HR-1999-18-B - Rt-1999-569
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-07 |
| Publisert: | HR-1999-00018-B - Rt-1999-569 (135-99) |
| Stikkord: | (Denina-dommen I), Kontaktsrett, Avgangsvederlag til handelsreisende |
| Sammendrag: | Saken gjaldt utmåling av avgangsvederlag til handelsreisende, jf Agenturloven (1992) §28 sammenholdt med §41. |
| Saksgang: | Trondheim byrett 11.02.1997 - Frostating lagmannsrett LF-1997-291 A - Høyesterett HR-1999-00018B, nr 11/1998 |
| Parter: | Thrond Spets (advokat Christian B Herlofson) mot Denina AS (advokat Magne Mjaaland - til prøve) |
| Forfatter: | Gjølstad, Stang Lund, Rieber-Mohn, Matningsdal, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Agenturloven (1992) §28, §41, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Kommisjonsloven (1916) §68, Arbeidsmiljøloven (1977) §61 |
Dommer Gjølstad: Saken gjelder utmåling av avgangsvederlag til handelsreisende, jf agenturloven av 19 juni 1992 nr 56 §28 sammenholdt med §41.
Thrond Spets ble i 1985 ansatt som reisende selger hos teppegrossisten Denina AS i Trondheim, som var etablert på 1970-tallet av Asbjørn Reppe. Spets hadde først Sør-Norge som salgsområde, men avsto i 1989 det vesentlige av Østlandsområdet.
Spets hadde fra starten 50.000 kroner i fast årslønn med tillegg av 2% provisjon av totalomsetningen i sitt distrikt. Reise- og oppholdsutgifter ble dekket av Denina. Spets viste seg raskt å være en dyktig selger. Fra 1987 ble den faste lønnen hans øket til 70.000 kroner og provisjonen til 5%. Spets ble samtidig sikret en samlet minstelønn på 350.000 kroner.
I hans område fra og med Møre til og med Sørlandet økte omsetningen fra ca 5,2 millioner kroner i 1986 til 23,8 millioner i 1993, 27,5 millioner i 1994 og 26,3 millioner i 1995. Omsetningen utgjorde de siste årene nærmere 50% av Deninas totalomsetning. I takt med den stigende omsetning økte også Spets' vederlag. Mens han i 1989 mottok totalt 662.000 kroner, var beløpet i 1993 kommet opp i 1.320.000 kroner og i 1994 1.435.000 kroner.
Som følge av hans gode resultater ble det foreslått at Spets burde tre inn på eiersiden i selskapet, men dette ble det ikke noe av. Hans økende inntekter ble derimot etter hvert et problem for selskapet. Dette hadde blant annet sammenheng med strukturendringer i bransjen, herunder etablering av store kjeder. Denina hadde i 1989 blitt hovedleverandør til Bohuskjeden, og det var kommet reaksjoner på lønnsnivået til Spets. Ut fra et ønske om å redusere personalkostnadene og tilpasse seg et annet lønnsnivå, innledet selskapet i 1996 forhandlinger om ny arbeidsavtale med Spets og to andre selgere. Denina tilbød Spets en fast årslønn på 400.000 kroner med tillegg av en begrenset bonusordning. Dette fant Spets ikke å kunne gå med på. Det ledet til at han ble sagt opp 15 april 1996. Han fratrådte ved oppsigelsestidens utløp 1 august 1996. Samme dag tiltrådte han som salgssjef hos Deninas hovedkonkurrent, Gulvex AS, hvor han tjener rundt 1 million kroner i året.
Spets mente seg usaklig opsagt av Denina AS og brakte saken inn for Trondheim byrett med krav om erstatning og oppreisning etter arbeidsmiljølovens bestemmelser og avgangsvederlag etter agenturloven §41 jf §28.
Trondheim byrett avsa 11 februar 1997 dom med slik domsslutning:
Side:570
"1. Denina A/S v/styrets formann dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale avgangsvederlag til Thrond Spets etter agenturlovens §41, jfr. §28 med kr 1235000,- -enmilliontohundreogtrettifemtusen med 12 - tolv -% rente fra stevningens forkynnelse 1.10.96 til betaling skjer.
