HR-1999-519-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-06 |
| Publisert: | HR-1999-00519-K |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over Salten herredsretts saksomkostningsavgjørelse. |
| Saksgang: | Salten herredsrett 22.04.1999 - Hålogaland lagmannsrett 15.07.1999 - Høyesterett HR-1999-00519K, jnr. 274/1999 |
| Parter: | A (advokat Georg Kvande) mot Bodø kommune (advokat Tore Benson) |
| Forfatter: | Bugge, Gussgard, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §175, §180, §181, §404, Kommunehelsetjenesteloven (1982) §2-1 |
Saken gjelder videre kjæremål over Salten herredsretts saksomkostningsavgjørelse.
Den 21. mars 1996 tok A ut søksmål mot fylkeslegen i Nordland for Salten herredsrett. I stevningen ble det krevd dom for at A etter kommunehelsetjenesteloven §2-1 hadde rett til å få administrert forordning av sterke smertestillende midler av lege i Bodø. Den 10. juni 1996 tok A ut søksmål mot Bodø kommune med samme påstand som i saken mot staten. Herredsretten besluttet at sakene skulle forenes til felles behandling.
Under hovedforhandlingen for Salten herredsrett nedla A slik påstand:
«Overfor staten:
1. Fylkeslegen i Nordland sitt vedtak snr 95/833 15 av 19. desember 1995 kjennes ugyldig.
Overfor Bodø kommune:
2. A har rett til av Bodø kommune å få administrert forordning av sterke smertestillende midler i den tida hun er bosatt i Bodø kommune. Retten omfatter behandling slik den til en hver tid er funnet forsvarlig av lege som er spesialist ved smerteklinikk ved universitetsjukehus.
Overfor staten og Bodø kommune:
3. Bodø kommune og staten erstatter A in solidum påførte utgifter med kr 20.000.
4. A tilkjennes sakas omkostninger.
Den 20. oktober 1998 avsa Salten herredsrett slik dom:
«1. Fylkeslegen i Hordaland sitt vedtak 95/833 15 av 19. desember 1995 kjennes ugyldig.
2. Bodø kommune og staten plikter in solidum innen to uker fra forkynning å betale ei erstatning på kr 15.000 - femtentusen - til A.
3. Til dekning av sakskostnader plikter Bodø kommune og staten in solidum å betale kr 222.309 - tohundreogtjuetotusentrehundreogni - innen to uker fra forkynning.».
I tillegg ble det avsagt kjennelse med slik slutning:
«Saka for øvrig mot Bodø kommune avvises.»
Bodø kommune påkjærte saksomkostningspørsmålet til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten opphevet saksomkostningsavgjørelsen og hjemviste spørsmålet til fortsatt behandling.
Salten herredsrett avsa den 22. april 1999 dom med slik slutning:
«I saka mellom A og Bodø kommune bærer hver av partene egne saksomkostninger.».
A påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til lagmannsretten, som 15. juli 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Bodø kommune 700 -sjuhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at dens kompetanse er begrenset til å prøve herredsrettens lovtolkning. Det anføres at lagmannsretten i tillegg har kompetanse til å prøve herredsrettens subsumsjon og om herredsrettens avgjørelse er i strid med lovens system. Dessuten hevdes det at lagmannsretten har kompetanse til å prøve om den konkrete skjønnsutøvelsen er grovt urimelig eller vilkårlig.
Den kjærende part hevder at A vant saken for så vidt gjaldt erstatningskravet. Videre hevdes det at avvisningen av påstandens pkt. 2 skyldes at hun var nødt til å flytte, som følge av at hun ikke fikk den nødvendige behandlingen av Bodø kommune, og at hun følte seg truet av enkeltpersoner og offentlige myndigheter, herunder barnevernet, som feiltolket hennes behandling som narkomani. Det vises til tvistemålsloven §175.
Det hevdes at skjønnsutøvelsen ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet er grovt urimelig og vilkårlig, idet kommunens forslag til forlik er vektlagt ved fastsettingen av saksomkostningene.
