HR-1999-58-B - Rt-1999-1682

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-11-11
Publisert:	HR-1999-00058-B - Rt-1999-1682 (402-99)
Stikkord:	(Østlendingen-dommen), Selskapsrett, Styrevedtak, Aksjeoverdragelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av vedtak om å nekte samtykke til aksjeerverv når Aksjeloven (1976) § 3-4 fastslo at samtykkenektelse måtte ha saklig grunn.
Saksgang:	Sør-Østerdal herredsrett saknr 1997-00458 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-260 A - Høyesterett HR-1999-00058B, nr. 134/1999
Parter:	Terje Austad og Odd R. Øie (advokat Kåre I. Moljord - til prøve) mot AS Østlendingen (advokat Peter L. Bernhardt)
Forfatter:	Kst dommer Krüger, Matningsdal, Coward, Oftedal Broch, Gussgard
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §3-2, §3-4, §10-13, §8-15, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Børsloven (1931), Aksjeselskapsloven (1957) §39, Aksjeloven (1997) §21-2, §4-16

Kst. dommer Krüger: Saken gjelder gyldigheten av vedtak om å nekte samtykke til aksjeerverv i aksjeselskapet AS Østlendingen, jf. den nå opphevde aksjelov 4. juni 1976 nr. 59 §3-4 tredje ledd 3. punktum, som fastslår at samtykkenektelse må ha saklig grunn.

AS Østlendingen ble stiftet i 1900 og har sitt hovedkontor i Elverum. Selskapet utgir avisen Østlendingen, Hamar Dagblad og Ringsaker

Side:1683

Blad og har også interesser i andre lokalaviser. Selskapets vedtektsbestemte formål er

«...avisutgivelse og annen informasjonsvirksomhet som tar sikte på å ivareta de økonomiske, kulturelle og sosiale interesser for befolkningen i Hedmark fylke.»

I 1969 opprettet man AL Østlendingens Investeringsfond. Kapital tilveiebragt her ble først lånt ut til AS Østlendingen. Slike lån ble senere omdannet til aksjekapital. I 1986 eide fondet 51,2% av aksjene i selskapet.

I april 1987 ble vedtektene i AS Østlendingen endret. Dagjeldende restriksjoner for overdragelser hvor kjøperen ble eier av mer enn 1% av aksjene, skranker for overdragelser til kjøpere bosatt utenfor Hedmark fylke samt bestemmelse om forkjøpsrett for investeringsfondet, ble erstattet med følgende nye vedtektsbestemmelse:

«Overdragelse av aksjer må godkjennes av styret for at overdragelsen skal være gyldig. Styret kan ikke nekte godkjennelse uten saklig grunn.»

I styrets innstilling til årsmøtet om denne vedtektsendring, het det blant annet:

«Styrets rett til å nekte godkjennelse av overdragelse av aksjer i vedtektenes §7 skal bare kunne skje med saklig grunn.

Styret kan nekte å godkjenne transport av aksjer til konkurrenter, antatte stråmenn samt personer, institusjoner og selskaper som har en slik tilknytning til konkurrenter at en godkjennelse av disse som aksjonærer er uheldig for selskapet.»

I september samme år ble det foretatt en kapitalutvidelse. Emisjonen, som primært var rettet mot gamle aksjonærer og ansatte, skjedde ut fra et prospekt med tilhørende tegningsinnbydelse. De endrede vedtekter av samme år var inntatt i prospektet, der man også hadde et avsnitt om"Aksjonærenes rolle». Her het det blant annet:

«I selskapets vedtekter, som ble vedtatt i generalforsamling i april d.å., er det tatt sikte på et betydelig «åpnere» selskap hvor aksjonærenes innflytelse reflekteres i henhold til det antall aksjer man har og hvor omsetningen av aksjer er sterkt liberalisert. Hensikten med dette er å stimulere både aksjonærer og de ansatte som blir aksjonærer til aktivt å delta i den videre utvikling av selskapet.

Det er og vil være en sentral oppgave i selskapet å stille krav til inntjening og lønnsomhet med gode økonomiske resultater som kan sikre selskapets fremtid, samtidig som det tilstrebes å trygge høyverdige kvalitative avisprodukter i årene som kommer.

Selskapets målsetting er videre å betjene egenkapitalen på en måte som reflekterer at aksjekapitalen er risikokapital. Dette må skje under hensyntagen til selskapets økonomiske situasjon til enhver tid. Det arbeides for tiden med å etablere en «marketmaker"-avtale med bank/fondsmegler, for å gjøre aksjene likvide.

Side:1684

Eierne vil derfor kunne få sin avkastning både i form av utbytte og verdistigning på aksjene.

Selskapets styre og ledelse er seg bevisst at inntjeningen må bedres, og det vil bli satset sterkt på at dette skal skje i de kommende år.»

