HR-1999-61 - Rt-1999-272
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-03 |
| Publisert: | HR-1999-00061 - Rt-1999-272 (61-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølgning, Politiprovokasjon |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, etter at siktede var frifunnet for en handling som var begått etter politiprovokasjon.
For hovedsaken, se Rt-1998-407 (Skrik-dommen). |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett 11.09.1998 - Høyesterett HR-1999-00061, jnr 682/1998 |
| Parter: | [A-mann] mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Dolva, Schei, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446 |
Saken gjelder erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446 for uberettiget straffeforfølgning, hvor siktede er frifunnet for en handling som er begått etter at politiet har benyttet etterforskningsmetoder med provokasjonstilsnitt.
A var tiltalt for forsøk på heleri i anledning håndteringen av maleriet "Skrik" av Edvard Munch etter at det ble stjålet fra Nasjonalgalleriet 12 februar 1994. Han ble dømt for dette og for bl a bedrageri og dokumentfalsk ved Oslo byretts dom 17 januar 1996. Dommen vedrørende bedrageri og dokumentfalsk er rettskraftig. Etter anke avsa Borgarting lagmannsrett dom 23 august 1997, hvoretter domfellelsen for forsøket på heleri av "Skrik" ble opprettholdt, mens han ble frifunnet for to poster i tiltalebeslutningen.
Etter anke avsa Høyesterett dom 11 mars 1998 hvoretter A ble frifunnet for forsøket på heleri av "Skrik", jf Rt-1998-407. Fengselsstraffen for den rettskraftige del av Oslo byretts dom 17 januar 1996 ble satt til åtte måneder, hvorav fire måneder ble gjort betinget med en prøvetid på to år. Den ubetingede del av straffen ble ansett utholdt ved varetektsfengsel.
A fremsatte 9 juni 1998 krav om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste etter straffeprosessloven §444 med kroner 750.000, og om erstatning for ikke-økonomisk skade etter §446, utmålt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kroner 500.000. Borgarting lagmannsrett avsa 11 september 1998 kjennelse med slik slutning:
"Kravet om erstatning og oppreisning tas ikke til følge."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Han har prinsipalt anført at lagmannsretten har tatt feil i sin forståelse av straffeprosessloven §444, og at erstatning må gis. Den handlingen han ble frifunnet for av Høyesterett etter å ha vært funnet skyldig av lagmannsretten, var at han lørdag 7 mai 1994 transporterte og oppbevarte "Skrik" i den hensikt å avhende det for kroner 3.150.000, til tross for at maleriet var stjålet 12 februar samme år. Høyesterett fant enstemmig at det forelå en ulovfestet frifinnelsesgrunn, idet politiets aksjon ble gjennomført på en måte som var beheftet med så alvorlige mangler og betenkeligheter at den ikke burde godtas som grunnlag for en domfellelse. Et flertall på tre dommere fant dessuten at grunnvilkåret for at en fremprovosert handling skal anses straffbar, ikke var til stede.
Etter straffeprosessloven §444 har siktede krav på erstatning dersom det gjøres sannsynlig at han ikke har foretatt den handlingen som var grunnlaget for tiltalen. Etter forarbeidene må denne regelen gis tilsvarende anvendelse på den situasjon at han har begått handlingen, men den var objektivt rettmessig. A ville ikke ha foretatt handlingen om han ikke var blitt forledet til det av politiet. Dette må likestilles med at han ikke har foretatt handlingen. Høyesterett har i straffedommen uttalt blant annet at den måten etterforskningen ble gjennomført på, kunne tenkes å ha hatt betydning for hvorvidt han ble styrket i sitt forsett på en slik måte at han overskred grensen for straffrie forberedelseshandlinger og også for muligheten for tilbaketreden fra forsøk.
