HR-1999-178-K - Rt-1999-536
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-26 |
| Publisert: | HR-1999-00178-K - Rt-1999-536 (130-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tingsrett, Saksomkostninger, Jordskifte |
| Sammendrag: | Saken gjaldt to selvstendige kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. |
| Saksgang: | Aust-Telemark jordskifterett 02.10.1995 - Agder lagmannsrett LA-1996-320 A - Høyesterett HR-1999-00178K, jnr 410/1998 |
| Parter: | I. Øystein Bjørtuft (advokat Ola Brekken), Aslaug Bjørtuft Ellingsen, Mari H Tefre Kveseth, Ågot Bøen, Toril Bøen mot Bjørg Hermanrud (advokat Magne Revheim). II. Bjørg Hermanrud (advokat Magne Revheim) mot Øystein Bjørtuft (advokat Ola Brekken) Aslaug Bjørtuft Ellingsen, Mari H Tefre Kveseth, Ågot Bøen, Toril Bøen. |
| Forfatter: | Aasland, Lund, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §51, §172, §174, §176, §181 |
Saken gjelder to selvstendige kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Aust-Telemark jordskifterett avsa 2 oktober 1995 dom med slik slutning for så vidt gjelder tvisten mellom Haukelihalle - eier Bjørg Hermanrud - og Grasdalen seterhavn - eid av Øystein Bjørtuft med flere:
"6. Grensa mellom Haukelihalle (gnr. 91, bnr. 13 i Tinn kommune) på sørøstre side og Grasdalen seterhavn (gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune) på motsatte side tar sitt utgangspunkt i Grasdøla i grensa mot Vågen søndre og går i rett linje over jordskifterettens pkt. 4 til pkt. 5 og videre via pkt. 6 og pkt. 7 til pkt. 8 (1488 m.o.h.) hvor denne grensa ender i grensa mot Skarfjell sameie. 13. Saksomkostninger tilkjennes ikke i noen av tvistene."
Øystein Bjørtuft m fl anket dommen til Agder lagmannsrett som 14 september 1998 avsa dom med slik slutning for tvisten mellom partene:
"1. Jordskifterettens dom stadfestes hva gjelder domsslutningens punkter 4, 5 og 6.
6. Øystein Bjørtuft, Aslaug Ellingsen, Mari H. Tefre Kveseth, Ågot Bøen og Toril Bøen dømmes til -en for alle og alle for en- å erstatte saksomkostninger for lagmannsretten slik: til Bjørg Hermanrud med kr 203534,50 - kronertohundreogtretusenfemhundreogtrettifire 50/100 - og til Trygve O. Vågen og Ingebjørg Breive med til sammen kr 41000,- - kronerførtientusen - som for begge beløps vedkommende forfaller til betaling innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."
Det bemerkes at jordskifterettens domsslutning punkt 4 og 5 ikke gjaldt de samme parter. Saksomkostningsavgjørelsen ble truffet under dissens, idet én dommer stemte for at det ikke skulle tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Det fremgår at lagmannsretten var enig i jordskifterettens saksomkostningsavgjørelse, men dette er ikke kommet til uttrykk i domsslutningen.
Øystein Bjørtuft m fl har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt som de kjærende parter er pålagt å erstatte Bjørg Hermanrud saksomkostninger for lagmannsretten. Det er anført at det foreligger saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av saksomkostningsavgjørelsen, idet begrunnelsen som er gitt fra flertallets side ikke er tilstrekkelig til å prøve lovanvendelsen. Saksomkostningsavgjørelsen er avgitt under dissens, og det dreier seg om betydelige beløp. Begge momenter skjerper kravet til begrunnelse. I et slikt tilfelle er det ikke tilstrekkelig at flertallet utelukkende viser til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts dom i sak nr. 96-00320 A pkt. 6 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet."
Bjørg Hermanrud har tatt til motmæle og har anført at lagmannsrettens avgjørelse vedrørende saksomkostningsansvaret så langt det er påkjært er korrekt, og begrunnelsen tilfredsstillende. Det fremgår av tvistemålsloven §180 at dersom ankende part taper, skal denne som den store hovedregel pålegges å betale saksomkostninger. Det finnes ikke særlige grunner for å frita. Lagmannsretten har stadfestet jordkifterettens avgjørelse, og det materielle grensespørsmålet er ikke avgjort under tvil. Det er ikke nødvendig med noen utførlig begrunnelse når det er vist til lovens hovedregel. Det er nedlagt slik påstand:
"1 Kjæremålet forkastes. 2 Kjæremotpart Bjørg Hermanrud tilkjennes saksomkostninger for dette tilsvar med kr 2 000,-."
