LB-1996-2321

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-01-20
Publisert:	LB-1996-02321
Stikkord:	Forvaltningsrett, Sykehusloven, Amortisasjonsutgifter
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-01624 A/27 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02321 A/03 LB-1996-02322 A/03 - Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestet, HR-1999-00011 B.
Parter:	Ankende part: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Peter Vagle). Motpart: Diakonissehuset Lovisenberg (Prosessfullmektig: Advokat Roar I. Bjerknes). Sak nr. 96-02322 A/03 Ankende part: Diakonissehuset Lovisenberg (Prosessfullmektig: Advokat Roar I. Bjerknes). Motpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Peter Vagle).
Forfatter:	1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Lagdommer Lars Jorkjend 3. Kst. lagdommer Eystein F. Husebye
Lovhenvisninger:	Sykehusloven (1969) §10, §12, Sykehusloven (1969), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Psykisk helsevernloven (1961) §14, §19, §1, §21, §23, §2, §4, Sosialtjenesteloven (1991) §7-4, Barnevernloven (1992) §5-5

Saken gjelder krav om dekning av amortisasjonsutgifter etter sykehusloven §10 annet ledd.

Lovisenberg sykehus var frem til 1993 eiet av den ideelle stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg (heretter også "Diakonissehuset"). Lovisenberg Diakonale Sykehus A/S, der Diakonissehuset Lovisenberg eier halvparten av aksjene, står nå som eier av sykehuset.

Sykehuset har siden 1970 inngått i helseplanen for Oslo som ett av byens fire sektorsykehus. Etter sykehusloven §19 har Oslo kommune hatt samme ansvar som fylkeskommuner for utgifter vedrørende sykehus som inngår i helseplan. For så vidt angår driftsutgiftene, innebærer dette at de er blitt fullt dekket av kommunen. Kommunen har på sin side fått midler fra folketrygden og senere staten til delvis dekning av kostnadene, før 1979 i form av såkalte kurpenger og deretter i form av rammetilskudd.

I samråd med Oslo kommune ble Lovisenberg sykehus ombygget og modernisert i årene 1985-88. Sosialdepartementet godkjente 20 august 1991 anleggskostnader på til sammen 52978000 hvorav 5400.00 kroner gjaldt inventar og utstyr, det resterende byggekostnader. Ombyggingsprosjektet, inkludert anskaffelse av inventar og utstyr, ble finansiert ved lån i Norges Kommunalbank og Kommunal Landspensjonkasse mot pant i sykehusbygningen. Renter og avdrag ble dekket av Oslo kommune, som har trådt inn som pantekreditor etter hvert som lånene er nedbetalt.

Ved stevning av 24 februar 1995 reiste Diakonissehuset sak mot Oslo kommune med krav om at kommunen nedskrev sin pantefordring i sykehusbygningen med 2879175 kroner. Nedskrivingen skulle dekke Diakonissehusets amortifiseringsutgifter for årene 1990 og 1991 for ombyggingen av sykehuset, for byggekostnadene med 75% og for inventar og utstyr fullt ut. Senere ble påstanden med kommunens samtykke utvidet til å gjelde nedskriving for årene 1989 - 1991 med 5758350 kroner. Oslo kommune har påstått seg frifunnet.

Oslo byrett avsa 4 juni 1996 dom med slik domsslutning:

1. Oslo kommune dømmes til å refundere Diakonissehuset Lovisenberg amortisasjonsutgifter for årene 1991 - 1992 med i alt kr 1979588,- enmillionhundreogsyttinitusenfemhundreogåttiåtte,-.

2. Oslo kommune dømmes til å erstatte Diakonissehuset Lovisenberg sakens omkostninger med i alt kr 56397, femtisekstusentrehundreognittisyv,-.

3. Oppfyllelsensfristen er 14 - fjorten - dager.

Såvel kommunen som Diakonissehuset har i rett tid påanket byrettens dom. Kommunens anke har fått saksnummer 96-02321 A og Diakonissehusets 96-02322 A. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 9. - 11. desember 1997. Det ble avhørt ett vitne og foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og bemerkningene nedenfor.

Oslo kommune har i hovedsak anført:

Sykehusloven §12 tredje ledd, slik loven opprinnelig lød, innførte den ordning at det offentlige fullt ut skulle dekke driftsutgifter til privateide sykehus som inngikk i den offentlig helseplan. Etter §10 annet ledd kunne helseinstitusjoner belaste driftsbudsjettet med 75% av utgifter til amortisasjon og renter av eventuelle byggekostader.

Oslo kommune hadde før loven hatt en praksis der den dekket renter og avdrag med 100% av investeringer foretatt av private institusjoner som inngikk i kommunens helsetilbud. Prinsipalt hevdes det at loven innførte den samme ordning, Oslomodellen, men med rett til dekning av bare 75%. Etter forarbeidene var dette intensjonen, selv om lovteksten er uklar fordi den er uformet med offentligeide institusjoner for øyet.

