker etter de respektive dommers forkynnelse til betaling skjer."

Ankemotparten - Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg - har i hovedsak anført:

De ombyggingsarbeider og de investeringer i inventar og utstyr som ble foretatt i 1986-88, var nødvendige dels på grunn av pålegg fra Helsedirektoratet og Arbeidstilsynet, og dels fordi sykehuset var forfalt i en slik grad at det ikke var egnet til å fylle sin funksjon som sektorsykehus for Oslo kommune. Verdien av investeringene er gjenstand for forringelse som følge av slit, elde og utidsmessighet. Hvis verdifallet ikke kompenseres ved at Diakonissehuset får kompensasjon for avskrivninger, blir Diakonissehuset påført tap. Som paralleller har Diakonissehuset vist til skattelovens og regnskapslovens avskrivningsregler.

Etter Diakonissehusets oppfatning kan det både etter den opprinnelige ordlyden i sykehusloven §10 annet ledd og på bakgrunn av forarbeidene til bestemmelsen ikke være tvil om at det med "amortisasjon" i denne bestemmelsen må menes avskrivninger, og ikke betaling av avdrag mot tilbakebetalingsplikt. Før lovendringen i 1979 sa bestemmelsen at sykehuseieren skulle kunne "belaste driftsbudsjettet" med utgifter til amortisasjon og renter. Det at utgiftene skulle kunne belastes driftsbudsjettet, viser at det var tale om en kostnad, og ikke et lån. Dette fremgår også klart av forarbeidene. Diakonissehuset har på dette punkt bl a vist til Innstilling om sykehusordningen (1963), side 28, 34, 41 og 45, Ot.prp.nr.36 (1967-68), side 98-101 og 112 og Innst.O.XV (1968-69), side 18.

Diakonissehuset har også påpekt at Oslo kommune etter den nåværende regel i sykehusloven §10 annet ledd har krav på å få en andel av amortisasjonsutgiftene refundert fra staten. Dette viser at kommunens dekning av amortisasjonsutgifter ikke kan oppfattes som lån, men som tilskudd.

Den ordning som man før sykehusloven hadde for finansiering av institusjoner under lov om psykisk helsevern og institusjoner under åndssvakeomsorgen, kan etter Diakonissehusets oppfatning ikke gi noe bidrag til forståelse av sykehusloven. Det fremgår av Ot.prp.nr.36 (1967-68), side 97 at man ved sykehusloven tok sikte på å innføre en nyordning. Heller ikke senere lovgivning om andre forhold kan gi grunnlag for å bortfortolke sykehuslovens bestemmelser.

Når det gjelder inventar og utstyr, mener Diakonissehuset at det følger direkte av §12, jf §11 at avskrivninger må dekkes av kommunen. Bestemmelsen i §10 første ledd kan ikke omfatte inventar og utstyr. Når inventar og utstyr faller utenfor §10 første ledd, trenger man for inventar og utstyr ikke gå omvegen om §10 annet ledd for å finne hjemmel for kompensasjon for avskrivninger.

I vår sak har Oslo kommune etter avtale med Diakonissehuset betalt alle renter og avdrag på de lån som Diakonissehuset opptok til finansiering av investeringene mot at avdragsdelen blir tilbakebetalt. Dette kan imidlertid etter Diakonissehusets syn ikke influere på Diakonissehusets krav på å få slik kompensasjon for avskrivninger som følger av sykehusloven. Siden kommunen har dekket alle avdragene, har imidlertid

Side:347

Diakonissehuset ikke krevd avskrivningsbeløpet utbetalt, men bare fremsatt krav om nedregulering av kommunens krav på tilbakebetaling av de avdragsbeløp som kommunen har betalt.

For byggeomkostninger følger det av sykehusloven §10 annet ledd at avskrivningene skal beregnes på grunnlag av tre fjerdedeler av historisk kostpris, mens det for avskrivning på inventar og utstyr ikke finnes noen tilsvarende begrensning. For inventar og utstyr må avskrivningene derfor beregnes på grunnlag av full historisk kostpris.

Etter avtale har kommunen betalt alle renter fullt ut. Det at kommunen har dekket alle renter fullt ut, og ikke bare med tre fjerdedeler som forutsatt i sykehusloven §10 annet ledd, kan imidlertid ikke medføre noen begrensning i det beløp Diakonissehuset har krav på å få refundert i avskrivninger.