I tegningsinnbydelsen fantes dessuten et avsnitt om «Aksjeoverdragelse og stemmerett», hvor det het:

«Omsetningen av selskapets aksjer er begrenset i henhold til vedtektenes §7. Styret kan ikke nekte godkjennelse uten saklig grunn. Generalforsamlingen har vedtatt retningslinjer for styret med hensyn til hvilke aksjeoverdragelser som kan nektes. Styret kan nekte å godkjenne transport av aksjer til konkurrenter, antatte stråmenn, samt personer, institusjoner og selskaper som har en slik tilknytning til konkurrenter at en slik godkjennelse av disse som aksjonærer er uheldig for selskapet.»

Emisjonen ble ikke fulltegnet. Selskapets daværende styreformann, Kjell Nyeng, tegnet seg for de gjenværende 19.147 aksjer. I 1991 solgte Nyeng både disse og senere ervervede aksjer i selskapet, ialt 22.147 aksjer til lokal investor Glommen Skog AS. Disse aksjene ble så videresolgt den 4. september 1996 fra dette foretak med 11.000 aksjer til Odd R. Øie og 11.147 aksjer til Terje Austad. De samlede aksjeposter ville for Austad og Øie utgjort 28,2% av aksjene i AS Østlendingen, med henholdsvis 11,4% og 16,8% hver. I dette er medregnet en uomstridt aksjepost på 5.270 aksjer som Øie hadde fra før.

Terje Austad var ny som aksjonær i AS Østlendingen. Odd R. Øie har vært aksjonær siden 1983 og hadde også deltatt i emisjonen i 1987.

Overdragelsen til Øie og Austad ble nektet godkjent av AS Østlendingens styre ved styrevedtak datert 31. oktober 1996. Nektelsen skjedde med henvisning til det vedtektsbestemte krav om styrets godkjennelse av aksjeoverdragelse. I underretning til Øie og Austad ble nektelsen begrunnet slik:

«Styrets vedtak er begrunnet i selskapets eierstrategi, som bl.a. vektlegger lokalt og spredt eierskap. Selskapet anser en slik eierstruktur å være i best samsvar med selskapets interesser. Styret vil imidlertid understreke at avgjørelsen har vært konkret, og gjenstand for individuell behandling.»

Austad og Øie bestred gyldigheten av nektelsen og gikk til søksmål for å få vedtaket tilsidesatt som ugyldig etter dagjeldende aksjelov §3-4.

Sør-Østerdal herredsrett avsa 30. desember 1997 dom med slik slutning:

«1. AS Østlendingen frifinnes.

2. Odd R. Øie og Terje Austad betaler innen 2 - to -uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til AS Østlendingen med kr 77.188.- - kronersyttitusenetthundreogåttiåtte -.»

Retten fant at begrunnelsen for nektelsen var saklig og godtok i hovedsak at selskapets ønske om å ha en viss grad av spredt eierskap lå innenfor saklighetsnormen i aksjeloven.

Side:1685

Dommen ble anket til lagmannsretten.

Eidsivating lagmannsrett avsa 19. januar 1999 dom med slik slutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for lagmannsrett eller herredsrett.»

Lagmannsretten mente at de grunner som lå bak nektelsen, var i samsvar med holdninger som var utbredt innen selskapets styre og formentlig også hadde støtte blant selskapets aksjonærer. Kjernepunktet i saklighetskravet var at nektelsen måtte skje i selskapets interesse og ut fra selskapets formål, og at dette måtte være utgangspunkt for temmelig konkrete vurderinger.

Rettens flertall kom under betydelig tvil til at selskapet måtte ha adgang til å nekte å samtykke i overdragelsene. Vurderingen måtte kunne skje både ut fra en tolkning av vedtektene og ut fra den virksomhet som selskapet faktisk drev. Rettens mindretall - én dommer - fant at vedtektsendringen i 1987 måtte ha som konsekvens at godkjenningsnektelsen ikke kunne anses som saklig begrunnet.

Austad og Øie anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. For Høyesterett er en tidligere anførsel om at styret ved nektelsen hadde tatt utenforliggende hensyn, frafalt. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. Det er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett til avhør av Øie, Austad og ti vitner. Det er fremlagt en del nye dokumenter.

De ankende parter Terje Austad og Odd R. Øie har i hovedsak anført at begrunnelsen for å nekte samtykke står i strid med interne retningslinjer gjeldende i selskapet, og at nektelsen dermed må anses som ugyldig. Det er vist til at man i forbindelse med «åpningen» av selskapet ved generalforsamlingen i 1987 vedtok at styret bare skulle kunne nekte godkjennelse av overdragelser ved visse former for konkurransetrusler, og slike forelå ikke i dette tilfellet. Retningslinjene inngikk senere som en del av tegningsinnbydelsen.

