HR-1999-3 - Rt-1999-7
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-12 |
| Publisert: | HR-1999-00003 - Rt-1999-7 (3-99) |
| Stikkord: | Forsikringsrett, Erstatningsrett, Advokatrett, Foreldelse, Ansvarsforsikring |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om skadelidte ved ansvarsforsikring må avbryte foreldelse særskilt overfor forsikringsselskapet. |
| Saksgang: | Oslo byrett 20.12.1996 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-1018 A/03 - Høyesterett HR-1999-00003, nr 212/1998 |
| Parter: | 1. Per Fossum, 2. Walther Olafsens konkursbo (advokat Tone-Lise Langerud Klose - til prøve) mot Vesta Forsikring AS (advokat Knut Søraas) |
| Forfatter: | Bruzelius, Oftedal Broch, Gjølstad, Tjomsland, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1989) §7-6, §8-5, §8-6, Tvistemålsloven (1915) §180, Foreldelsesloven (1979) §14, §15, §25, §28, §7, §9 |
Dommer Bruzelius: Saken gjelder spørsmålet om skadelidte ved ansvarsforsikring må avbryte foreldelse særskilt overfor forsikringsselskapet.
Vesta Forsikring AS (Vesta) overtok fra 1 januar 1990 Den Norske Advokatforenings kollektive ansvarsforsikring. Advokat Tom Erik Medalen ble ved Eidsivating lagmannsretts dom 11 november 1994 dømt til å betale i skadeserstatning til Per Fossum og Walther Olafsens
Side:8
konkursbo 392.754 kroner med tillegg av morarenter fra 5 juli 1987. Medalen betalte ikke erstatningsbeløpet. Medalen hadde ikke gitt melding til forsikringsselskapet om forsikringstilfellet innen den ettårsfrist som forsikringsavtaleloven av 16 juni 1989 nr 69 §8-5 første ledd, fastsetter.
Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo tok 7 november 1995 ut forliksklage mot Vesta. De hadde ikke tatt skritt overfor forsikringsselskapet for å sikre sitt krav mot selskapet mot foreldelse. Søksmål mot Vesta ble reist ved stevning til Oslo byrett 28 mars 1996 med krav om at Vesta som Medalens ansvarsforsikringsselskap skulle utbetale saksøkerne det beløp de hadde krav på etter den rettskraftige dommen.
Oslo byrett avsa 20 desember 1996 dom med slik domsslutning:
"1. Vesta Forsikring AS frifinnes.
2. Per Fossum og Walther Olavsens konkursbo v/bobestyrer Wilhelm Klose dømmes in solidum til innen 2 - to - uker fra dommens forkynning å erstatte Vesta Forsikring AS saksomkostninger med kr 17.790,00 - kronersyttentusensjuhundreognitti 0/100."
Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo påanket dommen til Borgarting lagmannsrett som 17 mars 1998 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo én for begge og begge for én å betale Vesta Forsikring AS 22.322 - tjuetotusentrehundreogtjueto - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."
Lagmannsretten la til grunn at skadelidtes krav overfor forsikringsselskapet og kravet mot skadevolder/sikrede var separate krav som begge foreldes etter samme regelsett - her foreldelsesloven av 18 mai 1979 nr 18 - og at skadelidte må avbryte foreldelse særskilt for hvert av kravene.
Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil i rettsanvendelsen. En anførsel fra Vesta om at kravet falt utenfor forsikringsavtalen er ikke lenger opprettholdt. Saken står ellers for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.
De ankende parter, Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo, har i hovedtrekk anført:
Lagmannsretten har tolket bestemmelsen i forsikringsavtaleloven §8-6 annet ledd uriktig. Skadelidtes krav mot selskapet kan som hovedregel ikke være foreldet når skadelidte fortsatt har et krav mot skadevolder. Hensikten med adgangen til direkte søksmål mot skadevolders forsikringsselskap i forsikringsavtaleloven 1989, er å bedre skadelidtes rettsstilling. Dette formål vil bli svekket om skadelidte må sørge for særskilt fristavbrytelse overfor forsikringsselskapet i tillegg til overfor skadevolder.
