HR-2000-1289 - Rt-2001-1310

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-10-16
Publisert:	HR-2000-01289 - Rt-2001-1310 (238-2001)
Stikkord:	Trygderett, Kollektiv pensjonsforsikring
Sammendrag:	Saken gjaldt tvist mellom arbeidsgiver og ansatte om disponering av premiefondsmidler ved kollektiv pensjonsforsikring. Både herredsretten og lagmannsretten frifant arbeidsgiver, Braathens ASA. Høyesterett kom til samme resultat som tidligere retter. Dermed hadde Braathens ASA rett til å disponere over premiefondsmidlene. Uttalt at de ankende parter ikke hadde noe holdbart rettslig grunnlag for sitt krav mot Braathens. Det var derfor ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om foreldelse.
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett saknr 1997-251 A/02 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-2889 A/03 - Høyesterett HR-2000-01289, sivil sak, anke
Parter:	Braathens SAFE Flygerforening, Braathens SAFE Personalforening, Braathens SAFE Kabinforening, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS/PRIFO (hjelpeintervenient) (advokat Sven Iver Steen) mot Braathens ASA (advokat Peter Hammerich - til prøve)
Forfatter:	Flock, Stabel, Frisak, Gussgard, Dolva
Lovhenvisninger:	Forsikringsselskapsloven (1911) §73, §75, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Forsikringsvirksomhetsloven (1988)

Dommer Flock: Saken gjelder tvist mellom arbeidsgiver og ansatte om disponering av premiefondsmidler ved kollektiv pensjonsforsikring.

Braathens South-American & Far East Airtransport AS - nå Braathens ASA - etablerte på 1950-tallet tjenestepensjonsordninger for sine ansatte i forsikringsselskapet Norske Folk Livs- og Pensjonsforsikring AS (Norske Folk), i dag Storebrand Livsforsikring AS. Ordningene består fortsatt. De er ytelsesbaserte. Dette innebærer at størrelsen på pensjonsytelsene er fastsatt på forhånd, og at dette danner grunnlag for den årlige premien.

Flygerne betalte fra starten i 1956 og frem til 1980 pensjonsinnskudd i form av en nærmere avtalt prosent av den årlige premien. Innskuddet var de første par årene halvparten, og senere enten 33 1/3 prosent eller 40 prosent. Også de øvrige arbeidstakerne betalte pensjonsinnskudd. Men for disse ble det beregnet til en viss prosent av pensjonsgrunnlaget som utgjorde lønnen opp til et visst nivå. Fra 1980 og frem til 1992 betalte både flygerne og de øvrige arbeidstakerne 2% av dette grunnlaget i årspremie. Fra 1992 har arbeidsgiveren betalt hele premien.

Mot slutten av 1950-tallet tillot økonomien i norske livsforsikringsselskaper at selskapene utbetalte en andel av overskuddet ved kollektive pensjonsforsikringer i form av bonus. Forsikringsselskapene utredet i fellesskap på hvilken måte dette kunne skje i praksis. Etter den tidligere lov om forsikringsselskaper av 29. juli 1911 nr. 1 kunne både endringer i selskapenes vedtekter og i reglene om beregning og fordeling av overskudd bare skje etter forutgående offentlig tillatelse. Denne myndigheten var delegert til Sosialdepartementet. Jeg kommer senere tilbake til den saksbehandling som i den forbindelse fant sted i 1959, men nevner allerede nå at Sosialdepartementet ved sin stadfestelse av forsikringsselskapenes vedtak om utdeling av bonus i brev av 26. august 1959 uttalte:

Side:1311

«Når det gjelder de oppsatte og eventuelle pensjoner, forutsetter departementet at det trekkes opp retningslinjer for fordeling av bonusen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i de tilfelle da arbeidstakeren betaler tilskudd til pensjonsordningen.»

Jeg bemerker at oppsatte og eventuelle pensjoner er pensjoner som ennå ikke er begynt å løpe.