2. Denina A/S ved styrets formann frifinnes for krav om erstatning/oppreisning etter arbeidsmiljølovens §61.
3. Denina A/S ved styrets formann dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte Thrond Spets sakens omkostninger med kr 91182,- - nittientusenetthundreogåttito - kroner."
Når det gjaldt kravet på avgangsvederlag, var byretten ikke i tvil om at vilkårene var oppfylt, og byretten fant ikke grunnlag for å sette vederlaget under taket på ett års vederlag, jf agenturloven §28 tredje ledd. Partene var da enige om størrelsen på taket.
Denina AS påanket dommen til Frostating lagmannsrett for så vidt gjaldt avgangsvederlaget. Spets motanket over frifinnelsen for erstatning og oppreisning. Lagmannsretten avsa 3 november 1997 dom med denne domsslutning:
"Hovedanken
1. Denina AS betaler avgangsvederlag til Thrond Spets med 600.000 - sekshundretusen - kroner med 12 - tolv - prosent rente fra 1. oktober 1996 til betaling skjer. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.
3. Byrettens dom domsslutningens pkt. 3 stadfestes.
Motanken
1. Byrettens dom domsslutningens pkt. 2 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Thrond Spets innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 30.900 - trettitusennihundre - kroner til Denina AS."
Også lagmannsretten fant det klart at det skulle tilkjennes vederlag, men lagmannsretten kom ut fra en skjønnsmessig vurdering til at vederlaget burde settes lavere enn taket i agenturloven §28 tredje ledd.
Jeg nevner at begge de tidligere retter bygde på at oppsigelsen av Spets var usaklig, fordi det nye lønnstilbudet som han mottok, ble betraktet som urimelig lavt. Noe økonomisk tap ble imidlertid ikke ansett lidt, og det ble heller ikke funnet å være grunnlag for oppreisning.
Thrond Spets har påanket lagmannsrettens avgjørelse av kravet om avgangsvederlag til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Denina AS motanket for å få redusert avgangsvederlaget, men motanken ble frafalt under ankeforberedelsen.
For de tidligere retter påsto Denina seg frifunnet for Spets' krav. For Høyesterett har Denina akseptert at vilkårene for avgangsvederlag er til stede. Tvisten gjelder etter dette bare utmålingen av vederlaget. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.
Saken har for Høyesterett vært behandlet i sammenheng med ankesak lnr 19B/1999 (Rt-1999-579), nr 242/1998, Denina AS mot Idar Rishaug, som gjelder avgangsvederlag til en annen av Deninas selgere. Rishaug ble
Side:571
oppsagt samtidig med Spets, og har fremmet tilsvarende krav for domstolene.
Den ankende part, Thrond Spets, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Reglene om avgangsvederlag har som formål å beskytte handelsagenter og handelsreisende, mens hovedmannens interesser ivaretas av taket i tredje ledd i §28. Både gjennom henvisninger i de norske lovforarbeider og i rapport fra EU-kommisjonen står tysk praksis sentralt som rettskilde ved anvendelsen av bestemmelsene.
Ved utmålingen må man først beregne den fremtidige brutto goodwillverdi. Også i norsk rett bør man nytte den beregningsmodellen som er utviklet i tysk rett og redegjort for av EU-kommisjonen. Byretten og lagmannsretten har her riktig beregnet den fremtidige goodwillverdien til å ligge i størrelsesorden 2,8 millioner til noe over 3 millioner kroner.
Tysk rett er meget tilbakeholden med rimelighetsjustering av den beregnede verdi. Bare mer urimelige resultater justeres. Harmoniserings- og prosesstekniske hensyn tilsier samme praksis i Norge. De forhold lagmannsretten har trukket frem, er dels ikke relevante, og de kan verken enkeltvis eller samlet gi grunnlag for nedsettelse til under taket i agenturloven §28 tredje ledd.
Verken agenturlovens ordlyd eller forarbeider sondrer mellom handelsagenter og handelsreisende ved rimelighetsvurderingen. I praksis vil det også være overgangsformer.
Størrelsen på den provisjon Spets hadde hos Denina kan ikke være relevant. Det er typisk for slike avtaler at hvor det oppnås gode resultater, blir godtgjørelsen deretter. At Spets gikk over til annen godt lønnet stilling, kan heller ikke være noe reduserende moment ved rimelighetsvurderingen. Det ville være i strid med grunnideen om en kompensasjonsrett for den goodwill den handelsreisende har skapt som reisende for hovedmannen.
