LG-1998-1640

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-06
Publisert:	LG-1998-01640
Stikkord:	Konkursrett
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen skifterett nr. 92-00432 - Gulating lagmannsrett LG-1998-01640. Anket til Høyesterett; skifterettens utlodning stadfestet så langt den er påanket, se dom HR-2000-01403. (Jf. også Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse HR-2000-01403. )
Parter:	Ankende part: Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøy AS (Prosessfullmektig: Advokat Per M. Ristvedt, Oslo). Motpart: Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Kristian Huser, Oslo). Hjelpeintervenient: Aker RGI ASA (Prosessfullmektig: Advokat Karstein J. Espelid, Oslo).
Forfatter:	Mette Cecilie Greve, Rannveig Sjøvoll, Kjell Frønsdal
Lovhenvisninger:	Dekningsloven (1984) §8-7, Konkursloven (1863) §121, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §5-3, Forsinkelsesrenteloven (1976), Konkursloven (1984) §121

Saken gjelder tvist om dividendeutbetaling ved foreløpig utlodning i Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo.

Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S (GI) stilte i 1976 og 1978 garantier overfor et syndikat av banker ledet av Hambros Bank for lån ytet til skipseiende aksjeselskap som var disponert og delvis eiet av Hilmar A. Reksten. Garantiene ble innfridd i 1981 med tilsammen NOK. 871 mill. Hilmar A. Reksten døde 1. juli 1980, og konkurs ble åpnet i hans særeiedødsbo den 17. november 1980. Boet er ved flere anledninger tilført betydelige midler gjennom forlik med bl.a. Hambros Bank og Rekstenfamilien.

GI meldte sitt krav som følge av garantiutbetalingene i konkursboet, og kravet var begrunnet i Hilmar A. Rekstens erstatningsbetingende fortielse av sin utenlandsformue. Staten, Aker A/S (Aker)og GI var største kreditorer i boet. En del andre kreditorer ble senere kjøpt ut av Aker, som for øvrig nå som følge av fusjon, har endret navn til Aker RGI ASA.

Staten, Aker og GI inngikk 14. januar 1991 en avtale (kreditoravtalen). Det fastslås i avtalens punkt 1 at partene har meldt sine fordringer i konkursboet med følgende beløp:

Staten (på vegne av anmeldte skattekrav): kr 1.157.785.238,-

GI uprioritert erstatningskrav: kr 877.720.412,-

Aker uprioritert: kr 1.208.291.390,-.

I punkt 2 er uttalt at «under forutsetning av skifterettens og skiftesamlingens godkjennelse og at det ikke reises skiftetvist om noen av de nevnte fordringer, er partene enige om å ville akseptere at fordringene godkjennes med følgende beløp»:

Staten: kr 853.308.660,-

GI: kr 499.638.677,-

Aker: kr 980.043.118,-.

Fra punkt 4, tredje avsnitt i kreditoravtalen hitsettes:

«Beløp som måtte mottas som følge av partenes krav eller søksmål mot andre enn Reksten-selskapene nevnt i punkt 4 første ledd ovenfor, berører ikke partenes rett til dividende i henhold til denne avtale, dog slik at partenes rett til dividende begrenses til 100 % dekning av hvert enkelt krav.»

Fra avtalens punkt 8 hitsettes:

«Denne avtale regulerer utelukkende partenes rettigheter og forpliktelser dem imellom. Bestemmelsene kan ikke gjøres gjeldende av boet eller av tredjemann.

Denne avtale innebærer ingen frafallelse av krav og er uten innflytelse på de søksmål eller krav som noen av partene for øvrig har gjort eller måtte gjøre gjeldende mot andre enn boet.

Det understrekes at avtalen er resultatet av en samlet, prosessøkonomisk vurdering fra partenes side og ikke uttrykk for noen innrømmelse fra partenes side av at de enkelte anmeldte fordringer ikke kan opprettholdes.»

Forut for avtalens inngåelse hadde GI den 11. april 1990 tatt ut stevning mot Hambros Bank ved Oslo byrett. GI og Hambros Bank inngikk i 1982 forlik der Hambros Bank betalte NOK 100 mill. til GI. Bakgrunnen for søksmålet i 1990, var krav om revisjon av forliksavtalen fra 1982, fordi Hambros Bank hadde opptrådt rettsstridig under avtaleinngåelsen. Hambros Bank ble avkrevd det beløp retten ville finne at partene ville ha blitt enige om dersom Hambros Bank ikke også i fortsettelsen hadde holdt tilbake og gitt feilaktige opplysninger. Kravet var begrenset oppad til GI's utbetalinger under garantien med renter, med fradrag for NOK 100 mill. mottatt i 1982 og senere dividendeutbetalinger fra boet.