Norske Folk utarbeidet deretter retningslinjer som gjorde tildeling av bonus til den enkelte forsikrede - altså den enkelte arbeidstaker - avhengig av den måten vedkommende hadde betalt tilskudd til pensjonsordningen: Hadde betalingen skjedd med en prosentandel av den årlige premien, skulle arbeidstakeren få en tilsvarende andel av bonusen, mens hele bonusen skulle tilfalle arbeidsgiveren dersom arbeidstakeren årlig hadde betalt premie med en viss prosent av lønnen.

Disse retningslinjene ble senere opplyst overfor Braathens. Bonus ble samtidig overført pensjonsforsikringens premiefond pr. 1. juli 1959. Braathens ble deretter meddelt hvilken del av bonusbeløpet som falt på den enkelte av de forsikrede flygerne. Som følge av den måten de øvrige arbeidstakernes premie ble beregnet på, falt bonusen på pensjonsforsikringene for disse i sin helhet på arbeidsgiveren.

Det er opplyst at det i årene til og med 1963 på tilsvarende måte og med tilsvarende informasjon ble delt ut bonus på den kollektive pensjonsforsikringen. Det ble også overført bonus til premiefondet i årene fra 1972 til 1976, men da uten at forsikringsselskapet foretok noen beregning for enkelte navngitte arbeidstakere. Endelig ble premiefondet overført bonus også i enkelte år etter 1980. På det tidspunkt var det som nevnt ikke lenger noen av de ansatte som fikk sin pensjonspremie beregnet som en andel av den samlede premie, i det alle da årlig betalte 2% av pensjonsgrunnlaget. I 1991 skjedde det en større overføring til premiefondet av overskudd i forsikringsselskapet som var bygget opp over flere år.

Det er på det rene at Braathens verken i 1959 til 1963 eller ved senere anledninger gjennomførte noen øremerking av tilførte bonusmidler til arbeidstakere, slik det var forutsatt i forsikringsselskapets retningslinjer fra 1959. De samlede bonusbeløp ble således stående i premiefondet for den kollektive pensjonsforsikringen, noe som ga Braathens adgang til å disponere fondet i overensstemmelse med de forskrifter som gjaldt for dette, og som jeg kommer tilbake til. Det er opplyst at Braathens i løpet av de siste år har disponert over det vesentlige av premiefondets midler til betaling av pensjonspremie.

Braathens SAFE Flygerforening, Braathens SAFE Personalforening og Braathens SAFE Kabinforening gikk ved stevning av 3. februar 1997 til søksmål mot Braathens for Asker og Bærum herredsrett. I stevningen ble gjort gjeldende at de pensjonsberettigede hadde rettigheter bl.a knyttet til bonus. Det ble nedlagt påstand om at Braathens ble kjent uberettiget til å disponere over bl.a nærmere angitte overskuddsmidler overført til tjenestepensjonsordningens premiefond som bonus, samt over premiefondsrente som senere var tilført disse midlene. Braathens begjærte saken avvist. Ved herredsrettens beslutning av 22. januar 1998 ble saken besluttet fremmet.

Herredsretten avsa 25. juni 1999 dom med slik slutning:

Side:1312

«1. Braathens ASA frifinnes.

2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.»

De tre arbeidstakerforeningene anket dommen til Borgarting lagmannsrett som 23. august 2000 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Braathens SAFE Flygerforening, Braathens SAFE Personalforening og Braathens SAFE Kabinforening - en for alle og alle for en - 855.000 - åttehundreogfemtifemtusen - kroner til Braathens ASA, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Lagmannsretten fant at arbeidstakerne ikke kunne basere sitt krav mot Braathens om rettigheter i premiefondet på avtale med sin arbeidsgiver. Et krav sprunget ut av offentligrettslige regler kunne i tilfelle bare gjelde den bonus som ble utdelt i årene 1959 til 1963, og et eventuelt krav mot Braathens knyttet til disponeringen av disse midlene fant lagmannsretten var foreldet.