Lagmannsretten har videre feilaktig lagt vekt på at avtalen mellom Spets og Denina ikke inneholdt noen konkurranseklausul. Dette kan bare trekkes inn i negativ retning dersom den handelsreisende tar med seg kunder over til sin nye hovedmann, noe det ikke er belegg for at Spets har gjort. Omsetningssvikten hos Denina hadde andre årsaker som frafall av kunder, Gobiserien til Gulvex, dårlig kolleksjon og sviktende salgskorps hos Denina mv. Svikten må dels tilregnes Denina selv og har ikke betydning for utmålingen. Det er heller ikke noe moment at det ikke dreier seg om merkevarer.
Bohusavtalen og markedsføringsutgiftene i forbindelse med samarbeidet med Bohuskjeden er tillagt altfor stor betydning av lagmannsretten. I utgangspunktet er det ikke grunnlag for å sondre mellom ulike kundegrupper i saker om avgangsvederlag. Spets medvirket vesentlig ved opprettelsen av Bohusavtalen, og den medførte ikke nevneverdig endring i hans arbeidssituasjon. De enkelte Bohusmedlemmer er kunder og må følges opp. Opplegget med husmesser i Trondheim medførte mye etterarbeid som følge av avbestillinger. Selgernes rolle etter Bohusavtalen illustreres ved at Denina etter at avtalen hadde virket noen år, ansatte en ny selger - Idar Rishaug - med 4% provisjon.
Provisjon utbetalt Spets etter fratreden i Denina kan ikke trekkes inn i vurderingen. Rettsgrunnlagene er forskjellige.
Derimot må det være relevant i Spets' favør at oppsigelsen savnet
Side:572
saklig grunnlag. I tilknytning til dette bør det også legges vekt på Deninas rundskriv av 30 juli 1996 som satte Spets i et uheldig lys.
Når det i agenturloven §28 tredje ledd tales om "ett års vederlag" som tak for avgangsvederlag, omfatter dette ikke bare provisjonslønn, men også fast lønn og feriepenger av fast lønn og provisjon.
Thrond Spets har nedlagt slik påstand:
"I hovedanken:
1. Byrettens dom - domsslutningen 1 og 3 stadfestes med det tillegg at Denina AS betaler 12 - tolv - prosent rente av kr 91182,- fra forkynnelsen av byrettens dom 13 februar 1997 til betaling skjer.
2. Denina AS dømmes til å betale til Thrond Spets saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 4 november 1997 og fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
I motanken:
1. Saken heves.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Ankemotparten, Denina AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Implementeringen av EF-direktivet i norsk rett går lenger enn Norge var forpliktet til når man lot handelsreisende omfattes av bestemmelsene. Det er en betydelig forskjell mellom handelsagenter og handelsreisende. Handelsagentene har normalt en langt større risiko. Handelsreisende har vanligvis bare én oppdragsgiver og har beskyttelse i ansettelsesforholdet.
Denina aksepterer at Spets har tilført Denina nye kunder og merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets, selv om en betydelig del av den økte omsetning var et resultat av samarbeidet med Bohuskjeden. Deninas fordeler av Spets' innsats har imidlertid ikke blitt så stor. Dels har dette hatt sammenheng med at Spets begynte hos konkurrenten. Selv om det ikke påstås at han direkte har tatt med seg kunder, har det forhold at han begynte hos Gulvex, som har utnyttet hans markedsverdi, bidradd til å svekke fordelene for Denina. Det har også hatt betydning at Deninas varer ikke er merkevarer. Det er ikke korrekt at nedgangen i omsetningen skyldes Denina selv. Selskapet har arbeidet hardt for å opprettholde omsetningen.
Bestemmelsen i agenturloven §28 første ledd nr 2 gir anvisning på en bred skjønnsmessig vurdering. I denne vurderingen må det, slik lagmannsretten har lagt til grunn, ha betydning at Spets var handelsreisende med fullt vern etter arbeidsmiljøloven. Det må også ha betydning at det ikke var noen karanteneklausul. Momentet er nevnt i kommisjonens rapport. Som følge av at det ikke var avtalt noen slik klausul, kunne Spets gå direkte over til Deninas hovedkonkurrent.
