LA-1996-320

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-09-14
Publisert:	LA-1996-00320
Stikkord:	Tingsrett, Grensetvister
Sammendrag:
Saksgang:	Aust-Telemark jordskifterett nr: 78-00095 - Agder lagmannsrett LA-1996-00320 A. Anket til Høyesterett vedr saksomkostningsavgjørelsene, se HR-1999-00178 K. Anke fra Sameiget Juvik m fl nektet fremmet til Høyesterett, HR-1999-00113K .
Parter:	Ankende part: Øystein Bjørtuft, Aslaug Bjørtuft Ellingsen, Mari H. Tefre Kveseth, Ågot Bøen, Toril Bøen, (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken). Ankemotpart: Bjørg Hermanrud (Prosessfullmektig: Advokat Magne Revheim) Ankemotpart: Kristin Paulsson Knudsen, Sameiget Juvik Søndre, Halvor Lien, Nils Førnes, Einar Vågen, Trygve O. Vågen, Ingebjørg Breive, Knut K. Vågen (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Getz)
Forfatter:	Lagdommer Jan Villum, formann. Lagdommer Ivar Danielsen. Ekstraord. lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §51, Jordskifteloven (1979) §62

Ankesaken gjelder en tvist om eiendomsgrenser mellom Grasdalen seterhavn (sameie) og Haukelihalle, begge i Tinn og Grasdalen seterhavn og flere eiendommer i Vinje, Juvik søndre (sameie), Vårli, Galar, Vågen søndre (sameie) og Vågen nordre (sameie).

Partene i saken betegnes, i det følgende, for enkelhets skyld, som ovenfor angitt.

Haukelihalle har krevd grensegang mot Grasdalen seterhavn, Vågen Søndre og Vågen Nordre 06.11.1978. Grasdalen seterhavn krevde grensegangen utvidet til også å gjelde de tilstøtende eiendommer Galar, Vårli og Juvik Søndre 03.04.1979.

Aust-Telemark jordskifterett avsa dom i saken 02.10.1995 med slik domsslutning:

"1. Saken fremmes som grensegang for Haukelihalle (gnr. 91, bnr. 13 i Tinn kommune) mot tilstøtende eiendommer og for Grasdalen seterhavn (gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune) mot eiendommene i vest i Vinje kommune.

2. Grensa mellom Haukelihalle (gnr. 91, bnr. 13 i Tinn kommune)på vestre side og Skarfjell sameie (gnr. 90, bnr. 1 og gnr. 92, bnr. 4 i Tinn kommune) på motsatte side tar sitt utgangspunkt i pkt. 8 og går via punktene 22 og 21 og videre i rett syd til Langeroe motstøter på den rette linje mellom punktene 17 og 18.

3. Grensa mellom Haukelihalle (gnr. 91, bnr. 13 i Tinn kommune) på nordre side og Langeroe (gnr. 122, bnr. 5 i Tinn kommune) på motsatte side tar sitt utgangspunkt i grensa mot Skarfjell Sameie (jf. pkt, 2 i denne slutning) og går til pkt. 17 (Krossdele) i grensa mot Sundet (gnr. 121, bnr. 4 i Tinn kommune) og Vågen nordre (gnr. 168, bnr. 4 og 5 i Vinje kommune).

4. Grensa mellom Haukelihalle (gnr. 91, bnr. 13 i Tinn kommune) på østre side og Vågen nordre (gnr. 168, bnr. 4 og 5 i Vinje kommune) på motsatte side går med retning fra pkt. 14 til søndre osen på Gryteskartjønn og fortsetter etter midten av Gryteskartjønn mot norde osen mot Vågen søndre (gnr. 168, bnr. 1 og gnr. 168, bnr. 13 i Vinje kommune) motstøter.

5. Grensa mellom Haukelihalle (gnr. 91, bnr. 13 i Tinn kommune) på nordøstre side og Vågen søndre (gnr. 168, bnr. 1 og gnr. 168, bnr. 13 i Vinje kommune) på motsatte side tar sitt utgangspunkt i grensa mot Vågen nordre i Gryteskartjønn (jf. slutningens pkt. 4) og går etter midten av Gryteskartjønn til nordre osen og videre midt etter Grasdøla til et punkt i forlengelsen av linja mellom pkt. 5 og pkt. 4 i grensa mot Grasdalen seterhavn.

6. Grensa mellom Haukelihalle (gnr. 91, bnr. 13 i Tinn kommune) på sørøstre side og Grasdalen seterhavn (gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune) på motsatte side tar sitt utgangspunkt i Grasdøla i grensa mot Vågen søndre og går i rett linje over jordskifterettens pkt. 4 til pkt. 5 og videre via pkt. 6 og pkt. 7 til pkt. 8 (1488 m.o.h.) hvor denne grensa ender i grensa mot Skarfjell sameie.

7. Grensa mellom Grasdalen seterhavn (gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune) på nordøstre side og Vågen søndre (gnr. 168, bnr. 1 og gnr. 168, bnr. 13 i Vinje kommune) på motsatte side tar sitt utgangspunkt i Grasdøla straks sørvest for Brynkenuten i grensa mot Haukelihalle og følger midt etter Grasdøla nordvestover til straks nordøst for pkt. 2 i grensa mot Galar (gnr. 167, bnr. 2 i Vinje kommune).

8. Grensa mellom Grasdalen seterhavn (gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune) på nordøstre og Galar (gnr. 167, bnr. 2 i Vinje kommune) på motsatte side tar sitt utgangspunkt i Grasdøla straks nordøst for pkt. 2 i grensa mot Vågen søndre og følger midt etter Grasdøla nordvestover til straks øst for pkt. 1 i grensa mot Vårli (gnr. 164, bnr. 16 i Vinje kommune).

9. Grensa mellom Grasdalen seterhavn (gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune) på nordøstre side og Vårli (gnr. 164, bnr. 16 i Vinje kommune) tar sitt utgangspunkt i Grasdøla straks øst for pkt. 1 i grensa mot Galar og følger midt etter Grasdøla nordvestover til bekkekrysset hvor Juvik søndre (gnr. 164, bnr. 1 i Vinje kommune) motstøter.

10. Grensa mellom Grasdalen seterhavn (gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune) på østre side og Juvik søndre (gnr. 164, bnr. 1 i Vinje kommune) på motsatte side tar sitt utgangspunkt i Grasdøla i grensa mot Vårli og følger midt etter Grasdøla til innfallsosen i Store Saure.

