HR-2000-123-K - Rt-2000-1566

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2000-08-31
Publisert:	HR-2000-00123-K - Rt-2000-1566 (393-2000)
Stikkord:	Sivilprosess, Gjenopptakelse
Sammendrag:	Saken gjaldt gjenopptakelse av lagmannsrettsdom angående eiendomsrett til grunn og beiterett i et fjellområde.
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett nr. 1995-00588 A - Gulating lagmannsrett LG-1996-1950 A - Høyesterett HR-2000-00123K, jnr. 457/1999, sivilt kjæremål
Parter:	Nils Halleland (advokat Sven Knagenhjelm) mot Reinert Frette (advokat Paul Aakre)
Forfatter:	Holmøy, Skoghøy, Utgård
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §179, §373

Kjæremålet gjelder gjenopptakelse av lagmannsrettsdom angående eiendomsrett til grunn og beiterett i et fjellområde.

«Frette fjellbeite» er et fjellområde som ligger i sameie mellom flere bruk. En sameieandel på ca en fjerdedel lå iallfall inntil 1879 til gnr. 63 bnr. 2 i Etne kommune som nå eies av Reinert Frette, men som i 1879 var eid av Haagen Hansen Frette.

Ved kontrakt 8. mars 1879 solgte Haagen Hansen Frette et jordstykke på ca 0,6 dekar til Tørres Eriksen Bjørk. Det fulgte med rettigheter i fjellstrekningen. Spørsmålet er hva som nærmere bestemt fulgte med. Skylddelingsforretning ble holdt 7. juli 1879 og er referert i protokoll fra «Høstthing for Etne» 25. september 1880. Nils Halleland eier nå en ideell andel av de rettigheter Tørres Bjørk overtok.

Det heter i kontrakten:

«Med dette Jordstykke følger Fjeldbeite paa Hovdastødlen tilstrekkelig for 12 Melkekjør, 1 Hest og 60 Faar med Lam, [...] »

I protokollen fra skylddellingsforretningen står det at den ble holdt etter forlangende av Tørres Eriksen Bjørk og at den gjaldt:

«et Stykke Udmark i Haagen Hansen Frettes Havnegang - Lien samt hans Andel i Fjælbeitet Hovdastølen, beregnet Uraskar og Raudalen, som Tørres Bjørk havde kjøbt av Haagen Frette.»

Videre står det blant annet følgende:

«[...] og lod vi os af Parterne forklare, at Beboeren af Haagens Gaard ogsaa for Fremtiden skulde have Beitningsret for 30 - tredive - Faar. ...»

Endelig fremgår det at det utskilte jordstykket fikk navnet

«Sølvkannestykket med Hovdastølen».

Sunnhordland namsrett avsa 29. juni 1995, etter krav fra Nils Halleland, kjennelse som forbød Reinert Frette å foreta ytterligere byggearbeid på Frettestølen inntil det forelå rettskraftig avgjørelse av rettsforholdene. Halleland fikk frist for å reise søksmål. Dette ble fulgt opp i en ny kjennelse av namsretten 8. september 1995.

Nils Halleland reiste søksmål 29. november 1995 med påstand om at Reinert Frette ikke hadde noen eiendomsrett i Frette fjellbeite i Etne kommune, omfattende Frettestølen, og heller ingen andre rettigheter i samme fjellbeite utover beiterett for 30 sauer, og om at Frette skulle dømmes til å rive og fjerne den hytte han hadde satt opp i Fretteskaret ved Frettestølen.

Sunnhordland herredsrett avsa 12. september 1996 dom i overensstemmelse med Hallelands påstand.

Etter anke avsa Gulating lagmannsrett 25. september 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Reinert Frette har som eier av gnr. 63 bnr. 2 i Etne kommune medeiendomsrett i sameiet Frette fjellbeite i Etne kommune. Reinert Frettes beiterett i området rundt Hovdastølen (Uraskar/Raudalen) er begrenset til 30 sauer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nils Halleland til Reinert Frette kr 194.913.- [...]. I saksomkostninger for herredsretten betaler Nils Halleland til Reinert Frette kr 76.519,- [...].»

Nils Halleland anket dommen til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 7. april 1999 i lnr 190 K/1999 (HR-1999-190-K) ble anken nektet fremmet til Høyesterett, på grunnlag av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2 og nr. 4.

7. mai 1999 inngav Nils Halleland begjæring til Gulating lagmannsrett om gjenopptakelse av lagmannsrettens dom. Lagmannsretten avsa 12. november 1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Begjæringen forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nils Halleland til Reinert Frette kr 4.000,- kronerfiretusen, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.»