Omsetningsutviklingen fra 1990 til 1996 må i vesentlig grad tilskrives samarbeidet med Bohuskjeden. Denina ble da i praksis eneleverandør til over 50 forretninger. Spets var riktignok med under forhandlingene om Bohusavtalen, men kan ikke krediteres for den. Markedsføringskostnader, blant annet til profilering i Bohuskatalogene, har vært vesentlige omsetningsfremmende faktorer. Arbeidssituasjonen for selgerne forandret seg etter Bohusavtalen, blant annet ved overgang til
Side:573
salg på husmesser. Den provisjonssatsen som Rishaug fikk, og som er påberopt av motparten, hadde sammenheng med særlige forhold i Nord-Norge, som var Rishaugs distrikt. Bohusavtalen må i det hele ha stor betydning ved rimelighetsvurderingen.
Spets' lønnsforhold i Denina må også tillegges vekt. Det er ikke påvist noen øket arbeidsinnsats fra Spets i takt med økningen i hans provisjoner. Fem prosent provisjon var meget gunstig. Spets fikk allerede mens han var ansatt hos Denina, fullt ut høste det han bygget opp der. Også provisjonsutbetalinger fra Denina til Spets etter at han fratrådte, må tillegges en viss betydning ved rimelighetsvurderingen.
Endelig må Spets' lønnsforhold i Gulvex trekkes inn i vurderingen. Han har ikke lidt noe økonomisk tap. Den goodwill Spets bygget opp hos Denina, har han i realiteten tatt med seg til Gulvex og fått betalt for der.
Oppsigelsen og rundskrivet bør derimot ikke tillegges betydning.
Ved beregningen av taket i agenturloven §28 skal det for handelsreisende bare medtas provisjonslønn. Fastlønn og feriepenger skal ikke regnes med.
Den beregningsmetode som er beskrevet i EU-kommisjonens rapport vil ved korrekt anvendelse i denne saken føre til en fremtidig brutto goodwillverdi på ikke mer enn 1,6 millioner kroner før justering for rimelighet - ikke nærmere det dobbelte, slik Spets anfører. Noen plikt til å foreta en beregning etter denne modellen har man imidlertid ikke. Domstolene kan gå rett på skjønnet og fastsette et rimelig vederlag.
Denina AS har nedlagt slik påstand:
"I hovedanken:
1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens pkt. 1 i hovedanken, stadfestes.
2. Denina AS tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og for Høyesterett.
I motanken:
1. Saken heves.
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger."
Mitt syn på saken:
Avgangsvederlag i agenturforhold er regulert i agenturloven §28 som lyder:
"Når agenturavtalen opphører, har handelsagenten rett til avgangsvederlag hvis og i den utstrekning: 1) agenten har tilført hovedmannen nye kunder eller merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets og hovedmannen fortsatt vil få vesentlige fordeler av dette, og 2) avgangsvederlag er rimelig på bakgrunn av samtlige omstendigheter, blant dem agentens tap av provisjon ved avtale med kunder som nevnt i nr. 1.
Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende når agenturavtalen opphører på grunn av handelsagentens død.
Avgangsvederlag etter første eller annet ledd skal ikke overstige et beløp som tilsvarer ett års vederlag. Dette beløpet beregnes på grunnlag av handelsagentens gjennomsnittlige vederlag de seneste fem årene. Har avtalen vart
Side:574
kortere enn fem år, beregnes det på grunnlag av det gjennomsnittlige vederlaget i perioden.
Bestemmelsene i denne paragrafen kan ikke fravikes til skade for handelsagenten før agenturavtalen er opphørt."
Etter §41 i loven gjelder §28 om avgangsvederlag til handelsagenter tilsvarende for handelsreisende dersom den handelsreisende helt eller delvis lønnes med provisjon.
Bakgrunnen for den nye agenturloven av 1992 var i hovedsak tilpasning til EF-retten. Etter EØS-avtalen skulle reglene i EFs rådsdirektiv av 18 desember 1986 om samordning av medlemsstatenes lovgivning om selvstendige handelsagenter (Rdir 86/653/EØF) innarbeides i norsk rett. Reglene om avgangsvederlag bygger på artikkel 17 i direktivet. Tidligere hadde kommisjonsloven av 1916 i §68 regler om etterprovisjon, men disse reglene hadde en noe annen begrunnelse og en annen utforming.
