HR-1999-33-B - Rt-1999-911

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1999-06-18
Publisert:	HR-1999-00033-B - Rt-1999-911 (213-99)
Stikkord:	Straffeprosess, Advokatrett, Advokaters taushetsplikt
Sammendrag:	Saken gjaldt advokats forklaringsplikt ved rettslig avhør i forbindelse med etterforskningen av en straffesak. Dissens: 3-2
Saksgang:	Stavanger forhørsrett 01.10.1998 - Gulating lagmannsrett LG-1998-2128 - Høyesterett HR-1999-00033B, snr. 25/1999
Parter:	Påtalemyndigheten (assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre) mot Arvid Sjødin (advokat Odd Rune Torstrup)
Forfatter:	Oftedal Broch, Bruzelius, Bugge, Mindretall: Tjomsland, Lund
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §119, §123, §127, §237, §387, §388, Straffeloven (1902) §144

Dommer Tjomsland: Kjæremålssaken gjelder en advokats forklaringsplikt ved rettslig avhør i forbindelse med etterforskningen av en straffesak, jf. straffeprosessloven §119 første ledd.

Stavanger politidistrikt begjærte 29. september 1998 i medhold av straffeprosessloven §237 rettslig avhør av advokat Arvid Sjødin som vitne. Bakgrunnen for begjæringen var at advokat Sjødin i brev av 16. september 1998 til riksadvokaten hadde krevet fornyet etterforskning av drapet av en ung kvinne på Karmøy 6. mai 1995, den såkalte "Birgitte Tengssaken" der advokat Sjødin hadde vært forsvarer. Kravet om ny etterforskning var begrunnet med at en anonym mann 14. september 1998 hadde ringt hjem til advokat Sjødins hustru og fortalt at det var han som hadde drept Birgitte Tengs. I brevet til riksadvokaten opplyste advokat Sjødin at undersøkelser han hadde "gjort lokalt i X" viste at de opplysningene som mannen hadde gitt om seg selv, kunne stemme med C, bosatt på X på Y.

Riksadvokaten påla 25. september 1998 politimesteren i Stavanger, som ble oppnevnt som settepolitimester i saken, å foreta nødvendige undersøkelser på bakgrunn av advokat Sjødins brev, med sikte på å ta stilling til om det skulle iverksettes en bredere anlagt etterforskning mot C. Det ble foretatt flere politiavhør i saken, herunder av advokat Sjødin som forklarte at han hadde navngitt C på bakgrunn av opplysninger han hadde mottatt ved å kontakte to klienter i Kopervik. Advokat Sjødin nektet under henvisning til sin taushetsplikt etter straffeprosessloven §119 å oppgi navnene på de to klientene.

I politiets begjæring om rettslig avhør av advokat Sjødin ble det anført at navnene til klientene var nødvendige for å kunne foreta slik undersøkelse som riksadvokaten hadde anmodet om.

I rettsmøte i Stavanger forhørsrett 1. oktober 1998 fastholdt Sjødin nektelsen av å oppgi de to klienters navn, og forhørsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:

"Adv. Arvid Sjødin pålegges å navngi de to personene som ga ham opplysninger om at C kunne stemme med signalementet til den anonyme mannsperson som ringte til adv. Sjødins kone 14.9.1998."

Arvid Sjødin påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som ved kjennelse 8. oktober 1998 forkastet kjæremålet.

Arvid Sjødin påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 23. november 1998 avsa kjennelse, inntatt i Rt-1998-1891, med slik slutning:

"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. I saksomkostninger for samtlige rettsinstanser betaler Stavanger politidistrikt til Arvid Sjødin 7 000 - sjutusen - kroner innen 2 - to - uker fra meddelelsen av denne kjennelse."

Begrunnelsen for at kjennelsen ble opphevet, var at lagmannsretten hadde nøyet seg med å ta stilling til om de opplysninger som Sjødin hadde mottatt fra sine klienter, var betrodd ham som advokat. Kjæremålsutvalget

Side:913

mente at det var en feil at lagmannsretten - i motsetning til forhørsretten - ikke hadde tatt stilling til om klientforholdene i seg selv kan anses som en "betroelse" som er beskyttet av straffeprosessloven §119.