Lovens ordning skal således ikke dekke en forretningsmessig avskrivning for slit og elde. Den gir adgang til å belaste driftsbudsjettet med direkte utgifter til investering.

For det tilfelle at retten finner at lovens ordning er en annen enn Oslomodellen, anføres subsidiært at Oslomodellen i forhold til Diakonissehuset trer i stedet for lovens ordning.

Atter subsidiært hevdes det at Diakonissehuset ikke har investert noe i ombyggingen, og at det derfor ikke har amortisasjonsutgifter som kan kreves refundert. Diakonissehuset har opptatt lån, men utgiftene ved det er fullt ut dekket av Oslo kommune. Heller ikke har Diakonissehuset noe tap på grunn av slit og elde. Oslo kommune dekker ikke bare avdrag, men også løpende vedlikehold av eiendommen. Kommunens fordring er nominell, slik at den alminnelige verdistigning på eiendommen tilfaller eieren.

Amortisasjon kan bety både nedbetaling og avskriving. I sykehusloven brukes det i den første betydning. I forarbeidene er terminologien upresis, idet avskrivning noen steder brukes synonymt med avdrag.

Man kan tenke seg ordninger der avskrivninger av privateide sykehus kan kreves dekket over driftsbudsjettet eller ved avvikling av samarbeidet med det offentlige. Dette er imidlertid ikke sykehusloven ordning.

Sykehusordningskomitéen foreslo i sin innstilling II av 21. mars 1963 regler som skulle hindre at institusjoner kunne legge seg opp egenkapital som følge av de fikk dekket amortisasjonsutgifter. Amortisasjonsutgifter som ikke ble benyttet til dekning av avdrag skulle etter forslaget båndlegges til fordel for fremtidige investeringer.

I Ot.prp.nr.36 (1967-68) Om lov om sykehus m.v. er det ingen bemerkninger til dette, og det fremgår at amortisering i lovtekst og proposisjon skulle bety avdragsbetaling og båndlegging. Innst.O.XV. (1968-69) fra sosialkomitéen om lov om sykehus m.v., som ble vedtatt, sluttet seg til proposisjonen med den endring at andelen ble økt fra proposisjonens to tredjedeler til tre fjerdedeler.

At sykehusloven tok sikte på å innføre en modifisert Oslomodell, fremgår også av forslagene til tilsvarende ordning for private institusjoner under det psykiske helsevern og åndssvakeomsorgen og omtalen av disse både før og etter sykehusloven vedtagelse. Forarbeidene til sykehusloven og dens senere endringer viser til ordningen for institusjoner under psykisk helsevern og det fremgår at man tok sikte på å harmonisere ordningene.

Hvis de private institusjoner skulle ha rett til refusjon uten at det offentlige fikk pantesikkerhet for sine utlegg til avdrag, ville disse institusjonene stille mye sterkere enn de offentlig eide institusjoner. Av kommentaren i Ot.prp.nr.36 (1967-68) til sykehusloven §21 fremgår det at bare institusjoner under åndssvakeomsorgen skulle settes i en særstilling og bare i en overgangsperiode. Denne særstilling består i å få dekket renter og avdrag fullt ut over driftsbudsjettet. Innst.O.XV. og den endelige lov åpner i §21 for at også andre institusjoner kan få slik dekning. Innstillingen presiserer at det offentlig må få panterett for de avdrag som dekkes. Om loven hadde gitt private helseinstitusjoner krav på å få avdragene dekket uten tilsvarende pant for det offentlige, ville det vært omtalt i forarbeidene, som tvertimot understreker at det offentlige må sikre seg pant her som for syke- og pleiehjem under psykisk helsevern.

Sosialdepartementet har i rundskriv av 5. oktober 1970, Veiledning om tilbakebetaling og panterett ved offentlige tilskudd til private helseinstitusjoner, forutsatt at tilskudd til investeringer skal sikres ved panterett og at det offentlige har krav på tilbakebetaling ved opphør. Et veiledende utkast til kontrakt mellom institusjonseier og fylkeskommune er vedlagt rundskrivet. I en merknad til kontraktsutkastet heter det:

Etter lovens §21, tredje og fjerde leddd skal avdrag og rente av lån i de der nevnte tilfelle kunne dekkes over driftsbudsjettet "uten hensyn til bestemmelsene i §10, annet ledd". Bestemmelsen gjør det klart at faktisk betalte avdrag og rente her kan oppføres med fullt beløp, ubundet av 75%-begrensningen, og uten hensyn til den amortisasjonstid som fastsettes. ..........