Bjørg Hermanrud har inngitt selvstendig kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Hun har anført at lagmannsrettens avgjørelse er i strid med tvistemålsloven §172 annet ledd hva angår saksomkostninger for jordskifteretten og tvistemålsloven §176 hva angår saksomkostninger for lagmannsretten. Jordskifteretten har begrunnet saksomkostningsavgjørelsen med at Haukelihalle hadde fyldestgjørende grunn til å la saken bli prøvd for retten. Tvistemålsloven §172 annet ledd er ikke anvendelig når vinnende part har hatt fyldestgjørende grunn til å kreve grensegang. Det kan ikke legges til grunn at det foreligger feilskrift fra jordskifteretten både med hensyn til hvem av partene som hadde fyldestgjørende grunn til å la det komme til sak, og hvem av partene som krevde grensegang. Jordskifteretten har heller ikke i premissene gitt uttrykk for at den har vært i tvil om grenseforløpet. Samtlige momenter jordskifteretten har vektlagt, er vektlagt til fordel for Haukelihalles påstandslinje. Lagmannsretten har vurdert saken ut fra det samme grunnlag som jordskifteretten. Ved sin henvisning til jordskifterettens avgjørelse har lagmannsretten dermed avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med tvistemålsloven §172 annet ledd. Det er tilstrekkelig at saksomkostningsoppgave for jordskifteretten først ble levert inn for lagmannsretten.
Lagmannsretten har ikke tilkjent utgifter på kr 21 466 til bistand fra John Strand fordi vilkårene for rettslig medhjelper i tvistemålsloven §51 ikke er oppfylt. Det anføres at John Strand ikke er betegnet som rettslig medhjelper i arbeidsoppgaven, men bare i oversendelsesbrevet til Agder lagmannsrett. Han har utført viktig arbeid for prosessfullmektigen, og utgiftene til honorar har vært nødvendig utgift. Det er utgifter relatert til søk og innhenting av relevante juridiske opplysninger og dokumenter, samt fremskaffelse av sakkyndig motekspertise, som normalt må utføres av advokat. Utgiftene skulle dermed vært omfattet av de tilkjente saksomkostninger i følge tvistemålsloven §176. Det må være realiteten i kostnadene som er avgjørende. Det er ikke krevet dekket utgifter for deltakelse i rettsmøte for John Strand, hvilket normalt kreves dekket for rettslig medhjelper. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens avgjørelse vedrørende saksomkostningene for Aust-Telemark Jordskifterett og utgifter til John Strand for lagmannsrett oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsrett.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget.
Saksomkostningsoppgave vil bli innsendt senere."
Øystein Bjørtuft m fl har tatt til motmæle og anfører at jordskifterettens begrunnelse for saksomkostningsavgjørelsen må forstås på bakgrunn av at retten legger til grunn at det har vært tvil om grenseforløpet, slik at grunnlag for å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd foreligger. At jordskifteretten har uttalt at Haukelihalle har hatt fyldestgjørende grunn til å kreve grensegang, må bero på en feilskrift, som er uten betydning i saken. Leses lagmannsrettens premisser i sammenheng, fremstår etter kjæremotpartens syn ikke resultatet i grensetvisten som utvilsomt. Når lagmannsretten har tilkjent fulle saksomkostninger, er dette på basis av tvistemålsloven §180, som krever særlige omstendigheter for at den ankende part skal fritas for saksomkostningsansvaret. Det er et annet vurderingstema enn temaet i tvistemålsloven §172. Det bemerkes at kjærende part ikke tidligere har påberopt seg feil ved jordskifterettens omkostningsavgjørelse, og det ble ikke inngitt omkostningsoppgave før etter ankeforhandlingen i lagmannsretten.
Når det gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, er arbeidet som er utført av John Strand, arbeid som normalt utføres av partene selv. Det ble fra kjæremotpartens side protestert mot saksomkostningsoppgaven både mht utgiftenes størrelse og betegnelsen rettslig medhjelper.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålene fra begge sider gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, og utvalgets kompetanse er etter tvistemålsloven §181 annet ledd begrenset til å prøve om avgjørelsen er i samsvar med loven, etter praksis også om begrunnelsen er tilstrekkelig. Utvalget er bundet av lagmannsrettens bedømmelse av bevisene i saken.
Kjæremålet fra Øystein Bjørtuft m fl bygger på at rettens flertall skulle ha gitt en nærmere begrunnelse for at det - i motsetning til mindretallet - fant å burde avgjøre spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det heter i denne bestemmelsen at den som forgjeves har anvendt anke, skal ilegges saksomkostninger med mindre retten på grunn av særlige omstendigheter finner å burde frita ham. Når retten anvender hovedregelen i §180 første ledd, trenger den vanligvis ikke begrunne dette nærmere, jf bl a avgjørelsen i Rt-1991-1192. At omkostningsbeløpet var relativt høyt, og at rettens mindretall ut fra sin vurdering ville frita for omkostningsansvaret, kan etter utvalgets oppfatning ikke anses tilstrekkelig til at det forelå særlige forhold som gjorde det nødvendig med en nærmere begrunnelse.