11. Grensa mellom Grasdalen seterhavn (gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune) på nordvestre side og Skarfjell sameie (gnr. 90, bnr. 1 og gnr. 92, bnr. 4 i Tinn kommune) på motsatte side tar sitt utgangspunkt i jordskifterettens pkt. 8 (Vesle Grasdalshovda) og går i rett linje mot det trigonometriske punkt E 34 47 på Stordalsnibba til A/S Rupa motstøter.

12. Saken settes til forhånds påanke i medhold av jordskiftelovens §62 annet ledd.

13. Saksomkostninger tilkjennes ikke i noen av tvistene."

De nærmere omstendigheter i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for jordskifteretten, samt dens vurdering av forholdene, fremgår av jordskifterettens dom.

Grasdalen seterhavn med advokat Ola Brekken som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett hva angår punktene 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10 og 13. Eierne av Haukelihalle, med advokat Magne Revheim som prosessfullmektig, og eierne av eiendommene i Vinje kommune, alle med advokat Bjørn Getz som prosessfullmektig, har i anketilsvaret tatt til motmæle og påstått jordskifterettens dom stadfestet. Det ble holdt ankeforhandling på Skinnarbu i Tinn 11., 12., 13. og 14. august og i Skien 17. og 18. august 1998. retten var på befaring 12. august. Partene har vært tilstede med sine prosessfullmektiger slik det fremgår av rettsboken. Retten har mottat forklaring fra en del av partene og fra 15 vitner, herunder to sakkyndige vitner som også var med under befaringen. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken fremstår, med noen endringer, på samme måte for lagmannsretten, som den gjorde for jordskifteretten. De viktigste endringene er at det har blitt påvist noen ytterligere påståtte grenserøyser og ført to sakkyndige vitner.

De ankende parter har i hovedsak gjort gjeldende:

De omtvistede arealer ble ervervet ved hevd eller alders tids bruk på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Arealene var forut for dette ikke undergitt privat eiendomsrett, men var allmenning.

Det er ikke dokumentert eller sansynliggjort at de opprinnelige Vinjeeiendommene Vågen og Juvik noensinne har eiet arealer så langt inn i fjellet. Den påståtte grensen mellom de nevnte eiendommer fra Trengslet ved Møsvatn til den såkalte "Løytnantsvarden" bygger kun på et sagn.

Subsidiært gjøres det gjeldende at det er uten betydning at Juvik og Vågen opprinnelig eiet de omtvistede arealer. Grasdalen seterhavn har uansett ervervet disse ved hevd eller alderstidsbruk.

Det foreligger ingen bindende fastlegging av de omtvistede grensene, verken ved avtale, grenserøyser, administrative grensefastsettelser eller passivitet. De vitne- og partsutsagn som opp igjennom tidene er avgitt viser at det ikke har vært foretatt noen fastlegging av grensene. Røysene har liten interesse når de ikke kan knyttes til dokumenter eller annet som viser at røysene gir uttrykk for en omforenet eller på annen måte fastlagt grense. De røysene som Haukelihalle påberoper seg er alle relativt nyoppdaget. Under henvisning til det sakkyndige vitnet Odd Vevle, anføres at røysene heller ikke er særlig gamle. Subsidiært anføres at røys nr. 12 og 13, som ligger i de ankende parters påstandslinje er de mest sannsynlige grenserøyser. Disse røysene er nevnt på et tidlig tidspunkt i forklaringer og harmonerer med beitebruk og topografi.

Administrative grenser i området gir ikke noen holdepunkter sikre som en slutning om hvor de private grenser går. Haukelihalle har vært og Vågen nordre er delt av administrative grenser. Slik deling forekommer også andre steder.

Grunneierne ble ikke hørt da kommune grensen i 1859 ble angitt å følge Grasdøla. Dokumentasjonen viser for øvrig at myndighetene etter dette har betraktet grenselinjen som usikker og forsøkt å kartlegge nærmere grensens riktige forløp.

De ankende parter fra Vinje har anført passivitet fra Grasdalen seterhavns side som et subsidiært grunnlag i saken. Dette kan ikke føre frem. Grasdalen seterhavn har brukt det omtvistede område mot Vinje til jakt frem til 1959. Passivitet kan under enhver omstendighet ikke gi grunnlag for tap av allerede ervervet eiendomsrett.

Grasdalen seterhavns grenser mot Haukelihalle og mot eiendommene i Vinje har således aldri vært fastlagt på rettslig bindende måte. Ved den grensefastsettelse som skal foretas vil derfor både vitneutsagn om grensens forløp og de påberopte grenserøyser være uten interesse.

Også bruk i nyere tid vil prinsipalt bli anført å være uten betydning for saken. Erverv av arealene skjedde med utgangspunkt i en seterdrift rundt forrige århundreskifte. Bruken etter 1900 er i det vesentlige jakt etter villrein. De ankende parter har for øvrig ble vist at de har jaktet i de omtvistede områder fra 1915 til 1959, da de frivillig sluttet å jakte i påvente av en avgjørelse om grensene.

De relevante momenter for den grensefastlegging som nå skal foretas er:

Det har vært drevet seter i Grasdøla av de ankende parters rettsforgjengere fra en gang på 1700-tallet til og med 1837. Senere leiet eierne ut seteren som driftehavn for storfe, okser og til tamreinbeite. Denne bruken pågikk til 1905.

Det naturlige beiteområdet i dalen var både nord og syd for seteren i Grasdalens lengderetning, samt på begge sider av Grasdøla. Grasdøla var ingen hindring for beitedyrene. Beiteområdene vest for Grasdøla var betydelig mindre enn beiteområdene på østsiden. Beiteområdet strakte seg dessuten sydover og østover opp mot den påstandslinjen de ankende parter har nedlagt mot Haukelihalle. At beiteområdet strakte seg som ovenfor beskrevet bekreftes av vitner som forklarte seg for Høifjellskommisjonen. Det sakkyndige vitnet Odd Vevle har forklart at områder på begge sider av Grasdøla viser tydelig tegn på å ha vært beiteområde.