Nils Halleland har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Anførslene fremkommer i kjæremålserklæringen av 29. november 1999 og i et lengre prosesskrift 27. april 2000. De kan sammenfattes slik:

Gjenopptakelse kan kreves etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 da det er fremkommet nye bevis som alene eller sammen med det som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.

Tvisten handler om to spørsmål. Det ene er om det var eiendomsrett eller bare beiterett Haagen Hansen Frette solgte til Tørres Bjørk. Det andre er - hvis salget gjaldt beiterett - om denne gjaldt hele fjellbeitet eller bare det mer begrensede området Uraskar og Raudalen.

Lagmannsretten har i dommen behandlet spørsmålet om den geografiske avgrensingen først. En viktig grunn til at retten kom til feil resultat, er at den har funnet at Hovdastølen og Frettestølen er to forskjellige støler. Det riktige er at den som kalles Frettestølen, er den som ble kalt Hovdastølen i kjøpekontrakten, og også heter dette på nyere kart. Lagmannsretten fant imidlertid at «Hovdastølen» fra kjøpekontrakten er en «hiller» (klippefremspring i fjellet) lenger syd. Lagmannsretten kom så til at det som ble overdradd, var en beiterett i området Uraskar/Raudalen rundt denne hilleren.

Etter lagmannsrettens dom er Halleland blitt kjent med et dokument som viser hvilken oppfatning to av skylddelingsmennene fra 1879, Torbjørn Øyno og Erik Vae, hadde i 1895. Øyno kjøpte Haagen Hansen Frettes gård på tvangsauksjon i juni 1895. Han besvarte spørsmål i skjemaet «Takstforretning over Landeiendom i Anledning af Laan i Hypothekbanken» i anledning takst avholdt 16. juli 1895. Spørsmål nr. 9 var: «Ligger der Sæter til Gaarden og hvor langt borte?». Svaret var «Nei». Skjemaet er undertegnet av blant annet Erik Vae.

Eierne av gnr. 63 bnr. 1 og 6 har på samme spørsmål i takstdokumenter av henholdsvis 1912 og 1897 begge svart at det hører seter til gården ca 4 km borte. De må med dette ha siktet til Frettestølen.

Det er vanskelig å forstå at lagmannsretten i kjennelsen er kommet til at takstdokumentene ikke fremstår med så klare og entydige opplysninger at de åpenbart ville fått utslagsgivende betydning for resultatet i dommen.

Lagmannsretten har begrunnet dette blant annet med at betydningen av dokumentene svekkes ved at bnr. 1 og bnr. 6 har besvart spørsmålet om seter med at de hadde seter 4 km borte, og ikke med en henvisning til seter i fjellet, og at ingen av gårdene, heller ikke bnr. 2, mente å omtale fjellstrekningene i takstdokumentene. Dette harmonerer dårlig med understrekningen i lagmannsrettens dom av den store betydning fjellbeite- og stølsrettigheter hadde for gårdsdriften den gangen.

Lagmannsretten synes forledet av motparten til å tro at det var aktuelt med setre både på fjellet og i dalen ved det sted som heter Volme. Bnr. 1 og 6 hadde støl på Frettestølen, 4 km fra gården. De kan ikke med sine svar ha siktet til det motparten kaller «Volmestølen». Volme er nede i dalen. Bruksnummer 1 har aldri hatt noen rett der. Volme er ikke, og har aldri vært en seter. Dette bekreftes av ytterligere et bevis Halleland er blitt kjent med i den senere tid: Særoppgaven «Stadnamn på Frette» av 18. oktober 1990 av Tone Randi Frette. Hun er datter av Reinert Frette, og han er en av kildene. I oppgaven omtales fire stedsnavn knyttet til «Volme». Ikke noe sted angis Volme som en seter eller en støl.

Volme er en ødegård, jf. beskrivelse i «Etne-soga» og i «Kulturminne i Etnefjella».

Motparten har i prosesskrift 20. desember 1999 lansert ytterligere en støl, «Furruberg», for å underbygge en påstand om at det til gårdene hørte flere støler som ikke fantes verd å nevne i takstdokumentene. Det dokument han viser til, en utskiftning av 1862, godtgjør imidlertid at Furruberg ikke er en støl, bare noen utslåtter.

Ytterligere et dokument som nylig er kommet Halleland i hende, «Portefl. No 19» fra Norges Geografiske Oppmåling, som er en innsamling av opplysninger fra 1858, godtgjør at gården Frette da bestod av tre bruk og at det hørte én seter til gården.