Braathens SAFE Flygerforening, Braathens SAFE Personalforening og Braathens SAFE Kabinforening har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS/PRIFO har for Høyesterett erklært hjelpeintervensjon til støtte for personal- og kabinforeningen.

Når det gjelder det nærmere saksforhold vises til dommene i de tidligere instanser, og især til herredsrettens dom. Saken står for Høyesterett både faktisk og rettslig i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser, likevel slik at det først nå er klarlagt at det bare var flygerne som frem til 1980 betalte pensjonsinnskudd beregnet som en prosentandel av den fulle årlige premie. I de tidligere instanser gjaldt kravet både tildelt bonus og tildelt premierabatt. For Høyesterett er de ankende parters krav begrenset til å gjelde bonus.

De ankende parter - Braathens SAFE Flygerforening, Braathens SAFE Personalforening og Braathens SAFE Kabinforening - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Når det gjelder flygerne pekes på at det helt fra siste halvdel av 1950-tallet forelå tariffavtale med Braathens om en kollektiv pensjonsforsikring i Norske Folk, med bestemmelser om at flygerne var med og betalte en andel av premien, som til å begynne med var 50%. Avtale med tilsvarende innhold ble inngått mellom den enkelte flyger og Braathens. Det overskudd som etter hvert ble tilbakeført til pensjonsforsikringens premiefond, var blant annet oppstått ved at den premie som i fellesskap var innbetalt, senere viste seg å være for høy. Når de tilbakeførte midler i sin helhet ble tilordnet arbeidsgiveren, innebar det at de ansatte i strid med avtalen i praksis bidro med mer enn en halvpart av premiebetalingen.

Det må dessuten følge av et ulovfestet prinsipp at flere som er sammen om en kostnad eller investering, kan kreve å bli godskrevet forholdsmessig dersom kostnaden viser seg å bli mindre enn antatt eller såfremt investeringen gir avkastning. Dette prinsippet har kommet til

Side:1313

uttrykk gjennom lovregler på ulike rettsområder, f.eks i selskapslovgivningen og i sameieloven. Det bør også ha en naturlig anvendelse i forholdet mellom arbeidsgiver og ansatte ved kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Braathens har ikke sannsynliggjort at partene i denne sak har inngått avtale som avviker fra dette.

Som et ytterligere grunnlag for kravet gjøres gjeldende det offentlige regelverk som har eksistert omkring avtaler om kollektiv tjenestepensjon i den aktuelle perioden, fra siste halvdel av 1950-tallet og frem til i dag. Både vedtektsendringen i Norske Folk i 1959, som ga mulighet for at bonus kunne tilfalle både arbeidsgiveren og arbeidstakerne, og beslutningen i forsikringsselskapet om å tilgodese begge disse ved utdelingen av bonus, er av betydning i denne sammenheng. Sentralt står Sosialdepartementets brev av 26. august 1959, der forsikringsselskapets vedtak om utdelingen av bonus blir stadfestet. Her må særlig legges vekt på departementets uttalte forutsetning om fordeling av bonusen mellom arbeidsgiveren og arbeidstakerne. Departementet hadde i de daværende bestemmelser i §73 annet ledd nr. 8 og §75 i loven om forsikringsselskaper av 1911 hjemmel for å oppstille et slikt vilkår i forbindelse med stadfestelsen. Det må videre legges vekt på at Norske Folk deretter fastsatte retningslinjer i overensstemmelse med dette, hvoretter arbeidstakere som betalte en andel av premien, fikk en tilsvarende andel av bonusen, at dette ble meddelt Braathens, og at Norske Folk senere etter Braathens henstilling oversendte oppgave over den del av bonusbeløpet som falt på arbeidstakernes andel av forsikringspremien.

