HR-2000-115-K - Rt-2000-323

Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 2000-02-10
Publisert: HR-2000-00115-K - Rt-2000-323 (78-2000)
Stikkord: Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Familierett, Tilbakelevering av barn
Sammendrag: Saken gjaldt spørsmål om tvangsfullbyrdelse av krav om tilbakelevering av et barn.
Saksgang: Halden namsrett nr. 1999-00708 D - Borgarting lagmannsrett LB-1999-3701 K/04 - Høyesterett HR-2000-00115, sivilt kjæremål
Parter: A (advokat Hege B. Ersdal) mot B (advokat Kari Hartmann)
Forfatter: Bugge, Coward, Aarbakke
Lovhenvisninger: Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-14, §13-8, §2-12, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Barneloven (1981) §42


Saken gjelder spørsmål om tvangsfullbyrdelse av krav om tilbakelevering av et barn.

De tidligere ektefellene B og A ble ved rettskraftig dom av Borgarting lagmannsrett 6. november 1998 gitt fortsatt felles foreldreansvar for deres barn to barn, D, født xx.xx.1987, og C, født xx.xx.1989. Moren ble gitt den daglige omsorgen for barna.

Etter farens samværshelg 12. til 14. november 1999 kom kun C tilbake til moren. D ble værende hos sin far, og faren hadde 12. november 1999 inngitt flyttemelding om at D hadde flyttet til ham.

Moren begjærte overfor X namsrett 16. november 1999 sønnen tilbakelevert til seg. Saken ble overført til Y namsrett.

Y namsrett avsa 13. desember 1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Namsmannen i Z skal 15. desember 1999 gjennomføre tilbakeføring av D, f xx.xx.1987, fra sin far A, .......ringen 2 B, Æ, til sin mor B, ........veien 6, Y, dersom slik flytting ikke tidligere er gjennomført frivillig. Omkostningene ved gjennomføringen betales av A.

2. A betaler kr 6.550 - sekstusenfemhundreogfemti - i saksomkostninger til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.»

Faren påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Borgarting lagmannsrett avsa 23. desember 1999, etter retting av punkt 3, kjennelse med slik slutning:

«1. B, .....veien 6, Y, gis rett til å hente D, født xx.xx.1987, hos A, .......ringen 2 B, Æ, med umiddelbar virkning.

Dersom avhenting ikke skjer frivillig, kan B kreve bistand fra namsmannen på stedet.

Omkostningene ved avhentingen betales av A.

2. Namsrettens slutning punkt 2 stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 1.870 - ettusenåttehundreogsytti - kroner og til B 300 - trehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for namsretten og lagmannsretten framgår av de tidligere instansers kjennelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsretten har tolket barneloven §42, jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 uriktig. Lagmannsretten har riktig bygget på at en rettskraftig avgjørelse skal legges til grunn ved tvangsfullbyrdelse, og at en begjæring om tvangsfullbyrdelse må nektes tatt til følge dersom gjennomføringen vil være umulig. Men lagmannsrettens nærmere begrunnelse viser at retten ikke har bygget på en riktig lovforståelse når den har kommet til at tvangsfullbyrdelse ikke vil være umulig. Når lagmannsretten fant at tvangsavhenting ville være en traumatisk opplevelse for D, med muligheter for psykiske skader, må lovforståelsen være uriktig når retten likevel har kommet til at tvangsavhenting kan gjennomføres. Lagmannsretten har bygget på en uriktig lovforståelse når den legger avgjørende vekt på farens lojalitetsforhold til samværsordningen.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsretten kjennelse oppheves.

2. A tilkjennes saksomkostninger, med tillegg av lovens rente ved forsinket betaling fra forfall til betaling skjer.»

B har inngitt tilsvar. B slutter seg til lagmannsrettens tolking vedrørende spørsmålet om tilbakeføring er mulig. For øvrig har B kommet med visse bemerkninger til det som er anført i kjæremålet vedrørende saksforholdet.

Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

B og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av renter fra forfall.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg har i det videre kjæremål begrenset kompetanse som bestemt i tvangsfullbyrdelsesloven §2-12, jf. tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet retter seg uttrykkelig mot lagmannsrettens tolkning av barneloven §42, men kan oppfattes slik at det også retter seg mot lagmannsrettens tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §13-14.

Lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke foreligger umulighet i forhold til tvangsfullbyrdelsen som sådan. Bevisbedømmelsen vedrørende dette kan ikke prøves i det videre kjæremål, og kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på uriktig lovtolkning for så vidt. Umulighet som begrensning for tvangsfullbyrdelsen er etablert ved rettspraksis, jf. blant annet avgjørelser i Rt-1960-1214, Rt-1970-703 og Rt-1993-948. Prinsippet er også kommet til uttrykk i tvangsfullbyrdelsesloven §13-8 fjerde ledd, jf. §13-14 tredje ledd som gjelder bruk av tvangsmulkt.

Lagmannsretten har vurdert på hvilken måte tvangsfullbyrdelsen bør skje i dette tilfellet. Innen den rammen tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 setter, har lagmannsretten bestemt at barnet kan hentes av moren, eventuelt med hjelp fra namsmannen. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har bygget på en uriktig lovtolkning. Utvalget viser i denne sammenhengen til Rt-1993-948, hvor det er fremhevet at det ved lovtolkningen kan legges til grunn at mulige problemer for barnet vil kunne begrenses dersom den kjærende part aktivt og lojalt følger opp sin plikt til å sørge for at gutten vender tilbake til moren.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

B har lagt ned påstand om at hun og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part pålegges å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålsmotpartens salæroppgave er det krevd salær for tre timer, som etter rett salærsats tilsvarer 1 920 kroner. Det samlede beløp settes til 1 920 kroner, hvorav egenandel settes til 705 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til det offentlige 1.215 - ettusentohundreogfemten - kroner og til B 705 - syvhundreogfem - kroner, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av kjennelsen og til betaling skjer.