For å unngå dobbeltdekning blir det nødvendig med en samordning av dekningsretten etter de to systemer. Det er derfor tatt inn en klausul om at byggekostnader som er dekket ved lån som direkte avdras over driftsbudsjettet, trekkes ut av beregningsgrunnlaget for avskrivningen etter §10 annet ledd.

Så langt fylkeskommunen har betalt avdrag, kan således ikke eieren kreve noen ytterligere dekning av amortisasjonsutgifter. Krav på slike utgifter er også etter kontrakten begrenset til den faktiske forringelse av eiendommen. Oslo kommune vil være åpen for å diskutere dekning av faktisk verdiforringelse med Diakonissehuset.

Rundskrivet og kontraktsutkastet er ikke direkte avgjørende i tvisten, men de gir en indikasjon på hva slags ordninger den noe uklare lovteksten tok sikte på å etablere.

Loven er i praksis anvendt som forutsatt i rundskrivet. I Rt-1985-1221 legges det til grunn at fylkeskommunen har krav på panterett for avdrag som den dekker. Private helseinstitusjoners landsforbund, der Diakonissehuset Lovisenberg er medlem, har gitt uttrykk for samme forståelse av ordningen som Oslo kommune. Diakonissehuset fremmet sitt krav først etter at det var oppstått tvist mellom partene om dekning av driftsutgifter ved sykehuset. Eiere av institusjoner som har avviklet samarbeidet med Oslo kommune har ikke hatt tap, idet det i slike tilfelle har vist seg at verdien av investeringen har oversteget tilbakebetalingskravet fra kommunen. I et motsatt tilfelle dekket kommunen tapet.

De vesentligste senere endringer i sykehusloven gjelder overgangen til rammefinansiering. I forarbeidene uttales det flere steder at fylkeskommunene skal overta det fulle finansielle ansvar for institusjoner som inngår i fylkets helseplan. I dette ligger bare at også utgifter som ikke dekkes av rammebevilgningen, er fylkeskommunens ansvar og at staten således er uten ansvar. I Innst.S.nr. 236 (1974-75) fra sosialkomitéen om sykehusutbygging m.v. i et regionalisert helsevesen understrekes at det offentlige må gardere seg mot at midler det offentlige har nedlagt i en institusjon, blir trukket ut av helsestellet ved at eieren beslutter å nedlegge driften.

I NOU 1977:22 Finansiering av helseinstitusjoner pekes det på at arbeider som utføres for å opprettholde anleggets verdi, faller utenfor kapitalutgiftsbegrepet. I Innst.O.nr.54 (1978-79) om endringer i sykehusloven heter det at private sykehus må behandles som de andre institusjonene som inngår i helseplanene, også når det gjelder dekning av kapitalutgiftene.

Sosialtjenesteloven §7-4 og barnevernloven §5-5 forutsetter at fylkeskommuner som bidrar til nedbetaling av private institusjoners gjeld, skal ha sikkerhet for kapitalopplegget. Modellen blir den samme som er praktisert etter sykehusloven.

Rimelighet tilsier at loven forstås slik den er praktisert. For eierne innebærer samarbeidet med det offentlige trygghet for virksomheten, at det offentlige dekker slit og elde over driftsbudsjettet og at de beholder verdistigning, idet denne gjerne er knyttet til tomt. Det er ikke rimelig at de tillegg skal kunne kreve forretningmessig avkastning.

Byretten har gått utenfor Diakonissehusets påstand. Den har pålagt kommunen å betale et refusjonsbesløp i rede penger, men stiftelsens påstand var at kommunens fordring i syklehusbygningen skulle nedskrives med refusjonsbeløpet.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Oslo kommmune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsretten.

Diakonissehuset Lovisenberg har i hovedsak anført:

Oslo kommune kan ikke velte utgifter til offentlig sykehustilbud over på private eiere av sykehusene. Det er ingen skriftlig avtale mellom Diakonissehuset og kommunen. Forholdet mellom dem reguleres derfor av sykehusloven regler, delavtaler om spesielle forhold og den praksis begge parter har akseptert.

Spørsmålet om dekning av amortisasjonsutgifter er aktualisert av overdragelsen av Lovisenberg sykehus fra Diakonissehuset til Lovisenberg Diakonale Sykehus A/S, idet størrelsen av sykehusets gjeld til kommunen er avgjørende for overdragelsessummen.

Det er misvisende at kommunen løpende vedlikeholder og oppgraderer sykehuset ved å dekke vedlikeholdsutgifter over driftsbusdjettet. Ombyggingen var nødvendig på grunn av manglende vedlikehold og behov for tilpasning til ny sykehusteknologi.

