Hopp til innhold

HR-2000-1403-K - Rt-2001-311

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 2001-03-07
Publisert: HR-2000-01403-K - Rt-2001-311 (73-2001)
Stikkord: Sivilprosess, Hjelpeintervensjon, Rettslig interesse, Prosessfullmektig
Sammendrag: Saken gjaldt anke over lagmannsrettens dom, hvor lagmannsretten opphevet Bergen skifteretts foreløpige utlodning nr. III av 12. juni 1998 i konkursboet og hjemviste den til ny behandling.
Saksgang: Gulating lagmannsrett LG-1998-1640 - Høyesterett HR-2000-01403, sivil sak, anke
Parter: Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo (advokat Kristian Huser) og Aker RGI Holding ASA (hjelpeintervenient) (advokat Karstein J. Espelid) mot Norsk Garantiinstutt for Skip og Borefartøyer AS (advokat Per M. Ristvedt) og Amelia og Einar Riis (hjelpeintervenienter)
Forfatter: Dolva, Oftedal Broch, Skoghøy
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §44, §75, §107, §172, §373, §382, §384, §76, §78, §79, Konkursloven (1863) §96, Forsinkelsesrenteloven (1976), Konkursloven (1984) §118


Ved erklæring datert 26. og 30. november 2000 har Amelia og Einar Riis - heretter kalt Riis - erklært hjelpeintervensjon i ankesak for Høyesterett mellom Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo v/bobestyrerne og Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS.

Ankesaken gjelder Gulating lagmannsretts dom av 6. september 2000, hvor lagmannsretten opphevet Bergen skifteretts foreløpige utlodning nr. III av 12. juni 1998 i konkursboet og hjemviste den til ny behandling. Lagmannsrettens dom er påanket av konkursboet og av dets hjelpeintervenient Aker RGI Holding ASA.

Riis har erklært hjelpeintervensjon til støtte for ankemotparten, Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS, under henvisning til tvistemålsloven §75, §76 og §78. Deres begrunnelse for hjelpeintervensjon er i det vesentlige:

De pretenderer å ha et massekrav mot konkursboet på 14 millioner USD med tillegg av renter og rentes rente. Kravet overstiger det som nå er boets masse. Dersom den omtvistede utlodning fra skifteretten blir stående, vil det minske deres mulighet for dekning av sitt massekrav i boet. De har følgelig interesse i at lagmannsrettens dom blir stående, slik at utlodningen blir opphevet. De støtter derfor Garantiinstituttet i tvisten, dog på et annet grunnlag.

Riis mener at den foreløpige utlodningen er i strid med konkursloven av 1863 §96 første punktum. Det er ikke holdt tilbake midler til dekning av det massekrav de pretenderer å ha mot boet.

Riis har påanket boets foreløpige utlodning, og anken ble etter protester fra boet tillatt fremmet ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 10. mai 1999. Kjennelsen er ikke påkjært av boet. I denne ankesaken må kravet mot boet prøves prejudisielt. Riis har også gått til søksmål mot boet for å få fullbyrdelsesdom for sitt krav. Også denne saken foreligger for Gulating lagmannsrett, og den er forenet til felles behandling med anken over utlodningen.

Under sin prøving av boets anke må kjæremålsutvalget av eget tiltak oppheve så vel lagmannsrettens dom som skifterettens foreløpige utlodning, jf. tvistemålsloven §373 første ledd nr. 2, jf. §382 annet ledd og §384 annet ledd nr. 5. Den foreløpige utlodning er foretatt uten at det er holdt tilbake midler til dekning av deres pretenderte massekrav mot boet, som overstiger det som nå er igjen i boet.

Subsidiært kreves ankesaken for Høyesterett stanset, jf. tvistemålsloven §107 første og annet ledd, inntil de to ovennevnte ankesaker for Gulating lagmannsrett er rettskraftig avgjort. Massekravet må avgjøres før boets anke i saken om Garantiinstituttets og Aker RGIs dividendekrav tas til behandling. Fører massekravet frem, vil det ikke være noe igjen i boet til dividendekravene.

I erklæringen er nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom av 6. september 2000 stadfestes.

Subsidært: Lagmannsrettens dom og skifterettens kjennelse av 12.6.1998 oppheves av utvalget jfr tvistemålsloven §373 første ledd nr. 2.