Gulating lagmannsrett avsa 19. februar 1999, etter at partene hadde avgitt supplerende innlegg, ny kjennelse med slik slutning:

"Advokat Arvid Sjødin pålegges å navngi den ene, angitt som klient B, av de to personene som ga ham opplysninger om at C kunne stemme med signalementet til den anonyme mannen som ringte til advokat Arvid Sjødins ektefelle 14 september 1998."

Arvid Sjødin har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder prinsipalt lagmannsrettens lovtolking, subsidiært saksbehandlingen - kjennelsesgrunnene. Påtalemyndigheten har ikke påkjært kjennelsen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet at kjæremålet skal avgjøres av Høyesterett, jf. straffeprosessloven §387 tredje ledd 2. punktum, og justitiarius har bestemt at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

Arvid Sjødin har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:

Høyesteretts kjæremålsutvalg la i kjennelsen 23. november 1998 til grunn en for snever fortolkning av bevisforbudsbestemmelsen i straffeprosessloven §119 første ledd. Hovedregelen må være at eksistensen av et klientforhold er underlagt taushetsplikt. Det kan bare gjøres unntak når de opplysninger klienten har gitt advokaten er nøytrale, og det ikke kan få noen negativ virkning for klienten at klientforholdet blir kjent. Ellers må klientens standpunkt være avgjørende. Lagmannsretten har feilaktig unnlatt å legge vekt på dette.

Lagmannsretten har drøftet om informasjon om selve klientforholdet vil innebære at taushetsbelagte opplysninger blir kjent. Retten har derimot ikke lagt vekt på om slik opplysning vil kunne være egnet til å innebære at taushetsbelagte opplysninger blir kjent, og avgjørelsen er derfor under enhver omstendighet i strid med kjennelsen av 23. november 1998.

Lagmannsretten synes å ha fortolket straffeprosessloven §119 slik at man har større grad av vern for selve klientforholdets eksistens dersom man har søkt bistand ved et spesialisert advokatfirma enn hos en advokat som har alminnelig praksis. Sondringen er åpenbart rettslig uholdbar. Et slikt synspunkt må iallfall være forfeilet når det er kjent for lagmannsretten hva klientforholdet gjelder.

Subsidiært gjør Sjødin gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig. Han viser til at lagmannsretten ikke har drøftet om en opplysning om klientforholdet vil være egnet til å røpe taushetsbelagte opplysninger. Videre hevder han at dersom advokatens spesialisering har betydning for om selve klientforholdet er undergitt taushetsplikt, skulle det på dette punkt vært nærmere redegjort for de faktiske forhold.

Arvid Sjødin har nedlagt slik påstand:

"Gulating lagmannsretts kjennelse i kjæremålssak LG-1998-2128 oppheves."

Side:914

Påtalemyndigheten har for Høyesterett i hovedsak anført:

Lagmannsrettens kjennelse beror på en riktig tolking av straffeprosessloven §119, og den er i samsvar med den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 23. november 1998.

Saken gjelder tolkingen av straffeprosessloven §119 første ledd. Straffeloven §144 som gjelder brudd på taushetsplikten, beror til dels på andre hensyn og har etter påtalemyndighetens syn en videre rekkevidde enn straffeprosessloven §119.

Det er riktig - slik Høyesteretts kjæremålsutvalg og lagmannsretten har lagt til grunn - at eksistensen av et klientforhold ikke uten videre er undergitt taushetsplikt etter straffeprosessloven §119 første ledd. For at det skal være taushetsplikt om et klientforhold må det foreligge særlige grunner. Det er i denne sammenheng uten betydning om advokaten har lovet klienten taushet om klientforholdet, og det er også uten betydning hvilket standpunkt klienten har til spørsmålet, med mindre han har samtykket i at advokaten opplyser om at det foreligger et klientforhold.