Lagmannsretten har argumentert med at Øynos kjøp var av midlertidig karakter, slik at han kan ha hatt mindre interesse av hvilke rettigheter som lå til bruket. Dette er et poeng av liten betydning sammenlignet med den omstendighet at han hadde førstehånds kjennskap til rettighetene i fjellet ved at han skylddelte eiendommen i 1879, i en forretning som særlig handlet om rettighetene i fjellet. Øyno og Haagen Hansen var naboer, og det må ha vært et nært forhold mellom dem siden Øyno kjøpte gården på tvangsauksjon for så å selge den til Haagen Hansens sønn. Endelig var han en innflytelsesrik person i bygda og var ordfører i 1884-95. Hans dagbok og andre historiske kilder, som er fremlagt for kjæremålsutvalget, viser at han var en evnerik og kunnskapsrik mann, med sans for detaljer og spesielle kunnskaper om rettighetene i fjellet, som ikke ville ha slurvet med utfyllingen av takstdokumentet. - Det kan synes litt overdrevent med så mye dokumentasjon på dette punkt, men det er foranlediget av at motparten ved gale opplysninger har søkt å så tvil om forståelsen av takstdokumentene.

Tone Randi Frettes særoppgave har også den betydning at den underbygger at navnet Hovdastølen kan være brukt om det som delvis også kalles Frettestølen. Lagmannsretten har argumentert med at stølen riktignok ligger i nærheten av Frettshovda, men utenfor synsvidde av denne. Særoppgaven godtgjør imidlertid at det er tre andre steder i området som har navn etter Frettshovda: Hovdadalen, Hovdaskoro og Hovdaskårsteen. Oppgaven illustrerer også at Frettshovda ofte kalles bare «Hovda». På samme måte er Frettestølen i eldre dager blitt omtalt som Hovdastølen. Derimot finnes intet holdepunkt verken i oppgaven eller andre skriftlige kilder for at det finnes stedsnavn med «-hovda» i nærheten av den hilleren hvor lagmannsretten har plassert «Hovdastølen».

Førsteamanuensis Botolv Helleland har utarbeidet en sakkyndig erklæring 25. april 2000 som er den første sakkyndige vurdering av opprinnelsen til navnet Hovdastølen som foreligger skriftlig. Uttalelsen er grundig og preget av kjennskap til navnetradisjoner i den aktuelle delen av landet. Man kan slutte av uttalelsen at en rekke av de argumenter lagmannsretten anvendte i dommen for å begrunne at «Hovdastølen» i kontrakten ikke kunne være det som nå kalles «Frettestølen» eller «Fresstølen», er uholdbare. Helleland vil møte til eventuell hovedforhandling.

Botolv Helleland har ikke tidligere vært involvert i tvisten mellom partene. Det er imidlertid dokumentert, blant annet ved brev 18. juni 1997 fra Statens Kartverk som Frette har fremlagt med sitt prosesskrift av 23. mars 2000, at han, som navnekonsulent ved kartrevisjonen i 1988, sørget for at «Frettestølen» på tidligere kart ble «Hovdastølen» i det nye. Dette gjorde han blant annet på bakgrunn av en telefonsamtale med Haldor Frette, født 1910. Dette er enda et bevis for at de to navnene angir samme støl.

Helleland har bedre faglig bakgrunn for å uttale seg enn sin tidligere elev Ellingsve, som var vitne for lagmannsretten.

Lagmannsretten har argumentert med at samtlige gårder har svart nei på spørsmål nr. 10 i takstdokumentet, om gården for noen del lå i fellesskap med andre eiendommer. Dette er feil oppfattet av lagmannsretten. Spørsmålet sikter til gårdsfellesskap som er noe annet enn felles beite i fjellet.

Videre er Halleland i november 1999 blitt kjent med matrikkelforarbeidene til de aktuelle gårdene i Frette. De viser at bnr. 2 i 1879 hadde et antall dyr som samsvarer med det som er nevnt i kjøpekontrakten. Haagen Hansen Frette solgte med andre ord beiterett for det antall dyr han hadde på gården. Meningen må ha vært at han selv for fremtiden ikke skulle ha beiterett. Det kan ikke ha vært meningen at kjøper og selger skulle kunne sende hver sin bøling på beite, like stor som den selgeren tidligere sendte alene. Det ville ha krenket de andre sameiernes beiterett. Det gjelder selv om man som lagmannsretten forutsetter at Tørres Bjørks beiterett skulle være begrenset til en mindre del av området.