Atter subsidiært: Anken fra boet over lagmannsrettens dom av 6. september 2000, stanses, inntil massekravet fra Amelia og Einar Riis er rettskraftig avgjort.

I alle tilfelle: Amelia og Einar Riis tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett fra boet og Aker RGI Holding ASA.»

Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo v/bobestyrerne, har ved prosesskrift av 22. januar 2001 avgitt uttalelse til erklæringen og i det vesentlige anført:

Vilkårene for hjelpeintervensjon er ikke til stede fordi Riis mangler rettslig interesse i saken. Den interessen de har, består i at det ikke foretas noen utlodning i det hele tatt til dividendeberettigede kreditorer. Dette er ingen rettslig interesse i at den ene av partene vinner, slik tvistemålsloven §75 krever. Tvisten i ankesaken består mellom konkursboet og Aker RGI på den ene siden som påstår at det utloddete beløpet skal fordeles slik skifteretten har bestemt, og Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS på den andre siden som også påstår at midlene skal fordeles slik, men med den ene justering at også dette selskapet får dividende med de øvrige. Alle involverte parter i saken påstår således at midler skal utloddes, men man er uenige om ett punkt i fordelingen. Riis har derimot en helt motsatt interesse, nemlig at ingen midler skal utloddes overhodet. Denne interessen ligger utenfor ankesakens ramme, som er fordelingen av boets midler mellom de dividendeberettigede kreditorer.

Fordi lagmannsretten ga Garantiinstituttet medhold i dets syn på fordelingen, ble skifterettens utlodning opphevet og hjemvist til ny behandling. Skifteretten må da legge lagmannsrettens syn på fordelingen til grunn og rent formelt foreta en ny utlodning i samsvar med dette, dersom lagmannsrettens dom blir stadfestet. Lagmannsretten kunne imidlertid ha utformet en domskonklusjon som gikk ut på at skifterettens utlodning skulle endres slik at de kreditorene som hadde fått utloddet dividende, skulle ha en annen dividende enn den skifteretten bestemte, og at Garantiinstituttet i tillegg skulle ha tilsvarende dividende.

Henvisningen til konkursloven av 1863 §96 første punktum er forfeilet. Denne bestemmelsen gjelder en helt annen problemstilling enn det som er tvistegjenstand i ankesaken. Til overmål er dette spørsmålet rettskraftig avgjort i Riis' disfavør ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 22. desember 2000 (sak nr. 2000/1251) (HR-2000-1251-K). Utvalget kan da heller ikke ta opp igjen dette spørsmål i forbindelse med ankesaken, slik det hevdes i erklæringen.

Det fremgår av erklæringen at det pretenderte massekrav mot boet allerede er benyttet av Riis som grunnlag for en anke mot den samme utlodningen, og at behandlingen av denne anken verserer for Gulating lagmannsrett. Videre fremgår at selve det pretenderte massekravet også verserer for lagmannsretten i form av et særskilt fullbyrdelsessøksmål. Dette viser at Riis' interesse er fullgodt ivaretatt i andre verserende rettssaker.

For ordens skyld nevner boet at Riis ikke trenger frykte at deres eventuelle massekrav ikke vil bli dekket dersom det mot formodning skulle oppnås rettskraftig dom for kravet. Boet vil sørge for at utlodning ikke blir gjennomført uten at betaling av berettigede massekrav er sikret enten ved at tilstrekkelige midler tilbakeholdes eller ved garanti fra en eller flere kreditorer.

Den subsidiære begjæringen fra Riis om stansing av saken er en ytterligere grunn til at boet motsetter seg hjelpeintervensjonen. En stansing vil være svært uheldig, da dette vil kunne medføre en betydelig utsettelse av avslutningen av bobehandlingen, som har pågått i over 20 år. Bare en behandling av stansingsbegjæringen vil kunne medføre en ikke ubetydelig forsinkelse. Boet antar at stansingsbegjæringen ikke skal behandles, dersom Riis avvises som hjelpeintervenienter.

Det er ikke nedlagt noen påstand i konkursboets prosesskrift.

Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS har ved prosesskrift av 24. januar 2001 avgitt uttalelse til erklæringen om hjelpeintervensjon og i det vesentlige anført:

Erklæringen må avvises fordi prosessfullmektigen som opptrer for Riis, ikke er advokat og følgelig ikke kan opptre under forberedelsen av saker for Høyesterett. Det er heller ikke gitt særskilt tillatelse til at han opptrer som prosessfullmektig for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §44 første ledd annet og tredje punktum. Det er uten betydning at erklæringen er undertegnet av partene selv.