Kjæremålet fra Øystein Bjørtuft m fl blir etter dette å forkaste, og Bjørg Hermanrud tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2 000.
Utvalget går etter dette over til kjæremålet fra Bjørg Hermanrud. Dette retter seg dels mot lagmannsrettens stadfestelse av saksomkostningsavgjørelsen i jordskifteretten, og knytter seg her til jordskifterettens begrunnelse. Det heter i denne:
"I tvisten mellom Haukelihalle og Grasdalen seterhavn har det vært tvil om grenseforløpet slik at Haukelihalle har hatt fyllestgjørende grunn til å kreve grensegang. I medhold av tvistemålslovens §172, annet ledd tilkjennes derfor ikke saksomkostninger for denne tvisten."
Denne begrunnelsen inneholder en åpenbar feil, idet det var eieren av Haukelihalle som var den vinnende part. Det forelå således ikke noe spørsmål om å frita denne for omkostningsansvar etter tvistemålsloven §172 annet ledd. Utvalget finner imidlertid at det her foreligger en feilskrift uten reell betydning. Det sentrale er etter utvalgets oppfatning at jordskifteretten har uttrykt tvil om grenseforløpet og på denne bakgrunn har funnet anvendelse for tvistemålsloven §172 annet ledd. Avgjørende er under enhver omstendighet at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse. Lagmannsretten har tatt selvstendig standpunkt til anvendelsen av tvistemålsloven §172 på saksomkostningene for jordskifteretten, og utvalget anser det utelukket at dette standpunkt er influert av feilen i jordskifterettens begrunnelse, som lagmannsretten trolig må ha oversett. Kjæremålet fører således ikke frem på dette punkt.
Bjørg Hermanruds kjæremål retter seg videre mot utmålingen av de saksomkostninger hun ble tilkjent for lagmannsretten, idet det hevdes at hennes utgifter på kr 21 466 til bistand fra John Strand skulle vært dekket. Lagmannsretten har avslått å ta disse utgifter med i saksomkostningsbeløpet med den begrunnelse at vilkårene for rettslig medhjelper i tvistemålsloven §51 ikke er oppfylt. Dette er i og for seg riktig, men utvalget finner at begrunnelsen ikke er tilstrekkelig. I det brev av 27 august 1998 fra Hermanruds prosessfullmektig som ledsaget omkostningsoppgaven, er det sagt følgende om Strands bistand:
"I arbeidsoppgave for ankedomstol fremgår også arbeid for den rettslige medhjelper John Strand. Denne har utført et svært omfangsrikt arbeid med bl.a gjennomgåelse av arkiver og innhenting av dokumenter, bl.a fra Landbrukshøyskolen, Ås, Riksarkivet, Statens Kartverk (Hønefoss) og annet. I tillegg har denne pga den situasjon som oppsto sommeren 1997, hvor Høyesteretts Kjæremålsutvalg tillot at ankende part kunne føre vitnet Vevle, også hatt arbeid med å få kontakt med sakkyndige vitner til gjennomgåelse av Vevles rapport, samt befaring av grenserøysene i den anledning sammen med vitnet Erikstad. Det alt vesentligste av dette arbeid er av juridisk karakter, og måtte i tilfelle vært utført av undertegnede som prosessfullmektig, for det tilfelle at Strand (som jurist) ikke var tilgjengelig i Oslo. Dette arbeid kunne parten Bjørg Hermanrud ikke utføre. Jeg viser til adskillige prosesskrift hvor det er fremlagt bevisstoff herfra, og som har hatt direkte betydning for ankesaken.
I anledning ovennevnte arbeid for Strand er denne også berettiget kjøregodtgjørelse."
Ut fra det som her er sagt, finner utvalget at lagmannsrettens begrunnelse er for snau til å vise om retten har bygd på en riktig forståelse av hva som kan anses som nødvendige omkostninger etter tvistemålsloven §176. Denne del av lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse må derfor oppheves og hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
Kjæremålet fra Bjørg Hermanrud har bare delvis ført frem, og utvalget finner at saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke bør tilkjennes, jf tvistemålsloven §174 første ledd sammenholdt med §180 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet fra Øystein Bjørtuft m fl:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Øystein Bjørtuft, Aslaug Bjørtuft Ellingsen, Mari H Tefre Kveseth, Ågot Bøen og Toril Bøen én for alle og alle for én 2 000 - totusen - kroner til Bjørg Hermanrud innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Kjæremålet fra Bjørg Hermanrud:
Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 6, oppheves for så vidt gjelder utmålingen av de saksomkostninger som er tilkjent Bjørg Hermanrud for lagmannsretten, og saken hjemvises for så vidt til lagmannsretten til ny behandling.
For øvrig forkastes kjæremålet.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.