Tjenestepensjonsavtalen mellom Braathens og forsikringsselskapet er i forhold til flygerne en tredjemannsavtale. Når de ansattes rettigheter etter denne avtalen skal fastlegges, må avtalen tolkes i lys av det offentlige regelverk som gjaldt for denne type ordninger. Braathens må dessuten anses for å ha akseptert den fordeling av bonus mellom arbeidsgiver og arbeidstakere som kom til uttrykk overfor selskapet som forsikringstaker. Dette må lede til at flygerne fikk en rettighet i forhold til Braathens knyttet til deres andel av utdelt bonus. Tilsvarende må gjelde for den bonus som ble delt ut de påfølgende år til og med 1963. Ordningen må også bli den samme for årene 1972 til 1976, selv om man for disse årene ikke har funnet opplysninger om at forsikringsselskapet beregnet og ga Braathens informasjon om den enkelte arbeidstakers andel av bonusen.

Det erkjennes at de øvrige arbeidstakerne ikke står like sterkt som flygerne. Pensjonsordningen inngikk her ikke i tariffavtalene, og disse arbeidstakerne har også før 1980 fått beregnet sitt premietilskudd i prosent av pensjonsgrunnlag/lønn. Denne prosentandelen var imidlertid så høy at premietilskuddet lett nådde opp i 50% av premien. Reelt sett ble ulikheten i forhold til flygerne dermed ikke så stor. Det vil uansett være et poeng at alle arbeidstakerne behandles likt når de spørsmål som denne saken reiser, skal avgjøres.

Alle de ankende parter bestrider at arbeidstakernes rettigheter i et pensjonsfond kan være gjenstand for foreldelse. Det kan tidligst bli tale om foreldelse fra den tid Braathens ga varsel om hva midlene skulle anvendes til.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

Side:1314

«1. Braathens ASA har opptrådt rettsstridig ved å ha disponert overskuddsmidler (premiefondsmidler) i selskapets tjenestepensjonsordninger som er dannet ved arbeidstakernes premiebetaling frem til 1980 og som fra 1959 og frem til i dag er overført til tjenestepensjonsordningenes premiefond i tilknytning til kontrakt 2201 og 2079 med Storebrand.

2. Braathens ASA har opptrådt rettsstridig ved å ha disponert premiefondsmidler i tilknytning til kontrakt 2201 og 2079 og som er oppstått ved avkastning av (premiefondsrente) de midler som er nevnt under punkt 1.

3. Braathens ASA er uberettiget til å disponere ytterligere midler i premiefondene til kontrakt 2201 og 2079 inntil premiefondene igjen har en slik størrelse at det i fondene til enhver tid minst er innestående et beløp som svarer til de midler som er dannet ved arbeidstakernes premiebetaling som nevnt under punkt 1 med tillegg av avkastning som nevnt under punkt 2.

4. Braathens ASA betaler til Braathens Safe Flygerforening, Braathens Safe Personalforening og Braathens Safe Kabinforening sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 12% rente fra 14 dager etter forkynnelse av dommen. Braathens ASA betaler til Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS/Prifo sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av 12% rente fra 14 dager etter forkynnelse av dommen.»

Hjelpeintervenienten - Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, YS/PRIFO - har henholdt seg til det som de ankende parter har anført.

Ankemotparten - Braathens ASA - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten har korrekt kommet til at de ankende parter ikke kan få medhold i sine krav på avtalerettslig grunnlag. Det er ikke inngått noen avtale mellom partene som kan danne grunnlag for kravene.

Saken stiller seg enklest for det personalet som er tilknyttet kabinforeningen og personalforeningen. Dette personalet har aldri betalt premie på annen måte enn ved en prosentvis trekk i lønn. Den støtte som flygerforeningen mener å finne for sine krav i det offentligrettslige regelverk, henger sammen med at medlemmene i denne foreningen frem til 1980 betalte en viss prosentandel av den årlige premien. Det manglende avtalegrunnlag er således en avgjørende hindring for at kabinforeningen og personalforeningen kan nå frem med sine anker.