Bestemmelsen i §10 annet ledd overlater til Kongen å fastsette avskrivningstidens lengde ved forskrift. For kommunens refusjon fra staten (eller før lovendring i 1990: fra folketrygden) er det ved forskrift av 21 februar 1986 fastsatt en avskrivningstid på 40 år for byggearbeider og 10 år for inventar og utstyr. Disse avskrivningstidene bygger på uttalelser i Ot.prp.nr.36 (1967-68), side 100, NOU 1977:22 side 47 og forvaltningspraksis. Etter Diakonissehusets syn må disse avskrivningstidene også legges til grunn i forholdet mellom Diakonissehuset og kommunen.

De byggearbeider som ble utført i 1986-88, beløp seg til kr 47.578.000. Når 75 prosent av dette fordeles over 40 år, blir det årlige beløpet kr 899.587,50. For de fire år denne saken gjelder, blir beløpet kr 3.598.350.

Investeringene i inventar og utstyr utgjorde kr 5.400.000. Når dette fordeles over 10 år, blir det årlige beløp kr 540.000. For de fire år saken gjelder, blir beløpet kr 2.160.000.

Det samlede avskrivningsbeløp Diakonissehuset har krav på, utgjør etter dette kr 5.758.350.

Diakonissehuset har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes, likevel slik at Diakonissehuset Lovisenberg tilkjennes fulle saksomkostninger i samsvar med omkostningsoppgaven for byretten.

2. Diakonissehuset Lovisenberg tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Partene har lagt til grunn at saken må løses på grunnlag av sykehusloven slik den opprinnelig var vedtatt. Dette er jeg enig i. Det har med de endringer som senere er foretatt, ikke vært tilsiktet å gjøre noen endring som har betydning for de spørsmål vår sak gjelder.

I vår sak ble det i forbindelse med de investeringer som ble foretatt i 1986-88, inngått avtale mellom Diakonissehuset og Oslo kommune om hvordan investeringene skulle finansieres. Etter denne skulle investeringene finansieres ved at Diakonissehuset tok opp lån i Norges Kommunalbank og Kommunal Landspensjonskasse. Kommunen garanterte som selvskyldnerkausjonist for lånopptakene. Samtidig påtok kommunen

Side:348

seg å dekke renter og avdrag på lånene mot at kommunen skulle tre inn som pantekreditor etter hvert som lånene ble nedbetalt. I samsvar med denne avtale er alle renter og avdrag blitt dekket av kommunen.

Som Høyesterett påpeker i Rt-1985-1221, er det ikke noe i vegen for at det offentlige overfor en privat sykehuseier kan påta seg forpliktelser utover det som følger av sykehuslovens bestemmelser. På den annen side må en privat sykehuseier også kunne frafalle rettigheter etter sykehusloven. Det er her tale om økonomiske forhold som med hjemmel i privatautonomien må kunne reguleres ved avtale.

Den avtale som er inngått mellom Diakonissehuset og kommunen, foreligger ikke i form av noe skriftlig og undertegnet avtaledokument, men i form av vedtak av Oslo bystyre. Fra kommunens side er det ikke påberopt at Diakonissehuset ved avtale har fraskrevet seg rettigheter som Diakonissehuset har etter sykehusloven.

Sykehusloven §10 første og annet ledd lød opprinnelig slik: "Det påligger eier av helseinstitusjon å utrede utgiftene til planlegging, oppføring, utvidelse, ombygging og innredning av institusjonen.

For byggearbeider, som utføres etter lovens ikrafttredelse og som går inn under reglene i §2 eller §4, kan helseinstitusjonen i samsvar med regler fastsatt av Kongen belaste driftsbudsjettet med utgifter til amortisasjon og renter for tre fjerdedeler av godkjente kostnader."

