HR-2000-1180-K - Rt-2000-1680
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-06 |
| Publisert: | HR-2000-01180-K - Rt-2000-1680 (415-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptakelse, Deling av forhandlingene |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01180, sivilt kjæremål |
| Parter: | Advokatfirma Mitsem, Translatørservice AS (advokat Pål Mitsem) mot Kristian N. Økland (advokat Bjørn Kvernberg) |
| Forfatter: | Lund, Coward, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §412, §414, §93, §98, §180, §407 |
Kjæremålet angriper lagmannsrettens beslutning om at en hovedforhandling etter tvistemålsloven §414 jf. §412 annet ledd skal begrenses til spørsmålet om saken skal gjenopptas, og ikke også omfatte forhandling om hvorvidt den opprinnelige dommen skal endres, dersom saken blir gjenopptatt.
Gulating lagmannsrett avsa 27. februar 1998 dom der Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem ble dømt til å betale Kristian N. Økland erstatning med kr 300.000 med tillegg av saksomkostninger ( LG-1997-00754)e . Dette var etter forening til felles behandling og pådømmelse av to ankesaker hvor Øklands motpart var henholdsvis Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem, i det følgende fellesbetegnet som Mitsem.
Faktum i saken er beskrevet i Rt-1997-1258.
Mitsem anket dommen til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet ankene fremmet ved kjennelse 12. oktober 1998 i lnr. 561 K/1998 (HR-1998-561-K).
Mitsem begjærte 3. juni 1998 ankesakene for lagmannsretten gjenopptatt. Lagmannsretten forkastet begjæringen ved kjennelse 20. april 1999. Etter kjæremål avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg 6. oktober 1999 i lnr. 518 K/1999 (HR-1999-518-K) kjennelse som opphevet lagmannsrettens kjennelse og henviste begjæringen om gjenopptakelse til hovedforhandling.
Under den videre saksforberedelsen har forberedende dommer i lagmannsretten skrevet blant annet følgende i brev til partene 8. september 2000:
«Etter forberedende dommers syn kan kjennelsen i Høyesteretts kjæremålsutvalg av 06.10.99 - med bakgrunn i påstandene, neppe forstås annerledes enn at det er selve spørsmålet hvorvidt vilkårene for gjenopptakelse foreligger som er henvist til forhandling. I sitt tilsvar av 10.02.00 har ankemotparten presisert sitt syn og også gitt påstandsutforming i tråd med dette.
Advokat Mitsem kan ikke ses å ha forfulgt dette senere ved å tilkjennegi utvidelse av påstanden til f.eks frifinnelse.
Forberedende dommer antar at saken under disse omstendigheter bør begrenses til å prøve om vilkårene for gjenopptakelse foreligger, siden det fra ankemotparten protesteres på utvidelse.»
I brev til partene 22. september 2000 har forberedende dommer skrevet blant annet:
«Det holdes fast ved tidligere beslutning om å dele hovedforhandlingen slik at det legges opp til nå bare å behandle spørsmålet om vilkåret for gjenopptakelse er til stede, jf. tvistemålsloven §98 og §93. [...]«
Advokatfirma Mitsem og Translatørservice AS har i prosesskrift 9. september 2000 bedt lagmannsretten endre beslutningen, subsidiært påkjært den til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Mitsems anførsler i dette og senere prosesskrifter kan sammenfattes slik:
Mitsem har i flere prosesskrifter gjennom lengre tid under saksforberedelsen presisert sitt syn på innholdet av den forestående hovedforhandlingen, men dette synes ikke å være oppfattet av retten eller motparten. I gjenopptakelsesbegjæringen 3. juni 1998 er det nedlagt påstand om frifinnelse.
Det er avgjort ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 6. oktober 1999 at saken skal gjenopptas. Saken skal behandles som en vanlig gjenopptakelsessak, jf. tvistemålsloven §414. Dette innebærer at forhandlingene omfatter revidering av den avsagte dommen i den gjenopptatte saken. Det som er henvist til hovedforhandling, er ikke en fortsatt behandling av begjæringen om gjenopptakelse. Riktignok forutsetter Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utgave 1998 side 1117 at forhandlingene kan deles, men dette blir ikke gjort i praksis, jf. for eksempel avgjørelsen i Rt-1998-1549.
Kravet i tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 om at et nytt bevis åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, gjelder bare når det skal tas stilling til om saken skal gjenopptas. Kravet gjelder ikke ved avgjørelsen av hva den nye dommen skal inneholde. Da gjelder vanlige beviskrav.