Det er heller ingen støtte for at flygerne kan påberope seg noen slik avtale. Av spesiell betydning i forhold til denne arbeidstakergruppen er at man ved ulike anledninger opp gjennom årene under forhandlinger som også berørte pensjonsordningen, hadde drøftelser som nettopp dreide seg om de bonusytelser som ble overført til premiefondet. Det skriftlige materialet inneholder ingen spor av at det ble reist krav - og langt mindre gjort noen avtale - om at deler av bonusoverføringene skulle knyttes direkte til den gruppe forsikrede som selv hadde betalt en andel av premien.

De ankende parter har ikke grunnlag for sine krav i de offentligrettslige regler som har vært virksomme i den aktuelle perioden. Det var bare i 1959 og de nærmest påfølgende år at offentlige myndigheter ga signaler om at det ved overføring av overskudd fra forsikringsselskapene skulle skje en deling mellom forsikringstakerne og enkelte av de forsikrede. Det bestrides at Sosialdepartementet hadde nødvendig hjemmel for å uttalte noen forutsetning om slike retningslinjer som det gis

Side:1315

uttrykk for i brevet av 26. august 1959 til bl.a. Norske Folk. I den grad departementets forutsetning skal oppfattes som et vilkår for stadfestelsen av forsikringsselskapets vedtak om å dele ut bonus for kollektiv pensjonsforsikring, grep det direkte inn i rettsforholdet mellom forsikringstakeren og de forsikrede. Et slikt vilkår lå utenfor de formål som bestemmelsene i §73 flg. i loven om forsikringsselskaper fra 1911 skulle ivareta.

I tillegg kommer at forutsetningen om deling av bonusen er rettet mot forsikringsselskapet. Den kan alene av den grunn ikke gi grunnlag for en forpliktelse for forsikringstakeren - Braathens - overfor en gruppe av de forsikrede. Som følge av den lange tid som er gått, er det i dag ikke mulig å etterspore hva som skjedde internt mellom Braathens og flygerne. I den grad det ikke fant sted noen utbetaling til disse, er det grunn til å gå ut fra at det ble tatt hensyn til departementets forutsetning ved etterfølgende forhandlinger om lønn og andre rettigheter.

Det har eksistert et regelverk for denne type forsikringer i hele den aktuelle perioden, og de ankende parters krav har ikke grunnlag i dette. Det bestrides at kravet kan bygges på ulovfestet grunnlag.

De krav som gjøres gjeldende i saken, er av en slik art at de kan foreldes. Den korrespondanse som er fremlagt, viser at flygerne i 1969 var kjent med sin eventuelle rett, og de kunne i alle fall fra da av ha fremsatt sitt krav. Flygernes eventuelle rettigheter ble skapt ved overføringer til premiefondet så tidlig som i årene 1959 til 1963. Dette gir grunnlag for å anføre at rettigheten nå også må være falt bort ved passivitet.

Braathens har nedlagt slik påstand:

«1. Borgarting lagmannsretts dom stadfestes.

2. Braathens SAFE Flygerforening, Braathens SAFE Personalforening og Braathens SAFE Kabinforening dømmes - en for alle og alle for en - til å erstatte Braathens ASAs saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente i henhold til forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra Høyesteretts oppfyllelsesfrist til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til det samme resultat som de tidligere retter. Jeg kan ikke se at de ankende parter har noe holdbart rettslig grunnlag for sitt krav mot Braathens, og det er derfor ikke nødvendig for meg å ta stilling til spørsmålet om foreldelse.

Det er naturlig først å gå nærmere inn på de offentligrettslige rammer rundt den kollektive pensjonsforsikringen, og derunder på spørsmålet om de ankende parter kan utlede noen rett overfor sin arbeidsgiver Braathens på synspunkter med basis i offentligrettslige regler og vedtak truffet av offentlig myndighet.