Etter §11 skulle kurpenger for helseinstitusjoner som gikk inn under loven, fastsettes av Kongen, og etter §12 første ledd skulle syketrygden dekke 85 prosent av de kurpenger som var godkjent etter §11. For offentlige helseinstitusjoner skulle de resterende 15 prosent dekkes av institusjonseieren. For private helseinstitusjoner som var innpasset i offentlig helseplan, var det i §12 tredje ledd fastsatt at den del av driftsutgiftene som ikke ble dekket av syketrygden, skulle dekkes av den eller de fylkeskommuner institusjonen samarbeidet med. For Oslos vedkommende fulgte det av §19 at de bestemmelser som gjaldt fylkeskommunen, skulle få tilsvarende anvendelse i forhold til kommunen.

Senere er det kurpengesystem som loven opprinnelig bygde på, blitt erstattet med rammetilskudd fra staten. Samtidig er bestemmelsen i §10 annet ledd endret, slik at den nå bare regulerer forholdet mellom fylkeskommunen og staten (eller for Oslos vedkommende: forholdet mellom kommunen og staten). Den andel av byggeomkostningene som refunderes av staten, er også blitt redusert. Bestemmelsen i §10 annet ledd lyder i dag slik: "For byggearbeider ved sykehus som utføres etter lovens ikrafttredelse og som inngår i plan etter §2, jfr. §4, refunderer staten 50 prosent av utgiftene til amortisasjon og renter for tre fjerdedeler av godkjente kostnader. Kongen kan fastsette forskrifter for beregning og utbetaling av refusjonen."

Som nevnt må spørsmålet om hvorvidt Diakonissehuset har krav på å få kompensasjon for avskrivninger for de investeringer som ble foretatt i 1986-88, løses på grunnlag av sykehusloven slik den opprinnelig lød.

Side:349

Etter min mening kan det ikke være tvilsomt at sykehusloven §10 annet ledd, jf §12 tredje ledd, slik disse bestemmelsene lød før lovendring i 1979, gav private sykehuseiere krav på å få refundert fra det offentlige avskrivninger for byggeomkostninger med tre fjerdedeler av historisk kostpris.

Det første trinn i forberedelsen av sykehusloven ble utført av Sykehusordningskomiteen. I Sykehusordningskomiteens innstilling heter det bl a: "Sykehusordningskomiteen foreslår at ansvaret for finansieringen av anlegg av sykehus skal hvile på den som har plikten til å sørge for at det er tilstrekkelig kapasitet i slike institusjoner, dvs. i prinsippet fylkeskommunen, eventuelt fylkeskommuner i fellesskap når to eller flere slike går sammen om anlegg av sykehus. ...

På den annen side foreslår komitéen at belastningen av renter og avskrivning blir tatt med blant de driftsomkostninger som skal danne grunnlaget for kurpengesatsen, og at man for så vidt legger til grunn en mer forretningsmessig vurdering enn i dag. ...

Å se bort fra avskrivninger er ensbetydende med definitivt å forbruke den kapital som er nedlagt i anlegget og ikke planmessig skape tilstrekkelig grunnlag for fornyelse. Å ta hensyn utelukkende til avdrag på lånekapital er bare et skritt på veien til forsvarlig økonomisk budsjettering og kan holde sykehuseierne tilbake fra investering av disponibel egenkapital. Å regne inn i grunnlaget bare renter av lånekapital fører samme vei og vil virke urettferdig overfor sykehuseierne som skaffer kapital på annen måte enn ved lån. Det må være en forutsetning at avskrivningsbeløp i driftsregnskapet, beløp som i avtalt grad blir dekket gjennom kurpengesatsene, blir nyttet til avdrag på lån til anlegget og for øvrig bli avsatt til fond som i sin tur skal finansiere nybygging m.v." (Innstilling om sykehusordningen (1963), side 27-28).

På dette grunnlag foreslo Sykehusordningskomiteen følgende lovbestemmelse: "I de utgifter som danner grunnlaget for beregning av kurtakst, inngår også forrentning og amortisasjon av den i institusjonen nedlagte kapital. Den del av kurtaksten som skyldes amortisasjonsbeløp skal benyttes til dekning av avdrag på lån som er opptatt til finansiering av anlegget. For øvrig avsettes beløpene til et fond hvis midler bare kan nyttes til nyinvestering i slike godkjente institusjoner som nevnt i §1. I særlige tilfelle kan departementet på de vilkår det setter, tillate at midler tilhørende dette fond blir anvendt til investering i andre helseinstitusjoner enn nevnt i §1." (Innstilling om sykehusordningen side 45 - lovforslaget §10 nr 1 annet ledd).