EF-direktivet gir anvisning på to alternativer, en vederlagsmodell med bakgrunn i tysk rett og en erstatningsmodell hentet fra fransk rett. På samme måte som Sverige og Danmark, og for å fremme rettsenhet i Norden, valgte Norge vederlagsmodellen. Utformingen av §28 i den norske loven er i stor utstrekning sammenfallende med direktivbestemmelsen, selv om det er enkelte nyanseforskjeller.
Avgangsvederlag skal være et vederlag for goodwill skapt av handelsagenten, som hovedmannen kan dra nytte av etter kontraktsforholdets opphør. Arbeidsgruppen som forberedte utkastet til agenturloven, redegjorde slik for behovet for nye regler om avgangsvederlag, jf Ot.prp.nr.49 (1991-92), vedlegg 1 side 37:
"En utenlandsk virksomhet, som vil markedsføre et produkt i et annet land, vil ofte starte med å omsette sin vare ved hjelp av en lokal agent som er fortrolig med markedet. Innarbeidingen av den nye varen vil gjerne kreve en betydelig innsats fra agentens side. Innsatsen vil i begynnelsen kanskje bare resultere i et beskjedent antall ordrer og et tilsvarende beskjedent vederlag. Først når varen er vel innarbeidet i markedet, vil agenten kunne regne med å oppta ordrer i slikt omfang at agenturavtalen blir lønnsom for ham. Agenten risikerer alltid at hovedmannen etter at varen er innarbeidet i markedet, sier opp agenturavtalen og oppretter en egen salgsorganisasjon. Agenten vil i slike tilfeller kunne stå tilbake med et vederlag som ikke svarer til den arbeidsinnsats han har nedlagt."
Om bakgrunnen for bestemmelsen i §28 uttalte arbeidsgruppen mer generelt på side 66 i vedlegget:
"Forutsetningen for at agenten skal ha rett til avgangsvederlag er at agenten gjennom sitt arbeide for hovedmannen har tilført denne en verdi ved at hovedmannen kan fortsette forretningsforbindelsene med kundene agenten har skaffet. Hadde agenten fortsatt, ville agenten gjennom provisjonen fått del i denne verdien. Avgangsvederlaget er en kompensasjon for dette.
Reglene om avgangsvederlag avspeiler den faktiske situasjon ved agenturforhold - det er en tidsforskyving mellom agentens arbeide på den ene siden og salgene og provisjonen på den annen side."
Side:575
Som nevnt er reglene om avgangsvederlag etter §41 i agenturloven også gjort gjeldende for handelsreisende som helt eller delvis lønnes med provisjon. EF-direktivet omfatter bare handelsagenter, og heller ikke de øvrige nordiske land har regler om slikt vederlag for de handelsreisende. Avgangsvederlag for handelsreisende er således en særnorsk ordning. Handelsreisende er i motsetning til handelsagenter, ansatte med ansettelsesvern. Etter loven gjelder §28 "tilsvarende" for provisjonslønnede handelsreisende. Forskjellen vil etter min mening likevel kunne ha betydning ved rimelighetsvurderingen. Dersom en oppsagt handelsreisende blir gitt erstatning for tapt fremtidig inntekt etter arbeidsmiljølovens bestemmelser, må ytelsene også vurderes i forhold til hverandre.
Slik §28 er utformet, legges det opp til en behandling i tre ledd. Først skal det vurderes om agenten har tilført hovedmannen nye kunder eller merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets, og om hovedmannen fortsatt vil få vesentlige fordeler av dette, første ledd nr 1. Dernest skal det vurderes om avgangsvederlag er rimelig på bakgrunn av samtlige omstendigheter, første ledd nr 2. Endelig er det oppstilt et tak på ett års vederlag, bestemmelsens tredje ledd. Den konkrete rettsanvendelse bør normalt også skje etter disse linjer. Rimelighetsvurderingen etter første ledd nr 2 vil nettopp være nært knyttet til nr 1, og taket i tredje ledd er oppstilt som en korreksjon i forhold til det som følger av første ledd.
Det følger av loven - innledningsordene i første ledd - at de samme hensyn som etter nr 1 og nr 2 er relevante ved spørsmålet om agenten har rett til avgangsvederlag, også skal legges til grunn ved selve beregningen av avgangsvederlaget.