Det kan ikke foretas en rettmessighetsvurdering slik lagmannsretten har gjort, når situasjonen er at politiet har benyttet en etterforskningsmetode som har medført at det ikke er mulig å bringe på det rene om A ble styrket i sitt forsett. Det vil virke støtende om politiet i valg av etterforskningsmetode kunne trekke inn en mulig gjerningsmann uten at denne senere skulle kunne reise krav om erstatning. Det vil eventuelt bli særdeles vanskelig å trekke grensene for hva politiet i tilsvarende tilfelle kan gjøre uten at det offentlige kommer i erstatningsansvar. Rettssikkerhetsprinsipper og reelle hensyn taler for at det ytes erstatning etter §444.
Det er trolig i strid med blant annet EMKs uskyldspresumpsjon å trekke inn forhold som ikke er omhandlet i tiltalebeslutningen, og å lete etter forankringspunkter for at A har opptrådt urettmessig på andre punkter enn de handlinger som er beskrevet i tiltalen, slik lagmannsretten gjør. Lagmannsretten legger opp til en uholdbart moraliserende vurdering når den uttaler at det ville være klart urimelig og i strid med den alminnelige rettsfølelse om As urettmessige handlinger, og indirekte bistand til tyvene, skulle lede til erstatningsansvar for det offentlige. Det gjøres gjeldende at det tvert i mot er politiets opptreden og valg av etterforskningsmetode som gjorde A til en påstått heler, og som gjør det urimelig og i strid med den alminnelige rettsfølelse å nekte ham erstatning.
Subsidiært kreves erstatning etter straffeprosessloven §445. As tilfelle representerer en slik særegen situasjon som paragrafen er beregnet på, jf Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 239.
Om oppreisning etter straffeprosessloven §446 og kravets størrelse er det vist til det som er anført i begjæringen.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med kr 750.000,-.
2. A tilkjennes erstatning for ikke økonomisk skade etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 500.000,-."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det har full kompetanse i kjæremålet.
Det prinsipale grunnlag for det fremsatte erstatningskrav er straffeprosessloven §444. Det er et vilkår etter denne bestemmelsen at siktede har gjort det "sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen." Dette er et bevisst ordvalg. Det er ikke tilstrekkelig at det er sannsynlig at siktede er uskyldig, f eks fordi kravet til subjektiv skyld ikke er oppfylt, se Andenæs, Norsk straffeprosess bind II side 254.
I nærværende sak er det uomtvistet at siktede foretok den handling som var grunnlag for tiltalen. Når han ble frifunnet, skyldtes det at Høyesterett - flertallet - fant at de grunnvilkår som må stilles for at en fremprovosert handling kan anses straffbar, ikke var oppfylt, og - enstemmig - at den del av etterforskningen som politiets aksjon representerte, ikke kunne godtas som grunnlag for domfellelse. Det er siktedes syn at dette i forhold til straffeprosessloven §444 må likestilles med at han ikke har begått handlingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg er ikke enig i dette. Etter forarbeidene til straffeprosessloven er det lagt til grunn at det må kunne likestilles med at handlingen ikke er begått, at den er objektivt rettmessig, for eksempel på grunn av nødverge, se Straffeprosesslovkomitéens innstilling side 364. Det synes i dette å ligge at handlingen ikke bare skal gå klar av det straffbare, men at siktede ikke skal kunne bebreides - iallfall ikke vesentlig - at han foretok den. At frifinnelsesgrunnlagene her for siktede skulle gjøre hans forhold objektivt rettmessig i denne forstand, kan det ikke være grunnlag for. Hans rolle ved den handling tiltalen gjaldt, har klart vesentlige klanderverdige sider, ikke minst ved det som bevismessig ble lagt til grunn med hensyn til hans hensikt. Straffeprosessloven §444 kan ikke få anvendelse.
Som subsidiært grunnlag er påberopt straffeprosessloven §445. Erstatning kan her tilkjennes "når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig". Kjæremålsutvalget kan som lagmannsretten ikke se at erstatning på dette grunnlag vil være rimelig. Som påpekt er siktede klart å klandre for sitt forhold. Dertil kommer at varetekten er fratrukket idømt ubetinget fengsel for et annet forhold.
Når vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 §445 ikke er oppfylt, er det heller ikke grunnlag for tilkjennelse av oppreisning etter straffeprosessloven §446.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.