Da spørsmålet om utdeling av bonus i kollektiv pensjonsforsikring ble aktuelt på slutten av 1950-tallet, ble det også spørsmål om å endre forsikringsselskapenes vedtekter. I forbindelse med dette er det i saken fremlagt et internt notat fra Norske Folk fra februar 1959, hvor det blir gitt uttrykk for at det ikke bør kunne reises tvil om at bonus etter selskapets vedtekter kan tilfalle både de forsikrede og forsikringstakerne, og at vedtektene bør endres i overensstemmelse med dette. Kort tid senere søkte selskapet om å få stadfestet vedtektsendringer som slo fast at overskuddet

Side:1316

tilfalt «de forsikrede og/eller forsikringstakerne, idet minst ni tiendeler (9/10) alltid henlegges til bonusfondet......» Etter at søknaden uten innvendinger var videresendt Sosialdepartementet av Forsikringsrådet, stadfestet departementet vedtektsendringen under henvisning til §73 og §75 i forsikringsselskapsloven av 1911.

Parallelt med dette ble spørsmålet om bonusplan for kollektiv pensjonsforsikring utredet av forsikringsbransjen ved et utvalg av aktuarer. Dette utvalget avga uttalelse 29. april 1959. I uttalelsen skilles det blant annet mellom bonus som gis til allerede løpende pensjoner, og som innebærer at disse pensjonsytelsene forhøyes, og bonus til «oppsatte og eventuelle» pensjoner, hvor pensjonsytelsene ennå ikke hadde begynt å løpe. For disse siste pensjonene ble det gitt uttrykk for at det sannsynligvis ville passe best med et system hvor bonus ble ytet kontant til premiefondet i forhold til forsikringens omfang. Det ble påpekt at de fleste overenskomster hadde bestemmelser om at lønnsforhøyelse i de siste 5-10 år før pensjonsalderen ikke fikk innflytelse på pensjonenes størrelse. På denne bakgrunn ble det fremhevet som viktig at selskapene anbefalte at bonus som ble godskrevet premiefond, ble brukt til dekning av manglende premiereserve for pensjonsforhøyelser i de siste år før pensjonsalderen. Helt avslutningsvis ble uttalt at

«I pensjonsordninger hvor de forsikrede betaler pensjonsinnskudd med en viss andel av premien, må arbeidsgiveren avtale med de forsikrede hvorledes den bonus for eventuelle pensjoner som er kreditert premiefondet, skal fordeles mellom de to parter».

Uttalelsen fra aktuarene ble hos Norske Folk fulgt opp av en bonusplan som var vedtatt av selskapets styre. Planen inneholdt bestemmelser både om bonus til løpende pensjoner, fastsatt med noe ulike prosentandeler av utbetalt pensjonsbeløp, og med den høyeste prosent på de pensjoner som hadde vært aktuelle i lengst tid. For «oppsatte og eventuelle pensjoner» - som er de pensjoner som har interesse i vår sak - inneholdt bonusplanen en nærmere angitt bonus fra 4 til 7% av premiebestanden for årene fra 1955 til og med 1958. Denne bonusen skulle godskrives «forsikringstagernes premiefond pr. 1/7 1959».

Det er grunn til å merke seg at bonusplanen bestemte overføring av bonus til premiefondet, uten at planen inneholdt nærmere bestemmelser om øremerking av forholdsmessig andel av bonusen til de ansatte som selv betalte en viss andel av premien. Ved oversendelsen av søknaden til Sosialdepartementet, bemerket Forsikringsrådet som innstillende organ, at bonusplanen bygget på prinsipper og beregninger som var holdbare, og at den del av overskuddet som ble fordelt «tilbakeføres til de forsikrede og forsikringstagerne så rettferdig som det er rimelig å forlange».

Deretter ble Norske Folks bonusplan stadfestet av Sosialdepartementet i brevet av 26. august 1959, og med den forutsetning om retningslinjer som jeg har gjengitt innledningsvis. Også denne stadfestelsen skjedde med hjemmel i §73 og §75 i forsikringsselskapsloven av 1911.