Avgjørelsen skal i prinsippet baseres på forholdene ved kontraktsforholdets opphør. Med sikte på vurderingen av om hovedmannen fortsatt vil få vesentlige fordeler, er det i forarbeidene pekt på at det vil være en presumsjon for at de nye kundene vil fortsette forbindelsene med hovedmannen, eller at den økte omsetning med de gamle kundene vil fortsette, jf side 67-68 i vedlegg 1 til proposisjonen.
I tysk rett har man i praksis bygget på en beregningsmodell hvor man først klarlegger nye kunder tilført av agenten, og hvor mye forretningene er øket med den bestående kundekrets, og dernest beregner provisjon av dette for de siste 12 måneder av agenturforholdet. Det foretas så en vurdering av sannsynlig fremtidig varighet av opparbeidet goodwill. Dernest anslås det såkalte migrasjonstallet, kunder man mister av naturlige årsaker. Endelig neddiskonteres beløpene til nåverdi. Metoden er redegjort for i kommisjonens rapport av 23 juli 1996 om anvendelsen av artikkel 17 i EF-direktivet.
Jeg mener at denne beregningsmodellen vil kunne være veiledende også ved anvendelsen av reglene i norsk rett. Både harmoniseringshensyn og rettstekniske hensyn tilsier dette, selv om det - slik de saker som har vært forelagt Høyesterett har vist - kan være problematisk å få fremlagt nøyaktig tallmateriale, og det kan være uenighet om faktorer i beregningen. I de norske forarbeidene er tysk rett trukket frem, og det er uttalt at i den utstrekning de alminnelige norske rettskildene eller EF-domstolens praksis ikke gir veiledning, vil særlig tysk rett være av interesse, jf side 69 i vedlegg 1 til proposisjonen.
Side:576
I EU-kommisjonens rapport er opplyst at det i tysk rett i praksis sjelden skjer noen justering av rimelighetsgrunner i det beløp man kommer frem til ved den beregningsmodell som jeg har gjort rede for. Det pekes likevel på flere faktorer som - slik jeg oppfatter det - gir grunnlag for rimelighetsjusteringer.
Etter ordlyden både i den norske loven og i EF-direktivet skal det ligge en konkret, skjønnsmessig avveining til grunn for beregningen av avgangsvederlaget. Dette er også understreket i forarbeidene, side 68 i vedlegg 1 til proposisjonen. Under forberedelsen av agenturloven ble det vurdert om man skulle ha en presumsjonsregel som i kommisjonsloven §68, men man fant at dette vanskelig lot seg forene med EF-direktivet, proposisjonen side 21 og vedlegg 1 side 68. Loven nevner som et moment at det skal legges vekt på agentens tap av provisjon ved avtale med kunder som nevnt i §28 første ledd nr 1. Spørsmålet om hvilke momenter som for øvrig kan trekkes inn i rimelighetsvurderingen og hvilken betydning de enkelte momenter skal ha, må etter min mening vurderes i lys av bakgrunnen for reglene om avgangsvederlag og formålet med bestemmelsene. Momenter utenfor denne ramme vil etter mitt syn ha begrenset betydning og bare kunne lede til justering av ellers urimelige resultater.
Partene er enige om at vilkårene for avgangsvederlag er oppfylt i vår sak. Spets har tilført Denina nye kunder og merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets, noe Denina fortsatt vil få vesentlige fordeler av, og avgangsvederlag er rimelig på bakgrunn av samtlige omstendigheter. Det tvisten gjelder er utmålingen av vederlaget, rimelighetsvurderingen og beregningen av taket i §28 tredje ledd.
Det kan ikke være tvil om at Spets var en meget dyktig selger. Gjennom mange års salg for Denina tilførte han selskapet betydelige verdier ved nye kunder og omsetningsøkning hos den gamle kundekretsen, inntil han ble sagt opp uten saklig grunn. Hans tilfelle ligger i kjerneområdet for bestemmelsene i agenturloven §41 jf §28.
