HR-1999-628 - Rt-1999-1858
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-24 |
| Publisert: | HR-1999-00628 - Rt-1999-1858 (447-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølgning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølging. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1999-1189 M/02 - Høyesterett HR-1999-00628, jnr. 556/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Smith, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Straffeprosessloven (1981) §444, §447, §445, §446 |
Saken gjelder erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven §444, §445 og §446.
A har sittet to år og fem dager i varetekt mistenkt for medvirkning til innførsel av ca 14,9 kg heroin, subsidiært forsøk på å erverve denne heroinen, eller medvirkning til slikt forsøk. Han ble frifunnet ved Borgarting lagmannsretts dom 20. mars 1998.
Han har krevet erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven §444, §445 og §446.
Borgarting lagmannsrett - de samme dommere som tok del i straffesaken, jf straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum - avsa 13. september 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Staten ved Justisdepartementet betaler erstatning og oppreisning med 100.000 - etthundretusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten ved Justisdepartementet til A 6.000 - sekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.»
Lagmannsretten fant at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke var oppfylt. Punkt 1 i kjennelsen om 100.000 kroner i erstatning og oppreisning bygde på straffeprosessloven §445 og §446 jf. §445.
Saksforholdet og saksgangen er nærmere beskrevet i lagmannsrettens kjennelse 13. september 1999 og i kjæremålsutvalgets avgjørelser 23. november 1998 og 15. april 1999 i anledning medtiltalte Bs krav om erstatning og oppreisning, inntatt i Rt-1998-1898, hvor A er «C», og Rt-1999-685, hvor A er «B».
Kjæremålsutvalget uttalte i kjennelsen i Rt-1999-685 om forståelsen av straffeprosessloven §444:
«Utvalget bemerker at det som må være sannsynliggjort for at siktede skal ha krav på erstatning etter straffeprosessloven §444, er «at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Det følger således av lovens ordlyd og for øvrig også av forarbeidene, jf Straffeprosesslovkomitèens innstilling side 364 at den som objektivt sett har begått den handling siktelsen gjelder, ikke har krav på erstatning etter §444 selv om hans forhold ikke er straffbart fordi de subjektive straffbarhetsvilkår mangler. Slik utvalget ser det, kan imidlertid dette bare gjelde som utgangspunkt og hovedregel. Regelen må antas utformet med henblikk på handlinger som i det ytre bærer i alle fall et visst preg av å være straffbare forhold. Imidlertid kan også en handling som i det ytre fortoner seg som dagligdags og uskyldig, objektivt sett oppfylle gjerningsbeskrivelsen i et straffebud direkte eller som en medvirkningshandling, dersom den på grunn av andre personers forbryterske forhold er kommet til å utgjøre ledd i et straffbart forhold. Dersom «gjerningsmannen» i et slikt tilfelle kan sannsynliggjøre at han ikke har utvist forsett eller avhengig av skyldkravet uaktsomhet i forhold til de omstendigheter som knytter handlingene til et straffbart forhold, ville det være svært lite rimelig om erstatning etter §444 skulle være utelukket.»
Lagmannsretten drøfter As subjektive forhold i sin nye kjennelse 13. september 1999. Det er gjort rede for hva A foretok seg den aktuelle kvelden og hans forklaring om dette. Lagmannsretten kom til at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har utvist forsett i forhold til de omstendighetene som knyttet medvirkningshandlingen til erververens mottagelse av narkotika. Det heter i kjennelsen at det
«ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at han ikke var kjent med [erververens] rolle som mottaker av narkotika da han møtte kureren utenfor hotellet og ledet denne til bilen hvor [erververen] satt.»
Dette er nærmere underbygget slik:
«så vel uklarheten ved As grunn til oppholdet i Oslo sentrum angjeldende ettermiddag, den uriktige grunn han på Cs vegne opplyste B for at han skulle komme til kaféen, tidspunktet for å møte kureren på Fornebu nær midnatt uten først å kjøre A hjem og den omstendighet at man stoppet ved hovedveien uten å kjøre frem til hotellets inngangsparti for å hente hotellgjesten, tilsier dette resultat.»