At kommunen har dekket avdragene, innebærer et kreditorskifte, men gjelden blir ikke redusert. Verdien av de foretatte investeringer blir derimot redusert ved slit, elde og utidsmessighet. Denne reduksjonen er umulig å beregne konkret, og det må foretas en skjematisk avskrivning for at ikke egenkapitalen i sykehuset skal bli redusert. Amortisasjonsutgifter er således en forretningsmessig avskriving. Sykehuseieren har krav på å få dekket 75% av disse uten hensyn til om investeringen er finansiert ved lån eller ved egenkapital. Hadde kommunen eid sykehuset, ville den selv måtte dekke verdiforringelsen, og den skal ikke ha noen besparelse på bekostning av den private eier.

Det bestrides ikke at når kommunen betaler avdrag på Diakonissehusets lån, har den krav på en pantesikret fordring for de betalte beløp. Dette er imidlertid noe annet enn amortisasjonsutgifter. Men Diakonissehuset aksepterer at kommunens forpliktelse til å dekke disse utgifter gjøres opp ved en tilsvarende nedskriving av pantefordringen.

Forarbeidene til sykehusloven viser at det med amortisasjonsutgifter i §10 annet ledd menes avskrivninger, ikke avdrag.

Sykehusordningkomitéens uttaler i sin innstilling at renter og avskrivninger skal tas med i driftsomkostningene som er grunnlaget for kurpengene og at man for så vidt legger til grunn en mer forretningsmessig vurdering enn tidligere. Komitéen bruker "amortisasjon" og "avskrivning" om hverandre. Også i komitéens lovutkast må amortisasjon forstås som forretningsmessig avskrivning. I utkastets §10 sondres det mellom amortisasjon og avdrag.

I Ot.prp.nr.36 (1967-68) om lov om sykehus omtales komiteens sondring på 9. Departementet slutter seg på 100 til komiteéns grunnsyn og uttaler at det i kurtakstgrunnlaget må kunne medtas "renter og avskrivninger av i hvert fall en del av den investerte kapital," og at avskrivningstiden settes til 40 år.

I Innst.O.XV (1968-69) foreslår sosialkomitéen rett til å belaste driftsbudsjettet med utgifter til amortisasjon av tre fjerdedeler av godkjente kostnader. Godkjente kostnader er den faktisk nedlagte kapital, uavhengig av graden av lånefinansiering. Komitéen peker på at eierne bør få kompensasjon for nedlagt egenkapital gjennom en rimelig rente eller leie, men noen slik ordning ble ikke lovfestet. Komitéens henvisninger til ordningene for institusjoner under psykisk helsevern har sammenheng med overgangsbestemmelsene i sykehusloven §21 og gjaldt lån opptatt før lovens ikrafttredelse.

De senere endringer i sykehusloven har ikke berørt retten til amortisasjonsutgifter, men forarbeidene til endringene bekrefter at den gjelder avskrivninger. I NOU 1974:53 Mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen anbefales det at fylkeskommunene overtar fullt finansielt ansvar for institusjoner som inngår i fylkets helseplan. I Innst.S.nr.236 (1974-75) slutter sosialkomitéen seg til dette, og under henvisning til sykehusloven forarbeider sier komitéen at det er en forutsetning at avskrivning og forrentning av egenkapital regnes med i grunnlaget for beregning av refusjon hva angår private institusjoner. I Ot.prp.nr.32 (1975-76) om endringer i sykehusloven, uttales det at endringene bl.a. tar sikte på å klarere presisere ansvaret for private helseinstitusjoner.

Forarbeidene til innføring av rammefinansieringsordningen viser at denne ikke skulle endre forholdet mellom private sykehuseiere på den ene side og det offentlige på den andre. I NOU 1977:22 heter det dessuten følgende:

Avskrivingstida for de amortisasjonsutgifter som ifølge sykehusloven kan belastes driftsbudsjettet, er som kjent 40 år, mens lån i Kommunalbanken vanligvis har hatt en avdragstid på 20 år.

Dette viser at amortisasjonsutgifter er noe annet enn avdrag.

Diakonissehuset medgir at den någjeldende lovtekst er ufullstendig med hensyn til privates rettstilling, men det er ikke tilsiktet noen reell endring i forhold til den opprinnelige lovtekst.

Fylkeskommunenes rett etter §10 annet ledd til delvis refusjon fra staten av amortisasjonsutgifter er basert på en forutsetning om at fylkeskommunen har hatt slike utgifter. For private institusjoners vedkommende innebærer dette at fylkeskommunene har dekket eierens amortisasjonsutgifter.

Høyesterettsdommen i Rt-1985-1221 gjaldt forrentning av den egenkapital som var nedlagt i institusjonen før sykehusloven og således et annet spørsmål enn det foreliggende.

Sykehusloven tok sikte på å bedre sykehuseierens økonomi for ettertiden, mens resultatet for Diakonissehuset er blitt omvendt.

