HR-2000-1282-K - Rt-2000-1725
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-30 |
| Publisert: | HR-2000-01282-K - Rt-2000-1725 (432-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Utlendingsrett, Midlertidig forføyning, Utvisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om midlertidig forføyning med krav om utsatt iverksettelse av utvisningsvedtak. |
| Saksgang: | Oslo namsrett nr. 2000-135 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-1052 K/04 - Høyesterett HR-2000-01282, sivilt kjæremål |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Christian F. Galtung) |
| Forfatter: | Holmøy, Tjomsland, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §2-12, Grunnloven (1814) §110c, Straffeloven (1902) §64, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Utlendingsloven (1988) §29, §30, Menneskerettsloven (1999) §1, §2, §3, EMKN A8 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning med krav om utsatt iverksettelse av utvisningsvedtak.
Pakistansk statsborger A ble ved Utlendingsdirektoratets vedtak 20. september 1996 varig utvist fra Norge med hjemmel i utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b jf. §29. Begrunnelsen for vedtaket var at han ved Borgarting lagmannsretts dom 6. oktober 1995 ble dømt til fem års fengsel for brudd på narkotikalovgivningen. Han påklaget vedtaket til Justisdepartementet, som avslo klagen 15. januar 1997 og anmodet Oslo politikammer om å iverksette utvisningsvedtaket i forbindelse med løslatelse av A etter endt soning av narkotikadommen. Senere er også en omgjøringsbegjæring fra A avslått.
A ble ved Oslo byretts dom 16. februar 1999 dømt til tre års fengsel for ytterligere brudd på narkotikalovgivningen. Borgarting lagmannsrett reduserte 17. desember 1999 straffen til ett år og seks måneder fordi forholdene hovedsakelig var begått forut for 1995-dommen, slik at straffeloven §64 fikk anvendelse. Lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett, men ble nektet fremmet 28. februar 2000.
A begjærte 24. januar 2000 midlertidig forføyning med krav om at iverksettelsen av utvisningsvedtaket ble utsatt til det forelå dom om utvisningsvedtakets gyldighet. Oslo namsrett avsa 3. mars 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Staten v/ Justisdepartementet forbys å uttransportere A før det foreligger avgjørelse i søksmål vedrørende utvisningsvedtakets gyldighet.
2. A gis frist til 20. mars for å reise søksmål om utvisningsvedtakets gyldighet.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Staten v/Justisdepartementet påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 12. september 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse av 3. mars 2000 oppheves.
2. Til dekning av saksomkostninger for namsretten betaler A til Staten v/Justisdepartementet 20 000 - tjuetusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 1. april 2000 til betaling skjer. Til dekning av omkostningene for lagmannsretten betaler A til Staten v/Justisdepartementet 7 000 - sjutusen - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i hovedsak anført:
Begrunnelsen i lagmannsrettens kjennelse er mangelfull: Det er ikke tatt stilling til sikringskravet, herunder utvisningsvedtakets forhold til EMK artikkel 8 og kravet til forholdsmessighet, og disse forhold er heller ikke trukket inn i drøftelsene om sikringsgrunnen. Begrunnelsen vedrørende sikringsgrunnen er for snau til å kunne se om tvangsfullyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b er tolket riktig. Det er saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet grunnsetningen om proporsjonalitet, se Falkanger, Flock og Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer (1995) bind II, side 892. Videre er det saksbehandlingsfeil at lagmannsretten avsa kjennelse med motsatt resultat av namsrettens, uten muntlige forhandlinger og uten å ha anmodet om en nærmere utredning om sikringsgrunnen/forholdsmessigheten ved iverksettelse av vedtaket.
Det anføres å være uriktig tolking av Grunnloven §110c jf. menneskerettighetsloven §3 jf. §2 jf. §1 at forholdet til EMK artikkel 8 ikke er trukket inn. Det anføres videre at vilkåret om «vesentlig skade eller ulempe» i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b er oppfylt når det er sannsynliggjort at effektueringen av et offentlig vedtak kommer i strid med EMK. Subsidiært anføres det at dette momentet må trekkes inn som en sentral faktor ved vurderingen av dette vilkåret.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter
Subsidiært
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg».