Retten til hjelpeintervensjon bestrides, idet vilkåret om rettslig interesse ikke foreligger. Ankesaken gjelder forståelsen av en kreditoravtale fra 1991 og den innbyrdes dividendefordeling mellom de kreditorer som inngikk denne avtalen. Riis' interesse i saken er ikke knyttet til at en av partene vinner saken, men derimot at ingen midler utloddes fra boet overhodet. Dette er totalt i motstrid med interessen til Garantiinstituttet, som de erklærer hjelpeintervensjon til støtte for. Riis har feilaktig anført at de har interesse i at lagmannsrettens dom blir stående. Hvis lagmannsrettens dom blir stående, betyr ikke det at skifteretten vil unnlate å foreta utlodning i boet. Skifteretten må da foreta en ny/revidert utlodning, hvor også Garantiinstituttet skal motta dividende.

Det anførte grunnlag for hjelpeintervensjon knyttet til konkursloven av 1863 §96, gjelder et helt annet tema enn det ankesaken gjelder. Dessuten er spørsmålet om utlodningen stred mot §96, allerede rettskraftig avgjort ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 22. desember 2000. Under enhver omstendighet strider erklæringen mot tvistemålsloven §78.

Begjæringen om stansing av saken illustrerer også den grunnleggende interesseforskjell som foreligger mellom Riis og Garantiinstituttet. Stansing av saken strider mot Garantiinstituttets interesse. Riis' formål er således ikke å støtte og hjelpe Garantiinstituttet, som ønsker en snarlig ny utlodning med ytterligere dividende.

Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS har nedlagt slik påstand:

«1. Amelia og Einar Riis' erklæring om hjelpeintervensjon til Høyesterett avvises.

2. Amelia og Einar Riis tilpliktes in solidum å betale Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS NOK 5.000,- i sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfallstidspunktet og til betaling skjer.»

Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS har inngitt supplerende prosesskrift av 14. februar 2001.

Riis har senere supplert erklæringen, blant annet ved å anføre at Riis' interesse i saken fyller kravene til sterk hjelpeintervensjon, jf. tvistemålsloven §79 første ledd. For øvrig imøtegås innsigelser fra sakens parter mot erklæringen om hjelpeintervensjon. Det er nedlagt følgende påstand:

«Hjelpeintervensjon fra Amelia og Einar Riis i ankesak for Høyesterett nr. 2000/1403 tillates fremmet.

I saksomkostninger for utvalget for behandlingen av dette spørsmål krever Amelia og Einar Riis tilkjent saksomkostninger av boet, GI og Aker RGI in solidum med kr 15 000,-.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Saken gjelder spørsmålet om Amelia og Einar Riis' rett til hjelpeintervensjon i ankesaken. Hjelpeintervensjonen angis å være til støtte for ankemotparten, Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS. Både ankemotparten og den ankende part, Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo, motsetter seg intervensjonen.

Garantiinstituttet har påstått erklæringen om hjelpeintervensjon avvist under henvisning til at Riis opptrer i saken med Helge Elvebakk som prosessfullmektig, selv om Elvebakk verken er advokat eller har fått tillatelse etter tvistemålsloven §44.

Kjæremålsutvalget viser til at det foreligger erklæring om hjelpeintervensjon undertegnet av Amelia og Einar Riis personlig, og det er da ikke grunnlag for å avvise erklæringen på grunn av Elvebakks medvirkning. Det er ikke krav om medvirkning av prosessfullmektig for en slik prosesshandling. Det er ikke gitt tillatelse til Elvebakk til å opptre som prosessfullmektig i denne forbindelse, jf. tvistemålsloven §44 første ledd i.f. Dette er meddelt Elvebakk i brev 29. november og 8. desember 2000 fra den dommer som behandlet saken i kjæremålsutvalget. Senere skriv fra Elvebakk er likevel oversendt partene. Det ligger ikke noen tillatelse etter §44 i dette.

Erklæringen om hjelpeintervensjon kan ikke avvises på dette grunnlag.