I odelstingsproposisjonen gikk Sosialdepartementet inn for å begrense amortisasjonsadgangen til å gjelde byggearbeider som var foretatt etter ikrafttredelsen av sykehusloven, og amortisasjonsgrunnlaget ble foreslått fastsatt til to tredjedeler av godkjente kostnader. Som følge av dette ble Sykehusordningskomiteens forslag om at amortisasjonsbeløp som ikke ble benyttet til betaling av avdrag på lån, skulle avsettes til et fond, ikke fulgt opp. Men også i odelstingsproposisjonen fremgår

Side:350

det klart at det med "amortisasjon" er ment bedriftsøkonomisk avskrivning. Det uttales her bl a: "Som forholdene har vært i det meste av etterkrigstiden har syketrygden bare delvis dekket de faktiske driftskostnader ved de alminnelige sykehus, spesialsykehusene og sykestuene.

Blant driftskostnadene har da ikke vært medregnet renter og avskrivninger av den investerte kapital. ...

Sykehusordningskomitéen har i sin innstilling foreslått at renter og avskrivninger av hele den investerte kapital i sykehusbygg siden 1945, bortsett fra statstilskudd, samtykkes medtatt blant driftsutgiftene og således inngå i kurtakstgrunnlaget. ...

Til dette vil departementet bemerke at det er enig i komitéens grunnsyn: det må søkes lagt til grunn et mer kostnadsbevisst syn enn hva tilfelle er i dag når det gjelder sykehusdrift dersom vårt samfunn skal kunne skaffe realøkonomisk dekning for denne. Således bør det sørges for at sykehuseiere får driftsinntekter som til enhver tid står i rimelig forhold til driftskostnadene. For å sikre nødvendig vedlikehold, modernisering og videre utbygging av helseinstitusjoner slik at de hele tiden mest mulig svarer til den medisinske utvikling og samfunnets behov, er det nødvendig at sykehuseiere får samtykke til at det i kurtakstgrunnlaget medtas renter og avskrivninger av i hvert fall en del av den investerte kapital. ...

Som det fremgår av lovutkastets §10, foreslår Sosialdepartementet at helseinstitusjonene etter nærmere regler fastsatt av Kongen får adgang til å belaste driftsbudsjettene med utgifter til amortisasjon og renter for to tredjedeler av godkjente kostnader. Departementet ser dette som et ledd i arbeidet med å skape rimelige midler for sykehuseierne til å løse de store og til dels forsømte oppgaver som pålegges dem i henhold til denne lov" (Ot.prp.nr.36 (1967-68), side 99-100).

Under behandlingen i Stortinget ble departementets forslag vedtatt, men med den endring at avskrivningsgrunnlaget ble fastsatt til tre fjerdedeler av godkjente kostnader.

Fra kommunens side har det vært vist til at det i Sosialkomiteens innstilling til Odelstinget er forutsatt at det offentlige må skaffe seg panterett for overføringer til private institusjoner. Det har i denne forbindelse vært vist til følgende uttalelse i innstillingen: "I forbindelse med innpassing av private helseinstitusjoner i fylkenes samlede planer blir det behov for kapital til nødvendige moderniseringer og standardheving. Det forutsettes opprettet nærmere avtaler om fordeling av slike utgifter over et rimelig tidsrom. Når det offentlige tar på seg utgifter av denne art bør det sørges for panterett etter de samme retningslinjer som har vært fulgt for syke/pleiehjem under psykisk helsevern og åndssvakeomsorgen" (Innst.O.XV (1968-69), side 19).

Etter min oppfatning kan denne uttalelsen ikke ta sikte på ytelser som gis som kompensasjon for avskrivninger, men må ta sikte på tilfeller hvor det offentlige påtar seg ansvar for finansiering av anleggsomkostninger ved private sykehus utover dekning av avskrivninger. Det fremgår av komitéinnstillingen at Sosialkomiteen var oppmerksom på at

Side:351

mens avskrivningstiden etter §10 annet ledd var forutsatt satt til 40 år, var nedbetalingstiden for lån til sykehusformål normalt 20 år, se Innst.O.XV (1968-69), side 18. På denne måten vil det oppstå et likviditetsgap som sykehuseieren har behov for å finansiere, og i forhold til private sykehus er det naturlig at det offentlige vil tre støttende til her. Etter min mening er det på denne bakgrunn den uttalelse fra Sosialkomiteens innstilling som er gjengitt ovenfor, må forstås. Det samme gjelder den uttalelse om panterett som saksordføreren, Jo Benkow, kom med under debatten i Odelstinget, se Forh.O (1969), side 465-466.