Lagmannsretten har i sin dom kommet til et resultat som ikke stemmer med oppfatningen hos lokalbefolkingen. Dels fremgår dette av dommen hvor retten erklærer at den ikke kan legge vekt på det folk flest i bygda i dag måtte erindre og mene om en stølsdrift som var avsluttet før deres tid og som de nå bare synes å ha vage forestillinger om. Dessuten har den kjærende part fått et stort antall henvendelser fra folk som er opprørt over dommen.

Spørsmålet ved gjenopptakelse er om lagmannsretten kunne ha kommet til samme resultat om den hadde vært kjent med de nye bevisene, særlig lånetakstene for de tre brukene, Tone Randi Frettes særoppgave og Hellelands uttalelse. Den kunne ikke det. Det hadde blant annet ikke vært mulig å bortforklare Øynos svar i taksten. Lagmannsretten la i dommen ikke sterk nok vekt på en rekke opplysninger som tydet på at bnr. 2 ikke har eiendomsrett i fjellet, blant annet dokumenter fra en utskiftning i 1910 og fra salg av fallrettigheter. Med de nye bevis som nå er fremlagt, måtte lagmannsretten nødvendigvis ha kommet til at bnr. 2 ikke har slik eiendomsrett.

Begjæringen om gjenopptagelse må henvises til hovedforhandling, da det ikke er åpenbart at den ikke kan føre frem.

Nils Halleland har nedlagt slik påstand:

«1. Ankesak nr 96-01950 ved Gulating lagmannsrett gjenopptas og henvises til hovedforhandling.

2. Herredsrettens dom stadfestes.

3. Nils Halleland tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Reinert Frette har tatt til motmæle og anført at saken etter hvert har gått mange runder i rettsapparatet, med blant annet grundig behandling over fem dager i lagmannsretten høsten 1998. Det ble ført 21 vitner og gjennomgått et faktisk utdrag på 272 sider. De nye takstdokumentene fremstår som relevante, men heller ikke mer.

To av gårdsbrukene på Frette opplyste i takstdokumentene at de hadde felles (sameie) innmarksbeite. Dessuten hadde de felles fjellbeite. Det fremgår tydelig at fjellet ikke er tatt med i oppgavene. De brukene som hadde rettigheter på «Volmeseter» har angitt dette, men ikke nr. 2, som ikke hadde slik rett.

Det felles beiteområdet som er tvistegjenstand, omfatter et såkalt nordfjell og et sørfjell. Fjellområdene er delt av et vassdrag. Halleland har for lagmannsretten anført at det bare var sameieparten i sørfjellet som ble solgt, ikke i nordfjellet. Det var setre flere steder, også i nordfjellet. Dette vises av en utskiftning på Frette fra 11. september 1862, der stølen «Furrberget» i nordfjellet er beskrevet. Til tross for grundig beskrivelse i 1862, ble den ikke nevnt i takstdokumentene i 1895. Det er sannsynlig at dette skyldes at Øyno i overgangsperioder overtok flere gårdsbruk som han satt med bare en kort periode. Dette kan ha påvirket hans interesse for hvilke rettigheter gården hadde. Når det gjelder bnr. 2, var videresalg avtalt før han kjøpte. Det kan ikke være relevant at han en kort periode var ordfører.

Det er ikke tvilsomt at bnr. 2 og de fleste brukene hadde en eller flere setre, i varierende avstand fra gården og i forskjellig høyde. Det er spekulativt å anføre at en opplysning om seter er ensbetydende med at man har andel i fjellbeite.

Hallelands anførsel om at overdragelsen i 1879 stemte med det antall dyr som fantes på bnr. 2, er vanskelig å forene med at bnr. 2 holdt tilbake beiterett for 30 sauer i det området som faktisk ble solgt.

Frette engasjerte for lagmannsretten en spesialist i navnegranskning, Ellingsve. Hun foretok en grundig feltundersøkelse og underbygget sine konklusjoner med et utall fotografier. En ny navnekonsulent som kommer til en annen konklusjon, fremstår ikke som nye opplysninger som kan gi grunnlag for gjenopptakelse. Helleland var involvert i saken i 1988 og fikk endret navnet «Frettestølen» til «Hovdastølen» i kartet. Han kan ha et ønske om å rettferdiggjøre denne handlingen.

Tone Randi Frettes skoleoppgave inneholder ikke noe som på en saklig måte kan påberopes av Halleland.

Ingen kan bortforklare at det som er blitt kalt Hovdastølen, av blant andre lagmannsretten, er omkranset av en fjellformasjon med en mengde typiske hovdaer, og at Raudalen og Uraskar henger sammen med dette stedet, i motsetning til Frettestølen.