Motpartenes bruk av arealene er svært usikker. Det er ikke dokumentert at det har vært seterdrift på Haukelihalle. På Vinjesiden var det helt sikkert ikke seterdrift. Vinjeeiendommene kan for øvrig heller ikke ha hatt storfe på beite i Grasdalen på grunn av de topografiske forhold og avstanden.

Eventuell jakt og fiske så langt inne på fjellet har ikke vært av en slik karakter at det av den grunn etableres eiendomsrett. Det av motpartene fra Vinje påberopte fisket på Grasdøla må ha vært beskjedent og uten noen næringsmessig betydning for brukerne. De ankende parter har dessuten brukt områdene på samme måte.

Rettsoppfatninger om grenser må være langvarige, faste og entydige for å kunne tillegges vekt. Slike rettsoppfatninger er ikke påvist i herværende sak.. Topografiske og geografiske forhold støtter de ankende parters prinsipale påstandslinjer. Det naturlige og riktige delet mot vest burde være vannskillet. Den prinsipale påstandslinjen går øst for dette. Linjen følger høydedraget vest for Grasdalen. Vinjeeiendommene kunne ikke nyttiggjøre seg av arealene øst for denne linjen fordi terrenget her i hovedsak faller bratt ned i Grasdalen og på grunn av at avstanden til gårdene på Møsstrand er betydelig.

Grasdalen er en topografisk enhet og utgir et sammenhengende beiteområde.

Mot sør går vannskillet mellom Gryteskartjønn og Haukarlitjønn, d.v.s. ved de ankende parters prinsipale påstandslinje. Haukelihalles påstandslinje går her i det sammenhengende beiteområdet.

Mot øst følger de ankende parters påstandslinje høydedragene. Denne grensen var hensiktsmessig utfra beitebruken da området ble hevdet.

Den subsidiære påstandslinjen er mindre hensiktsmessig. Den går lenger ned i terrenget, både mot Haukelihalle og mot Vinjeeiendommene i Sørenhelledalen.

Den atter subsidiære påstanden ble fra de ankende parters side ikke utdypet noe nærmere i prosedyren. Det ble henvist til det som allerede var gjort gjeldende i det forutgående.

De ankende parter har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Grasdalen - Haukelihalle.

Prinsipalt:

Grensen mellom Grasdalen seterhavn, gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune på den ene side og Haukelihalle gnr. 91, bnr. 13 i Tinn kommune og Vågen søndre, gnr. 168, bnr.1 og 13 i Vinje kommune på den annen side går fra Vesle Grasdalshovda (Stordalsnibba) h. 1489, derfra i rette linjer i sørvestlig retning mellom grensepunktene 10, 11 og 12 på jordskifterettens kart til grensepunkt 13, der grensen ender.

Subsidiært:

Grensen mellom Grasdalen seterhavn gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune på den ene side og Haukelihalle gnr. 91, bnr. 13 i Tinn kommune og Vågen søndre gnr. 168, bnr. 1 og 13 i Vinje kommune på den annen side, går fra Vesle Grasdalshovda (Stordalsnibba) h. 1489 i sørvestlig retning i rett linje til h. 1268 i Gryteskardnutan vest for Gryteskardtjønn, der grensen ender.

Atter subsidiært:

Grasdalen seterhavn, gnr. 112, bnr. 1 og 2 i Tinn kommune har rett til beite, jakt og fiske i det omtvistede område.

I alle tilfelle:

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

2. Grasdalen - Vågen m.fl.

Prinsipalt:

Grensen mellom Grasdalen seterhavn, gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune på den ene side og Vågen søndre, gnr. 168, bnr. 1 og 13, Galar, gnr. 167, bnr. 2, Vårli, gnr. 164, bnr. 16 og Gjuvik søndre, gnr. 164, bnr. 1, alle i Vinje kommune på den annen side, går fra grensepunkt 13 på jordskifterettens kart - grenserøys i den nordvestre helling av austre Bågafjellet mot Gryteskard - i rette linjer i nordvestlig retning til h. 1473 i Gryteskardnutan, derfra til h. 1371 på Store Grasdalshovda, derfra i samme retning til h. 1395 vest i Sørenhellernutan og videre i nordnordøstlig retning til h. 1356 i Sørenhellernutan. Derfra går grensen i østlig retning til Store Saure, der grensen ender.

Subsidiært:

Grensen mellom Grasdalen seterhavn, gnr. 112, bnr. 1 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune på den ene side og Vågen søndre, gnr. 168, bnr. 1 og 13, Galar, gnr. 167, bnr. 2, Vårli, gnr. 164, bnr. 16 og Gjuvik søndre, gnr. 164, bnr. 1, alle i Vinje kommune på den annen side, går fra h. 1268 i Gryteskardnutan vest for Gryteskardtjønn, derfra i rette linjer i nordnordvestlig retning til trig.pkt. 1489 på Gryteskardnutan og h. 1379 på Store Grasdalshovda.

Her vinkler grensen mot nordvest og går til h. 1304 i Sørenhellerdalen, derfra i nordlig retning til h. 1356 i Sørenhellernutan, hvor grensen vinkler mot og går til Store Saure, der grensen ender.

Atter subsidiært:

Grasdalen seterhavn, gnr. 112, bnr. 1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn kommune har rett til beite, jakt og fiske i det omtvistede området.

I alle tilfeller:

De ankende parter tilkjennes saksomkosninger, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer."

Ankemotparten Haukelihalle har i hovedsak gjort gjeldende:

Haukelihalle tilhørte opprinnelig Vågen. Grensen mellom Vågen og den nordenforliggende Juvik gikk tilnærmet vestøst fra Trengslet ved Møsvatn til Løytnantsvarden. Dette opplyses av flere vitner og var en utbredt oppfatning i området. Om grenselinjen, som ble etablert av løytnant Kåss, som eiet Juvik fra 1729 til 1732, hevdes at han satte opp grenserøysene fra punkt 4 til punkt 8 og dessuten Løytnantsvarden.

Haukelihalles rettsforgjengere fikk tillatelse til å bruke eiendommen på 1700-tallet av Vågen. Denne bruken gikk etterhvert som hevdsbruk over i hevdet eiendomsrett.

Det fremheves at gården Hofshus i Tinn, som rettsforgjengerne eiet og drev, benyttet Haukelihalle som seter. Det er rester av seterbebyggelse ved Hagarlitjønn.