Etter dette finner jeg det klart at Diakonissehuset må ha krav på å få kompensasjon for avskrivninger av de investeringer som ble foretatt i 1986-88.

Fra kommunens side har det vært vist til Sosialdepartementets rundskriv av 5 oktober 1970. Jeg er enig med kommunen i at dette rundskrivet forutsetter at private sykehuseiere som får bidrag fra det offentlige til dekning av byggeomkostninger, har plikt til å betale bidragene tilbake. Denne tolking har imidlertid ingen holdepunkter i ordlyden i sykehusloven, og den er også klart i strid med den forståelse av loven som følger av forarbeidene. Under disse omstendigheter kan rundskrivet ikke tillegges noen vekt.

Partene er uenige om avskrivninger på inventar og utstyr på samme måte som avskriv ninger på byggeomkostninger skal begrenses til tre fjerdedeler av historisk kostpris, eller om avskrivninger på inventar og utstyr skal beregnes på grunnlag av full kostpris.

Hjemmelen for at avskrivninger på byggeomkostninger må begrenses til tre fjerdedeler av historisk kostpris, er sykehusloven §10 annet ledd slik bestemmelsen lød før lovendring i 1979. Det uttrykk sykehusloven §10 annet ledd brukte, var "byggearbeider". Etter min oppfatning faller inventar og utstyr utenfor en naturlig språklig forståelse av dette uttrykket.

Etter Sykehusordningskomiteens innstilling skulle utstyr som ble anskaffet i forbindelse med nybygg eller ombygginger, behandles på samme måte som byggeomkostninger, mens senere fornyelse av utstyr skulle betraktes som en vanlig driftsomkostning, se Innstilling om sykehusordningen side 30. Til dette er imidlertid å bemerke at etter Sykehusordningskomiteens forslag skulle byggeomkostninger kunne avskrives fullt ut, og ikke bare med tre fjerdedeler av historisk kostpris. Begrensningen i adgangen til å avskrive byggeomkostninger kom først inn i odelstingsproposisjonen, og her er utstyr ikke spesielt nevnt.

Etter min oppfatning taler de beste grunner for at inventar og utstyr skal kunne avskrives fullt ut. Både i odelstingsproposisjonen og Sosialkomiteens innstilling til Odelstinget opereres det med en avskrivningstid på byggeomkostninger på 40 år, se Ot.prp.nr.36 (1967-68), side 100 og Innst.O.XV (1968-69), side 18. Dette tyder på at det bare er omkostninger som knytter seg til selve bygge- eller ombyggingsarbeidene som er forutsatt omfattet av §10 annet ledd. For inventar og utstyr vil en avskrivningstid på 40 år være en urimelig lang avskrivningstid.

Det at inventar og utstyr skal kunne avskrives fullt ut, er også best i samsvar med de reelle hensyn som gjør seg gjeldende. Både bygninger og inventar og utstyr vil falle i verdi som følge av slit, elde og utidsmessighet, men for bygninger vil verditapet sjelden bli totalt. Selv om en

Side:352

bygning er helt nedslitt, vil den som regel ha igjen en restverdi. Inventar og utstyr har en kortere økonomisk levetid, og for inventar og utstyr vil verditapet ved utløpet av gjenstandens økonomiske levetid ofte være totalt.

I tillegg kommer at jeg vanskelig kan se at det skal være noen grunn til at adgangen til å avskrive inventar og utstyr skal være forskjellig etter som om inventaret eller utstyret er anskaffet i forbindelse med byggearbeider eller ikke.

At inventar og utstyr skal kunne avskrives fullt ut, synes også å være forutsatt i forskrift av 21 februar 1986 om refusjon av godkjente kostnader til amortisering og renter. Etter denne forskriften får kommunen refundert fra staten 50 prosent av tre fjerdedeler av byggeomkostningene, mens utgifter til inventar og utstyr refunderes med 50 prosent av full kostpris (forskriftens §4).