Lagmannsretten fant derfor at vilkårene for erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446 jf. §444 ikke var oppfylt.
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tolket siktedes bevisbyrde etter straffeprosessloven §444 for strengt. Det foreligger sannsynlighetsovervekt for at A ikke har foretatt handlingen.
A har ikke handlet i strid med en objektiv norm for forsvarlig opptreden. Når den ytre handling, å være passasjer i bilen, i seg selv er av en helt hverdagslig og uskyldig karakter, har A krav på erstatning etter straffeprosessloven §444.
Det er begått saksbehandlingsfeil ved at de samme dommere påny har behandlet As erstatningskrav etter at kjæremålsutvalget 15. april 1999 opphevet den første kjennelsen. Dommerne vil lett skjele hen til resultatet i første runde. Saken burde ha vært prøvet av uhildede dommere. Feilen kan ha virket inn på kjennelsens innhold.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale A
a) erstatning for lidt økonomisk tap etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 250.000,-.
b) rimelighetserstatning for urettmessig straffeforfølgning begrenset oppad til kr 250.000,-.
c) oppreisning begrenset oppad til kr 1.500.000,-.
2. A tilkjennes saksomkostninger.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
Lagmannsretten har, etter å ha gitt A anledning til å uttale seg, vurdert saken på nytt på grunnlag av den forståelse av vilkårene i straffeprosessloven §444 første ledd som det er gitt uttrykk for i kjennelse av 15. april 1999, inntatt i Rt-1999-685 vedrørende kravet fra medtiltalte B, som også ble frifunnet av lagmannsretten i samme sak.
Kravet i straffeprosessloven §444 til sannsynliggjøring av at en handling ikke er foretatt, er oppfylt dersom det påvises at det er sannsynlighetsovervekt for dette, jf. blant annet Rt-1998-1871. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at retten har lagt dette til grunn. Lagmannsrettens konkrete bevisvurdering bygger på dommernes nærmere kjennskap til saken fra forhandlingene i lagmannsretten. Det at tiltalens medvirkningshandling gjaldt en hverdagslig handling, er ikke i seg selv avgjørende for spørsmålet om erstatning etter straffeprosessloven §444. Utvalget kan ikke se at det er grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering av As subjektive forhold.
Som saksbehandlingsfeil er anført at saken ved den nye behandling i lagmannsretten burde ha vært avgjort av «uhildede» dommere. Det er ikke vist til noen bestemt bestemmelse, men det er nærliggende å oppfatte kjæremålet slik at habilitetsinnsigelsen bygger på domstolloven §108.
Etter straffeprosessloven §447 tredje ledd skal retten ved behandlingen av krav på erstatning eller oppreisning så vidt mulig settes med de samme dommere som avgjorde straffesaken. Bakgrunnen for bestemmelsen er at disse dommerne kjenner saken og at det er hensiktsmessig at de behandler erstatningsspørsmålet. Bestemmelsen bygger på at de dommere som avgjorde straffesaken, normalt ikke vil være inhabile ved behandlingen av krav på erstatning eller oppreisning. Det skal da særlige forhold til for å konstatere inhabilitet, og vurderingen av habilitetsspørsmålet etter domstolloven §108 må skje på dette grunnlag, jf. Rt-1994-1372. At lagmannsrettens forrige kjennelse vedrørende As krav på erstatning og oppreisning ble opphevet, kan etter utvalgets syn ikke føre til at dommerne i straffesaken ble inhabile ved den nye behandling av saken. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 15 april 1999 inneholdt en nyansering av kravet i straffeprosessloven §444 første ledd i forhold til det som tidligere var lagt til grunn i teori og praksis. Når utvalget i nevnte kjennelse ikke selv tok standpunkt til As subjektive skyld, var begrunnelsen for øvrig at bedømmelsen burde foretas av lagmannsrettens dommere, som tok del i avgjørelsen av straffesaken.
Utvalget finner ikke at det er grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens avgjørelse, og kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har ikke ført frem. Kravet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tas ikke til følge.
Kjennelsen er enstemmig
S L U T N I N G :
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.