Skadevolder/sikrede skal varsle selskapet om forsikringstilfellet, se lovens §8-5. Etterlever skadevolder ikke denne forpliktelse, taler de
Side:9
beste grunner for at forsikringsselskapet må identifiseres med skadevolder når det gjelder avbrudd av foreldelse. Er foreldelsen avbrutt overfor skadevolderen gjelder dette også for skadelidtes direktekrav overfor selskapet.
Bestemmelsen i forsikringsavtaleloven §8-6 annet ledd må fortolkes i lys av lovens §7-6 fjerde ledd in fine, som i tilfelle skadelidtes direkte krav mot forsikringsselskapet avskjærer selskapet fra å gjøre gjeldende innsigelser knyttet til "sikredes forhold etter at forsikringstilfellet er inntrådt". Denne bestemmelse avskjærer selskapet fra den innsigelsen at sikrede ikke har oppfylt meldeplikten i §8-5 første ledd. Bestemmelsen i §7-6 fjerde ledd bør i en situasjon som vår, føre til at selskapet ikke kan gjøre gjeldende foreldelse når kravet ikke er blitt meldt til selskapet av skadevolder/sikrede. Lagmannsretten har uriktig unnlatt å tolke bestemmelsen i §8-6 annet ledd i lys av bestemmelsen i §7-6 fjerde ledd.
En riktig fortolking av §8-6 annet ledd innebærer at tidspunktet for foreldelse som hovedregel vil være identisk for kravet mot skadevolder og kravet mot forsikringsselskapet, både med hensyn til når foreldelsen begynner å løpe og når kravet vil være foreldet. Skadelidtes krav mot forsikringsselskapet vil likevel være et annet enn kravet mot skadevolder.
I Ot.prp.nr.49 (1988-89) Om lov om forsikringsavtaler m m, side 97 uttales til lovutkastets §8-6 annet ledd at skadevolders erkjennelse etter foreldelsesloven §14 eller vedtatte forlengelse etter foreldelsesloven §28, ikke skal kunne gjøres gjeldende mot selskapet. Når departementet her ikke nevner fristavbrudd ved rettslige skritt etter foreldelsesloven §15, må dette forstås slik at fristavbrudd overfor skadevolder ved rettslig skritt også har virkning overfor forsikringsselskapet.
Lagmannsretten har til støtte for sin tolking av §8-6 annet ledd vist til at samme uttrykksmåte er benyttet i foreldelsesloven §7 1. punktum om foreldelsesfristen i forhold til garantisten ved kausjon, og til at det her klart fremgår av lovforarbeidene at fristavbrytelse overfor hovedskyldneren ikke har virkning for kausjonistens ansvar. Denne bestemmelse gjelder imidlertid en annen situasjon, og det er ikke holdepunkter i forarbeidene til forsikringsavtaleloven for en slik fortolkning. Hadde hensikten vært å regulere tilfellene på samme måte, burde det ha vært tatt med en bestemmelse i forsikringsavtaleloven tilsvarende den man finner i foreldelsesloven §25.
Partene er uenige om fra hvilket tidspunkt det - i tilfelle Høyesterett kommer til at kravet mot Vesta ikke er foreldet - skal beregnes morarenter av hovedstolen og om beregningsmåten. De ankende parters prinsipale påstand bygger på det beløp som de ble tilkjent ved Eidsivating lagmannsretts dom av 11 november 1994.
De ankende parter har nedlagt sålydende påstand:
"Prinsipalt: Vesta Forsikring AS dømmes til å betale Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo kr 1.124.915,- med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 1. september 1995 til betaling skjer, med fradrag av egenandel kr 50.000,-.