Det anføres videre at begrunnelsens henvisning til en fastlagt eierstruktur innen AS Østlendingen ikke hadde dekning i de faktiske forhold. Saken om en fastlagt eierstrategi innen selskapet var omdiskutert og under utredning, men noe bindende vedtak ble ikke gjort. På det avgjørende styremøte der saken var ført opp, den 25. oktober 1990, ble saken utsatt. Det fremgår at administrerende direktør Fjellmosveen i notater og sakspapirer forut for styremøtet skisserte flere alternative løsninger for hvordan selskapet kunne trekke opp en slik strategi, men uten at dette ble realitetsbehandlet. Man kunne derfor ikke stenge Austad og Øie ute med en begrunnelse bygget på en eierstrategi som aldri ble realitetsbehandlet. Det var dessuten gjort feil ved saksbehandlingen i og med at styreformannen i media hadde tilkjennegitt sitt syn på saken før den var blitt realitetsbehandlet i styret.

Overfor den innvending at Austad og Øie representerte mer typiske investorinteresser og derfor ikke passet inn i selskapets virksomhet, anføres at ingen av dem hadde gitt uttrykk for holdninger til selskapets

Side:1686

politikk om ikke å gi utbytte til sine aksjonærer. Det er ikke grunnlag for å hevde at de sto samlet og at de ved sine samlede aksjeposter representerte noen trussel mot selskapet. Det er heller ikke dokumentert noen interessemotstrid i forhold til selskapet som skulle tilsi at Austad og Øie ikke burde kunne erverve aksjer. Styreformann Nyeng, og etter ham lokal investor Glommen AS, hadde sittet på begge disse aksjepostene før salget til Austad og Øie, og disse tidligere ervervene var blitt godkjent.

De ankende parter, Austad og Øie, har nedlagt slik påstand:

«1. AS Østlendingen forpliktes til å godkjenne Terje Austads kjøp av 11.147 aksjer i AS Østlendingen, hver pålydende kr 25,-.

2. AS Østlendingen forpliktes til å godkjenne Odd. R. Øies kjøp av 11.000 aksjer i AS Østlendingen, hver pålydende kr 25,-.

3. AS Østlendingen ved styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 14 dager etter forkynnelsen av Høyesteretts dom, inntil betaling skjer.»

Ankemotparten AS Østlendingen har i hovedsak anført at samtykkenektelsen har hjemmel i selskapets vedtekter, at nektelsen ikke strider mot interne retningslinjer innen selskapet, og at nektelsen ut fra selskapets art og virksomhet er saklig begrunnet.

Dokumentasjonen som forelå ved emisjonen i 1987, kan ikke forstås slik de ankende parter hevder. Det var etter prospektet og tegningsinnbydelsen stadig klart at selv om selskapet var gjort mer «åpent», lå formålsangivelsen og selskapets egenart fortsatt til grunn for driften. Vedtektene fastslo som overordnet hovedregel at styret utøver samtykkekompetanse ved aksjeoverdragelser, og dette gjaldt også etter vedtektsendringen i 1987. At styret kan nekte salg til konkurrenter, er et eksempel på saklig nektelsesgrunn, men dette kan ikke forstås som en uttømmende angivelse av når samtykke kan nektes. Åpningen av selskapet ved emisjonen i 1987 har ikke endret dette. I virkeligheten ble selskapet også senere enn 1987 drevet omtrent på samme måte som tidligere og med den samme lokale tilknytning til avisens naturlige og lokale nedslagsområde i - og med tilhørighet til - Hedmark-regionen.

Saklighetsprøvningen må avveie selskapets legitime interesser mot hensynet til aksjonærenes ønsker om å kunne selge aksjer, og det må anlegges helhetsbetraktninger.

Når spørsmålet om saklighet skal vurderes etter vedtektene og dagjeldende aksjelovs §3-4, må det tas hensyn til selskapets formål og spesielle karakter. Styrets henvisning til eierstrategien var en realitet da samtykke ble nektet, også uten noe formelt vedtak. Endringene i 1987 representerte ikke noe brudd i selskapets tradisjonelle linje, som hadde vært lokal tilhørighet og vektlegning av ikke-økonomiske formål for driften heller enn profitt. Utbytte har ikke vært utdelt siden 1958, og dette er fortsatt selskapets praksis. Emisjonen i 1987 fikk ikke de virkninger for virksomheten som de ankende parter har basert seg på; innstillingen til utbyttepolitikk og eierstruktur forble som den hele tiden hadde vært. Dermed er det relevant å vurdere om de to store investorer Austad og

Side:1687

Øie, som samlet ville sittet på mer enn 28% av aksjene, og som manglet tilhørighet til fylket, har interesser som tjener selskapets formål.

Ankemotparten AS Østlendingen har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens pkt. 1 stadfestes.

2. Terje Austad og Odd R. Øie dømmes én for begge og begge for én til å erstatte AS Østlendingen dets saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av 12% årlig rente av det beløp som ble tilkjent ved herredsrettens dom, regnet fra 14 dager etter dommens forkynnelse.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.