Den omstendighet at det opplyses at en person har vært en advokats klient, innebærer ikke at man dermed kan slutte at klientforholdet gjelder en straffesak eller en annen ømfintlig sak. Men selv om en opplysning om klientforholdet skulle innebære at det blir kjent at vedkommende har vært involvert i en straffesak innebærer ikke dette at klientforholdet nødvendigvis er undergitt taushetsplikt. Det vises i den forbindelse særlig til at straffesaker som hovedregel er offentlige.

Det må - slik kjæremålsutvalget har lagt til grunn - være opp til vedkommende advokat å påvise at det foreligger forhold som tilsier at klientforholdet må vernes. Dette har advokaten i dette tilfellet søkt å gjøre, men lagmannsretten har ikke funnet at den begrunnelse som er gitt, er tilstrekkelig til å begrunne taushetsplikt om klientforholdet. Den konkrete rettsanvendelse på dette punkt kan ikke prøves i et videre kjæremål.

Påtalemyndigheten mener at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til at lovtolkingen kan prøves, og har nedlagt slik påstand:

"Kjæremålet forkastes."

Jeg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, og at Høyesteretts kompetanse dermed er begrenset etter straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3 til å prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.

Jeg er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves fordi retten har bygget på en uriktig fortolkning av bevisforbudsregelen i straffeprosessloven §119 første ledd.

Straffeprosessloven §119 første ledd fastsetter at retten ikke må ta imot forklaring fra blant annet advokater "om noe som er betrodd dem i deres stilling". Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at området for taushetsplikten er snevrere etter straffeprosessloven §119 første ledd enn etter straffeloven §144. Jeg går ikke nærmere inn på denne problemstilling, som - slik jeg ser det - ikke har betydning for tolkningen av straffeprosessloven §119 første ledd i vår sak.

Side:915

Det er enighet om at de opplysninger advokat Sjødin fikk av sine to klienter, ikke var betrodd ham i lovens forstand. Hans henvendelser til dem hadde ikke noen sammenheng med klientforholdene, og opplysningene kan ikke betraktes som betroelser som faller innenfor området for straffeprosessloven §119. Dette innebærer at uønskede konsekvenser for de to klientene av at deres samtaler med Sjødin blir kjent, ikke vil være av betydning for spørsmålet om det foreligger taushetsplikt om selve klientforholdene.

Spørsmålet er hvorvidt selve eksistensen av klientforholdet skal anses som en "betroelse" og dermed være vernet etter straffeprosessloven §119. Jeg bemerker at forholdet mellom advokat og klient i prinsippet må vurderes på samme måte som den tilsvarende problemstilling i forhold til leger, prester og andre som omfattes av bestemmelsen i §119 første ledd. En annen sak er at den konkrete vurdering etter omstendighetene vil kunne bli forskjellig for de ulike profesjoner.

I denne saken er spørsmålet kommet opp på en spesiell måte. Påtalemyndigheten har ikke krevet opplysninger i tilknytning til selve klientforholdet. Det er den omstendighet at advokat Sjødin har opplyst at hans kilder er to klienter, som medfører at klientforholdene blir kjent dersom navnene på kildene opplyses. Slike konkrete forhold er imidlertid uten betydning for anvendelsen av bevisforbudsregelen. Det avgjørende må være om klientforholdet anses som en "betroelse" i lovens forstand, og i så fall må klienten ha krav på vern uten hensyn til om man skulle mene at advokaten burde ha unnlatt å opplyse at kildene var klienter.

Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet i kjennelsen 23. november 1998 lagmannsrettens kjennelse fordi lagmannsretten ikke hadde drøftet om selve eksistensen av klientforholdet skulle anses som en "betroelse". Kjennelsen inneholder også enkelte bemerkninger om utvalgets syn på denne problemstillingen:

"Utvalget peker her på at hvorvidt klientforholdet i seg selv skal anses som en "betroelse" og dermed være vernet etter §119, må vurderes konkret. Det vises til forhørsrettens drøftelse av spørsmålet og til eksempler angitt i Knut Svalheim: Advokaters taushetsplikt (1996) side 103. I tråd med det som hevdes der, må et klientforhold ha krav på hemmelighold dersom opplysning om dets eksistens innebærer - eller er egnet til å vise - at opplysninger, som i seg selv vil være taushetsbelagt, kan bli røpet. Slike tilfeller synes imidlertid å være såvidt spesielle, at det må være opp til vitnet å påvise at dette er situasjonen, jf lovens §127 annet ledd."

Lagmannsretten uttaler i den påkjærte kjennelsen at den har bygget på den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i utvalgets kjennelse. Lagmannsretten drøfter deretter spørsmålet om klientforholdet omfattes av taushetsplikten i forhold til hver av de to klientene. Selv om kjæremålssaken bare gjelder forholdet til klient B, finner jeg det hensiktsmessig å gjengi lagmannsrettens drøftelse for så vidt gjelder begge klientene:

"Forholdet til klient A er oppgitt å gjelde en familierelatert sak. Det er ikke

Side:916

opplysninger om at advokat Sjødin har spesialisert seg i forhold til slike saker og slik sett er ikke dette klientforholdet direkte sammenlignbart med de nevnte eksempler. De opplysninger som klienten har meddelt mv, omhandler i følge beskrivelsen et utenomekteskapelig forhold og må anses å omfattes av taushetsplikten. Det er uklart hvor langt en skal si at et klientforhold er underlagt taushetsplikt. Men ufra den beskrivelse som er gitt av forholdet antar lagmannsretten at det er en så nær sammenheng mellom det å røpe klientforholdet og at andre taushetsbelagte opplysninger røpes at selve klientforholdet må betraktes som en hemmelighet. Advokat Sjødin kan således ikke pålegges å oppgi navnet på klient A.

I forhold til klient B er det opplyst at advokat Sjødin har en straffesak som er avsluttet samt bistår vedkommende vedrørende et sosialrettslig forhold der saken ikke er avsluttet. Advokat Sjødin opplyser å ha en stor del av sin praksis relatert til straffesaker uten at lagmannsretten oppfatter at han direkte har spesialisert seg på dette. Iallfall tyder de klientforhold nærværende sak gjelder på at han har forskjellige typer saker. På denne bakgrunn og utfra den redegjørelse som er gitt vedrørende klientforholdet, finner lagmannsretten ikke tilstrekkelige holdepunkter for at det å røpe klientforholdet i dette tilfellet samtidig innebærer at også taushetsbelagte opplysninger røpes. Advokat Sjødin har også anført at det må foretas en helhetsvurdering og pekt på ytterligere forhold ved hendelsesforløpet som skulle tilsi at selve klientforholdet er taushetsbelagt. Lagmannsretten har vurdert dette, men finner ikke at disse endrer nevnte vurdering. Lagmannsretten finner derfor at advokat Sjødin er forpliktet til å oppgi navn på klient B."

Både kjæremålsutvalget og lagmannsretten har lagt til grunn at det beror på en konkret vurdering om klientforholdet i seg selv skal anses som en "betroelse", og dermed være vernet etter straffeprosessloven §119 første ledd. Jeg er enig i dette, men jeg mener at utgangspunktet for denne vurderingen er et annet enn det som er lagt til grunn i kjennelsene.

Etter mitt syn må det avgjørende være om advokaten har taushetsplikt om hva klientforholdet gjelder. Dette vil ikke alltid være tilfellet. For det første er bevisforbudsregelen begrenset til den egentlige advokatvirksomhet - juridisk bistand og rådgivning. Unntak kan videre være aktuelt når klientforholdet er alminnelig kjent. Det samme gjelder kanskje også i en viss utstrekning dersom klientforholdet ikke gjelder spørsmål av personlig karakter, jf nærmere Knut Svalheim: Advokaters taushetsplikt Oslo 1996 side 104-109. Jeg går ikke nærmere inn på de avgrensingsspørsmål som her reiser seg.