I kjæremålet til Høyesterett fortsetter Halleland bevisførselen som om det gjaldt en anke til lagmannsretten. Det virker som han i gjenopptakelsessaken vil foreta alle de handlinger og undersøkelser som han burde ha foretatt under den tidligere behandling av saken.

Vilkårene for gjenopptakelse er strenge, jf. tvistemålsloven §407 nr. 6. Det er ikke tilstrekkelig at domsresultatet kunne ha blitt eller sannsynligvis ville ha blitt et annet om et annet dokument var blitt fremlagt. Det må kreves at resultatet nødvendigvis ville ha blitt et annet.

Reinert Frette har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 12.11.99 stadfestes.

2. Reinert Frette tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Det er senere innkommet ytterligere prosesskrifter fra Reinert Frette. Som det vil fremgå finner kjæremålsutvalget å burde begrense sin avgjørelse til spørsmålet om lagmannsretten hadde grunnlag for å forkaste gjenopptakelsesbegjæringen uten hovedforhandling etter tvistemålsloven §412 første ledds 2. punktum. Man finner da ikke grunn til å gå inn på innholdet i disse prosesskrifter.

Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:

Lagmannsretten har forkastet gjenopptakelsesbegjæringen etter tvistemålsloven §412 første ledds 2. punktum idet den har funnet at en behandling av gjenopptakelsesspørsmålet i en hovedforhandling nødvendigvis ville føre til at begjæringen ble forkastet. Lagmannsretten har her gitt uttrykk for et riktig rettslig utgangspunkt når det gjelder vilkåret for å forkaste en gjenopptakelsesbegjæring etter nevnte bestemmelse.

Om lagmannsrettens grunnlag for å forkaste begjæringen bemerkes:

Etter utvalgets mening har lagmannsretten ikke gitt en tilfredsstillende begrunnelse for at de svar som ble gitt på spørsmålene i takstforretningen 1895, ikke er av vesentlig betydning i saken. Lagmannsretten uttaler i denne forbindelse bl.a at ingen av gårdene, heller ikke bnr. 2, her mente å omtale fjellstrekningene. Utvalget er enig med den kjærende part i at denne vurdering er lite forenlig med lagmannsrettens uttalelse i dommen om at stølsdrift fra gammelt av var viktig for mange vestlandsgårder, og at det var viktig å utnytte fjellets ressurser.

Utvalget finner at begrensningene i tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 eller annet ledd ikke er til hinder for at den kjærende part påberoper som bevis den omtalte særoppgave av Tone Randi Frette som han først er blitt kjent med i den senere tid.

Etter forholdene i denne saken finner man heller ikke at de nevnte bestemmelser er til hinder for at han påberoper «Portefl. No 19» fra Norges Geografiske Oppmåling som er en samling av opplysninger fra 1858. Det samme gjelder opplysningene om matrikkelforarbeidene til gårdene i Frette. Selv om det kunne vært mulig å finne frem til dette materialet under hovedsaken, må en part innrømmes en skjønnsmessig begrensning med hensyn til hva som kan forutsettes fremskaffet under en alminnelig saksavvikling.

Utvalget finner imidlertid at den sakkyndige erklæring fra Botolv Helleand naturlig kunne vært innhentet før hovedforhandlingen i lagmannsretten, og at den derfor ikke kan påberopes som grunnlag for gjenopptakelse.

De nye opplysninger og bevis som kan påberopes som grunnlag for gjenopptakelse, må sammenholdes med det som tidligere er fremført i saken. Utvalget vil i denne sammenheng også bemerke at saken reiser vanskelige spørsmål, der lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og der det kan stilles spørsmål ved lagmannsrettens dom ut fra dens begrunnelse.

Utvalget er etter dette kommet til at lagmannsretten ikke hadde grunnlag for å forkaste gjenopptakelsesbegjæringen uten hovedforhandling etter tvistemålsloven §412 første ledd, 2. punktum. Man tar ikke standpunkt til om saken skal gjenopptas slik den kjærende part har nedlagt påstand om, idet dette spørsmål bør vurderes av lagmannsretten etter hovedforhandling. Hvis gjenopptakelse etter dette besluttes, vil hovedforhandlingen kunne fortsette til behandling av det krav saken gjelder.

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til hovedforhandling i lagmannsretten.

Saksomkostningsspørsmålet bør utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd, 3. punktum.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til hovedforhandling i lagmannsretten.

2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.