Det avskrivningsbeløp Diakonissehuset har krevd kompensasjon for, er beregnet ut fra en avskrivningstid på 40 år for byggeomkostningene og 10 år for omkostningene til inventar og utstyr. Disse beregningene bygger på de avskrivningsperioder som er fastsatt for kommunens refusjonskrav mot staten, se forskrift av 21 februar 1986 om refusjon av godkjente kostnader til amortisering og renter §4. For byggearbeiders vedkommende er dette i samsvar med forutsetninger i Ot.prp.nr.36 (1967-69), side 100 og Innst.O.XV (1968-69), side 18, mens det for inventar og utstyr ikke finnes noen uttalelse i forarbeidene om hvor lang avskrivningstiden bør være. Fra kommunens side er det ikke fremsatt innvendinger mot lengden av de avskrivningsperioder som Diakonissehuset har lagt til grunn for sine beregninger. Etter dette legger jeg de beregninger som Diakonissehuset har gjort, til grunn. Disse munner ut i et samlet kompensasjonskrav for avskrivninger for årene 1989-92 på kr 5.758.350.

Diakonissehuset har ikke krevd avskrivningsbeløpet utbetalt, men bare krevd at dette skal gå til nedregulering av kommunens pantesikrede krav på tilbakebetaling av de avdragsbeløp som kommunen har betalt. Fra kommunens side er det ikke gjort innvendinger mot at Diakonissehusets krav på kompensasjon for avskrivninger blir oppfylt på denne måte.

Anken har vært forgjeves. Ved lagmannsrettens dom ble Diakonissehuset tilkjent saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finner jeg at Diakonissehuset også må tilkjennes omkostninger for Høyesterett.

For byretten innleverte advokat Roar Bjerknes på vegne av Diakonissehuset en omkostningsoppgave på kr 116.596, hvorav kr 112.000 var salær og kr 4.596 var utgifter. Selv om byretten anså saken for å være kompleks, reduserte den salæret til kr 80.000. Denne reduksjon ble opprettholdt av lagmannsretten. For Høyesterett har Diakonissehuset krevd seg tilkjent fulle saksomkostninger for byretten i samsvar med omkostningsoppgaven.

Hovedforhandlingen for byretten gikk over to dager. Rettskildematerialet i saken er nokså uoversiktlig. Under disse omstendigheter finner jeg ikke tilstrekkelig grunn til å redusere det salærkrav advokat Bjerknes fremsatte for byretten.

I samsvar med krav fra Diakonissehuset tilkjente lagmannsretten

Side:353

rentekompensasjon av saksomkostningene for byretten. Lagmannsretten fastsatte saksomkostninger for byretten og lagmannsretten til kr 207.270. Siden jeg har kommet til at Diakonissehuset må tilkjennes saksomkostninger for byretten i samsvar med omkostningsoppgaven, vil grunnlaget for rentekompensasjonen øke. Inklusive rentekompensasjon finner jeg at salæret for byretten må økes med kr 36.000. Etter dette fastsettes saksomkostningene for byretten og lagmannsretten til et samlet beløp av kr 243.270. Av dette utgjør kr 18.581 utgifter.

I samsvar med innlevert omkostningsoppgave fastsettes Diakonissehusets saksomkostninger for Høyesterett til kr 136.818. Av dette utgjør kr 818 utgifter.

Jeg stemmer for denne

dom :

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostningene for byretten og lagmannsretten fastsettes til 243.270 - tohundreogførtitretusentohundreogsytti - kroner. Av dette beløp forfalt 207.270 - tohundreogsjutusentohundreogsytti - kroner til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom og 36.000 - trettisekstusen - kroner forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg 136.818 - etthundreogtrettisekstusenåttehundreogatten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostningene for byretten og lagmannsretten fastsettes til 243.270 - tohundreogførtitretusentohundreogsytti - kroner. Av dette beløp forfalt 207.270 - tohundreogsjutusentohundreogsytti - kroner til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom og 36.000 - trettisekstusen - kroner forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg 136.818 - etthundreogtrettisekstusenåttehundreogatten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.