Men dersom man først er kommet til at klientforholdets innhold er underlagt taushetsplikt, må - slik jeg ser det - advokaten også ha plikt til å nekte å opplyse om eksistensen av klientforholdet. En annen løsning ville innebære at klienten kunne komme opp i vanskelige situasjoner når klientforholdet blir opplyst. Dette gjelder f.eks. når klienten av sine nærmeste blir spurt om hva klientforholdet grunner seg på. Et annet eksempel er at det oppstår spekulasjoner omkring klientforholdet. Etter mitt syn har advokatens taushetsplikt også til formål å beskytte klienten mot å komme opp i situasjoner hvor han kan bli presset til selv å opplyse om hva klientforholdet gjelder.- Jeg tilføyer at den tolking av

Side:917

straffeprosessloven §119 som jeg her har gitt uttrykk for, i alminnelighet neppe vil innebære noen vesentlig begrensning for etterforskningen av straffbare forhold. Det må antas at det i etterforskningsøyemed sjelden vil være av betydning å få opplyst at det foreligger et klientforhold dersom det ikke også kan kreves opplyst hva klientforholdet gjelder.

I tilknytning til den begrunnelse lagmannsretten har gitt, vil jeg i tillegg bemerke: Lagmannsretten har i forhold til klient B vurdert om "det å røpe klienforholdet i dette tilfellet samtidig innebærer at også taushetsbelagte opplysninger røpes". Etter mitt syn måtte problemstillingen i tilfelle ha vært om det å røpe klientforholdet kunne innebære at taushetsbelagte opplysninger ble røpet, jf også utvalgets kjennelse 23. november 1998. Lagmannsretten synes videre å ha lagt vesentlig vekt på hva utenforstående vil kunne slutte om klientforholdet ut fra de foreliggende opplysninger om advokat Sjødins praksis. Retten viser til at advokaten har opplyst at han har en stor del av sin praksis relatert til straffesaker "uten at lagmannsretten oppfatter at han direkte har spesialisert seg på dette" og det vises til at "de klientforhold nærværende sak gjelder [tyder] på at han har forskjellige typer saker." Jeg er generelt i tvil om dette er et hensiktsmessig utgangspunkt for vurdringen. Under enhver omstendighet kan jeg ikke se at dette er en treffende betraktningsmåte i dette tilfellet. Sjødin hadde nemlig - foranlediget av en henvendelse fra lagmannsretten - gitt en redegjørelse til retten om klientforholdet. Han opplyste her at klientforholdet gjaldt en straffesak som er avsluttet og et sosialrettslig forhold der saken ikke er avsluttet. Det må derfor - slik jeg ser det - kunne legges til grunn at det er kjent hvilke sakstyper klientforholdet gjaldt, og det kan ikke da være av betydning å vurdere hva som kunne vært antatt om dette på grunnlag av kunnskap om advokatens praksis. - Jeg mener på denne bakgrunn at lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve også dersom man bygger på den lovtolkning som ble lagt til grunn i utvalgets kjennelse av 23. november 1998.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Ved tolkning av straffeprosessloven §119 tar jeg utgangspunkt i det forhold at bestemmelsen er resultatet av en avveining av to viktige hensyn: på den ene side behovet for en beskyttet kommunikasjon med visse yrkesgrupper, deriblant en klient med sin advokat, og på den annen side den vitneplikt som består i straffesaker og som har sitt grunnlag i behovet for at sannheten kommer frem under rettergang. Denne avveiningen har ført til at enkelte profesjoner er unntatt vitneplikt for det som er dem betrodd i deres stilling. Retten skal nekte å ta imot slike vitneprov.

Med bakgrunn i at diskresjonshensynet overfor klienten brytes mot hensynet til straffesakens riktige opplysning, er det lagt til grunn at ikke enhver kontakt mellom klient og advokat er beskyttet av bevisforbudet. Det gjelder bare innenfor den egentlige advokatvirksomhet - juridisk bistand og rådgivning -, ikke for eksempel for eiendomsformidling, formuesrådgivning eller en advokats arbeid som bestyrer for et konkursbo, jf. Andenæs: Norsk straffeprosess (1994) bind 1 side 215 og Rt-1981-1206.