Sosialdepartementets rundskriv av 5. oktober 1970, Veiledning om tilbakebetaling og panterett ved offentlige tilskudd til private helseinstitusjoner, slår fast at sykehusloven ordning er at det offentlige er med på å bekoste selve de bygninger, det utstyr osv. som er eid av den private eier. Men et veiledende utkast til kontrakt mellom institusjonseiere og fylkeskommuner, som er inntatt som vedlegg til rundskrivet, avviker på flere punkter fra sykehusloven ordning. Oslo kommune og Diakonissehuset har imidlertid ikke inngått noen særskilt avtale.

Forskriften av 21. februar 1986, gitt av Sosialdepartementet i medhold av sykehusloven §10 annet ledd, gjelder beregning av statens refusjon av fylkeskommunenes amortisasjonsutgifter. Med utgangspunkt i uttalelser i forarbeidene til sykehusloven, har amortisasjonstiden også forut for forskriften vært satt til 40 år. Dette må legges til grunn også for den skjematiske beregningen av institusjonseieren rett til refusjon fra fylkeskommunen. Det er ikke omtvistet mellom partene at en refusjonsandel på 75% av en beregnet amortisasjonsutgift for investeringen på Lovisenberg da blir kr 899587,50 pr. år. Renter er holdt utenfor idet de dekkes av kommunen uten noen tilsvarende panterett.

En refusjon vil ikke medføre noen uberettiget verdiøkning på Diakonisshusets hånd. At eiendommen regelmessig stiger i verdi er det tatt hensyn til ved at refusjonsandelen er begrenset til 75%. Utviklingen i eiendomsmarkedet i de år det nå kreves refusjon, medførte et verdifall på eiendommen i tillegg til det som følger av slit, elde og utidsmessighet.

At utstyr og inventar verdiforringes er ganske klart. Normalt skal anskaffelser utgiftsføres som løpende driftsutgift og refunderes 100 % av Oslo kommune, men ved store nyanskaffelse kan det avskrives over 10 år. Dette kan ikke innebære at kommunen slipper å dekke annet enn renter av utgiften og dertil motta 50% refusjon av utgiften fra staten.

Sosialdepartementets brev av 23 april 1990 til Private helseinstitusjoners landsforbund er ikke noen rettskilde. På noen punkter er brevet dessuten misvisende.

Diakonissehusets egen anke gjelder byrettens avgjørelse av hvilken andel som kan kreves refundert og fra hvilket tidspunkt refusjon kan kreves. Det er enighet mellom partene at en eventuell refusjon må utgjøre 75% av fulle utgifter. Satsen på 50% av dette i §10 annet ledd gjelder bare statens refusjon til fylkeskommunene.

Investeringen ble avsluttet i 1988 og byggeregnskapet godkjent i mars 1989. Som ellers ved avskrivinger må amortisasjonsutgiftene dekkes fra og med 1989. Regelen i §4 fjerde ledd i forskriften av 21 februar 1986 gjelder som forskriften for øvrig bare fylkeskommunens rett til refusjon fra staten.

Det bestrides at det krevete salær for byretten er for høyt. Saken er mer enn "relativt kompleks". Kravet fastholdes.

Diakonissehuset er enig i at det ikke er adgang til å tilkjenne et pengekrav når påstanden lyder på nedskriving av en pantefordring, slik byretten har gjort.

Diakonissehuset har nedlagt slik påstand:

1. Oslo kommune dømmes til, med tilbakevirkning fra 31.12.1992, å nedskrive sin pantesikrede fordring i sykehusbygningen på Diakonissehuset eiendom gnr. 20 bnr. 74 i Oslo med kr 5758350,-.

2. Diakonissehuset tilkjennes fulle saksomkostninger for såvel byretten som lagmannsretten, for byretten med lovens rente fra oppfyllelsedato.

Lagmannsretten skal bemerke:

Partene er enige om at spørsmålet om private sykehus' rett til dekning av amortisasjonsutgiter må løses på grunnlag av de regler som ble vedtatt ved sykehusloven av 1969. De lovendringer som senere er foretatt har ikke hatt betydning for dette spørsmål. Lagmannsretten er enig i dette, og det er hensiktmessig å ta utgangspunkt i bestemmelsene slik de opprinnelig lød.

Sykehusloven §10 første og annet ledd lød:

Det påligger eier av helseinstitusjon å utrede utgiftene til planlegging, oppføring, utvidelse ombrygging og innredning av institusjonen.

For byggearbeider, som utføres etter lovens ikrafttredelse og som går inn under reglene i §2 eller §4, kan helseinstitusjonen i samsvar med regler fastsatt av Kongen belaste driftsbudsjettet med utgifter til amortisasjon og renter for tre fjerdedeler av godkjente kostnader.