Grasdalen seterhavn hevdet på samme tid som Haukelihalle eiendomsrett til sitt areal, men hevdet nord for grenselinjen mellom Vågen og Juvik. d.v.s. fra Juvik. At det var like omfattende seterbruk på Haukelihalle som på Grasdalen seterhavn, viser også det faktum at statens prosessfullmektig for Høifjellskommisjonen bestred at Grasdalen seterhavn var i privat eie, men godtok at Haukelihalle var det.

Haukelihalles beiteområde strakte seg nordover Grasdalen til Brynkenuten. Vitnet John Brynjulfsrud har for høyfjellskommisjonen forklart at han fant flere grenserøyser i Skarfjell. Dette må være Haukelihalles påstandslinje. I Grasdalen seterhavnlinje er det kun nr. 11 som kan være grenserøys.

Vitnet Øistein Roe har forklart for Høifjellskommisjonen at han leiet beite både av Grasdalen seterhavn og Haukelihalle sommeren 1898. Dette viser at også Haukelihalle var i bruk som beiteområde like lenge som Grasdalen seterhavn.

Brynkenuten er et naturlig skille mellom de to setrenes beiteområder i Grasdalen. Man har dessuten et godt utsyn fra Brynkenuten i begge retninger. Ankende parts påstandslinje følger ikke et typisk høydedrag. Dessuten er høydedrag som moment for grensefastlegging kun relevant dersom man ikke har andre holdepunkter.

De eldre forklaringene for høyfjellskommisjonen må være avgjørende sammen med grenserøysene.

I rettsboken fra 1913 beskrev eierne av Grasdalen sine grenser omtrentlig. Denne rettsboken inneholder ellers ingen grensebeskrivelse. De samme eierne oppnevnte for øvrig Øisten Jonsen Dahle som en av flere personer som var godt kjent med bruken av Grasdalen.

Dahle ga forklaring for kommisjonen i 1921 og opplyste da at Grasdalen seterhavn strakte seg til en mindre nut eller hovde i dalen hvor eiendommen støtte mot Haukelihalle. Etter ankemotpartens oppfatning må dette være Brynkenuten. Av rettsboken fremgår videre at Ole S. Bakke omtaler et delemerke som etter ankemotpartenes oppfatning kan ha vært grenserøysen på Brynkenuten. Vitnet Bakke trodde at dette var grensemerket mellom Grasdalen og Haukelihalle. Bakke viste også til en hvit foss i Grasdalen og et punkt på grenselinjen for eiendommen Juvik mot syd. Dette bekrefter at grenselinjen fra Trengslet til Løytnantsvarden er reell og historisk korrekt.

Høifjellskommisjonen befarte i juli i 1921 Grasdalsområdet. Det fremgår av retsboken at eieren av Haukelihalle, Gisle Marumsrud møtte kommisjonen på en nut i Grasdalen, øst for seteren og nord for Vesle Grasdalen. I tillegg til Marumsrud møtte også Østen Berge og Olav Haugan for kommisjonen, som medeiere i Grasdalen.

Gisle Marumsrud beskrev Haukelihalles grenser med utgangspunkt i Gjuvikfjell 4840, som er merket F på jordskifterettens kart og ligger i Gryteskarnutan. Herfra skulle grensen gå mot øst, tvers over Grasdalen, til et punkt i Skarfjellpartiet hvor grensen vinkler mot nord, tvers over Vesle Grasdalen. Østen Berge og Olav Bergan erklærte seg uenig i denne grnselinjen, for så vidt angikk linjens gang i Skarfjellpartiet fra det punkt hvor den vinklet mot nord. Her mente Berge og Haugan at linjen fortsatte i samme retning østover. Ankemotparten gjør videre gjeldende at Marumsruds angivelse av grensens forløp mot øst fra "Gjuvikfjell 4840" må ses i forhold til dalens omtrentlige forløp nordsyd. Haukelihalle har for øvrig justert sin påstand slik at grenselinjen ikke lenger vinkler nordover før den krysser Vesle Grasdalen, men fortsetter i en rettere linje via grensemerke 7 til 8.

Haukelihalle har videre gjort gjeldende at det også i 1941, i hovedsak var enighet mellom Grasdalen seterhavn og Haukelihalle om grensen. Ved befaringen med grensenemnden for Tinn og Rauland møtte Grasdalen med Ø.T. Berge, K.O. Berge og Olav Bergan. De oppga at Grasdalen seterhavns grense startet på en høyde vest for Gryteskar og gikk derfra mot nordvest. Fra samme punkt møter Grasdalen seterhavn Haukelihalle mot øst. Etter Haukelihalles oppfatning må dette bety at Grasdalen seterhavn på det daværende tidspunkt tok utgangspunkt i jordskifterettens punkt F når de anga grenselinjen mot Haukelihalle. I protokollen fra denne befaringen fremgår at Gisle Marumsrud oppga å eie areal vest for Grasdøla, men fastholdt å eie øst for Grasdøla til Brynkenuten. Haukelihalle oppfatter videre protokollen slik at de private eiere som var representert godkjente grensene fra Møsvann i syd og frem til Brynkenuten, slik den var avtalt mellom Haukelihalle og Vågen.

Når det gjelder grenserøysene er det ingen grunn til å tvile på at røysene i Haukelihalles påstandslinje er gamle og angir den grensen de to eiendommene i sin tid hadde kommet til enighet om. Grenserøysene er nevnt av vitnet John Brynjulfsrud for Høifjellskommisjonen i 1920. At enkelte stener har blitt forskjøvet eller flyttet på i grenserøysene opp gjennom tidene, er ikke noe bemerkelsesverdig og svekker ikke hovedinntrykket av røysene. Det vises for øvrig i den forbindelse til forklaringer fra det sakkyndige vitnet Erikstad.

De grenserøysene som er funnet etter behandlingen i jordskifteretten på strekningen fra punkt nr, 4 til punkt nr, 5, tilsammen fire røyser, styrker Haukelihalles påstandslinje. Disse grenserøysene ble funnet sommeren 1998 ved grundig gjennomsøking av den rette linjen mellom de allerede kjente grenserøysene.

Når de gjelder grenserøysene i Grasdalen seterhavns påstandslinje, er disse betydelig mere usikre. Nr. 13 peker ikke i grenselinjens retning. Nr. 12 og nr. 11 er også usikre. Nr. 10 er kun en varde. De ankende parters grenselinje følger ikke terrengformasjoner som peker seg ut som en mer naturlig grenselinje enn Haukelihalles påstandslinje.