Salget fant sted i 1996, og forholdet skal dermed vurderes etter dagjeldende aksjelov av 1976 §3-4, jf. den nye lov om aksjeselskaper 13. juni 1997 nr. 44 med overgangsbestemmelse i §21-2 nr. 25. Eierskiftet i vår sak fant sted i 1996 og faller derfor utenom de nå gjeldende regler om styrekontroll med aksjeoverdragelser i den nye lov §4-16.

Lovens ordning av overdragelse kan med sikte på vår sak sies å bestå i hovedregelen om aksjenes frie omsettelighet i §3-2, lest i sammenheng med den begrensning som ligger i hjemmelen i §3-4 for at selskapet i sine vedtekter kan bestemme at erverv av aksjer skal være betinget av samtykke, og med hjemmel for bestemmelser om at erverver skal ha visse egenskaper. Bestemmelsen legger avgjørelsesmyndigheten til styret, men fastslår samtidig at kompetansen kan være nærmere regulert i vedtektene. I bestemmelsens tredje ledd fremkommer den legale binding av styrets kompetanse: Samtykke kan bare nektes når det foreligger saklig grunn for det. Det fremgår med andre ord at lovens regler om eierskifte har et blandet deklaratorisk og preseptorisk innhold.

Selskapet kan etter sammenhengen ikke håndheve selve utøvelsen av samtykkemyndigheten på en måte som er i strid med lovens krav til saklighet, men kan allikevel i en viss utstrekning, f.eks. ved formålsangivelser, vedtekter eller lignende selskapsvedtak, regulere rammebetingelsene for eierskifte på en slik måte at dette får betydning for saklighetsvurderingen. Samspillet mellom disse elementer nedfeller seg i at selskapet på ulike måter ved sine disposisjoner kan innvirke på temaet for den lovbestemte saklighetsvurdering, samtidig som man mangler adgang til å beskjære den prøvningskompetanse for domstolene som loven statuerer i saker om samtykkenektelser. Jeg anser det som klart at en vurdering av hvilke aksjonærer selskapet vil ha som eiere, etter omstendighetene kan være saklig grunn for å avvise erververe når slik avvisning konkret er i selskapets interesse. Noe mer tvilsomt er det å avgjøre i hvilke tilfelle man i samme øyemed kan utøve samtykkekompetansen for å strukturere det innbyrdes styrkeforhold mellom aksjonærene - så som aksjepostenes fordeling på store og små aksjonærer. Dette vender jeg tilbake til.

Saken reiser etter dette flere spørsmål. Jeg tar først for meg de formelle spørsmål om styrevedtakets gyldighet før jeg tar fatt på selve saklighetsvurderingen under lovens §3-4.

Det er for det første anført fra de ankende parters side at selskapets nektelseskompetanse er begrenset som følge av interne, bindende

Side:1688

retningslinjer. Det er her særlig vist til generalforsamlingens endringsvedtak i 1987, der man traff to vedtak. Det første vedtak gjaldt formelle vedtektsendringer, herunder den nye §7 om krav til saklig grunn for nektelse som var mer liberal enn den tidligere bestemmelse som hadde satt en 1% grense og krav til lokal bopel. Det andre vedtaket fremsto ikke som en vedtektsendring, men som en tilslutning til styrets forslag om «endringer i selskapet» med denne retningslinje til styret:

«Styret kan nekte å godkjenne transport av aksjer til konkurrenter, antatte stråmenn samt personer, institusjoner og selskaper som har en slik tilknytning til konkurrenter at en godkjennelse av disse som aksjonærer er uheldig for selskapet.»

Etter min mening kan denne anførsel ikke føre frem. AS Østlendingen var fortsatt et mediaforetak med tradisjonelt sterke oppfatninger omkring kontroll av egne eierforhold, noe blant annet direktør Fjellmosveens notater senere på 1990-tallet tydelig reflekterer. Retningslinjen må ses på bakgrunn av de betydelig mer vidtgående restriksjoner fra vedtektene før 1987 som bortfalt i forkant av emisjonen dette året. Det er ingen rimelig tolkning av vedtektene at man etter 1987 måtte godta aksjesalg i ethvert tilfelle som ikke var dekket av de spesifikke formuleringer om konkurransemessige ulemper. Saklighetskravet ville da ha mistet mye av sin betydning som styringsnorm ved eierskifte på aksjonærsiden, og selskapet ville ha blitt mer utsatt for uheldig dreining bort fra det overordnede verdigrunnlag for virksomheten som formålsangivelsen stadig var ment å skulle reflektere.