GI mottok NOK 116 mill. og NOK 110 mill. i dividende fra boet i henholdsvis 1992 og 1994. Søksmålet mot Hambros Bank endte med utenrettslig forlik i januar 1995, der Hambros Bank betalte NOK 300 mill. til GI.

Bergen skifterett besluttet deretter på skiftesamling 12. juni 1998 slik utlodning:

«Aker RGI kr 17.559.304,-

Staten v/Finansdepartementet kr 2.440.696,-

GI kr 0,-.

GI har, som tidligere nevnt, mottatt dividendeutbetalinger på ca NOK 226 mill., og har mottatt NOK 300 mill. fra Hambros Bank. Skifteretten fant derfor at GI hadde fått dekket mer enn 100 prosent av sin godkjente fordring i boet på knapt NOK 500 mill. og tilkjente ikke ytterligere dividende til selskapet.

GI har rettidig påanket skifterettens avgjørelse til lagmannsretten, og Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo ved bobestyrerne har tatt til motmæle. Aker RGI ASA har erklært hjelpeintervensjon til støtte for konkursboet.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus i tidsrommet 21. august til 24. august 2000. Foruten partsforklaringer, hørte lagmannsretten forklaringer fra fire vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Ankende part, Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS, har i det vesentlige anført:

Prinsipalt anføres at punkt 4 tredje avsnitt i kreditoravtalen må forstås slik at GI's rett til dividende begrenses til 100 prosent dekning av sitt anmeldte krav på ca NOK 878 mill. GI har således fortsatt krav på dividende ved utlodningen i boet. Det er vist til partenes forståelse ved avtaleinngåelsen, ordlyden i punkt 4 tredje avsnitt og partenes formål med å inngå kreditoravtalen. Videre er vist til foreliggende avtaleutkast som ledet frem til avtalen, hensynet til likevektsrettferdighet og rimelighet, og til uklarhetsregelen som må anvendes i GI's favør.

Dekningsloven §8-7 regulerer forholdet når begge debitorer er insolvent. Under enhver omstendighet er ankende parts tolking av avtalen ikke i strid med dekningsloven §8-7. Lovens forarbeider, juridisk teori og rettspraksis gir liten veiledning hva gjelder forståelsen av begrensningen i bestemmelsens tredje ledd siste punktum. Begrensningen må forstås slik at den refererer seg til det høyeste krav GI kunne rette mot en medskyldner tillagt renter frem til utbetalingstidspunktet. GI's krav mot Hambros Bank fikseres ikke til NOK 300 mill. selv om partene inngikk utenrettslig forlik om at Hambros Bank skulle betale dette beløpet. Utenrettslig forlik kan ikke sammenlignes med rettsforlik og rettskraftig dom, og forliket innebærer ingen erkjennelse fra GI om kravets størrelse. Dersom Hambros Bank hadde gått konkurs før forliket, ville GI kunnet melde sitt krav med høyeste beløp, som var ca NOK 1,3 milliarder, i bankens konkursbo.

Subsidiært anføres at konkursboet og bankens solidaransvar utgjør ca NOK 878 mill. og påløpte renter var bankens eneansvar. Kreditor har utøvet sin valgrett, og valgte å la forliksbeløpet gå til fradrag på rentekravet. Høyeste beløp GI kan kreve dividende av i konkursboet er følgelig NOK 878 mill.

Atter subsidiært anføres at dekningsloven §8-7 under enhver omstendighet ikke kommer til anvendelse ettersom den er fraveket gjennom kreditoravtalen. Dekningsloven inneholder ingen uttrykkelig bestemmelse om at loven ikke er fravikelig, og kreditorene må kunne avtale andre regler seg imellom.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Utlodning nr. III foretatt i Hilmar A. Rekstens Særeiedødsbos konkursbo ved skiftesamling den 12. juni 1998 oppheves.

2. Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS skal i fremtidige utlodninger i Hilmar A. Rekstens Særeiedødsbos konkursbo ha rett til dividende i henhold til sin godkjente fordring på NOK 499.638.677.

3. Hilmar A. Rekstens Særeiedødsbos konkursbo tilpliktes å betale Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS' saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten med tillegg av 12 % forsinkelsesrente p.a. fra oppfyllelsesdato til betaling finner sted.»

