HR-1999-192
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-08 |
| Publisert: | HR-1999-00192 |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Drammen forhørsrett 19.03.1999 - Borgarting lagmannsrett 25.03.1999 - Høyesterett HR-1999-00192, jnr 192/1999 |
| Parter: | A og B mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Aasland, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §171, §174, §240, §388, Straffeloven (1902) §233, §267, §268, §49, Menneskerettsloven (1999) EMKN A5 |
Saken gjelder kjæremål fra to personer over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §172. De kjærende parter er tiltalt i samme straffesak.
A, født xx.xx.1973, er av Oslo statsadvokatembeter 17 oktober 1998 tiltalt for overtredelse av straffeloven §233 første ledd og §267 jf §268 annet ledd jf §49. B, født xx.xx.1972, er ved samme tiltalebeslutning tiltalt for overtredelse av straffeloven §267 jf §268 annet og tredje ledd jf §49.
Begge de tiltalte har vært varetektsfengslet siden 4 mai 1998. Hovedforhandling ble innledet 15 mars 1999, men måtte utsettes etter to dager på grunn av sviktende helsetilstand hos en meddommer. Ny hovedforhandling er berammet til 2 august 1999.
Drammen politidistrikt begjærte 18 mars 1999 rettens kjennelse for fortsatt varetektsfengsling av de tiltalte i medhold av straffeprosessloven §172.
Ved Drammen forhørsretts kjennelse 19 mars 1999 ble begge løslatt. Politiet påkjærte kjennelsen på stedet, og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning.
Kjæremålet ble behandlet av Borgarting lagmannsrett, som 25 mars 1999 avsa kjennelse med slik slutning i punkt 1 og 2:
"1. A, født xx.xx.1973, kan holdes i varetekt inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, dog ikke lenger enn onsdag 12 mai 1999.
2. B, født xx.xx.1972, kan holdes i varetekt inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, dog ikke lenger enn onsdag 12 mai 1999."
De tiltalte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Forsvarerne har inngitt støtteskriv.
I støtteskriv fra forsvareren for A er det i hovedsak gjort gjeldende:
Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 for strengt når den har funnet at vilkårene for rettshåndhevelsesarrest er til stede basert på mistanken for forsøk på grovt ran. A er ikke tiltalt for grovt ran med døden til følge, jf straffeloven §268 tredje ledd. Hensynene bak straffeprosessloven §172 er ivaretatt allerede ved den fengsling han har vært underlagt frem til nå. Lagmannsretten har ikke vurdert §172 i forhold til de spesielle vilkårene i §171 første ledd nr 1 - 3. Lagmannsretten har ikke vurdert behovet for fortsatt fengsling. Det vises til rettspraksis som er omtalt i tidligere støtteskriv til lagmannsretten, blant annet til kjennelse inntatt i Rt-1998-470.
Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §174 for snevert når den har funnet at fortsatt fengsling ikke er et uforholdsmessig inngrep. Retten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på at de tiltalte er blitt utsatt for en alvorlig drapstrussel i fengselet. Sikkerhetstiltak i fengselet innebærer at de tiltalte nå blir isolert. A har tidligere vært suicidal i varetektsperioden, og han har nå fått en dyp depresjon som følge av utsettelsen av hovedforhandlingen. Det foreligger fare for oversoning. Det foreligger iallfall fare for at A vil komme til å sone store deler av en dom i varetekt. Varetektsfengsling skal ikke være foregrepet soning. Det vises til Rt-1994-88 og Rt-1998-674.
Lagmannsretten har ikke i tilstrekkelig grad foretatt en helhetsvurdering av den karakter som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art 5 nr 3 forutsetter. Det vises til Rt-1996-984.
Lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven §240 uriktig. Det er ikke tilstrekkelig grunn til fortsatt fengsling.
Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
I støtteskriv fra forsvareren for B, er det i hovedsak gjort gjeldende:
Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 uriktig. Det foreligger ikke forhold som i særlig grad styrker mistanken mot B. Det må foreligge en meget sterk sannsynlighet for at siktede er skyldig dersom §172 skal kunne anvendes. Det vises til Rt-1992-423. B kan komme til å bli frifunnet på grunnlag av tilbaketreden fra forsøk på ran. Subsidiært anføres at skyldkravet i forhold til straffeloven §268 tredje ledd ikke er oppfylt.
Det foreligger uansett ikke tilstrekkelig grunn til å anvende straffeprosessloven §172. Hensynene bak rettshåndhevelsesarrest svekkes etter hvert som tiden går. Retten har ikke vurdert §172 opp mot de spesielle vilkårene i §171 første ledd, og retten har heller ikke vurdert behovet for fortsatt fengsling.
Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §174 for snevert når den har funnet at fortsatt fengsling ikke er et uforholdsmessig inngrep. Fortsatt fengsling frem til 2 august 1999 vil tilsvare soning av en ubetinget fengselsstraff på ca to år. Det foreligger fare for oversoning. B har ikke vært varetektsfengslet tidligere, og fengslingen er en stor psykisk belastning for ham. B skal gå opp til en eksamen ved Universitet i Oslo i mai 1999. Løslatelse er viktig av hensyn til eksamensforberedelsene.
Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §240 uriktig. Fortsatt fengsling er ikke hensiktsmessig.
Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Politiet er kjent med begge kjæremålene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
B har gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 uriktig når retten er kommet til at grunnvilkårene for varetektsfengsling etter denne bestemmelsen er tilstede for så vidt gjelder tiltalen for overtredelse av straffeloven §267 jf §268 annet og tredje ledd. Om dette har lagmannsretten vist til sin tidligere kjennelse av 9 september 1998 og uttalt at saken står i samme stilling nå som den gang. Av nevnte kjennelse fremgår at lagmannsretten fant at det forelå forhold som i særlig grad styrket mistanken om at han hadde forøvet de forhold som er angitt i siktelsen. Det er særlig lagt vekt på hans egne politiforklaringer, der det fremgår at han har tilstått å ha deltatt i et grovt ran hvor det ble truet med våpen og balltre. Det er videre lagt vekt på nærmere angitte vitneforklaringer.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det hefter feil ved lagmannsrettens tolking av kravet til kvalifisert mistanke i straffeprosessloven §172 i denne forbindelse. Selve bevisvurderingen kan utvalget ikke prøve.
Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har tolket §172 for strengt når den har funnet at bestemmelsen kan anvendes overfor begge de tiltalte. Lagmannsretten har i sin begrunnelse blant annet pekt på at ransforsøket var meget grovt, at ranerne var bevæpnet med pistol, balltre og brekkjern, og at det dreide seg om et torpedooppdrag. Til dette kommer at et menneske ble drept under ransforsøket. Utvalget bemerker at bruk av §172 kan skje uavhengig av om noen av de spesielle fengslingsvilkår i straffeprosessloven §171 er tilstede. Det er ikke noe krav at lagmannsretten i sine premisser går inn på disse vilkårene.
Lagmannsretten har drøftet om fortsatt fengsling frem til hovedforhandling vil være et uforholdsmessig inngrep overfor de tiltalte, særlig i lys av at en påbegynt hovedforhandling måtte avbrytes. Retten konkluderer med at fortsatt fengsling ikke kan anses som noe uforholdsmessig inngrep eller er i strid med EMK art 5 nr 3. Faren for oversoning er vurdert. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens lovtolking i denne forbindelse, heller ikke i relasjon til straffeprosessloven §240. Lagmannsrettens konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålene må bli å forkaste.
Avgjørelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålene forkastes.