HR-1999-600
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-12 |
| Publisert: | HR-1999-00600 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over forhørsrettens kjennelse om varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett 25.10.1999 - Borgarting lagmannsrett 27.10.1999 - Høyesterett HR-1999-00600, jnr. 626/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Aasland, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, §162, §168, §257, §258, §260, §261, Våpenloven (1961), Veitrafikkloven (1965), Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §343, §385, §388 |
Saken gjelder varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1969, er siktet for overtredelse av straffeloven §317, §261, §168 og §162 første ledd. A er i tillegg tiltalt for overtredelse av straffeloven §258 jf. §257, §257, §317 første ledd, §260 første og tredje ledd samt overtredelser av våpenloven og vegtrafikkloven.
Oslo politidistrikt begjærte 25. oktober 1999 fire ukers varetektsfengling av siktede i medhold av straffeprosessloven §184 jf. §171 første ledd nr. 3. Oslo forhørsrett avsa 25. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«Siktede A, født xx.xx.1969, kan holdes i varetekt til 22 11 99.»
Siktede påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som forkastet kjæremålet i kjennelse av 27. oktober 1999.
Siktede erklærte 4. november 1999 rettidig videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er nærmere begrunnet i støtteskriv inngitt av siktedes forsvarer. Det er i hovedsak anført:
Lagmannsretten har i kjennelsen lagt til grunn at siktede tidligere har opplyst at han har brukt heroin. Dette er ikke korrekt idet siktede kun har vedgått å ha brukt amfetamin av og til. Derimot fremgår det av den medsiktedes personalrapport at han har brukt heroin. Ettersom amfetamin er et billigere narkotikum enn heroin, og heller ikke er like avhengighetsskapende, kommer spørsmålet om gjentakelsesfare i en annen stilling. Det foreligger ikke en sterk sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye straffbare handlinger. Kravene for varetektsfengsling med begrunnelse i gjentakelsesfare er strenge, noe som er kommet til uttrykk i lovens ordlyd, forarbeider, rettspraksis og juridisk litteratur. Lagmannsrettens sammenblanding av de siktedes personalrapporter er en saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på innholdet av avgjørelsen, jf. straffeprosessloven §385 tredje ledd jf. §343 første ledd.
Siktede har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: A, født xx.xx.1969 løslates.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten anfører at lagmannsretten har lagt til grunn at det er amfetamin siktede misbruker. Etter påtalemyndighetens syn foreligger det følgelig ingen saksbehandlingsfeil, og kjæremålet påstås avvist.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med reglene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling som utvalget kan prøve.
Lagmannsretten uttaler i kjennelsen at siktede har erkjent at han bruker amfetamin og at han «tidligere har ... opplyst at han bruker heroin». Siktede har anført at det ikke medfører riktighet at han har opplyst å ha brukt heroin, og at lagmannsretten her kan ha blandet sammen opplysningene i personaliarapportene til siktede og den medsiktede. I politiets bemerkninger til kjæremålet er denne anførsel ikke bestridt. Utvalget finner å måtte legge til grunn at lagmannsrettens uttalelse på dette punkt skyldes en misforståelse. Det dreier seg om en klar og uomtvistelig feil som i henhold til utvalgets tidligere praksis regnes som en saksbehandlingsfeil, jf. kjennelsen i Rt-1999-819.
Utvalget er imidlertid kommet til at det ikke er noen realistisk mulighet for at feilen kan ha hatt betydning for lagmannsrettens resultat. Når lagmannsretten i sin begrunnelse for gjentakelsesfare har lagt særlig vekt på siktedes narkotikamisbruk, er det tydeligvis fordi retten ser de mange vinningsforbrytelser han er siktet for og tidligere dømt for, som utslag av hans behov for å skaffe seg midler til narkotisk stoff, som retten antar «vanskelig kan finansieres ved sosialstønad alene». Utvalget har vanskelig for å se at det i denne sammenheng ville ha gjort noen forskjell om lagmannsretten hadde lagt til grunn siktedes egen forklaring om at hans misbruk var begrenset til amfetamin. Det fremgår av siktedes politiforklaring at han i en årrekke har brukt amfetamin, og at han bruker stoffet jevnlig. Ut fra det han har forklart om omfanget av amfetaminbruken, er det klart at den sosialstønad som utgjør hans inntekt, langt fra ville være tilstrekkelig til å dekke finansieringen selv når man ser bort fra alle andre utgifter.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.