Det er lite rasjonelt å legge opp til at de samme spørsmål skal behandles to ganger. Motparten har, helt frem til spørsmålet om prosessfullmektigens ferietur kom opp, lagt opp til full bevisføring med blant annet de 12 vitnene som tidligere ble avhørt av lagmannsretten.
Gjenstand for kjæremålet er saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen i forhold til lagmannsrettens frirettslige beslutning om å begrense saken «til å prøve om vilkårene for gjenopptakelse foreligger».
Tvistemålsloven §93 kan ikke anvendes, da det ikke er påstått avvisning.
Lagmannsretten har i sitt brev 22. september 2000 for første gang tatt opp spørsmålet om deling av forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §98. Det alternativet som kan være anvendelig, må være særskilt forhandling om selvstendige tvistepunkter vedkommende samme krav. Retten har ikke presisert hvilke tvistepunkter som skal behandles særskilt. Man kan ikke begrense en sak på den måten lagmannsretten har gjort. Forhandlingene om «den opgivne grund [for gjenopptakelse] foreligger», jf. §414 tredje ledd, kan ikke skilles fra det som er gjenopptakelsessakens kjerne.
En beslutning om deling er normalt uangripelig. I dette tilfellet er avgjørelsen truffet i strid med loven. Da kan den påkjæres.
Lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved sin beslutning om deling. Saksbehandlingen må etter en totalvurdering anses som uforsvarlig. Det er ikke utøvet et forsvarlig skjønn.
Gulating lagmannsrett synes preget av ressursmangel. Dersom lagmannsretten ikke endrer sin avgjørelse uten kjæremålsbehandling, avdekker det manglende evne og vilje til balanse mellom partene, eller en uvilje mot saken. Dersom Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke kan få avgjort kjæremålet så raskt at hovedforhandlingen 16. oktober 2000 kan gjennomføres, anmodes kjæremålsutvalget om å overføre gjenopptakelsessaken til en annen domstol.
Advokatfirma Mitsem og Translatørservice AS har nedlagt slik påstand:
«1. Beslutningen om begrensning av anførsler og bevis ved hovedforhandlingen i gjenopptakelsessaken oppheves.
2. Saken overføres til annen domstol.
3. Kristian N. Økland betaler saksomkostninger til Translatørservice AS og Advokatfirma Mitsem.»
Kristian N. Økland har tatt til motmæle og anført at saksforberedelsen for lagmannsretten hele tiden har rettet seg mot en forhandling om hvorvidt saken skal gjenopptas. At hovedforhandlingen nødvendigvis må dreie seg om dette, fremgår av §414 tredje ledd. Mitsems nye påstand for lagmannsretten, hvor de bare påstår frifinnelse, innebærer en endring av tvistegjenstanden som det ikke er hjemmel for.
Mitsem tar således feil når han argumenterer for at man er forbi det stadium hvor det etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 er et krav at det nye bevis «åpenbart» måtte ha medført en annen avgjørelse. En felles behandling av spørsmålet om saken skal gjenopptas, og om en eventuell senere ny dom, er uheldig fordi kravet i §407 første ledd nr. 6 lett vil komme i bakgrunnen. Særlig er det fare for dette når retten skal settes med meddommere.
Kristian N. Økland har nedlagt slik påstand:
«1) Kjæremålet tas ikke til følge.
2) Advokatfirma Mitsem og Translatørservice AS dømmes in solidum å betale saksomkostninger forbundet med kjæremålet med kr 4.000,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder en beslutning av lagmannsretten - forberedende dommer - om deling av forhandlingene, slik at retten i første omgang bare behandler spørsmålet om vilkårene for gjenopptakelse er til stede.
Som hjemmel har forberedende dommer vist til tvistemålsloven §93 og §98. Tredje ledd i begge disse bestemmelsene fastsetter at beslutningen ikke kan påkjæres. Det er likevel antatt at dette bare gjelder de skjønnsmessige sidene ved beslutningen, se Skoghøy, Tvistemål side 924 og Schei, Tvistemålsloven med kommentarer side 406 (til §98). Utvalget legger til grunn at det kan prøve om beslutningen er i strid med loven - derunder om det er saksbehandlingsfeil - slik som anført i kjæremålet.
Utvalget kan ikke se at beslutningen er truffet i strid med loven. Kjæremålet angriper reelt særlig lagmannsrettens skjønnsutøvelse, som utvalget som nevnt ikke kan prøve. Utvalget kan ikke se at skjønnet er uforsvarlig. Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålsmotparten har krevd saksomkostninger for kjæremålsutvalget med 4.000 kroner. Kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Advokatfirma Mitsem og Translatørservice AS én for begge og begge for én til Kristian N. Økland 4.000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.