I §12 tredje ledd het det blant annet:

For privat helseinstitusjon som drives etter reglene i §4, dekkes godkjente driftsutgifter utover folketrygdens refusjon av den eller de fylkeskommuner helseinstitusjonen samarbeider med etter reglene i §2 ....................... §2 og §4 bestemte at fylkeskommunene skal ha helseplaner der private institusjoner kan innpasses.

Partene er uenige om hva som skal forstås med "utgifter til amortisasjon" i §10 annet ledd.

Lagmannsretten er enig med Oslo kommune i at amortisasjon i økonomiteoretisk språkbruk kan ha flere betydninger. Etter sykehusloven ordlyd og forarbeider er imidlertid lagmannsretten ikke enig med kommunen i at amortisasjon i sykehusloven §10 er brukt i betydningen avdrag. Ordlyden, der amortisasjonen knyttes til byggearbeidenes kostnader, tyder på at begrepet er brukt i betydningen avskrivning av investert kapital og ikke i betydningen avdrag på opptatte lån. Lånefinansiering vil i noen tilfelle bare dekke en del av kostnadene.

At dekning av utgifter til amortisasjon skulle inngå i grunnlaget for beregning av det statlige kurpengetilskudd ble foreslått av sykehusordningskomitéen. I komitéens instilling II, lovutkastet §10, heter det:

I de utgifter som danner grunnlaget for beregningen av kurtakst, inngår også forrentning og amortisasjon av den i institusjonen nedlagte kapital. Den del av kurtaksten som skyldes amortisasjonsbeløp skal benyttes til dekning av avdrag på lån som er opptatt til finansiering av anlegget. For øvrig avsettes beløpene til et fond hvis midler bare kan nyttes til nyinvesteringer i slike godkjente institusjoner som nevnt i §1. ...

I komiteens motiver, innstillingens 28, heter det blant annet:

Å se bort fra avskrivninger er ensbetydende med definitivt å forbruke den kapital som er nedlagt i anlegget og ikke planmessig skape tilstrekkelig grunnlag for fornyelse. Å ta hensyn utelukkende til avdrag på lånekapital er bare et skritt på veien til forsvarlig økonomisk budsjettering og kan holde sykehuseierne tilbake fra investering av disponibel egenkapital. Å regne inn i grunnlaget bare renter av lånekapital fører samme vei og vil virke urettferdig overfor sykehuseierne som skaffer kapital på annen måte enn ved lån.

Komitéen uttalte også at amortisasjonstiden ordinært burde være 50 år.

Departementet foreslo i Ot.prp.nr.36 (1967-68) en utforming av §10 annet ledd som samsvarer med den vedtatte lovtekst, med det unntak at andelen av kostnader som kunne tas med var angitt til to tredjedeler. Det fremgår av proposisjonen side 100 at endringene i forhold til sykehusordningskomitéens utkast ikke hadde sammenheng med synet på hva som lå i amortisasjonsbegrepet, men blant annet med spørsmål om dekning for kapital nedlagt før lovens vedtagelse. Departementet anbefalte en avskrivningstid på 40 år.

I Innst.O.XV. (1968-69) foreslo sosialkomitéen at andelen av amortisasjonsutgifter som kunne tas med, ble økt til tre fjerdedeler, noe som ble lovens ordning. For øvrig sluttet komitéen seg til proposisjons forslag til §10 annet ledd. Komitéen var imidlertid opptatt av at det var dårlig samsvar mellom en amortisasjonstid på 40 år og den vanlige avdragstid på 20 år, jf. innstillingens side 18. Etter lagmannsrettens syn, viser også dette at det med amortisasjon er ment noe annet enn avdragsbetaling.

De private sykehuseieres rett til dekning av det offentlige, er regulert i sykehusloven §12 første ledd, første punktum, som bestemmer at fylkeskommunen dekker utgiftene til drift av de institusjoner og tjenester som inngår i fylkets helseplan. Den opprinnelig bestemmelse i tredje ledd, som er sitert ovenfor, er opphevet. Institusjonenes rett til dekning av en andel av amortisasjonsutgiftene følger av at utgiftene etter §10 annet ledd skulle regnes som en del av driftsutgiftene. Som nevnt foran, legges det til grunn at de senere lovendringene ikke tok sikte på gjøre endring i dette.

Kommunen har vist til den ordning og praksis som var etablert for institusjoner under psykisk helsevern før sykehusloven ikrafttredelse. Lov 28 april 1961 nr 2 om psykisk helsevern §14 bestemte at fylkeskommunene skulle utrede utgiftene ved oppføring og utbygging av institusjoner. Det fremgår av blant annet sykehusordningskomitéens innstilling I og Innst.O.V (1960-61) at man tok sikte på at private institusjoner skulle få direkte tilskudd fra fylkeskommunene til renter og avdrag på byggelån, noe som hadde vært vanlig også tidligere. Bakgrunnen for dette var et særlig behov for videre utbygging av institusjoner innenfor psykisk helsevern. Lagmannsretten legger til grunn at det etter loven om psykisk helsevern var praksis å kreve pantesikret fordring for de avdrag som det offentlige dekket.