Ved oversendelsen av stadfestelsesbrevet til Norske Folk ba Forsikringsrådet om at de forutsetninger som knyttet seg til departementets godkjennelse ble tatt opp med rådet «i den utstrekning det var nødvendig».

Side:1317

Norske Folk utarbeidet deretter retningslinjer for fordeling av bonusen slik jeg har redegjort for innledningsvis.

Braathens fikk ved brev fra Norske Folk datert 24. oktober 1959 oversendt en oppgave som viste den del av bonusbeløpet pr. 1. juli 1959 som falt på de forsikredes andel av premien for pensjonsforsikringen. I brevet heter det bl.a.:

«De forsikredes andel av bonusen vil etter gjeldende regler ikke kunne utbetales av oss, idet den samlede bonus måtte overføres til kollektivforsikringens premiefond. Da premiefondet imidlertid kan anvendes til å dekke løpende premie, kan De f.eks ordne det slik at De selv utbetaler til hver enkelt forsikret hans andel av bonusen, mens De bruker av premiefondet til dekning av premie for pensjonsforsikringen det tilsvarende beløp.»

Det synes på det rene at den bonus som ved denne anledning ble tilført forsikringens premiefond, ikke ble videreført til flygerne, verken i form av direkte utbetalinger eller på annen måte. Norske Folk delte ut bonus også i årene 1960 til og med 1963, i årene fra og med 1972 til og med 1976 og også i enkelte år etter 1983. I 1991 skjedde det som følge av lovendring etter ikraftredelsen av lov om forsikringsvirksomhet fra 1988, en oppløsning av et felles bonusfond hos Norske Liv. Også dette ledet til overføring av bonus til det premiefond som var knyttet til Braathens pensjonsforsikringer. Heller ikke ved disse anledninger skjedde det noen intern fordeling mellom bedriften og enkelte av de ansatte.

Jeg finner det unødvendig å ta stilling til Braathens anførsel om at Sosialdepartementet ikke hadde hjemmel til å oppstille betingelser for den stadfestelse av bonusplanen som skjedde i brevet av 26. august 1959. Jeg nøyer meg med å bemerke at den forutsetning om retningslinjer for fordeling av bonus som uttales i brevet, er så ubestemt i sitt innhold at den vanskelig kan danne grunnlag for de krav som er fremsatt i vår sak.

For flygerne inngikk pensjonsordningen som nevnt i den kollektive avtalen med Braathens. Både den pensjon som de oppnådde ved passert aldersgrense, og de årlige premietilskudd var sentrale komponenter i deres samlede økonomiske vilkår som ansatte i Braathens, og dermed i lønns- og arbeidsvilkår som jevnlig var gjenstand for drøftelser mellom partene i arbeidsforholdet. Selv om det ikke er fremlagt noe brev fra Norske Folk til den enkelte av de forsikrede fra 1959, kan flygerne allerede på dette tidspunkt ha blitt gjort kjent med at det kunne være aktuelt å la en del av bonusen tilfalle den enkelte.

Jeg viser her til Forsikringsrådets brev til Norske Folk av 27. august 1959, hvor Sosialdepartementets brev fra dagen i forveien ble oversendt. I brevet ble forsikringsselskapet bedt om å ta opp departementets forutsetninger med Forsikringsrådet» i den utstrekning det er nødvendig», samtidig som rådet antok at det burde utarbeides nye forslag til brev «til forsikringstagerne og de forsikrede». Det fremgår for øvrig av Forsikringsrådets brev til Norske Folk av 30. mai 1960, som gjaldt stadfestelse av bonusutdeling for perioden 1. juli 1960 til 30. juni 1961, at rådet på det tidspunkt ba om å få oversendt et eksemplar av «de brev som sendes forsikringstakerne og de forsikrede». I dette brevet ble det vist til Sosialdepartementets

Side:1318

brev av 26. august 1959. Det er også fremlagt senere korrespondanse fra 1969 som viser at flygerne var informert om denne siden av bonusspørsmålet.