For det annet oppstår spørsmålet om betydningen av at selskapet utad overfor investorene må anses for å ha tilkjennegitt en åpnere holdning til hvem man ville ha som eiere enn det som fulgte av selskapets interne regler. Selv om det hadde vært dekning for å si at retningslinjen må tolkes restriktivt innad i selskapet, noe jeg altså mener ikke er tilfelle, er ikke dette ensbetydende med at den samme tolkning også gjelder overfor omverdenen, jf. her motsetningsvis prinsippet om legitimasjonsvirkninger ved kompetanseoverskridelse som ble uttrykt i dagjeldende aksjelov §8-15. Jeg minner om at emisjonsdokumentasjonen også i 1996 etter omstendighetene måtte kunne anses som en del av selskapets ansikt utad overfor potensielle aksjekjøpere i markedet.

Retningslinjen, som isolert sett kan gi som uttrykk at investorer fritt kan kjøpe aksjer så lenge dette ikke er uheldig fra et konkurransesynspunkt, er kommet til uttrykk i prospektet og tegningsinnbydelsen i 1987, som i forhold til publikum kan gi som inntrykk at «saklig grunn» i Østlendingen AS heretter er begrenset til det spesialtilfelle som beskrives - forholdet til konkurransetrusselen i markedet.

Sett i sammenheng med den vedtektsbaserte hjemmel for nektelse når dette har saklig grunn, er retningslinjen - et generalforsamlingsvedtak som ikke har nedfelt seg i noen vedtektsbestemmelse - i forhold til omverdenen uheldig formulert fordi det kan reises tvil om hvor omfattende nektelseskompetansen for styret i virkeligheten er.

Jeg anser dette som sakens mest tvilsomme spørsmål. Styret opptrer i disse anliggender på selskapets vegne både når man samtykker i - og når man nekter å godta - et aksjeerverv. Det som for meg byr på tvil, er

Side:1689

den omstendighet at både tegningsinnbydelsen og prospektet utad reflekterer opplysninger om aksjenes omsettelighet som publikum, slike som Austad og Øie, kan ha merket seg og vektlagt i sine vurderinger om å kjøpe seg inn i selskapet. Det lar seg hevde at den uttrykkelig markerte «åpning» av selskapet som ble tilkjennegitt i dokumentasjonen for emisjonen i 1987, uavhengig av hvordan retningslinjer og vedtekter innad skal forstås, i forhold til omverdenen tilkjennegir at det etter dette var varslet fritt frem for mer typiske investorer med ønsker om avkastning på sine pengeplasseringer.

Retningslinjen hadde bakgrunn i emisjonen i 1987 og tilsiktet å liberalisere omsetteligheten for selskapets aksjer ved å gjøre selskapet mer «åpent». Det fremgår av det som allerede er nevnt, at man hadde tatt ut tidligere mer restriktive vedtektsbestemmelser om aksjenes omsettelighet.

Det er fra selskapets side anført dels at det var dekning for opplysningene som fremkom i forbindelse med emisjonen, dels at selskapets identitet og egenart forble som før også etter 1987.

Eierstrukturen ble beholdt, og praksis om ikke å gi utbytte ble opprettholdt. Selskapets grunnholdning til eierkontroll ble opprettholdt både før og etter Austads og Øies aksjekjøp. Men slik jeg ser det, måtte det allikevel være rimelig grunn for aksjonærer og potensielle aksjekjøpere til å vektlegge den profilering av selskapet som man hadde gitt seg inn på når markedsføringen av tegningsinnbydelsen og prospektet i 1987 ses under ett. Særlig gjelder dette Øie, som allerede var aksjonær og dermed en av adressatene for emisjonen.

Jeg er som lagmannsretten - under en viss tvil - kommet til at opplysningsunderlaget ved emisjonen i 1987 allikevel ikke i tilstrekkelig grad rokker ved det grunnleggende, nemlig at selskapet i fortsettelsen frem til salget i 1996 stadig er et foretak som ikke uten videre kan sammenlignes med selskaper innrettet på rent kommersiell virksomhet. Jeg vektlegger i denne forbindelse at vedtektenes formålsbestemmelse er beholdt også i tiden etter 1987, at emisjonen primært var rettet mot selskapets egne aksjonærer - og at vedtektene med den uendrede formålsangivelse medfulgte opplysningsunderlaget ved emisjonen. Jeg mener dessuten at selv om passusen om retningslinjen i tegningsinnbydelsen og om «aksjonærenes rolle» i prospektet skaper en viss uklarhet, gjenstår det allikevel som en rimelig tolkning at selskapet fortsatt måtte kunne anvende et saklig skjønn ut fra selskapets interesser når samtykkekompetansen etter vedtektenes §7 skulle utøves. Det dreier seg med andre ord også i tiden etter emisjonen i 1987 om et selskap som ikke kan stilles på linje med foretak som arbeider for ren profitt. Jeg mener derfor at det ikke er dekning for å si at opplysningsunderlaget ved emisjonen gir grunnlag for å trekke slutninger om en friere omsettelighet for aksjene enn det som var tilsiktet.