Byretten har beregnet den fremtidige brutto goodwillverdien i dette tilfellet til i overkant av 3 millioner kroner, mens lagmannsretten anslår et beløp på 2,85 millioner. Byretten synes feilaktig å ha trukket inn også fastlønnen til Spets, og de tidligere retters beregninger lider dessuten av den svakhet at det ikke har funnet sted noen neddiskontering, og at det ikke er foretatt noen nærmere vurdering av naturlig frafall av kunder, såkalt migrasjon. Denina har under henvisning til fremlagte beregninger anført at tallet ligger på rundt 1,6 million kroner. Det er da regnet med 20% migrasjon hvert år og 8% rente ved neddiskonteringen. Begge disse faktorer synes noe høyt ansatt. Jeg mener at utgangspunktet før rimelighetsvurderingen bør ligge på rundt 1,8 million kroner.
Et særtrekk ved saken er Bohusavtalen, som er kommet til etter at Spets ble ansatt i Denina og fikk sine betingelser fastlagt. Denina inngikk i 1989 en avtale om samarbeid med Bohuskjeden, som etter dette har solgt Deninas produkter. Avtalen gjelder for ett år av gangen. Forhandlerne i Bohuskjeden forplikter seg til hovedsakelig å konsentrere sine innkjøp hos de produsenter som kjeden har avtale med. Det er opplyst at Spets var med Asbjørn Reppe under forhandlingene om avtalen med Bohuskjeden. At Spets' rolle her gikk utover det som naturlig fulgte av hans ansettelse i Denina, finner jeg ikke holdepunkter for.
Side:577
En meget betydelig del av omsetningsøkningen i Spets' område etter 1989 har kommet fra Bohusforhandlere. Riktignok er hver av Bohusforhandlerne kunder, men selgernes arbeid ble etter inngåelsen av samarbeidet noe endret.
Det er åpenbart - mener jeg - at Spets har nytt godt av samarbeidet med Bohuskjeden. I tillegg til selve samarbeidet med kjeden er det grunn til å trekke frem den intensiverte markedsføringen av produktene knyttet til Bohusavtalen. Denina har etter avtalen hatt betydelig større markedsføringsutgifter enn tidligere. Utgiftene utgjorde i 1994 totalt over 2,8 millioner, hvorav ca 1,3 millioner kroner gikk til profilering i Bohuskatalogen. Jeg legger til grunn at både Bohusavtalen og markedsføringsutgiftene har kommet Spets til gode.
Den beregnede fremtidige brutto goodwillverdien er i dette tilfellet et resultat, ikke bare av Spets' innsats, men også av Bohusavtalen og den intensiverte markedsføringen, og altså dels av Spets' innsats, dels av Deninas innsats. Avgangsvederlaget skal etter sitt formål gi en kompensasjon for den handelsreisendes innsats, som hovedmannen kan dra nytte av. En verdi som i ikke uvesentlig grad er et resultat av innsats i form av kapital eller arbeid fra hovedmannen selv, er det etter min mening ikke rimelig at regnes med ved fastsettelse av avgangsvederlag til en ansatt handelsreisende. Dette gjelder iallfall så langt hovedmannens innsats ikke er gjenspeilet i den handelsreisendes provisjon. Lønnsbetingelsene til Spets, herunder provisjonssatsen, ble fastsatt før samarbeidet med Bohuskjeden tok til. Bohusavtalen og markedsføringsutgiftene må således etter mitt syn tillegges betydning ved rimelighetsvurderingen etter agenturloven §41 jf §28 første ledd nr 2.
Hvorledes man konkret skal vurdere betydningen av de enkelte faktorer må bli skjønnsmessig. Jeg er kommet til at det som følge av Bohusavtalen og Deninas markedsføring i tilknytning til den, vil være riktig å foreta en nedsettelse med ca en halvpart i det beregnede utgangspunkt. Beløpet blir da 900.000 kroner. I agenturloven §28 første ledd nr 2 er som et moment nevnt tapet av provisjon. Dette er etter min mening tilstrekkelig ivaretatt ved beløpet på 900.000 kroner. Spets' tidligere provisjon hos Denina kunne for øvrig ikke uten videre legges til grunn. Han har innrømmet at det i 1996 var rimelig med en viss justering nedover av hans inntekter.