Staten v/Justisdepartementet har i hovedsak anført:
Lagmannsrettens begrunnelse er ikke mangelfull. Det er klart at domstolene kan avslå en forføyningsbegjæring hvis det enten ikke sannsynliggjøres noe «krav» eller det ikke blir sannsynliggjort en sikringsgrunn. Det bestrides at lagmannsrettens premisser er for snaue til å se om tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b er tolket riktig.
Den kjærende parts anførsel om grunnsetningen om proporsjonalitet synes å bero på en misforståelse, i det kommentarutgavens uttalelse knytter seg til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd som av hensyn til saksøkte begrenser adgangen til å beslutte midlertidig forføyning.
Det kan ikke ses at det i denne saken foreligger slike spesielle omstendigheter som skulle medføre plikt for lagmannsretten til å innkalle til muntlig forhandling eller be om nærmere utredning.
Det kan vanskelig sees at det er grunnlag for en anførsel om at tvangsullbyrdelsesloven §15-2 første ledd er tolket uriktig ved at EMK artikkel 8 ikke er trukket inn. EMK artikkel 8 verner neppe mot midlertidig uttransportering. Under enhver omstendighet går vernet etter artikkel 8 ikke lenger enn artikkel 13 om retten til et effektivt rettsmiddel.
Det er lagt ned slik påstand:
«1.Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse da er begrenset etter tvistemålsloven §404 jf. tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, og dette kan utvalget prøve. Den kjærende part har imidlertid i noen grad også angrepet lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse som utvalget ikke kan prøve.
Lagmannsretten tok ikke stilling til gyldigheten av utvisningsvedtaket fordi den fant at det uansett ikke var sannsynliggjort noen sikringsgrunn. Retten fant at den ulempen som A ville bli påført ved å bli uttransportert før hovedforhandlingen, ikke er av en slik karakter at tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b kommer til anvendelse. Kjæremålsutvalget finner klart at det ikke er noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten under disse omstendigheter ikke tok stilling til gyldigheten av utvisningsvedtaket.
Lagmannsrettens begrunnelse for at det ikke forelå sikringsgrunn, er utformet slik:
«Uttransportering vil medføre at A ikke kan være tilstede under hovedforhandlingen i byretten. De faktiske forhold i saken er imidlertid i det vesentlige uomtvistet, det som kan komme til under hovedforhandlingen vil være bevisførsel vedrørende forhold i Pakistan som A selv ikke har kjenneskap til. Han har familie i Norge som vil kunne sørge for nødvendig kontakt, en velkvalifisert advokat og er innvilget fri sakførsel. Den ulempe A vil lide ved uttransportering er etter rettens mening ikke av en slik art at tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd bokstav b kommer til anvendelse. Retten viser for øvrig til statens anførsel om konsekvensene av en eventuell generell godtakelse av søksmål som sikringsgrunn. Det må være klart i strid med lovens forutsetninger at søksmål i seg selv skulle gi sikringsgrunn ved begjæring om midlertidig forføyning ved utvisning etter alvorlige narkotikaforbrytelser.»
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her gir uttrykk for noen uriktig lovtolkning. Den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve. Lagmannsrettens begrunnelse er etter utvalgets syn tilstrekkelig til at lovtolkingen kan prøves. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det i dette tilfellet er noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet forholdet til EMK artikkel 8. Denne bestemmelsen har under enhver omstendighet en svært begrenset betydning ved avgjørelser av midlertidig karakter.
Lagmannsretten holdt ikke muntlig forhandling i saken. Valget av behandlingsform kan som utgangspunkt ikke benyttes som kjæremålsgrunn, jf. blant annet Rt-1994-1660. Noe grunnlag for å fravike dette utgangspunkt foreligger ikke i dette tilfellet. - Heller ikke er det noe grunnlag for anførselen om at saken ikke var godt nok opplyst da lagmannsretten traff beslutning i saken.
Kjæremålsutvalget tilføyer at når lagmannsretten kom til at det ikke forelå sikringsgrunn, skulle slutningen ha gått ut på at begjæringen om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge. Dette får imidlertid ingen betydning for utvalgets behandling av kjæremålet.
Kjæremålsutvalget finner at A må dekke statens omkostninger for utvalget, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes - i samsvar med omkostningsoppgaven - til 2 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten v/Justisdepartementet 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.