Det er for det tredje vist til at styrets begrunnelse ikke er holdbar fordi den avviser Austads og Øies erverv med henvisning til en angivelig eierstruktur som ikke lar seg dokumentere. Når begrunnelsen ikke underbygges av de faktiske forhold, hevdes det at vedtaket er ugyldig. Denne anførsel kan etter min mening klarligvis ikke føre frem. Rett nok viser styrenotater og korrespondanse før og i tilslutning til møtet 25. oktober 1990 mellom styret og medlemmene for representantskapet en viss usikkerhet nettopp med hensyn til selskapets eierstrategi. Direktør

Side:1690

Fjellmosveens notater forut for styremøtet lufter flere mulige strategier og legger opp til en avklaring på det tillyste møte. I protokollen fra møtet heter det:

«SAK 36/90 VÅR EIERSITUASJON:

Etter forslag fra representantskapets ordfører har møtet følgende generelle holdning i prioritert rekkefølge til vår eiersituasjon i overskuelig framtid:

1) A/L Østlendingens Investeringsfond

2) Mange småaksjonærer

3) Aksjonærtillitsvalgte, ledelse og ansatte

4) Et par-tre store lokale eier

5) En riksmedieeier

Siste avsnitt i sak 36/90 utsettes iht styrets uttalelse/vedtak i sak 35.»

Hvis det er slik som Austad og Øie hevder, at saken ble utsatt i forbindelse med en annen pågående sak om personskifte i selskapet, kunne det ligge nær å si at man nettopp ikke hadde vedtatt den avklaring som direktør Fjellmosveen hadde etterlyst. Omstendighetene omkring dette punkt på sakslisten for styremøtet er dårlig opplyst under ankeforhandlingen. Øvrige styrepapirer i saken mangler, og dette gjelder også en mulig innstilling til vedtak, slik man vanligvis utarbeider i slike tilfelle.

Lagmannsretten har etter avhør av parter og vitner ansett det som sannsynlig at de grunner som lå bak nektelsen på dette punkt, var i samsvar med holdninger som var utbredt innen styret, og at slike vurderinger formentlig også hadde betydelig støtte blant selskapets aksjonærer. Etter mitt inntrykk av saken mener også jeg at dette er en dekkende beskrivelse, og jeg ser det da slik at det har mindre betydning at noe formelt vedtak om eierstruktur ikke kom i stand hverken da eller senere. Direktør Fjellmosveens notater om eierstrategi-saken får dermed mer preg av å være innspill som ikke rokket ved det grunnleggende, nemlig at AS Østlendingen fortsatt var en virksomhet med lokal eierforankring og med en praksis som reflekterte bevisst styring med hvem som til enhver tid skulle ha eierstatus i selskapet og hvordan man til enhver tid skulle balansere de ulike grupperinger blant aksjonærene mot hverandre, så som småaksjonærer i forhold til investorer og mediaoperatører. Jeg mener derfor at samtykkenektelsen ikke kan avvises med henvisning til at den eierstruktur styret viste til, ikke lot seg dokumentere formelt.

Det er for det fjerde anført at det hefter feil ved styrets saksbehandling, og at feilen må få betydning for nektelsesvedtakets gyldighet. Det er vist til at representanter fra styret gikk ut i avisene og ga uttrykk for sitt syn på samtykkespørsmålet, og at man dermed hadde realitetsbehandlet saken før vedtaket ble forberedt på vanlig måte innen styret. Denne anførsel fører ikke frem. Styret har etter min mening alt i alt forholdt seg ryddig til spørsmålet om å godta avtalen, og at det innen styret kan ha vært tilkjennegitt holdninger til saken før vedtaket ble forberedt, kan jeg ikke se har den betydning som de ankende parter hevder. Jeg tilføyer for øvrig at spørsmålet om holdbarheten av samtykkenektelsen ble utredet med rimelig grundighet, og at man nokså presist overfor Austad og Øie har gitt den begrunnelse som også har vært gjenstand for den rettslige vurdering. Begrunnelsen er knapp, men dekkende for realiteten.

Jeg går så over til saklighetsvurderingen etter aksjeloven §3-4 tredje

Side:1691

ledd 3. punktum. Det er her tale om domstolenes kompetanse til å overprøve selskapets egne vurderinger av hvem man vil ha som aksjonærer.

Det er altså henvisningen til selskapets eierstruktur med lokalt og spredt eierskap på tiden for overdragelsen som nå skal etterprøves mot de faktiske forhold på den tid da overdragelsen ble nektet godkjent.

Jeg finner det naturlig å gi en kort beskrivelse av rettskildesituasjonen på dette område.