Vågen bygget hytte ved Gryteskardtjønn i 1958, uten protester fra Grasdalens side. Slik protest hadde vært naturlig dersom de da hadde ment å eie så langt syd som til sin nåværende påstandslinje.

Den subsidiære påstandslinje til de ankende parter har ingen holdepunkter verken i forklaringer eller grenserøyser.

Haukelihalle bestrider også de ankende parters atter subsidiære påstand og viser til det som anført.

Dessuten gjør Haukelihalle gjeldende at man selv har jaktet i det omtvistede området i god tro og derved har ervervet eiendomsrett til arealet.

I anledning de juridiske anførsler de ankende parter har fremkommet med, bemerker Haukelihalle at Rt-1957-1178 reserverer seg mot den oppfatning at grensene prinsippielt må trekkes etter vannskillet eller høyeste fjell.

Det avgjørende er bruken av området og lokal rettsoppfatning. I den forbindelse henvises til NOU 1974:30 B og NOU 1988:16 hvor de administrative grensenes betydning fremheves. I Rt-1985-656 er det lagt avgjørende vekt på grenserøyser.

Det er oppfatningene i 1920 og 1940 som må vektlegges, ikke hva man har ment senere. I den forbindelse henvises til Rt-1975-522. Under henvisning til samme avgjørelse gjøres gjeldende at Brynkenuten på en hensiktsmessig måte deler beiteområdet mellom de to setrene. Dersom Grasdalen seterhavns påstandslinje blir lagt til grunn, ville Haukelihalles beiteområde bli svært begrenset. Under henvisning til Rt-1971-1280 gjøres det gjeldende at terrengforholdet som barriere for beitende dyr kun kan benyttes som grunnlag for å trekke grenselinjen hvor man med sikkerhet kan påvise at terrengforholdene er av en slik karakter. Det er ikke tilfelle for noen av påstandslinjene i tvisten mellom Grasdalen seterhavn og Haukelihalle. Under henvisning til Rt-1970-365 gjøres det gjeldende at Grasdalen seterhavn først fra ca 1960 har gitt uttrykk for en eierpretensjon i det omtvistede området. I Agder lagmannsretts dom av 13.08.96 i sak 263/95 ( LA-1995-00263) ble grensen trukket i rette linjer mellom angitte punkter. Dessuten vises det til Agder lagmannsretts dom av 24.08.95 i sak 00606/93 ( LA-1993-00606) hvor det er lagt vekt på å trekke en grense som samsvarer med de naturgitte forhold og den tradisjonelle bruken av arealet. I samme forbindelse henvises det til RG-1970-110.

Ankemotparten Haukelihalle har nedlagt slik påstand:

"1. Jordskifterettens dom stadfestes forsåvidt angår de grenselinjer som berører ankemotpart Bjørg Hermanrud.

2. Bjørg Hermanrud tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."

Ankemotpartene på Vinjesiden har i hovedsak gjort gjeldende:

Kommunegrensen mellom Vinje og Tinn har fra 1859 fulgt gamle prestegjeldsgrenser. Prstegjeldsgrensene var identiske med yttergrensene for de matrikulerte eiendommene i soknet.

Mens det var to dagers marsj for eierne av Grasdalen seterhavn fra gårdene i bygden til seteren, var det to til fire timers gange for ankemotpartene fra brukene ved Møsvatn til Grasdalen. Brukerne på de små fjellgårdene ved Møsvatn var helt avhengig av jakt og fiske i fjellet som en del av næringsgrunnlaget.

Spørsmålet i saken er hvor de private grensene går mellom eiendommene i Vinje og Grasdalen seterhavn. Den gamle grensen fra Trengslet til Løytnantsvarden er alminnelig kjent og historisk korrekt.

Ved Kgl. res. av 3. oktober 1859 ble det fastsatt at området Møsstrand skulle inngå i Rauland prstegjeld. Denne grensen ble i 1886 til 1887 godkjent som herredsgrense mellom Tinn og Rauland. Norges Geografiske oppmåling utarbeidet i 1886 en beskrivelse hvor grensen er angitt å gå igjennom store Saure og langs Graselven inntil Grasdalen er passert. Ingen protesterte mot denne grensen, heller ikke som privatrettslig grense mellom Grasdalen seterhavn og eiendommene i Vinje.

Administrative grenser har rettslig betydning i en sak som herværende. Det er imidlertid ikke avgjørende hvor eiendommene er matrikulert. Dette fremgår av Rt-1935-336. Videre henvises det til dom i Rt-1989-398 hvor eiendomsgrensen tillegges avgjørende betydning for kommunegrensen. Det er også vist til dom i Rt-1934-58.

Grasdalen seterhavn har vært oppfordret til å prøve grensespørsmålet ved grensegang, men uten å gjøre dette. Først i 1989, lenge etter at Haukelihalle hadde krevet grensegang fremmet Grasdalen seterhavn krav om grensegang mot eiendommene i Vinje.

Det gjøres gjeldende at Passivitet fra Grasdalen seterhavns side gjøres gjeldende som et subsidiært rettsgrunnlag for at Grasdalen seterhavn taper den eiendomsrett de eventuelt har vunnet ved hevd i sin tid til arealene vest for Grasdøla.

Ankemotpartene ble først i 1989 kjent med at det var tvist om grensen i Grasdalen. All bruk ankemotpartene har gjort av området frem til dette tidspunkt er derfor rettslig relevant i saken.

Det fremheves at ankemotpartene ikke har mottatt gjenpart av brevet fra Landbruksdepartementet av 27. mai 1959 til Olav O. Haugan. Den eneste antydning til tvist som ankemotpartene fikk i denne forbindelse var bemerkningene i brevet fra Landbruksdepartementet fra 29. juli 1959 om at det i den sydøstlige del av eiendommen Gjuvik var tvist om grensene mot eiendomen Galar.