Momenter for øvrig som kan gi grunn til å sette avgangsvederlaget til Spets lavere enn 900.000 kroner, kan jeg ikke se at foreligger. Som jeg allerede har nevnt, er man i dette tilfellet i kjerneområdet for avgangsvederlag til en handelsreisende. Spets gikk riktignok over i godt betalt stilling hos konkurrenten, Gulvex. Men lagmannsretten har etter bevisvurderingen ikke funnet belegg for at Spets har redusert Deninas goodwill ved å ta kunder med seg over til Gulvex. Det som har fremkommet for Høyesterett, gir ikke grunnlag for å fravike dette.
Noen reduksjon som følge av taket i §28 tredje ledd blir ikke aktuelt. Taket er i dette tilfellet et beregnet beløp på 1.119.381 kroner, som utgjøres av provisjonslønn og feriepenger av provisjonslønn. Fast lønn og feriepenger av fast lønn skal ikke medregnes ved avgangsvederlag til handelsreisende. Som pekt på av lagmannsretten sies det uttrykkelig i forarbeidene til §41 at bare provisjonslønnen til den handelsreisende
Side:578
skal tas med i beregningen. Jeg er også enig med lagmannsretten i at det er riktig å ta med feriepenger av provisjonslønnen.
For de tidligere retter la Denina ned påstand om frifinnelse for Spets' krav. Spets' anke har delvis ført frem ved at han har fått tilkjent et vesentlig høyere avgangsvederlag for Høyesterett enn for lagmannsretten. Resultatet er tilnærmet det beløp han i byretten sa seg villig til å forlike saken på. Etter min mening bør Denina tilpliktes å erstatte Spets fulle saksomkostninger for alle retter, jf tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §174 annet ledd. Byrettens dom, domsslutningens post 3, blir da å stadfeste med tillegg av renter som påstått.
I saksomkostninger for lagmannsretten krevde Spets samlet 88.050 kroner, med 60.000 kroner i salær for hovedanken og 10.000 kroner for motanken. Motparten protesterte og gjorde gjeldende at en fordeling av salæret på 2/3 i hovedanken og 1/3 i motanken ville ha vært mer korrekt. Den del av omkostningene som henføres til motanken bør settes noe høyere enn i omkostningsoppgaven. Det er nedlagt påstand om morarente av omkostningsbeløpet for lagmannsretten regnet fra 14 dager etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Når saksomkostninger for en tidligere instans først ilegges av ankeinstansen, følger det av Høyesteretts praksis at det ikke tilkjennes morarente for det mellomliggende tidsrom, jf blant annet Rt-1997-1445. Omkostningene for lagmannsretten må imidlertid beregnes på bakgrunn av at Spets bare får dekket sine omkostninger fullt ut når det tas hensyn til den tid som er gått siden lagmannsrettens dom ble avsagt. Jeg er på denne bakgrunn kommet til at det beløp Spets bør tilkjennes i saksomkostninger for lagmannsretten passende bør settes til 70.000 kroner.
For Høyesterett er saksomkostningskravet på til sammen 181.075 kroner, hvorav 130.000 kroner er salær. Oppgaven legges til grunn. Samlet blir omkostningene for lagmannsretten og Høyesterett 251.075 kroner.
Partene er enige om at motanken heves og at hver av partene bærer sine egne omkostninger forbundet med den.
Jeg stemmer for denne
dom:
I hovedanken:
1. Denina AS dømmes til å betale Thrond Spets avgangsvederlag med 900.000 - nihundretusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 oktober 1996 til betaling skjer.
2. Byrettens dom, domsslutningens post 3 stadfestes, med det tillegg at Denina AS betaler Thrond Spets 12 - tolv - prosent årlig rente av 91.182 - nittientusenetthundreogåttito - kroner fra 27 februar 1997 til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Denina AS til Thrond Spets 251.075 - tohundreogfemtientusenogsyttifem - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Side:579
I motanken:
1. Saken heves.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Rieber-Mohn: Likeså.
Dommer Matningsdal: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
I hovedanken:
1. Denina AS dømmes til å betale Thrond Spets avgangsvederlag med 900.000 - nihundretusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 oktober 1996 til betaling skjer.
2. Byrettens dom, domsslutningens post 3 stadfestes, med det tillegg at Denina AS betaler Thrond Spets 12 - tolv - prosent årlig rente av 91.182 - nittientusenetthundreogåttito - kroner fra 27 februar 1997 til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Denina AS til Thrond Spets 251.075 - tohundreogfemtientusenogsyttifem - kroner med 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
I motanken:
1. Saken heves.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.