Det er uomtvistet at Oslo kommune etter 1969 har videreført en tidligere praksis med å dekke renter og avdrag på lån som private sykehus og institusjoner under psykisk helsevern har opptatt til byggeprosjekter. Kommunen har fortsatt betinget seg pantesikkerhet for en fordring tilsvarende de avdrag den har betalt. Dette var den såkalte Oslomodellen.

Kommunenes henvisning til lov om psykisk helsevern §14 og praksis knyttet til den, gir etter lagmannsrettens oppfatning liten veiledning. Bestemmelsen ble endret samtidig som sykehusloven ble vedtatt slik at den i det vesentlige samsvarte med sykehusloven §10. Det fremgår av kommentaren til endringen på side 4 i Ot.prp.nr.49 (1968-69) at adgangen til å belaste driftsbudsjettet med amortisasjonsutgifter var ment å innebære noe nytt.

I Sosialdepartementets rundskriv av 5 oktober 1970, Veiledning om tilbakebetaling og panterett ved offentlige tilskudd til private helseinstitusjoner, omtales både den ordning at institusjoner kan oppføre på driftsbudsjettet beløp til avskrivninger og den at de kan oppføre beløp som er betalt som avdrag på gjeld. I det vedlagte veiledende utkast til avtale mellom institusjonseiere og fylkeskommuner, har disse ordninger fått hvert sitt punkt, henholdsvis 5 b) og 5 c). Av merknader til utkastet fremgår det at punkt 5 c) gjelder ordninger etablert før sykehusloven eller etter overgangsregler i lovens §23, tredje og fjerde ledd. Etter lagmannsrettens syn illustrerer dette at det er tale om to forskjellige ordninger.

I forarbeidene til senere endringer i sykehusloven omtales såvel pantesikkerhet for betalte avdrag som avskrivninger og amortisasjon over 40 år. Lagmannsretten legger til grunn at dette er omtale av to forskjellige systemer som begge benyttes i praksis.

Etter dette finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at amortisasjonsutgifter i sykehusloven er ment årlige beregnete avskrivningsbeløp. Dette innebærer at private institusjoner kan kreve at tre fjerdedeler av avskrivninger på byggekostnader tas med i de driftsutgifter som dekkes av det offentlige.

Oslo kommune hevder subsidiært at Oslomodellen med 100% betaling av renter og avdrag i forhold til Diakonissehuset trer i stedet for lovens ordning. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for dette. Der fylkeskommunene dekker renter og avdrag fullt ut, kan det være rimelig med en viss samordning med lovens system, jf. den merknad til Sosialdepartementets kontraktsutkast som er sitert ovenfor under kommunens anførsler. Når loven gir eierne en direkte rett til å føre avskrivninger opp som driftsutgift, må imidlertid en slik samordning skje enten ved avtale eller ved at kommunen unnlater å påta seg en forpliktelse til å dekke renter og avdrag fullt ut. Mellom Oslo kommune og Diakonissehuset er det på dette punkt ikke annet avtalegrunnlag en bystyrets vedtak om å dekke renter og avdrag.

Lagmannsretten vil også peke på at en ordning der det offentlige dekket renter og avdrag mot en pantefordring, men uten kompensasjon for avskrivninger, vil kunne virke urimelig overfor sykehuseieren. Etter avskrivningstiden vil eieren da kunne sitte med et anlegg med liten reell verdi, men med en stor gjeld til det offentlige. Dette gjelder ikke minst avskrevet inventar og utstyr, som ellers normalt belastes driftsbudsjettet og dekkes 100% av kommunen. I både forarbeidene til sykehusloven og Sosialdepartementets rundskriv pekes det på problemet med verdiforringelse av sykehusanleggene, men det synes forutsatt at dette løses ved avtale. Det foreligger ikke noen avtale som sikrer Diakonissehuset rettigheter i så måte.

Av det som her er sagt, fremgår også at lagmannsretten ikke er enig med kommunen når den hevder at Diakonissehuset ikke har hatt avskrivningsutgifter som kan kreves dekket. Avskrivningen skal dekke verdiforringelse. Når det ikke foreligger avtale som gir Diakonissehuset krav på å få en konkret beregning, må dette skje i form av årlige, beregnete beløp. Lånefinansieringen er i prinsippet uten betydning for denne beregning.

