HR-1999-696 - Rt-1999-2100
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-22 |
| Publisert: | HR-1999-00696 - Rt-1999-2100 (508-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte fremleggelse av rettspsykiatrisk erklæring i forbindelse med behandling av begjæring om gjenopptakelse av straffesak. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00696, jnr. 530/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Holmøy, Flock, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §134, Straffeloven (1902) §233 |
Saken gjelder kjæremål over beslutning fattet av forberedende dommer i lagmannsretten i forbindelse med behandling av begjæring om gjenopptakelse.
A fremsatte 17. september 1997 begjæring om gjenopptakelse av Eidsivating lagmannsretts dom 16. juni 1958. A var dømt til fengsel i livstid for overtredelse av straffeloven §233 m.v. Det nærmere saksforhold fremgår av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 23. juli 1998 (lnr. 401/1998) (HR-1998-401), hvor det ble avgjort at A hadde rett til offentlig oppnevnt forsvarer.
I gjenopptakelsesbegjæringen fremsatte A blant annet krav om fremleggelse av rettspsykiatriske erklæringer for vitnet B (senere - - -). Begjæringen ble utdypet i brev 2. juni 1998 fra hans daværende forsvarere. Det ble anført at erklæringene var egnet til å kaste lys over vitnets troverdighet. Utskrift av strafferegisteret viser at B ble ilagt 5 års sikring ved Oslo byretts dom 6. juni 1950, og at det til bruk for straffesaken var avgitt en rettspsykiatrisk erklæring 3. mars samme år. Konklusjonen i denne var at B ikke ble ansett sinnssyk verken «nå eller på tiden for de påkl. handlinger». Han ble imidlertid ansett som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, med fare for gjentakelse av straffbare handlinger.
Borgarting lagmannsrett traff 23. juni 1998 beslutning om ikke å gi pålegg til påtalemyndigheten om å innhente de rettspsykiatiske erklæringer. Lagmannsretten viste til at straffeprosessloven er restriktiv med hensyn til bevisførsel om et vitnes vandel, jf. bestemmelsen i §134, og at det ikke var grunn til å anta at innholdet av rettspsykiatriske erklæringer kunne bidra nevneverdig i spørsmålet om troverdigheten av Bs forklaring i straffesaken mot A.
Forsvarerne tok opp spørsmålet på ny i brev 25. januar 1999. Lagmannsretten viste til at dette var avgjort ved rettens brev 23. juni 1998. Forsvarerne anmodet 16. mars 1999 om lagmannsrettens fornyede vurdering av spørsmålet. Påtalemyndigheten har i uttalelse 25. mars 1999, 23. juni 1999 og 24. august 1999 motsatt seg fremleggelse av rettspsykiatriske erklæringer for B. Foruten straffeprosessloven §134 vises det til at fremleggelse uansett må være avskåret på grunn av påtaleinstruksen §4-2 tredje ledd tredje punktum.
Ved beslutning 13. september 1999 opprettholdt forberedende dommer i lagmannsretten sin tidligere avgjørelse i fremleggelsesspørsmålet. Lagmannsretten viste til straffeprosessloven §134, og uttalte blant annet at «Selv om erklæringen(e) kan innholde opplysninger som kan ha en viss relevans mht vurderingen av Bs generelle troverdighet, kan ikke erklæringen(e) være av vesentlig betydning for avgjørelsen av spørsmålet om B under hovedforhandlingen i 1958 forklarte seg sannferdig om observasjonene drapskvelden.» Lagmannsretten la til grunn at troverdigheten av vitneforklaringen til B måtte vurderes på grunnlag av de opplysninger som ellers foreligger i saken.
A har påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført:
Straffeprosessloven §134 gjelder også ved gjenopptakelse, og etter annet ledd i bestemmelsen må også skriftlige opplysninger om sikring og tilhørende mental observasjon kunne kreves fremlagt.
B var ikke på forhånd oppgitt i noen vitneoppgave fra aktor eller forsvarer under rettssaken mot A i 1958. Etter de opplysninger som foreligger i avisreferater, er det ingen tvil om at han har solgt vitneforklaringen. B var det eneste vitne som knyttet A direkte til Skippergata 6 B, alternativt Skippergata 9, drapsnatten. Det kan ikke være tvil om at B i sterk grad bidro til domfellelsen av A. Sistnevnte har konsekvent hevdet at B ikke snakket sant. Det er høyst sannsynlig at den rettspsykiatriske erklæring fra 1950 omhandler forhold som har gitt sikringsdom for vinningsforbrytelser, en sikring som etter straffeutskriften har vart til 1957. B fortsatte å begå straffbare handlinger til langt ut på 1960-tallet.
B søkte om benådning i tidsrommet april - mai 1958. Søknaden ble avslått ved kongelig resolusjon 23. mai 1958. Justisdepartementet har nektet å fremlegge dokumentene i benådningssaken, som tidligere har vært ukjent for A.
Det foreligger opplysninger om at B var avhengig av narkotiske stoffer, noe som i seg selv er en god begrunnelse for å kreve den rettspsykiatriske erklæring fremlagt, jf. Rt-1999-554, særlig side 565. Det ble for øvrig foretatt en ny judisiell observasjon av B (som da hadde skiftet navn til - - -) i 1965.
I lys av ovenstående er det av stor betydning for A å få fremlagt den rettspsykiatriske erklæringen for B. Det aksepteres at den underlegges taushetsplikt.
Det er nedlagt slik påstand:
«Rettspsykiatrisk erklæring av 3. mars 1950 for B fremlegges for lagmannsretten.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke inngitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Den angrepne avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans. Kjæremålsutvalget har derfor full kompetanse.
Formålet med å kreve fremlagt den rettspsykiatriske erklæringen av 3. mars 1950 for B, er å belyse hans generelle troverdighet.
Etter straffeprosessloven §134 første ledd bør bevisførsel om et vitnes vandel eller for å svekke eller styrke et vitnes generelle troverdighet nektes når den «ikke antas å være av vesentlig betydning».
Denne bestemmelse kommer ikke bare til anvendelse under hovedforhandlingen, men må også gjelde ved behandling av begjæring om gjenopptakelse, se Rt-1994-1665 og Rt-1996-1301.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må den rettspsykiatriske erklæringen av 3. mars 1950 være av begrenset betydning for spørsmålet om B under hovedforhandlingen i 1958 forklarte seg sannferdig om observasjonene drapskvelden. Begjæringen om fremleggelse av erklæringen bør derfor ikke tas til følge.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Etter dette er det ikke nødvendig for utvalget å gå inn på hvorvidt påtaleinstruksen §4-2 ville ha forhindret fremleggelse.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.