Den kjærende part hevder videre at det er et brudd på lovens system når A må dekke egne saksomkostninger, selv etter at Bodø kommune er dømt til å betale henne erstatning på grunn av manglende smertebehandling.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
«1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 15.07.99 i sak nr. 99-419 K oppheves.
2. A tilkjennes sakens omkostninger ved behandlingen i Salten herredsrett.
3. A tilkjennes sakens omkostninger ved kjæremålsbehandlingen i Hålogaland lagmannsrett.
4. A tilkjennes sakens omkostninger ved kjæremålsbehandlingen for Norges Høyesterett.»
Bodø kommune har inngitt tilsvar. Det anføres at lagmannsrettens kjennelse er riktig så vel i resultat som i begrunnelsen.
Bodø kommune har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til Bodø kommune.».
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, se tvistemålsloven §404 første ledd.
Utvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Lagmannsretten har lagt til grunn at i tilfeller hvor «ett av flere krav blir avvist, mens saken for øvrig er delvis vunnet og delvis tapt», skal saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §174. Dette er riktig lovtolking, se Schei: Tvistemålsloven, Bind I, 2.utgave (1998), side 563 og Skoghøy: Tvistemål (1998), side 993, jf. side 984. I forhold til det krav som blir avvist, må saksøkte anses å ha vunnet.
I tilfeller hvor saken er dels vunnet og dels tapt, er hovedregelen at hver av partene bærer sine omkostninger, se tvistemålsloven §174 første ledd. Fra denne hovedregel inneholder §174 annet ledd vidtgående unntak. I §174 annet ledd 2. punktum er det nevnt tre momenter som særlig kan begrunne at den ene parten helt eller delvis kan pålegges å betale den annen parts omkostninger, men denne oppregningen er ikke uttømmende. Også andre forhold enn dem som er spesielt nevnt i annet ledd 2. punktum, kan gi grunnlag for unntak fra hovedregelen. Men selv om det foreligger forhold som kan danne grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i §174 første ledd, beror det på et konkret skjønn om hovedregelen skal anvendes, se Schei, op. cit. side 568 og Skoghøy, op. cit. side 991. Ved særskilt kjæremål over avgjørelsen av saksomkostningene kan kjæremålsinstansen prøve om de hensyn underinstansen har tatt, ligger innenfor rammen for hvilke hensyn som kan tas, og om det foreligger saksbehandlingsfeil, se §181 annet ledd («i strid med loven»). Hvis retten har bygget omkostningsavgjørelsen på at et moment som er nevnt i annet ledd 2. punktum, er eller ikke er til stede, kan også dette overprøves gjennom kjæremål. Det konkrete skjønn over hvorvidt hovedregelen skal anvendes, eller om det skal gjøres unntak fra denne, kan derimot ikke overprøves, se f.eks. Rt-1990-718.
I vår sak har lagmannsretten etter å ha konstatert at saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter §174, gjengitt herredsrettens begrunnelse for ikke å gjøre unntak fra hovedregelen i §174 første ledd.
Deretter uttaler lagmannsretten:
«Herredsrettens premisser er tilstrekkelige til at lagmannsretten kan konstatere at den har lagt riktig vurderingstema til grunn. Det konkrete skjønn retten har utøvd i denne sammenheng, kan lagmannsretten ikke prøve.»
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning er den lovtolking som lagmannsretten her gir uttrykk for, riktig.
Både i kjæremålet til lagmannsretten og til Høyesteretts kjæremålsutvalg har den kjærende part anført at det er «i strid med lovens system» at hver av partene i et tilfelle som det foreliggende må bære egne omkostninger, og at det skjønn som herredsretten har utøvd, er vilkårlig og grovt urimelig. Det fremgår av det utvalget har sagt, at omkostningsavgjørelsen ikke er i strid med lovens system. Anførselen om at herredsrettens omkostningsavgjørelse er vilkårlig og urimelig, ble prøvd og forkastet av lagmannsretten. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten ved avgjørelsen av dette har begått noen saksbehandlingsfeil eller foretatt noen uriktig lovtolking.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålet har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part pålegges å betale saksomkostninger i anledning av kjæremålet. Disse fastsettes til kr 700.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til Bodø kommune 700 - sjuhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.