Ankemotpartene har i all tid, også etter 1989, brukt det omtvistede området. Det har fra gammelt av vært beitet her. Dessuten har det vært fisket, blant annet isfiske på Grasdøla og jaktet helt frem til eiendomsgrensen langs Grasdøla. Ankemotpartene bestrider ikke at de ankende parter har brukt sitt område til beiting og jakt. Naturligvis kan dyr ha kommet over Grasdøla og beitet på vestsiden, men dette gir ikke de ankende parter noe hevdsgrunlag. Ankemotpartene har for øvrig aldri registrert at de ankende parter har jaktet vest for Grasdøla. Det vises også til det som er fremkommet om nedriving av bua i Sørenhellerdalen og om beitedyr som har blitt drevet tilbake til østsiden av Grasdøla.

Det var alminnelig kjent at Grasdøla var eiendomsgrense. Det var også alminnelig kjent at Grasdøla var prestegjeld- og kommunegrense. De ankende parter kan ikke ha vært i god tro. De har heller ikke brukt arelaet "som sin eigen", slik det kreves for hevd.

Vitneforklaringer for Høifjellskommisjonen viser også at det var en alminnelig oppfatning at grensen gikk etter Grasdøla. Det henvises i denne forbindelse til vitnet Jon Vågen som forklarte seg for kommisjonen i 1920. Dessuten vises det til advokat Arctanders innlegg for Høifjellskommisjonen fra 1920. Arctander representerte både de ankende parter og ankemotparten. Her ble Gjuviks østgrense angitt å følge "Graselven". Statens prosessfullmektig for Høifjellskommisjonen aksepterte også de opplysninger som i den forbindelse var fremlagt og trakk på dette grunnlag den konklusjon at grensen fulgte Grasdøla. Det henvises videre til at representantene for Grasdalen seterhavn ved befaringen i 1940 først møtte frem ved Brynkenuten. Man må derav kunne slutte at de ikke påsto å eie noe syd for dette punktet. Etter hvert ble påstanden fra Grasdalen seterhavn utvidet til å omfatte stadig større areal.

Under ingen omstendigheter har de ankende parter brukt området vest for Grasdøla på en slik måte at det kan begrunne en påpstandslinje så langt vest, verken til den subsidiære eller prinsipale.

Ankemotpartene i Vinje har nedlagt slik påstand:

"1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt saken gjelder ankemotparter 2-8.

2. De ankende parter dømmes tilen for alle og alle for enå erstatte sameiget Juvik Søndre sakens omkostninger for jordskifteretten.

3. De ankende parter dømmes tilen for alle og alle for en- å betale fulle saksomkostninger for lagmannsretten til Sameiget Juvik Søndre, Halvor Lien, Nils Førnes, Einar Vågen, Trygve O. Vågen, Ingegjørg Breive og Knut K.Vågen."

Lagmannsretten skal bemerke:

De henvisninger som benyttes når det gjelder kart er jordskifterettens kart med de der angitte tall- og bokstavangivelser. Høyder refererer seg til gradteigskartet, som forøvrig er vedlagt de ankende parters omkostningsoppgave og som i fullt format ble benyttet under ankeforhandlingen.

Det er ikke fremlagt skyldelingsforretninger eller andre skriftlige grensebeskrivelser for de arealer som er omtvistet. Det foreligger heller ikke dokumenter forøvrig som gir grunnlag for sikre slutninger. Hevd er ervervsgrunnlaget for de omtvistede arealer. Hevden ble, etter rettens oppfatning, gjennomført før 1837. Arealene befinner seg i høyfjellet og har ikke vært intensivt utnyttet etter at eiernes egen seterdrift opphørte. Dette fant sted i 1837 for Grasdalen seterhavns vedkommende. Senere har arealet vært utleiet til driftehavn og tamreinbeite. I dette århundre har det hovedsaklig vært drevet reinsdyrjakt.

Rettslige relevante momenter ved grensefastsetelser i slike tilfelle er naturlige grenser basert på den sannsynlige bruk av de aktuelle eiendommer da arealen ble ervervet, topografiske forhold og avstander, gårdenes behov for fjellområder, lokale rettsoppfatninger og grensemerker.

Parters og vitners forklaringer om bruken av arealene i dette århundre tillegger ikke lagmannsretten særlig betydning. Forklaringene er i stor grad motstridende og gjelder tidsrommet etter at erverv fant sted.

Tvisten Grasdalen seterhavn-Haukelihalle.

Det legges til grunn at eierne av både Grasdalen seterhavn og Haukelihalle setret med sin egen buskap i området, da Grasdalen seterhavn hevdet eiendomsrett til sitt areal. Avstanden mellom de 2 setrene er i luftlinje ca 4,5 km. Terrenget er forholdsvis flatt og åpent mellom setrene, fra Haukarlitjønn, via Gryteskardtjønn og videre nedover Grasdalen. Det er sannsynlig at partene har operert med en grenselinje mellom arealene. Bruken gir ingen sikre holdepunkter om hvor denne linjen går. Sikre naturgitte grenser utpeker seg ikke. Noen holdepunkter finnes imidlertid. Brynkenuten fremstår i dalbunnen som en lett synlig topp. Fra denne har man godt utsyn både sydover og nordover i dalføret. Brynkenuten ligger i den grenselinjen som fra ankemotpartenes hevdes å være den opprinnelige grensen mellom Juvik og Vågen. Retten tar ikke stilling til om dette virkelig var en grenselinje. Det synes imidlertid som om dette har vært en oppfatning av en viss utbredelse.

Av forklaringene fra parter og vitner for Høifjellskommisjonen i 1921 fremkommer også opplysninger som tyder på at grensen mellom Grasdalen seterhavn og Haukelihalle går over Brynkenuten. Lagmannsretten viser i så henseende særlig til forklaringen fra Østen Johnsen Dale i 1921. Dale var da 63 år gammel. Han var i likhet med eierne av Grasdalen seterhavn fra Tinn og var av disse oppgitt som kjentmann. Dale uttalte i sin forklaring at eiendommen "i syd går til en mindre nut eller hovde i dalen,". Dette antar lagmannsretten er Brynkenuten.

Når man tar utgangspunkt i Brynkenuten, pkt. 4, og trekker grensen over punktene 5,6,7 til pkt. 8 gir dette en nesten rett linje. Linjen videre fra pkt.8 til Løytnantsvarden er uomtvistet og er en rett fortsettelse av den foran beskrevne linje.

