HR-1999-282 - Rt-1999-825
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-21 |
| Publisert: | HR-1999-00282 - Rt-1999-825 (194-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Førerkortbeslag |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over lagmannsrettens beslutning om midlertidig førerkortbeslag. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1999-00282, jnr 265/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gjølstad, Flock, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Saken gjelder beslag av førerkort etter vegtrafikkloven §33 nr. 5.
A, født xx.xx.1976, ble ved siktelse av 12. mars 1999 av Sarpsborg politidistrikt siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf. §5 første ledd, jf. skiltforskriftene §8, jf. skilt nr. 362 "Fartsgrense". Etter siktelsen skal han ha kjørt bil i 88 km/t i en 50-sone. Førerkortet ble beslaglagt av politiet 21. februar 1999. A samtykket ikke i beslaget, og saken ble derfor brakt inn for Heggen og Frøland forhørsrett.
Forhørsretten avsa 22. mars 1999 kjennelse med slik slutning:
"Politiet gis adgang til å holde førerkort tilhørende A, født xx.xx.1976, beslaglagt inntil straffesaken er endelig avgjort, dog ikke utover 9 måneder regnet fra beslagstidspunktet den 21.02.1999."
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 9. april 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tatt standpunkt til saken basert på uriktig oppfatning av opplysningene i saken, og at dette må betraktes som en saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har lagt vekt på at han ikke er avhengig av førerkort for å kjøre bil "til jobben", og at han "fysisk sett greit kan ta seg frem, også til arbeidet, selv". Det han hadde anført i kjæremålserklæringen til lagmannsretten, var at han arbeidet som IT-konsulent, og at han "er avhengig av å kjøre bil i jobben". Det at lagmannsretten har lagt til grunn feil faktum, må antas å kunne ha innvirket inn på avgjørelsen.
Etter As oppfatning må Høyesteretts kjæremålsutvalg kunne fatte realitetsavgjørelse i saken.
A har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Førerkortbeslaget oppheves.
Subsidiært: Borgarting lagmannsretts kjennelse av 9. april 1999 oppheves."
Kjæremålet har vært forelagt påtalemyndigheten. Politiet har anført at det ikke kan sees å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling, og har påstått kjæremålet avvist.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er her begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og den generelle lovtolkingen, se straffeprosessloven §388.
Det at lagmannsretten har lagt til grunn et uriktig faktum, kan som hovedregel ikke anses som saksbehandlingsfeil, se Rt-1995-373, Rt-1998-722 og kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 9. februar 1999 (lnr. 71/1999, jnr. 65/1999 (Rt-1999-283). I dette tilfellet har imidlertid lagmannsretten misforstått de kjæremålsgrunner som var påberopt i kjæremålet til lagmannsretten. Etter utvalgets oppfatning må dette anses som en saksbehandlingsfeil. Denne kan imidlertid ikke antas ha hatt noen betydning for innholdet av lagmannsrettens kjennelse. Det at siktede var avhengig av "førerkort i jobb", er nevnt i forhørsrettens kjennelse, men forhørsretten fant at det ikke kunne legges avgjørende vekt på dette. Forhørsretten fremholdt at det dreide seg om en betydelig fartsovertredelse i tettbygd strøk, og at en slik fartsoverskridelse "i seg selv er tilstrekkelig til å medføre slike reaksjoner som beslag av førerkort representerer". Dette synspunkt sluttet lagmannsretten seg til. I lagmannsrettens kjennelse uttales blant annet:
"Som forhørsretten kan lagmannsretten ikke se at siktedes situasjon er så spesiell at hans førerkort ikke fortsatt bør holdes beslaglagt når det ses hen til forgåelsens alvor og farepotensialet knyttet til hans adferd."
Det at lagmannsretten har misforstått siktedes anførsler, kan etter dette ikke antas å ha hatt noen betydning for utfallet av saken, og kjæremålet må da forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.