Ankemotparten, Hilmar A. Rekstens Særeiedødsbos konkursbo, har i det vesentlige anført:

Konkursboet bestrider at dekningsloven §8-7 tredje ledd kun gjelder hvor begge solidardebitorer er konkurs. Det er vist til lovens ordlyd og forarbeider, men det erkjennes at dette har liten betydning ettersom det er et alminnelig prinsipp at kreditor ikke har krav på mer enn full dekning av sitt krav. Begrensningen i dekningsloven §8-7 tredje ledd må forstås dit hen at det solidarkreditor kan kreve hos en solidarskyldner er det han etter det underliggende forhold har rett på. Avgjørende tidspunkt må være når utbetalingen av det utloddede beløpet skjer. Gjennom forliket med Hambros Bank er banken ikke lenger GI's debitor, og etter dekningsloven §8-7 første ledd kan GI kreve dividende i konkursboet av sitt godkjente krav på knapt NOK 500 mill.

GI's anførsel om kreditors subsidiære valgrett bestrides. Regelen gjelder i forhold til en debitor og kun ved delbetalinger hvor det er mer enn ett krav. Om innholdet i kreditors valgrett er vist til Arnholm: Privatrett III side 126 - 128, Augdahl: Obligasjonsretten side 61 - 64 og Bergsåker: Pengekravsrett side 310 - 313. Subsidiært anføres på dette punkt at GI ikke har utøvet noen valgrett, men har avskrevet kravet. Atter subsidiært anføres at GI ikke på denne måte i forhold til boet kan velge å anse forliket med Hambros Bank som en delbetaling som gjaldt rentedelen av det opprinnelige kravet. Under enhver omstendighet fremgår det av GI's regnskap at forliksbeløpet ble ført til fradrag på hovedstolen.

Kreditoravtalen er en avtale mellom de tre største kreditorene. Boet er ikke part i avtalen, og er heller ikke rettslig bundet av den. Kreditorene kan ikke regulere utenforstående parters handlemåte, og avtalen får derfor ikke anvendelse i forhold til boet. Under enhver omstendighet må kreditoravtalens punkt 4 tredje avsnitt tolkes dit hen at full dekning refererer seg til det krav som er godkjent i boet. Avtalen må tolkes objektivt, og det er vist til avtalens ordlyd, sammenhengen med dekningsloven §8-7 tredje ledd, reelle hensyn og uklarhetsregelen som må tolkes i GI's disfavør. Det erkjennes at parts- og vitneforklaringer spriker på dette punkt, men det er uinteressant hva vitner og parter har forklart om hva de trodde andre mente. Det ville i tillegg være hensiktsløst å avtale en fordeling mellom kreditorene som stred mot preseptorisk lov. Dekningsloven §8-7 tredje ledd er preseptorisk, og det er kun første ledd nr. 1 som er deklaratorisk. Det er vist til uttalelse i NOU 1972:20, side 336.

Etter dette har GI mottatt full dekning av sitt godkjente krav i konkursboet, og skifterettens utlodning må stadfestes.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Bergen skifteretts foreløpige utlodning av 12.06.1998 stadfestes.

2. Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer tilpliktes å erstatte Hilmar Rekstens Dødsbos Konkursbo sakens omkostninger med tillegg av renter etter Forsinkelsesrenteloven fra forfallstidspunktet til betaling skjer.»

Hjelpeintervenienten, Aker RGI ASA har i det vesentlige anført:

Hjelpeintervenienten henholder seg i det vesentlige til anførslene anført av ankemotparten. Når det gjelder forståelsen av begrensningen i dekningsloven §8-7 tredje ledd vises til juridiske betenkninger fra professor dr. juris. Sjur Brækhus og advokatene Espelid og Granvang.

Også kreditoravtalen må forstås slik at GI har fått full dekning ved at utbetalingene fra Hambros Bank og konkursboet til sammen utgjør mer enn GI's godkjente krav. Konkurslovgivningen har vært styrende for avtalens utforming, og avtalens bakgrunn og formål viser at også partene var av den oppfatning ved avtalens inngåelse. Dette synspunkt støttes av kreditoravtalens ordlyd og den foreliggende samtidsdokumentasjon. Dokumenter utferdiget i forbindelse med avtalens inngåelse har større vekt enn etterfølgende forklaringer. Det er også anført at GI's argumentasjon for en ytterligere dividenderett har vært vaklende og varierende under sakens gang. Det vises til den argumentasjon som ble fremført i forbindelse med skifterettens utlodning, og til at argumentasjonen for lagmannsretten er helt annerledes enn den opprinnelige argumentasjon i anken.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Bergen skifteretts foreløpige utlodning av 12. juni 1998 stadfestes.

2. Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer AS tilpliktes å betale Aker RGI ASA's saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av renter etter Forsinkelsesrenteloven fra forfallstidspunktet til betaling skjer.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten vil i det følgende først behandle innholdet i kreditoravtalens punkt 4 tredje avsnitt. Ordlyden gir liten veiledning hva gjelder hvorvidt begrensningen refererer seg til anmeldt eller godkjent krav. Avgjørende blir derfor hvilken forståelse partene hadde av avtalens innhold da avtalen ble inngått.

Etter en konkret vurdering finner lagmannsretten at partene ved avtaleinngåelsen må ha forstått kreditoravtalens punkt 4 tredje avsnitt dithen at 100 prosent dividendebegrensningen refererer seg til partenes anmeldte krav i boet. Hvorvidt «dividendetaket» for GI's del også omfatter rentekravet mot Hambros Bank, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå inn på, ettersom boets midler ikke er av en slik størrelse at det vil ha praktisk betydning å få utbetalinger utover det anmeldte krav.

Ved vurderingen av partenes forståelse av innholdet i pkt. 4, tredje avsnitt i kreditoravtalen har lagmannsretten særlig lagt vekt på følgende forhold:

Ettersom ordlyden i kreditoravtalens punkt 4 tredje avsnitt gir liten veiledning, må det nærmere innhold av bestemmelsen tolkes på bakgrunn av en rekke andre momenter. Kreditoravtalens formål var primært å få istand en fordelingsnøkkel mellom de tre store kreditorene i konkursboet som alle parter kunne akseptere. Ved å komme til slik enighet, unngikk kreditorene skiftetvister om de enkelte krav, og muligheten for en raskere forhåndsutlodning økte. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at formålet med avtalen preger fastsettelsen av de godkjente krav på en slik måte at kravenes størrelse ikke reflekterer størrelsen på det krav den enkelte kreditor reelt mente å ha i boet. Dette fremgår også av avtalens pkt. 8, tredje avsnitt. På tidspunktet for avtaleinngåelsen hadde GI allerede anlagt søksmål mot Hambros Bank, og hadde følgelig forventning om i alle fall en delbetaling av kravet gjennom søksmålet. Denne omstendighet, sammenholdt med partenes formål med kreditoravtalen, taler imot at GI ville akseptere gjennom avtalen å begrense sin dividenderett til knapt NOK 500 mill. I tillegg kommer at partene ved avtaleinngåelsen var kjent med at boet var tilført betydelige midler, noe som ville medføre tilsvarende dividendeutbetalinger. Også det faktum at daværende regjeringsadvokat Bjørn Haug under forhandlingene var sterk talsmann for at tidligere utbetalinger til kreditorene skulle gå til fradrag ved beregningen av «dividendetaket», taler for at begrensningen i punkt 4 tredje avsnitt refererer seg til anmeldte krav. I motsatt fall ville GI's høyeste dividendekrav blitt ytterligere begrenset med ca NOK 100 mill. i forhold til anmeldt krav. Det er lite sannsynlig at Bjørn Haug, som også ivaretok GI's interesser under forhandlingene, skulle være pådriver for en løsning som begrenset GI's totale dividendeutbetaling til under halvparten av det krav som ble anmeldt i konkursboet.

Parts- og vitneforklaringer for lagmannsretten taler også i det vesentlige for at partene hadde en slik forståelse av bestemmelsen. Daværende regjeringsadvokat Bjørn Haug og daværende finansråd Tormod Hermansen var ansvarlige for forhandlingene med Aker i 1990, og de ivaretok både statens skattekrav og Garantiinstituttets krav i boet. De var begge entydige i sine forklaringer for lagmannsretten om at deres forståelse av kreditoravtalen punkt 4 tredje avsnitt var slik at «dividendetaket» for den enkelte kreditor var deres anmeldte krav. Bjørn Haug var i hovedsak forfatter av kreditoravtalen. Han begrunnet manglende presisering av hvilke krav «dividendetaket» refererte seg til med at han anså sin egen oppfatning som åpenbar, og at det aldri fra noe hold ble gitt uttrykk for at «dividendetaket» skulle referere seg til godkjente krav. Også styreformann i GI, Leif Asbjørn Nygaard, forklarte i lagmannsretten at han hadde denne forståelse av avtalen. Daværende konsernsjef Karl Glad representerte Aker i forhandlingene med staten. Han kunne ikke huske hvilken forståelse han hadde av kreditoravtalens punkt 4 tredje avsnitt, men trodde «dividendetaket» refererte seg til godkjent krav. Han kunne ikke huske hvorvidt det var et diskusjonstema mellom partene, og han uttalte at han for sin del var mest opptatt av å komme til en enighet om en brøkfordeling mellom Aker og staten i boet for å få istand en forhåndsutlodning. Hans brev datert 9.11.1990 til Bjørn Haug tyder på at hans forståelse ved avtaleinngåelsen av regelen om 100 prosent dekning refererte seg til anmeldte krav.