Fra pkt. 4 til pkt. 6 er det funnet ytterligere 5 grenserøyser etter jordskifterettens dom. Lagmannsretten legger til grunn at grenserøysene i denne linjen kan være gamle. At enkelte stener i røysene viser tegn til å være av nyere dato eller flyttet på rokker ikke ved hovedinntrykket av at røysene kan være gamle. Lagmannsretten antar at røysene er uttrykk for en tidligere omforent grenselinje mellom partenes eiendommer.

Lagmannsretten finner at punktene i de ankende parters påstandslinje neppe kan betegnes som grenserøyser. Pkt 10 er en varde. Denne linjen er imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning mindre sansynlig som grenselinje mellom partenes eiendommer,særlig på grunn av den betydning lagmannsretten har funnet å måtte tillegge Brynkenuten som grensepunkt, jf. foran.

Av vesentlig samme grunn kan heller ikke de ankende parters subsidiære påstandslinje godtas som grenselinje. Den støttes forøvrig ikke av noen sikre holdepunkter. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten etter dette kommet til at Haukelihalles påstandslinje er riktig.

De ankende parters atter subsidiære påstand ( bruksrett ) har ikke vært særskilt omtalt i forhandlingene. Det er ikke sannsyliggjort en eksklusiv bruk i god tro i det omtvistede området. Påstanden tas derfor ikke til følge.

Det gjøres således ingen endring i jordskifterettens avgjørelse i denne tvisten.

Tvisten Grasdalen seterhavn-Juvik søndre, m. fl.

De ankende parter har presiserte at grensepåstandens linje er mer østlig enn det som er inntegnet på jordskifterettens kart. Påstandslinjen er inntegnet på kart som er vedlagt omkostningsoppgaven.

Grasdalen seterhavn har påberopt at eiendommene Juvik og Vågen, som samtlige ankemotparter siden er utgått fra, fra opprinnelsen ikke eiet til Grasdøla og til Gryteskardtjønn. Vågen og Juvik er nevnt i matrikkelen fra 1723. De er ryddet før dette. Høifjellskommisjonens kjennelse av 8. juni 1934 omtaler brukenes historie noe nærmere. Utskillelsen av Galar 10/12 1819 og delingen av Juvik 17/3 1846 viser at eiendommene omfattet betydelige fjellområder østover. Det er imidlertid ikke mulig på nevnte grunnlag å fastslå om grensene gikk helt til Grasdøla eller i fjellene lenger vest. Lagmannsretten behøver heller ikke ta stilling til dette spørsmålet. Det avgjørende vil allikevel være bruken av arealene i den perioden Grasdalen seterhavn ble hevdet.

Det foreligger ingen sikre opplysninger om ankemotpartene har brukt vestsiden av Grasdalen til beite for storfe eller ei, selv om dette er nevnt av enkelte. Trygve Vågen, født i 1927,opplyste i retten at hans far og onkel gjetet storfe i Gryteskardområdet, så langt nord som til Brynkenuten. Videre nordover Grasdalen var det vanskelig fremkommelig på vestsiden av Grasdøla på grunn av bratte og steinete partier. Denne delen av Grasdalen var forøvrig langt unna og vanskelig tilgjengelig for brukene ved Møsvatn og de setre eller overnattingssteder brukene disponerte andre steder i fjellet. Lagmannsretten legger etter bevisføringen til grunn at ankemotpartenes rettsforgjengere ikke har brukt Grasdalen til beite for storfe.

Grasdalen seterhavns seter ligger sentralt i Grasdalen, ca 100 meter fra elven. Beiteområdene på begge sider av elven var lett tilgjengelige fra seteren. Det var ikke vanskelig for dyrene å krysse elven. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at Grasdalen seterhavn har benyttet begge sider av elven til beite.

Grasdalen seterhavn ble etablert som seter for de ankende parters rettsforgjengere som alle drev gårdsbruk i Tinn. Seteren ble drevet til og med 1837. Senere leiet de ut tuil driftebeite m.m. Gårdene i Tinn er svært gamle. Det er sannsynlig at seterdriften hadde pågått i mange år da den ble avsluttet. Eierne hadde sannsynligvis vært i området en tid før de fant det formålstjenlig å etablere fast seter 2 dagsmarsjer fra bygden. Lagmannsretten legger til grunn at hevdservervet var avsluttet da seterdriften opphørte i 1837.

Eventuell jakt og fiske fra ankemotpartenes side i hevdstiden har ikke forhindret hevden. Jakt i høyfjellet var på denne tiden fritt for enhver. Fisket i dette området hadde neppe et slikt omfang at det ble tillagt særlig betydning. Antakelig foregikk dessuten jakt og fiske hovedsakelig utenom beitetiden når man hadde ledig tid til slike aktiviteter. De ankende parter hadde da reist hjem til sine gårder i Tinn og registrerte ikke slik eventuell bruk fra ankemotpartenes rettsforgjengeres side. Det avgjørende når grensen skal trekkes vil være den intensive driften i forbindelse med beitende storfe. Dette beitet har foregått på begge sider av elven i varierende utstrekning. Særlig i Sørenhellerdalen, men også langs bekken som renner ut i Grasdøla vis a vis seteren strekker beiteområdet seg forholdsvis langt oppover i skråningene mot vest. Det vises i den forbindelse til Høifjellskommisjonens referat fra befaringen 15/7 1921 hvor det på side 80 skrives: " Grasdalen er en vid havnedal og heldingene i øst opefter Skarfjeldpartiet er slake med gode beiter langt østefter fjellet. Også i vest mot Gjuvikfjellpartiet er der beiter opefter fjellsidene, og på flere punkter er dette fjellparti forholdsvis lett tilgjengelig for fe fra Grasdalen. ".

Hvordan grensen nærmere skal trekkes må baseres på skjønn, i dette tilfellet med utgangspunkt i bruken, topografiske forhold,adkomstforholdene og hva som er hensiktsmessig for partene. Det vises til Rt-1967-313 og Rt-1976-206.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at de ankende parters subsidiære påstandslinje som en i det vesentlige riktig og hensiktsmessig grense, dog med noen endringer. Linjen fravikes i syd. Her er retten av den oppfatning at linjen fra pkt. 5 over pkt. 4, Brynkenuten, må forlenges i en rett linje til den treffer den subsidiære påstandslinjen, for så å følge denne mot nordvest til Store Grasdalshovda. Dette innebærer at Vågen nordre får medhold fullt ut. Fra Store Grasdalshovda følges den subsidiære påstandslinjen til h. 1304. Herfra finner imidlertid lagmannsretten at grensen bør gå til h. 1395, altså langs den prinsipale påstandslinjen. Derfra bør grensen gå mot nordøst, over høydedragene, i rett linje frem til et punkt ca 100 m. nærmere innløpsosen i Store Saure enn de ankende parters påstandslinjer. Begrunnelsen for dette er en naturlig og hensiktsmessig avgrensning av beiteområdene i Sørenhellerdalen. Det vises i denne forbindelse også til jordskifterettens bemerkninger om grensen i dette området. Retten har i denne tvisten ikke funnet å kunne legge avgjørende vekt på forklaringer avgitt for Høifjellskommisjonen. De eldste avgitte forklaringer er motstridende og dels uklare.

