HR-1999-38-B - Rt-1999-1008
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-30 |
| Publisert: | HR-1999-00038-B - Rt-1999-1008 (224-99) |
| Stikkord: | Strafferett, Narkotikalovbrudd, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over lovanvendelse og straffutmåling i sak om overdragelse av til sammen minst 30 gram amfetamin til flere personer ved flere anledninger. Spørsmålet var om Straffeloven (1902) § 162 første eller andre ledd skulle legges til grunn, altså om narkotikaforbrytelsen var grov. |
| Saksgang: | Trondheim byrett 25.09.1998 - Frostating lagmannsrett LF-1998-965 - Høyesterett HR-1999-00038B, snr. 22/1999 |
| Parter: | [A-mann] (advokat Arne Meltvedt) mot Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Jan H. Dahle) |
| Forfatter: | Lund, Aarbakke, Bruzelius, Flock, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §34, §37d, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §24, §31 |
Dommer Lund: Trondheim byrett avsa 25. september 1998 dom med denne domsslutning:
Side:1009
"1. A, født xx.xx.1972 frifinnes for tiltalens post I b og post III.
2. A dømmes for overtredelse av straffelovens §162, første og annet ledd, §162 første ledd og vegtrafikklovens §31 første ledd, jfr. §24, første ledds 1. punktum, dette sammenholdt med straffelovens §62, første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder med fradrag av 45 - førtifem - dager for utholdt varetekt.
3. A dømmes i medhold av straffelovens §34 til å tåle inndragning av brutto vinning med kr 30000,- - trettitusen - kroner.
4. Saksomkostninger idømmes ikke."
Domfelte anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjaldt domfellelsen for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd - tiltalebeslutningens post I a - mens påtalemyndigheten anket på samme grunnlag over at domfelte var frifunnet for overtredelse av disse bestemmelsene for forholdet i tiltalens post I b. Domfelte anket også over inndragningen. Påtalemyndighetens anke førte frem, men ikke domfeltes.
Frostating lagmannsrett avsa 29. januar 1999 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1972, dømmes for to overtredelser av straffeloven §162 første og annet ledd.
For disse overtredelser og for de overtredelser han med endelig virkning er domfelt for ved Trondheim byretts dom av 25. september 1998, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, idømmes han en straff av fengsel i 1 - ett - år og 10 - ti - måneder med fradrag av 45 - førtifem - dager for utholdt varetekt.
2. A dømmes til å tåle inndragning av vinning til fordel for statskassen med 70.000 - syttitusen - kroner jf straffeloven §34 jf §37d.
3. I saksomkostninger til det offentlige betaler A 10.000 - titusen - kroner."
Domfelte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anken over lovanvendelsen og straffutmålingen fremmet, men ikke anken over saksbehandlingen.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Domfeltes angrep på lovanvendelsen retter seg mot at det forhold som omfattes av tiltalens post I b, som gjaldt salg av «minst 30 gram» amfetamin, uriktig er bedømt som grov narkotikaforbrytelse etter straffeloven §162 annet ledd. Det gjøres gjeldende at lagrettens bekreftende svar på tilleggsspørsmålet om narkotikaforbrytelsen var grov, bygger på en uriktig oppfatning av grensen mellom straffeloven §162 første og annet ledd og at dette fremgår av lagmannens rettsbelæring. Rettsbelæringen er protokollert på dette punkt. I protokollatet heter det:
«Rettens formann ga i sin rettsbelæring uttrykk for at det skulle svares ja på tilleggsspørsmålet om forbrytelsen er grov dersom lagretten legger til grunn at det dreier seg om overdragelse av mer enn 30 gram amfetamin.»
Protokollatet viser at lagretten ble instruert om at salg av mer enn 30 gram amfetamin skulle ses som en nødvendig og tilstrekkelig betingelse
Side:1010
for å besvare spørsmålet om grov narkotikaforbrytelse bekreftende. Etter min mening er dette uttrykk for en uriktig lovforståelse.
Etter straffeloven §162 annet ledd om grov narkotikaforbrytelse forhøyes maksimumsstraffen for befatning med narkotika fra to til ti år. Avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal treffes etter en helhetsvurdering der stoffets art og mengde og overtredelsens karakter ellers er av betydning. I praksis vil imidlertid arten og mengden ofte være avgjørende for subsumsjonen. Dette har medført at det i Høyesteretts praksis er angitt omtrentlige mengder som for ulike stoffer i normaltilfellene forutsettes å danne grensen mellom første og annet ledd og mellom annet og tredje ledd i §162.
Det vil fra tid til annen være naturlig at disse mengdene vurderes på nytt i lys av nye erfaringer, straffutmålingspraksis mv. Eksempelvis kan det skje endringer i vurderingen av et stoffs farlighetsgrad, jf. dommen i Rt-1996-1726 der Høyesterett foretok en markert endring i sin praksis i kokainsaker. Også utviklingen i straffutmålingspraksis er av betydning fordi de mengder det er tale om, og den straffutmåling befatning med slike mengder aktualiserer, må ses i lys av strafferammene, jf. i denne forbindelse dommen i Rt-1997-1667 der denne sammenhengen fremheves. Så lenge utviklingen viser at de mengder det gjelder ligger langt fra å kunne utløse en straff i nærheten av strafferammen etter første ledd, er det mindre behov for og derfor også mindre naturlig å anvende annet ledd. For befatning med mengder som ligger godt innenfor strafferammen etter første ledd, vil det normalt heller ikke spille noen nevneverdig rolle for straffutmålingen om forholdet bedømmes etter første eller annet ledd.
