HR-1999-414 - Rt-1999-1171
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-29 |
| Publisert: | HR-1999-00414 - Rt-1999-1171 (280-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Bergen forhørsrett 22.07.1999 - Gulating lagmannsrett 23.07.1999 - Høyesterett HR-1999-00414, jnr. 433/1999 |
| Parter: | A og B mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gussgard, Aarbakke, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §174, §388, Straffeloven (1902) §257, §258, §317 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelser i sak om varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1978, og B, født xx.xx.1978, er foreløpig siktet for overtredelser av straffeloven §257 jf. §258, subsidiært for overtredelse av straffeloven §317 første ledd. Grunnlaget for den foreløpige siktelsen er at de i perioden april til juli 1999 skal ha brutt opp og stjålet penger fra spilleautomater, eller medvirket til dette.
Ved Bergen forhørsretts kjennelse 22. juli 1999 ble A løslatt mot meldeplikt til 18. august 1999, mens B ble løslatt mot meldeplikt til 30. august 1999. Politiet påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, og ba om at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Forhørsretten besluttet at kjæremålet ikke skulle ha oppsettende virkning.
Gulating lagmannsrett avsa 23. juli 1999 kjennelse med slik slutning:
«A og B kan holdes i varetekt til 30. juli 1999 kl 15.00. De undergis brev- og besøksforbud i fengslingsperioden.»
Både A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
A har anført at lagmannsretten har behandlet saken feil og anvendt loven feil. Lagmannsretten skulle avventet merknader til politiets støtteskriv før kjennelse ble avsagt. Støtteskrivet ble innsendt 23. juli 1999, samme dag som lagmannnsrettens kjennelse ble avsagt. Forsvarer kunne nås fram kl. 14.30 denne dagen, uten at det kom noen henvendelse fra lagmannsretten.
Det er videre anført at kjennelsen har mangelfulle og uklare grunner. Det kan se ut til at lagmannsretten feilaktig har sett hen til mulige straffbare forhold utover dem siktelsen gjelder, både ved vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig bevisforspillelsesfare, se Rt-1990-1197, og ved vurderingen av gjentakelsesfaren. Det er videre slik at det skal mer til for å begrunne fengsling ved fare for forspillelse av bevis overfor medskyldige enn overfor den siktede selv, jf. Rt-1994-1336. Det vil heller ikke uten videre være bevisforspillelsesfare selv om det er forskjeller i de siktedes forklaringer med hensyn til omfanget av utbytte fra de straffbare handlingene, jf. Rt-1991-792. Det er for øvrig uforståelig at det kan foreligge bevisforspillelsesfare overfor A når tre medsiktede er på frifot og kan samordne sine forklaringer.
A har videre anført at det ikke foreligger kvalifisert gjentakelsesfare ut fra de forhold siktelsen gjelder. Lagmannsretten har unnlatt å trekke en rekke relevante forhold inn i den helhetlige vurderingen som bestemmelsen gir anvisning på, så som at A er tidligere ustraffet, at han har fast bolig og arbeid og at han angrer og har avgitt uforbeholden tilståelse.
Fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep. A vil ventelig ikke få strengere straff enn samfunnstjeneste eller betinget fengsel. Det er videre vist til at tre av de medsiktede er løslatt, og at hensynet til likebehandling tilsier løslatelse også av A.
A har lagt ned slik påstand:
«Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves og A løslates mot meldeplikt til politiet.»
Også B har anført at lagmannsretten har behandlet saken feil og anvendt loven feil. I hovedtrekk anføres det samme som i kjæremålet fra A. Kjæremålsutvalget finner derfor ikke grunn til å redegjøre nærmere for anførslene.
B har begjært lagmannsrettens kjennelse opphevet.
Etter at kjæremålene til Høyesteretts kjæremålsutvalg var inngitt, avsa Gulating lagmannsrett 27. juli 1999 tilleggskjennelse i lys av anførslene i kjæremålene. Kjennelsen har slik slutning:
«I lagmannsrettens kjennelse av 23. juli 1999 gjøres den endring at de siktede undergis brev- og besøkskontroll i fengslingsperioden. For øvrig er det ikke grunnlag for å avhjelpe kjæremålene.»
Representanter for As og Bs forsvarere samt politiet er kjent med kjennelsen, og har i telefonsamtaler 28. juli 1999 opplyst at det ikke vil bli sendt inn merknader til tilleggskjennelsen. Politiet har videre opplyst at de ikke har merknader til kjæremålene utover det som fremkommer i støtteskrivet til kjæremålet til lagmannsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelser er avsagt etter kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset ved straffeprosessloven §388, til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrift. Kjæremålene retter seg i stor utstrekning mot lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete lovanvendelse, som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålsutvalget behandler først kjæremålet fra A.
Den anførte feil ved lagmannsrettens kjennelse 23. juli 1999, at siktede ikke hadde fått anledning til å uttale seg om politiets støtteskriv til kjæremålet, må anses rettet ved lagmannsrettens tilleggskjennelse 27. juli 1999. Heller ikke lagmannsrettens kjennelsesgrunner kan gi grunnlag for opphevelse. Kjennelsesgrunnene er tilstrekkelige til at kjæremålsutvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolking.
Når det gjelder lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2, er anført at lagmannsretten ved vurdringen av faren for forspillelse av bevis har sett hen til andre forhold enn dem siktelsen omfatter. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har gjort dette. Utvalget forstår lagmannsretten slik at det er bevisspørsmål knyttet til omfanget og utbyttet av de handlinger som omfattes av siktelsen, og som i og for seg er tilstått, som ligger til grunn for avgjørelsen.
Ved anvendelsen av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 har lagmannsretten i kjennelsen 27. juli 1999 uttalt blant annet:
«Som det fremgår av kjennelsen av 23 juli 1999 finner lagmannsretten på grunn av hyppigheten og omfanget av de straffbare handlinger slik de er beskrevet i siktelsen at det foreligger kvalifisert gjentagelsesfare og at det er påkrevd å varetektsfengsle siktede for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre en høyere straff enn fengsel i seks måneder. Den kriminelle virksomhet ifølge siktelsen har et ikke ubetydelig omfang og betydelig hyppighet.»
Kjæremålsutvalgetet kan ikke se at lagmannsretten her har bygget på en uriktig lovtolking. At lagmannsretten ikke har lagt avgjørende vekt på siktedes tidligere forhold, hans livssituasjon, hans personlige forhold m.v., er slik saken ligger an ikke uttrykk for en uriktig tolking av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3. Det fremgår for øvrig at lagmannsretten har vurdert også slike forhold.
Anførselen om feilaktig tolking av straffeprosessloven §174 kan heller ikke føre frem. Lagmannsretten har vist til at saken har et ikke ubetydelig omfang og at det er tale om varetektsfengsling for et meget begrenset tidsrom. Dette er ikke uttrykk for en feilaktig lovtolking. Det er heller ikke uttrykk for en feilaktig lovtolking at lagmannsretten har sett bort fra at andre som er implisert i saken, er på frifot.
As kjæremål blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsutvalget behandler så kjæremålet fra B.
Som nevnt foran, er kjæremålsgrunnene og anførslene i hovedtrekk de samme som i As kjæremål. Lagmannsretten har vurdert de to siktede på den samme måten. I relasjon til straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 og §174 har lagmannsretten i tillegg til det som er sagt i As sak lagt vekt på at B tidligere er domfelt for blant annet vinningskriminalitet, og også på at han er siktet for nye forhold. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking i Bs sak er beheftet med feil.
Kjæremålet fra B blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålene forkastes.