Subsidiært: Vesta Forsikring AS dømmes til å betale Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo kr 948.176,- med tillegg av 12 - tolv - prosent
Side:10
rente fra 1. september 1995 til betaling skjer, med fradrag av egenandel kr 50.000,-.
Atter subsidiært: Vesta Forsikring AS dømmes til å betale Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo kr 392.754,- med tillegg av 18 - atten - prosent rente fra 4.2 1990 til 31.12. 1993 og 12 - tolv prosent rente 1.1.94., til betaling skjer, og videre kr 147.535 med 12 - tolv prosent rente fra 11.11.94 til betaling skjer, med fradrag av egenandel kr 50.000,-.
I alle tilfeller: De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for alle rettsinstanser."
Ankemotparten, Vesta Forsikring AS, har i hovedsak anført:
Ankemotparten er enig i lagmannsrettens dom og i rettens begrunnelse. Denne støttes av professor Trine-Lise Wilhelmsen i artikkelen "Forsikringsavtalelovens regler om meldefrist og foreldelse" Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr 75, 1998, side 68 flg.
Bestemmelsen i forsikringsavtaleloven §8-5 om frist for sikrede til å melde skadetilfellet til forsikringsselskapet er en preklusjonsfrist som medfører tap for sikrede av retten til erstatning når rettidig melding ikke blir gitt. Vesta er enig i at bestemmelsen ikke kan gjøres gjeldende overfor skadelidte. Det er imidlertid ikke grunnlag for å tolke bestemmelsen i lovens §7-6 fjerde ledd 2. punktum in fine slik at manglende melding til selskapet, skal medføre at selskapet taper retten til å gjøre gjeldende overfor skadelidte at kravet mot selskapet er foreldet, når skadelidte ikke har sørget for å avbryte foreldelsen.
Forsikringsavtalelovutvalget fant det ikke nødvendig med en egen lovregel om foreldelse av skadelidtes krav mot ansvarsforsikringsselskapet, se NOU 1987:4 side 176. Når departementet likevel foreslo en særlig bestemmelse om dette i §8-6 annet ledd skyldes dette endringene i 1988 i foreldelsesloven §9 annet og tredje ledd om senskader. Departementet har ikke hatt annen hensikt med tilføyelsen i §8-6 annet ledd enn å klargjøre at det er de samme regelsett som gjelder for foreldelse av begge krav. Kravene er separate og skadelidte må selv sørge for fristavbrudd overfor skadevolder og selskap.
Subsidiært bestrides de ankende parters rentekrav.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Til de omkostningsbeløp som ankemotparten er tilkjent i by- og lagmannsrettens dommer legges 12 - tolv - % årlig rente av kr 17.790 fra 16.01.97 til betaling skjer, samt 12 - tolv - % årlig rente av kr 22.322 fra 14.04.98 til betaling skjer.
3. Vesta Forsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det alt vesentlige slutte meg til lagmannsrettens domsgrunner.
Når skadevolder er ansvarsforsikret, kan skadelidte enten kreve erstatning direkte av selskapet etter forsikringsavtaleloven §7-6 første ledd, eller holde skadevolder ansvarlig. Lovens §7-6 fjerde ledd sikrer
Side:11
ved direkte søksmål forsikringsselskapet en større rett til å gjøre innsigelser gjeldende enn hva skadevolder har adgang til. Bestemmelsen avskjærer imidlertid selskapet fra å gjøre gjeldende innsigelser som knytter seg til sikredes forhold etter at forsikringstilfellet er inntrådt. Vi står således i utgangspunktet overfor to separate krav.