Side:918

I vår sak er det på det rene at de opplysningene politiet ønsker fra advokat Sjødins klient, ikke har noen sammenheng med det påberopte klientforholdet. Det dreier seg ikke om noe klienten har betrodd Sjødin som juridisk rådgiver. Spørsmålet er utelukkende om selve det forhold at han er klient hos advokat Sjødin, utløser bevisforbudet.

Jeg finner det nokså klart at dette ikke kan gjelde som generell regel, og jeg oppfatter førstvoterende på samme måte. Men i motsetning til førstvoterende, er det avgjørende for meg hvorvidt kunnskap om selve klientforholdet vil kunne lede til at opplysninger som klienten har betrodd sin advokat derved kan bli kjent, eller som det heter i Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse av 23. november 1998, at opplysning om klientforholdets eksistens innebærer eller er egnet til å vise at opplysninger som i seg selv vil være taushetsbelagt, kan bli røpet. Vitneforbudet i §119 omfatter det "som er betrodd" advokaten i hans stilling. Det er ikke naturlig å anse klientforholdet som sådant å være "betrodd" advokaten. Bestemmelsens ordlyd taler således til fordel for at forbudet først inntrer der det er en konkret mulighet for at noe som kan sies å være betrodd advokaten, blir røpet.

Jeg bemerker ellers at klientens eget ønske om hemmelighold av klientforholdet vanskelig kan tillegges særlig vekt. Ofte vil det reflektere hvorvidt vedkommende har motforestillinger mot å bli trukket inn som vitne i en sak. Og dette er klart ikke et hensyn som §119 sikter mot. Grensene for vitneplikten i så måte fremgår av straffeprosessloven §123 flg., som stiller meget snevre grenser for når vitnets subjektive forhold begrenser plikten til å vitne. Jeg mener dette har betydning også for å vurdere tilfeller der en person ville finne det ubehagelig eller problematisk om det ble kjent at han - på et eller annet tidspunkt - hadde oppsøkt en advokat.

Når jeg legger vekt på at det må foreligge noe mer enn selve opplysningen om klientforholdet før vitneforbudet utløses, kan det være et tankekors at advokaten - slik man kan si det er skjedd i nærværende sak - selv kan utløse taushetsplikten ved å opplyse så meget om klientens sak, at betrodde opplysninger vil bli røpet så fremt også klientens navn nå blir kjent. Dette er på sett og vis en nødvendig følge av mitt standpunkt. Men det vil neppe ofte oppstå i praksis. For det første kan det reises spørsmål ved i hvilken grad en advokat har anledning til - selv i anonymisert form - å opplyse detaljer om et klientforhold. Men dessuten er det slik at der hvor en opplysning om selve klientforholdet må beskyttes for at ikke de underliggende betrodde opplysningene vil kunne bli røpet, kan advokaten kreve å bekrefte dette ved sin forsikring, jf. straffeprosessloven §127 annet ledd 2. punktum.

Etter dette mener jeg at lagmannsretten har lagt en korrekt forståelse av loven til grunn. På bakgrunn av denne forståelsen har lagmannsretten funnet - også når det tas hensyn til de opplysningene om klientforholdet som Sjødin ga til lagmannsretten - at eksistensen av klientforholdet ikke innebar noen betroelse. Den konkrete lovanvendelsen kan Høyesterett ikke prøve i et videre kjæremål. Jeg bemerker at jeg er enig med førstvoterende i at når lagmannsretten kjente til hva klientforholdet besto i, kan den praksis advokaten for øvrig har, ikke være noe relevant moment

Side:919

i vurderingen. Men jeg kan ikke se at lagmannsrettens bemerkninger her kan ha innvirket på resultatet.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Kjæremålet forkastes.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Tjomsland.

Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Oftedal Broch.

Dommer Bugge: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

Kjæremålet forkastes.