Lovteksten er knapp og viser til en saklighetsvurdering. Hva som er saklig, må åpenbart avgjøres ut fra tolkningsmomenter som vedrører innholdet i og omfanget av den kompetanse lovgiveren her forutsetter at domstolene skal ha. Spørsmålet om hvor inngripende domstolskontrollen skal være, svarer til lignende tolkningsspørsmål ved andre lovregler som knesetter rettslig prøvning av skjønnsutøvelse innen offentlig og privat sektor. Jeg kan likevel ikke se at det uten videre er naturlig å trekke analogier til spørsmålet om domstolskontroll med samtykkenektelser ved eierskifte i selskapsforhold. Problemstillingen her gjelder avstemningen mellom omsettelighetsprinsippet nedfelt i lovens §3-2 på den ene side, holdt opp mot selskapets ønsker om å kontrollere eierposisjoner i selskapet ved aktiv og selektiv bruk av samtykkemyndighet etter §3-4 på den annen.

Forarbeidene til 1976-lovens §3-4, og da særlig Innstillingen fra 1980 side 83-84 og Ot.prp.nr.19 (1974-1975) side 42-45, betoner omsettelighetshensynet og peker på hensynet til aksjonærenes interesse i å kunne trekke seg ut av selskapet. Videre betones faren for misbruk samt det forhold at vedtektsbestemmelser om samtykkekrav kan synes urimelig i børsnoterte selskaper og andre selskaper med stor aksjespredning. Ut over dette gis det ingen klare retningslinjer for tolkningen, og det forutsettes at den nærmere avveining må overlates til praksis. Jeg kan dermed ikke se at lovforarbeidene gir støtte for noen bestemt løsning av vår sak. Jeg tilføyer at den tidligere aksjelov fra 1957 i §39 forutsatte at selskapet kunne ha vedtektsbestemte samtykkekrav ved aksjeomsetning, men loven hadde ikke bestemmelser om domstolskontroll med utøvelse av slik samtykkemyndighet. At styret ikke kunne håndheve samtykkekravet vilkårlig, synes allikevel på det rene, jf. om dette Augdahl Aksjeselskapet efter norsk rett 3. utg. 1959 på side 219-221.

Det finnes en del dommer omkring dagjeldende §3-4 og den tidligere lov fra 1957, men lite høyesterettspraksis. Kjennelsen i Rt-1989-1230 gjelder Børskomiteens tilsidesettelse av samtykkenektelse ved overdragelse av et større børsnotert selskap. Her var hjemmelen ikke aksjeloven, men dagjeldende børslov fra 1931. Avgjørelsen vektlegger hensyn innen verdipapirhandel for børsnoterte selskaper og har derfor begrenset betydning for tolkningen av aksjeloven §3-4 i et tilfelle som vårt. I Periscopusdommen, avsagt ved Eidsivating lagmannsrett og gjengitt i RG-1991-1158, uttales at terskelen for tilsidesettelse av styrets nektelse med henvisning til selskapets interesser må ligge forholdsvis høyt, og slik at det bare synes å være adgang til å sette en nektelse til side hvis styret har utvist et åpenbart urimelig skjønn ved vurderingen av hva som vil tjene selskapet best, jf. også Lucy Smith, Kampen på aksjemarkedet 1988 på side 153 og Bråthen, Personklausuler i aksjeselskaper 1996 side 514 og følgende. I det konkrete tilfelle ble nektelsen

Side:1692

satt til side ut fra frykt for nye senere oppkjøp fra samme aksjeerverver, hvilket skiller dommen fra vårt tilfelle. Jeg kan ikke se at det spørsmål som skal avgjøres i vår sak, kan løses med henvisning til tidligere domspraksis.

Det står for meg som klart at domstolene må utvise tilbakeholdenhet ved utøvelse av domstolskontrollen med selskapsstrategiske vurderinger i spørsmål om hvem som skal eie aksjer i selskapet. Det skal etter min mening forholdsvis tungtveiende grunner til for å kunne legitimere en tilsidesettelse etter §3-4 tredje ledd 3. punktum i slike tilfelle. Jeg leser ikke aksjeloven §3-2 om omsettelighet for aksjer som en regel som bryter med dette. Hovedregelen er som nevnt delvis deklaratorisk og kan nettopp fravikes ved en valgt selskapsprofil der omsettelighet på eiersiden i mindre grad vektlegges. Aksjeloven §3-2 gir et utgangspunkt som kan ha stor betydning i forhold der fri omsetning tilstrebes, f.eks. ved foretak der det har mindre betydning hvem som til enhver tid er eiere. Men variasjonen mellom ulike typer av aksjeselskaper er betydelig, fra børsnoterte selskaper til familieforetak der eierne bør ha full kontroll med hvem man vil slippe til som aksjeeiere.