Foreldelse av selskapets ansvar overfor skadelidte reguleres av forsikringsavtaleloven §8-6 annet ledd som sier at dette skjer "etter de samme regler som gjelder for sikredes erstatningsansvar". Bestemmelsen ble tilføyd under departementets arbeid med lovproposisjonen. Forsikringsavtalelovutvalget hadde i NOU 1987:24, side 176, gitt uttrykk for at det ikke var nødvendig med en lovregulering av spørsmålet om foreldelse av skadelidtes krav mot selskapet under en ansvarsforsikring, da foreldelseslovens regler får anvendelse direkte. Da departementet foreslo spørsmålet regulert, ble dette begrunnet med endringen i reglene om foreldelse av såkalte senskader ved lovendringen 8 juli 1988 nr 71 i foreldelsesloven §9, se Ot.prp.nr.49 (1988-89) side 97.
De ankende parter har anført at henvisningen til "de samme regler" bør tolkes slik at de ikke innebærer at foreldelse må avbrytes særskilt overfor selskapet. Slik jeg ser det, er det ikke støtte verken i lovens ordlyd eller i forarbeidene for at henvisningen til "de samme regler" ikke skal gjelde foreldelsesreglene i sin helhet. Som jeg har nevnt har skadelidte to separate krav. Begge kravene foreldes etter samme regelsett. Dersom lovgiver hadde ment å begrense selskapets rett til å gjøre gjeldende at kravet er foreldet fordi skadelidte ikke har vedlikeholdt kravet overfor selskapet, burde en slik begrensning i selskapets rettslige situasjon ha vært uttrykkelig regulert.
De ankende parter har til støtte for sin forståelse av §8-6 annet ledd vist til at forarbeidene uttrykkelig bare omtaler at forlengelse av foreldelsesfristen gjennom avtale mellom skadelidte og skadevolder ikke skal kunne gjøres gjeldende mot selskapet, se Ot.prp.nr.49 1988-89, side 97. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å tillegge departementets uttalelse en slik betydning.
De ankende parter har videre anført at bestemmelsen i forsikringsavtaleloven §8-6 annet ledd må tolkes i lys av bestemmelsen i forsikringsavtaleloven §7-6 fjerde ledd in fine.
Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å tolke bestemmelsen i forsikringsavtaleloven §8-6 sammenholdt med §7-6 fjerde ledd in fine, slik at selskapet skulle tape retten til å gjøre gjeldende den innsigelsen at skadelidte ikke har sørget for å vedlikeholde sitt krav mot selskapet, jf §8-5. Lovens §7-6 gir skadelidte et eget krav mot selskapet. Spørsmålet om foreldelse av dette kravet reguleres av §8-6 annet ledd. Denne bestemmelsen avskjærer - slik jeg ser det - ikke selskapets adgang til å gjøre gjeldende at kravet mot selskapet er foreldet.
Jeg tilføyer at også reelle hensyn etter min mening taler for dette resultatet. Selskapet har behov for å vite at skadelidte akter å gjøre et direkte krav gjeldende, og fristavbrudd innen treårsfristen er en lite belastende plikt. Den motsatte løsning ville innebære at det ikke løp noen foreldelsesfrist overhodet i forhold til selskapet så lenge skadelidte holdt vedlike kravet overfor skadevolder.
Anken har ikke ført frem, og ankemotparten bør tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett jf tvistemålsloven §180 første ledd.
Side:12
Omkostninger for Høyesterett settes - i samsvar med innlevert omkostningsoppgave - til kr 40.000, hvorav kr 5.000 utgjør utgifter. Vesta har krevet morarente av tilkjente omkostninger for by- og lagmannsretten. Kravet tas til følge.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Det påløper 12 - tolv - prosent årlig rente av de av byretten tilkjente saksom kostninger fra 16 januar 1997 og de av lagmannsretten tilkjente saksomkostninger fra 14 april 1998, til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo én for begge og begge for én til Vesta Forsikring AS 40 000 - førtitusen - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Det påløper 12 - tolv - prosent årlig rente av de av byretten tilkjente saksom kostninger fra 16 januar 1997 og de av lagmannsretten tilkjente saksomkostninger fra 14 april 1998, til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Per Fossum og Walther Olafsens konkursbo én for begge og begge for én til Vesta Forsikring AS 40 000 - førtitusen - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.