HR-1999-709
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-23 |
| Publisert: | HR-1999-00709 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00709, jnr. 733/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, Straffeprosessloven (1981) §172, §174, §181, §184, §185, §188, §387, §388 |
Saken gjelder videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1971 er siktet for overtredelse av straffeloven §267 jf. §268 annet ledd grovt ran i SR-Banks filial i Hundvåg i Stavanger den 2. desember 1999. Påtalemyndigheten har den 16. desember begjært ham varetektsfengslet i fire uker med grunnlag i straffeprosessloven §172, jf. §184 og §185. Av begjæringen fremgår at siktelsen gjelder medvirkning til ranet.
Stavanger forhørsrett avsa 16. desember 1999 kjennelse med slik slutning:
«Begjæringen om varetektsfengsling av A tas ikke til følge. Han undergis meldeplikt etter nærmere bestemmelse fra Stavanger politidistrikt, jfr strpl §184 annet ledd jfr §188 og §181.»
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen på stedet. Anmodning om å gi kjæremålet oppsettende virkning ble ikke etterkommet.
Gulating lagmannsrett avsa 21. desember 1999 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1971 kan holdes i varetekt frem til 12. januar 2000 kl. 15:00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.»
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I støtteskriv fra forsvareren er anført at når lagmannsretten i motsetning til forhørsretten tillater fengsling, er det en saksbehandlingsfeil at avgjørelsen blir truffet uten at det holdes muntlige forhandlinger. Lagmannsretten har hatt et dårligere grunnlag enn forhørsretten til å foreta den sammensatte og konkrete vurdering som skal skje når fengsling besluttes i medhold av straffeprosessloven §172.
Videre er det anført at lagmannsretten i sin kjennelse har gitt uttrykk for feil lovanvendelse. Retten synes å legge til grunn at man i alle tilfeller skulle være berettiget til pågripelse og fengsling etter straffeprosessloven §172 av personer som er delaktig i eller innblandet i væpnet ran. En slik rettsoppfatning bryter med det overordnede prinsipp hvor det skal foretas en sammensatt og konkret vurdering. Varetektsfengsling må bare anvendes der det er strengt nødvendig, og dette gjelder særlig sterkt i tilfeller hvor det ikke foreligger andre fengslingsgrunnlag enn straffeprosessloven §172.
Mediedekningen i saken anga at det var to personer som hadde utøvet ranet. Allmennheten er derfor ikke kjent med at det også var innblandet en tredjemann.
Forholdsmessigheten av fengsling må vurderes i forhold til den medvirkning siktede har forøvet og til at han ikke tidligere er straffedømt. Dersom konklusjonen etter umiddelbar bevisførsel blir at siktedes straffeskyld er liten, kan en ikke se bort fra muligheten for hel eller delvis betinget dom. Fengsling, som i praksis vil medføre at han blir sittende frem til hovedforhandling, må regnes som et uforholdsmessig inngrep.
Det er i kjæremålet primært påstått at lagmannsrettens kjennelse oppheves, subsidiært at siktede løslates.
Påtalemyndigheten skal være kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, se straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Etter straffeprosessloven §387 første ledd kan en beslutning om hvorvidt det skal holdes muntlig forhandling ved behandling av et kjæremål, ikke påkjæres eller brukes som kjæremålsgrunn, se blant annet Rt-1998-569 med henvisning til tidligere praksis. Dersom manglende muntlig forhandling har ført til at saksbehandlingen etter en totalvurdering fremstår som uforsvarlig, vil den avgjørelse som blir truffet, kunne påkjæres på dette grunnlag. Det skal imidlertid meget til for at et kjæremål på et slikt grunnlag skal føre frem.
A har i politiforklaring 16. desember 1999 erkjent medvirkning til ran, og lagmannsretten har lagt til grunn at denne erkjennelse fyller vilkårene for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §172. Dette ble også lagt til grunn av forhørsretten. Når forhørsretten ikke tok begjæringen om varetektsfengsling til følge, var det fordi varetektsfengsling ikke ble funnet nødvendig ut fra rettshåndhevelsessynspunkt. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan det under de foreliggende omstendigheter på ingen måte anses uforsvarlig av lagmannsretten å behandle kjæremålet skriftlig.
Straffeprosessloven §172 skal ivareta samfunnets behov for å beskytte seg mot den som er siktet for grove forbrytelser, mens saken er til behandling, og skape tillit til samfunnets rettshåndhevelse. Men selv om vilkårene for varetektsfengsling etter §172 er oppfylt, er fengsling ikke obligatorisk, men avhenger av en nærmere vurdering, se §172 («kan»), jf. §174. Ved vurderingen av om fengsling skal benyttes, må samfunnets behov for beskyttelse og rettshåndhevelse avveies mot siktedes interesser, se annen kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av i dag (lnr. 706/1999, jnr. 726/1999 (Rt-1999-2102)).
Lagmannsretten har her foretatt en vurdering av handlingens karakter, samfunnets behov for rettshåndhevelse og virkningen av varetekten for siktede. Lagmannsretten har i denne omgang vurdert spørsmålet om varetektsfengsling vil medføre et uforholdsmessig inngrep, med grunnlag i de fire uker begjæringen gjelder. Dette må oppfattes slik at en eventuell begjæring om forlengelse må vurderes på fritt grunnlag. Kjæremålsutvalget kan ikke se at den vurdering lagmannsretten har foretatt, bygger på noen uriktig tolking av straffeprosessloven §172, jf. §174. Bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.