Lagmannsretten finner således at Diakonissehuset har krav på å få dekket amortisasjonsutgifter over driftsbudsjettet. Det er enighet mellom partene at avskrivningene da skal beregnes som for fylkeskommunenes refusjonskrav mot staten. Dette reguleres for vår saks vedkommende av forskrift fastsatt ved Kgl. resolusjon av 21 februar 1986. Dette innebærer at for byggekostnadene skal det legges til grunn en avskrivningstid på 40 år og en andel på 75%, og for kostnadene til utstyr og inventar en avskrivningstid på 10 år og en andel på 100%. Det årlige amortisasjonsbeløp blir etter dette 899587,50 kroner for byggekostnadene og 540.000 kroner for inventar og utstyr.

Lagmannsretten finner at Diakonissehuset har krav på amortisasjonsutgifter fra året etter at ombyggingen var ferdig, det vil si fra og med 1989. Regelen i §4 i forskriften av 1986 om at refusjon etter sykehusloven §10 annet ledd ytes fra og med det året kostnadene er godkjent, gjelder statens refusjon til fylkeskommunen. For større ombygginger kan regelen fravikes av departementet. Lagmannsretten kan ikke se at denne begrensning offentlige instanser imellom, begrenser den private sykehuseiers krav tilsvarende.

Diakonissehuset har således krav på å få dekket amortisasjonsutgifter i 4 år med i alt 5758350 kroner. Stiftelsen har ikke krevet beløpet betalt, men derimot nedskrevet i kommunens pantefordring. Lagmannsretten er bundet av dette, og stiftelsens påstand blir således tatt tilfølge.

Det blir ikke utformet noen egen domsslutning for motanken.

Kommunens anke har vært forgjeves, og kommunen bør erstatte Diakonissehusets saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Diakonissehusets motanke har ført frem, og også for denne sak bør kommunen erstatte stiftelsens saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd, idet det ikke er grunnlag for å gjøre unntak. Omkostningene utmåles under ett for de to ankesaker.

For behandlingen i byretten har Diakonissehuset krevet saksomkostninger i samsvar med prosessfullmektigens oppgave og med tillegg av kr 17376. Beløpet tilsvarer morarenter av det omkostningbeløpet stiftelsen ble tilkjent og 8% rente av det resterende. Byretten tilkjente 2/3 av godkjente omkostninger fordi Diakonissehuset bare fikk delvis medhold. En slik reduksjon er ikke hjemlet etter lagmannsrettens resultat. Byretten foretok også en skjønnsmessig reduksjon i forhold til advokat Bjerknes' salæroppgave, idet den godkjente 80.000 kroner av det oppgitte salær på 112.000 kroner. Lagmannsretten er etter omstendigheten enig i denne reduksjonen, idet den finner at et salær på 80.000 kroner må være tilstrekkelig også til omfattende forberedelser for byretten. Samlet omkostningbeløp for byretten fastsettes etter dette til 84.596 kroner.

Lagmannsretten tar til følge kravet om dekning av rentetap i 1 1/2 år på omkostningene for byretten. Betingelsene for å tilkjenne morarente foreligger for det beløp som ble tilkjent av byretten, jf Rt-1994-side 190. Morarente i 18 måneder av dette utgjør kroner 10151. Lagmannsretten finner også at Diakonissehuset kan kreve dekket rentetap på det beløp som nå tilkjennes i tillegg, jf. Rt-1983-127. Med utgangspunkt i en rentefot på 6% p.a. settes denne delen til kroner 2538.

I Diakonissehusets påstand pkt. 2 om omkostninger er dessuten medtatt "for byretten med tillegg av lovens rente fra oppfyllelsesdato". Renter fra oppfyllelsesfristen for lagmannsrettens dom inngår ikke i de beløp som er nevnt ovenfor, og påstanden på dette punkt - som bare gjelder omkostningene for byretten - tas tilfølge.

For lagmannsretten har Diakonissehuset krevet 109.985 kroner, hvorav 96.000 kroner er salær. Lagmannsretten godkjenner kravet. Forhandlingene for lagmannsretten har vært mer omfattende enn for byretten, og nye aspekter er trukket inn uten at det kan legges Diakonissehuset til last.

De samlete omkostninger fastsettes etter dette til kroner 207270.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Oslo kommune dømmes til å nedskrive sin fordring mot Diakonissehuset Lovisenberg, sikret med pant i gnr. 20 bnr. 74 i Oslo, med 5758350 - femmillionersjuhundreogfemtiåttetusentrehundreogfemti - kroner.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Oslo kommune til Diakonissehuset Lovisenberg 207.270 - tohundreogsjutusentohundreogsytti - kroner med tillegg av lovens rente av 84.596 - åttifiretusenfemhundreognittiseks - kroner fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom til betaling skjer.