Tolkningen av lovens regel om saklig grunn for å nekte samtykke må etter dette nødvendigvis vektlegge selskapets formål, drift og egenart for øvrig. I dette ligger at den trinnlavere tolkning av en vedtektsbestemmelse om samtykkenektelse må skje med blikk for andre og mer selskapsinterne tolkningsmomenter enn det som gjelder den overordnede preseptoriske lovregel. Men sluttresultatet må bli sammenfallende: Når nektelsen er saklig ut fra en tolkning av vedtektene, og vedtektene i seg selv ikke kan anses urimelige ut fra selskapets formål og egenart, må nektelsen i utgangspunktet også anses som saklig etter lovens §3-4 tredje ledd 3. punktum.

I vår sak står vi overfor et selskap «... som tar sikte på å ivareta de økonomiske, kulturelle og sosiale interesser for befolkningen i Hedmark fylke». Både ved utformning av formålsangivelsen for selskapet og ved sin løpende drift må selskapet aksepteres å stå fritt til å definere sin egen identitet og eiertilhørighet innen den ramme som her er satt. Dette innvirker på saklighetsvurderingen etter §3-4.

Når styret avviser Austad og Øie med henvisning til eierstrukturen i AS Østlendingen, må dette forstås slik at man konkret anser så store aksjeposter med vesentlig bostedstilknytning utenom Hedmark for å være lite tjenlig for selskapet. At postene både enkeltvis og samlet ikke var ubetydelige, fremgår av det faktum at en gjennomføring ville gitt kjøperne en eierandel på samlet drøyt 28%. Dette kan gi negativt flertall ved avstemninger i selskapet. En slik aksjepost er dessuten mer enn tilstrekkelig til å sikre hver av disse to kjøperne rettigheter under minoritetsvernreglene i aksjeloven, jf. særlig 10 -prosentgrensen i lovens §10-13 første ledd, noe som under gitte omstendigheter måtte kunne vurderes som en ulempe i nettopp dette selskapet, der kortsiktige økonomiske interesser lett kunne komme i strid med foretakets fast etablerte ideelle målsetninger. Selv om det er anført fra ankende parters side at man ikke har fremmet krav om utbytte, anser jeg det ut fra sakens opplysninger som rimelig klart at kjøpet av Glommen AS' poster for Austad og Øie reelt var en kapitalinvestering, og at investor-interessene derfor kunne komme i strid med selskapets fortsatte policy om ikke å utdele utbytte.

Side:1693

Rett nok var aksjepostene en reminisens fra den mislykkede emisjonen i 1987, forsåvidt som posten hadde gått uoppdelt fra daværende styreformann Nyeng via Glommen AS til Austad og Øie. Men for meg har det betydning at både Nyeng og Glommen AS var akseptable som lokale investorer og derfor hadde oppnådd samtykke, mens dette rimeligvis må ha stilt seg annerledes da det kom kjøpere på banen som ut fra det opplyste har sett på aksjekjøpet som pengeplassering, om enn på lengre sikt.

De ankende parter har anført at den mulighet at Austad og Øie ikke nødvendigvis har sammenfallende interesser med selskapet, ikke behøver være ensbetydende med at interessene er i strid med selskapets interesser, enn si at Austad og Øie av en slik grunn med status som aksjonærer truer selskapets drift. For meg står det rimelig klart at selskapet må bli hørt med at store, tunge investorer som går inn i selskapet med et kommersielt siktemål basert på at en betydelig aksjeandel, passer dårlig i et selskap med det særpreg AS Østlendingen har. Det måtte kunne regnes med en risiko for uheldige interessemotsetninger - og av den grunn må det anses som saklig når samtykkenektelsen ble brukt for å avverge en slik situasjon.

At selskapet i dette tilfelle også hadde ønsker om å balansere småaksjonærenes forhold til større lokale investorer på eiersiden, i dette tilfelle ved aksept av lokale investorer, endrer ikke dette. Det er fortsatt tale om en planlagt selskapspolicy om ordning av egne eierforhold som domstolene ikke bør etterprøve.

Etter dette mener jeg at nektelsen av å samtykke i Austads og Øies aksjekjøp i AS Østlendingen må anses for å være rimelig godt saklig underbygget, og at det heller ikke foreligger annet grunnlag for å underkjenne styrets vedtak.

Saken er tapt i alle instanser for de ankende parter. Ankemotparten har krevd saksomkostninger for alle instanser. Saken har imidlertid budt på tvil og har reist spørsmål av prinsipiell interesse. Etter min mening bør lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bli stående. For Høyesterett bør selskapet imidlertid tilkjennes saksomkostninger i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf. §172 første ledd. Omkostningene fastsettes i samsvar med omkostningsoppgave til kr 260.881, herav kr 18.081 for utgifter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Terje Austad og Odd R. Øie én for begge og begge for én til AS Østlendingen 260.881 tohundreogsekstitusenåttehundreogåttien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Oftedal Broch: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Terje Austad og Odd R. Øie én for begge og begge for én til AS Østlendingen 260.881 tohundreogsekstitusenåttehundreogåttien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.