Kjæremålsutvalget går så over til å behandle spørsmålet om retten til hjelpeintervensjon - først i forhold til tvistemålsloven §75. Det framgår av denne bestemmelsen at hjelpeintervensjon kan erklæres av «Den, som har en retslig interesse i, at den ene av parterne vinder ...». Riis' interesse er knyttet til deres påståtte posisjon som massekreditor i boet for et erstatningskrav på 14 millioner USD som Riis har rettet mot boet. Det anføres at Riis har rettslig interesse i at Gulating lagmannsretts dom 6. september 2000 blir stående, slik at Bergen skifteretts foreløpige utlodning nr. III i konkursboet oppheves. Dette begrunnes videre med at Riis har interesse av at det ikke skjer noen utlodning i boet som kan vanskeliggjøre eller helt umuliggjøre at boet kan dekke deres påståtte massekrav.

Kjæremålsutvalget viser til at den foreliggende ankesaken reelt sett gjelder en tvist om dividendefordelingen mellom en dividendeberettiget kreditor og de øvrige dividendeberettigete kreditorene representert ved konkursboet. Avgjørelsen av denne tvisten berører ikke Riis' rettsstilling som påstått massekreditor. En dom i ankesaken som stadfester lagmannsrettens opphevelse av den foreløpige utlodning nr. III sier intet om Riis' rettslige stilling.

Det må imidlertid også vurderes om en avgjørelse med dette innhold likevel har slik betydning for Riis at det kan begrunne en rett til hjelpeintervensjon. Utvalget viser til at Riis' økonomiske interesse som massekreditor i boet, ligger i at boets økonomiske situasjon ikke forringes slik at boet blir ute av stand til å dekke deres krav eller at dekningen vanskeliggjøres. Om dette har boet i prosesskrift 22. januar 2001, dok. 73, uttalt: «For ordens skyld vil Boet nevne at Riis sin frykt for at deres eventuelle massekrav ikke vil bli dekket dersom det mot formodning oppnås rettskraftig dom for det, er helt ubegrunnet. Boet vil sørge for at utlodning ikke blir gjennomført uten at betaling av berettigede massekrav er sikret enten ved at tilstrekkelige midler tilbakeholdes eller ved garanti fra en eller flere kreditorer.» Kjæremålsutvalget viser til dette.

Kjæremålsutvalget peker som et utgangspunkt på at en rent økonomisk interesse i at en part vinner, ikke anses tilstrekkelig som begrunnelse for hjelpeintervensjon. Dette innebærer at en kreditors interesse i bedre dekningsmuligheter regelmessig ikke er tilstrekkelig for å få rett til å intervenere i en rettssak som kan styrke debitors økonomiske stilling. I konkurs vil imidlertid en fordringshaver trolig kunne opptre som hjelpeintervenient for boet, se blant andre Schei, Tvistemålsloven, bind I side 343, jf. at en kreditor etter konkursloven §118 i visse tilfeller kan føre søksmål på boets vegne for å tilføre boet midler. Dette gir likevel lite veiledning i den aktuelle situasjon hvor saken føres mot boet.

Ved avgjørelsen av om Riis som påstått massekreditor berøres i tilstrekkelig grad av ankesaken, finner kjæremålsutvalget på denne bakgrunn at det anførte ikke fyller kravene til rettslig interesse i hjelpeintervensjon etter tvistemålsloven §75.

For så vidt gjelder vilkårene for sterk intervensjon etter tvistemålsloven §79, viser utvalget til at forholdet klart ikke dekkes av paragrafens første ledd. Det vil heller ikke skje noe umiddelbart rettsinngrep overfor Riis som følge av avgjørelsen i ankesaken, jf. annet ledd.

Kjæremålsutvalget går etter dette ikke inn på om også andre forhold er til hinder for hjelpeintervensjon i dette tilfelle. Utvalget går heller ikke inn på betydningen av tidligere avgjørelser eller verserende tvister med tilknytning til bobehandlingen.

Riis' erklæring om hjelpeintervensjon må etter dette avvises.

Det følger av dette at også Riis' begjæring om at ankesaken stanses, må avvises.

Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS har nedlagt påstand om saksomkostninger. Kravet tas til følge med 5000 kroner, jf. tvistemålsloven §172 første ledd. Reglene i paragrafens annet ledd er vurdert.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Amelia og Einar Riis' erklæring om hjelpeintervensjon og begjæring om stansing av ankesaken avvises.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Amelia og Einar Riis en for begge og begge for en til Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven, for tiden 12 prosent årlig, fra oppfyllelsesfristens utløp og til betaling skjer.