Ordningen mellom Braathens og de ansatte ble som nevnt at den samlede bonus i 1959, og også ved senere anledninger, uavkortet gikk i premiefondet. Og dette skjedde uten at det ble etablert noen særlige rettigheter for enkelte av de ansatte. Når dette kunne skje til tross for de signaler som var gitt om en noe annen ordning, kan jeg vanskelig se det annerledes enn at dette hadde sin årsak i at de berørte parter - Braathens og de ansatte - så bonusspørsmålet i sammenheng med de øvrige lønns- og arbeidsvilkår, og at man ikke fant det interessant å gå nærmere inn på en ordning med øremerking av bonusmidler til fordel for enkelte av de ansatte.

For øvrig er det ikke klart om eller hvorledes en slik øremerking kunne gjennomføres i praksis. All den stund det samlede bonusbeløp var godskrevet forsikringens premiefond, var midlene underlagt den begrensede anvendelse som fulgte av forskriften om private tjenestepensjonsordninger av 19. desember 1958. Etter §9 i denne forskriften skulle midlene i første rekke bl.a nyttes til dekning av «arbeidsgiverens andel av årets premie». Den ordning med utbetaling til den enkelte flyger av hans andel av bonusbeløpet som Norske Folk er inne på i brevet av 24. oktober 1959, illustrerer problemene. De bonusbeløp som i tilfelle kunne utbetales, var ifølge listen fra Norske Folk bare for fire av de i alt 51 aktuelle ansatte høyere enn 100 kroner - med 194 kroner som det høyeste beløp. Dette kan i seg selv være en årsak til at det ikke ble gjennomført noen slik utbetaling. Jeg nevner også at etter forskrift av 28. juni 1968, som avløste forskriften fra 1958, var det i §7 uttrykkelig bestemt at midlene i premiefond skulle nyttes etter arbeidsgiverens bestemmelse til formål som var nærmere angitt i forskriftene, derunder arbeidsgiverens «andel av årets premie, eventuelt også arbeidstakerens». Midlene kunne også nyttes til å styrke de ansattes pensjonsrettigheter.

Det følger av det jeg allerede har sagt at jeg heller ikke kan se at de ankende parter har grunnlag for sine krav i noen avtale med Braathens. Anførselen om at kravene kan baseres på en ulovfestet regel om fordeling av overskudd, kan heller ikke føre frem, og jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne anførselen.

Det kan være et spørsmål om kabinforeningen har den nødvendige rettslige interesse i saken. Avvisning er ikke påstått av Braathens. Slik saken ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet.

Etter dette må lagmannsrettens dom bli å stadfeste hva angår domsslutningens punkt 1.

Anken har vært forgjeves. Jeg er kommet til at de ankende parter må ilegges saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett, jf. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Braathens har for Høyesterett krevet saksomkostninger med kr 255.000. Under henvisning til tvistemålsloven §176 første ledd settes saksomkostningsbeløpet til kr 205.000, hvorav kr 200.000 gjelder salær. For lagmannsretten fastsettes saksomkostningsbeløpet i overensstemmelse med omkostningsoppgaven til kr 270.000, hvor salæret utgjør kr 250.000. Med det uklare saksforhold som har eksistert, er jeg kommet til at saksomkostninger

Side:1319

ikke bør tilkjennes for herredsretten. Det er ikke fremsatt noe krav om saksomkostninger mot hjelpeintervenienten.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Braathens SAFE Flygerforening, Braathens SAFE Personalforening og Braathens SAFE Kabinforening én for alle og alle for én til Braathens ASA 475.000 - firehundreogsyttifemtusen - kroner med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Frisak: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Braathens SAFE Flygerforening, Braathens SAFE Personalforening og Braathens SAFE Kabinforening én for alle og alle for én til Braathens ASA 475.000 - firehundreogsyttifemtusen - kroner med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.