Når det gjelder amfetamin, har Høyesterett i flere tidligere avgjørelser lagt til grunn at grensen mellom første og annet ledd går ved ca 30 gram. Salg av en mengde i denne størrelsesorden - 26 gram utblandet til 30 - kvalifiserte i Rt-1997-1921 til 180 timers samfunnstjeneste, subsidiært seks måneders fengsel. Domfellelsen gjaldt §162 første ledd. Selv om bildet kanskje er noe broket, viser straffutmålingspraksis i de senere år etter min mening en lemping av det relativt høye reaksjonsnivå i narkotikasaker som ikke har den mest samfunnsskadelige karakter.
I lys av dette mener jeg at grensen for anvendelse av §162 annet ledd ved befatning med amfetamin av normal styrkegrad bør høynes til ca 50 gram. Dette samsvarer også med det syn som er kommet til uttrykk i Riksadvokatens rundskriv av av 30. oktober 1998, der det gis nye retningslinjer for den betydning mengden av narkotisk stoff skal tillegges ved påtalemyndighetens avgjørelse av tiltalespørsmålet. Jeg forstår retningslinjene, som er gitt under henvisning til nyere avgjørelser i Høyesterett og ønsket om harmonisering av påtalepraksis, slik at mengdene er forhøyet for flere narkotiske stoffer i forhold til det som tidligere har vært lagt til grunn.
Etter omstendighetene antar jeg at lovanvendelsesfeilen ikke bør få den konsekvens at lagmannsrettens dom oppheves på dette punkt. Hovedspørsmålet til lagretten om narkotikaforbrytelse, jf. §162 første ledd - som ble besvart bekreftende - gikk ut på om A var skyldig i overdragelse av til sammen minst 30 gram amfetamin til flere personer ved flere anledninger. Det hefter ingen feil ved lagrettens avgjørelse på dette punkt. Det er således på det rene at han i det minste skal domfelles for
Side:1011
overtredelse av §162 første ledd. Feilen refererer seg utelukkende til spørsmålet om forbrytelsen var grov. Hensett til at lagmannsretten ved straffutmålingen har lagt til grunn at domfelte under dette tiltalepunkt har solgt til sammen ca 100 gram amfetamin, er det i og for seg sannsynlig at lagretten ville ha besvart spørsmålet om grov narkotikaforbrytelse bekreftende også hvis spørsmålet var blitt riktig stilt. Det er for så vidt også sannsynlig at dette ville bli resultatet hvis spørsmålet ble prøvet om igjen. Selv om det innebærer at påtalemyndigheten i et tilfelle som det foreliggende vil bli avskåret fra å fremme tiltalen om grov narkotikaforbrytelse på nytt, bør Høyesterett likevel her kunne foreta en nedsubsumering av det forhold spørsmålene til lagretten gjaldt og som feilen refererer seg til. Dette tilsies av sterke prosessøkonomiske hensyn samtidig som tiltalte ikke kommer i en dårligere stilling enn om feilen ikke var begått. Jeg legger også vekt på at subsumsjonen ikke vil ha nevneverdig betydning for straffutmålingen. Jeg finner således at Høyesterett bør endre domfellelsen på dette punkt til å gjelde overtredelse av §162 første ledd.
Også anken over straffutmålingen bør etter min mening tas til følge.
Domfellelsen etter tiltalens post I a gjelder salg av ca 60 gram amfetamin til én person. Når det gjelder tiltalens post I b har lagmannsretten som nevnt lagt til grunn at det dreier seg om salg til flere personer ved flere anledninger av tilsammen i minst 100 gram amfetamin. I tillegg omfatter straffutmålingen de forhold A ble dømt for ved Trondheim byretts dom av 25. september 1998. Ved denne dommen ble han funnet skyldig i oppbevaring av mindre mengder amfetamin og marihuana og for å ha kjørt bil uten førerkort.
Salgene av ca 160 gram amfetamin er de dominerende forhold ved straffutmålingen. Styrkegraden av amfetaminen er ukjent. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at domfelte ikke selv er narkotikamisbruker og ikke har hatt behov for å finansiere egen bruk, men har hatt kontakter i et amfetaminmiljø der han har solgt stoffet til misbrukere i profittøyemed.
Jeg finner at straffen bør settes til fengsel i ett og et halvt år.
Jeg stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres disse endringer:
1. Domfellelse i henhold til tiltalens post I b henføres under straffeloven §162 første ledd.
2. Straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 45 - førtifem - dager for varetektsfengsel.
Dommer Aarbakke: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Bruzelius: Likeså.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Bugge: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres disse endringer:
1. Domfellelse i henhold til tiltalens post I b henføres under straffeloven §162 første ledd.
2. Straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 45 - førtifem - dager for varetektsfengsel.