Heller ikke den administrative grense slik den ble angitt på fylkeskartet over Telemark i 1856 kan tillegges avgjørende vekt. Det er lite trolig at de aktuelle grunneiere uttalte seg før grensen ble inntegnet og langt mindre godkjente denne som eiendomsgrense.

Ankemotpartenes subsidiære anførsel om at den hevdede eiendomsrett er tapt ved passivitet fører ikke frem. I så fall måtte dette skjedd ved at ankemotpartene i tiden etter hevden i tillegg hadde brukt det omtvistede areal slik at det ble hevdet tilbake. Dette er ikke påstått og kan heller ikke sees å være en aktuell problemstilling.

De ankende parter gis ikke medhold i den atter subsidiære påstanden (bruksrett) for området mellom den prinsipale påstandslinjen og den linjen lagmannsretten har lagt til grunn i herværende sak. Som begrunnelse vises det til begrunnelsen for det tilsvarende spørsmål i tvisten med Grasdalen seterhavn.

I denne tvisten har anken vært forgjeves i forhold til Vågen nordre, mens den delvis har ført frem i forhold til de andre ankemotpartene.

Saksomkostninger.

Jordskifterettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes så langt den er anket. I omkostningsspørsmålet for lagmannsretten har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - rettens formann og lagdommer Danielsen - viser til at i tvisten mellom Grasdalen seterhavn og Haukelihalle har førstnevnte forgjeves anvendt anke og idømmes saksomkostninger i henhold til tvistemålsloven §180 første ledd. Haukelihalles saksomkostninger er i omkostningsoppgaven oppgitt til kr 225000,50, hvorav kr 185000,- utgjør salær.

I tvisten mellom Grasdalen seterhavn og Juvik søndre m. fl. tilkjennes Vågen nordre saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. I tvistene med Vågen søndre, Galar, Vårli og Juvik søndre bærer hver av partene sine saksomkostninger i henhold til tvistemålsloven §174 annet ledd, jf. §180 annet ledd.

De samlede omkostninger for Juvik søndre m. fl. er i omkostningsoppgaven oppgitt til kr 209486,-, hvorav kr 162000,- er salær.

Grasdalen seterhavn har hatt innvendinger til begge motparters krav. Motpartene har imøtegått innvendingene.

Haukelihalle tilkjennes saksomkostninger med kr 203534,50, hvorav omkostninger utgjør kr 18.534,- og kr 185.000,- salær. Utgifter til rettslig medhjelper som er krevet med kr 21.466,- tikjennes ikke . Vilkårene for rettslig medhjelper i tvistemålsloven §51 er ikke oppfylt.

For Vågen nordre tilkjennes etter skjønn saksomkostninger med kr 41000,-, herav salær kr 32.000,- og omkostninger kr 9000,-.

Mindretallet - ekstraordinær lagdommer Årseth - finner at det i begge tvistene, og i forhold til samtlige parter, har foreligget slik tvil at partene bør dekke hver sine omkostninger for lagmannsretten som for jordskifteretten, i samsvar med unntaksreglene i de aktuelle bestemmelsene.

Dommen er enstemmig, unntatt i saksomkostningsavgjørelsen.

Domsslutning:

1. Jordskifterettens dom stadfestes hva gjelder domsslutningens punkter 4, 5 og 6.

2. Grensen mellom Grasdalen seterhavn (gnr. 112, bnr.1 og 2 og gnr. 113, bnr. 1 i Tinn) på nordøstre side og Vågen søndre (gnr. 168, bnr. 1 og bnr. 13 i Vinje) på motsatt side tar sitt utgangspunkt i pkt. 4, Brynkenuten, og fortsetter som en rett forlengelse av linjen fra 5 til krysningspunktet med en linje som går i nordvestlig retning fra høyde 1268 i Gryteskardnutan vest for Gryteskardtjønn over trig. pkt. 1489 i Gryteskardnutan og videre i retning mot høyde 1378 på store Grasdalshovda til den møter grensen mot Galar (gnr. 167, bnr. 2 i Vinje).

3. Grensen mellom Grasdalen seterhavn på nordøstre side og Galar på motsatt side tar sitt utgangspunkt i ovennevnte punkt og følger nevnt linje videre i nordvestlig retning til høyde 1378 på Store Grasdalshovda hvor den møter grensen mot Vårli (gnr. 164, bnr. 16 i Vinje).

4. Grensen mellom Grasdalen seterhavn på nordøstre side og Vårli på motsatt side tar sitt utgangspunkt i ovennevnte punkt og følger en rett linje fra høyde 1378 på Store Grasdalshovda i retning høyde 1304 til den møter grensen mot Juvik søndre (gnr. 164, bnr. 1 i Vinje).

5. Grensen mellom Grasdalen seterhavn på den østre side og Juvik søndre på motsatt side tar sitt utgangspunkt i ovennevnte punkt og følger nevnte linje videre til høyde 1304. Derfra går linjen mot nordvest til høyde 1395 (C), hvoretter den går i rett linje nordøstover høydedragenes høyeste punkter til den møter Store Saure.

6. Øystein Bjørtuft, Aslaug Ellingsen, Mari H. Tefre Kveseth, Ågot Bøen og Toril Bøen dømmes til -en for alle og alle for en- å erstatte saksomkostninger for lagmannsretten slik: til Bjørg Hermanrud med kr 203534,50 - kronertohundreogtretusenfemhundreogtrettifire 50/100 - og til Trygve O. Vågen og Ingebjørg Breive med tilsammen kr 41000,- - kronerførtientusen - som for begge beløps vedkommende forfaller til betaling innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.