Advokat Wahr-Hansen var fra oktober 1990 rådgiver for Aker i Rekstenkomplekset, og han sa i sin forklaring for lagmannsretten at hans oppfatning av 100 prosent regelen i punkt 4 tredje avsnitt var at den refererte seg til godkjente krav. Han forklarte at bestemmelsen ikke ble diskutert mellom partene utover det omtvistede spørsmål om hvorvidt det skulle gjøres fradrag for tidligere utbetalinger. Hans brev av 7. januar 1991 til Aker kan tolkes på flere måter. Hans redegjørelse for den særskilte effekt en økning av GI's anmeldte krav fikk, tyder imidlertid på at hans oppfatning da, var at «dividendetaket» refererte seg til anmeldte krav.

Ettersom formålet med kreditoravtalen primært var å regulere fordelingsnøkkelen mellom de store kreditorene, vil et resultat som begrenser GI's krav på dividende inkludert utbetaling fra andre til knapt NOK 500 mill. gi en helt annerledes fordelingsnøkkel enn det som ble avtalt mellom partene og ville derfor være i strid med forutsetningene ved avtaleinngåelsen.

Partene har anført at dersom det er tvil om fortolkningen av en avtale, skal den tolkes mot den avtalepart som har størst ansvar for den uklarhet som forårsaket tolkingstvilen. Lagmannsretten peker på at bevisførselen viser at staten og GI hadde en klar oppfatning av avtalens forståelse, og den skriftlige dokumentasjonen fra Aker tyder på samme forståelse. Selv om det i hovedsak var Bjørn Haug som forfattet avtalen, var det, slik lagmannsretten ser det, naturlig at en slik forståelse av avtalen som anført av ankemotparten burde vært nærmere presisert av Aker.

Aker RGI og konkursboet har anført at boet ikke er part i avtalen, og at boet derfor ikke kan være bundet av kreditoravtalen. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Bobestyrerne var initiativtakere til avtalen og pådrivere for å få avtalen istand. Avtalen var også i boets interesse. Hva gjelder bobestyrernes deltakelse forut for avtalens inngåelse vises til midlertidig innberetning III til Bergen skifterett fra bobestyrerne, der det i kap. 6 på side 131 er uttalt følgende i punkt 277:

« Elementer i samtlige av de anmeldte hovedfordringer har vært omtvistet. For å unngå tid- og omkostningskrevende skiftetvister har derfor bobestyrerne sett det som hensiktsmessig å søke etablert forliksløsninger mellom hovedkreditorene. Det har således gjennom flere år i perioder vært forhandlet mellom Aker A/S og Staten for å finne frem til løsninger i minnelighet vedrørende Akers fordring, skattefordringene og Garantiinstituttets fordring. Bobestyrerne har forsøkt bl.a gjennom deltagelse i forhandlingene å tilrettelegge forholdene for en forliksløsning. Til skiftesamlingen i boet den 22. januar 1991 forelå bobestyrernes endelig innstilling til hovedfordringene, og Aker og Staten var enige om å akseptere bobestyrernes innstilling under forutsetning av at skiftetvist ikke ble reist av andre kreditorer. På etterfølgende skiftesamling den 11. mars 1991 ble det ikke reist innsigelser fra noen kreditor mot bobestyrernes innstilling således at prøvelsen av Akers og Statens fordringer hermed var avgjort i minnelighet.»

Bobestyrernes aktive rolle i tilknytning til kreditoravtalen fremgår av deres egen innberetning. Etter kreditoravtalens inngåelse har bobestyrerne handlet i samsvar med avtalen, bl.a innstilte de på godkjenning av de avtalte beløp. Boet må gjennom sin handlemåte anses å ha forpliktet seg til å følge den enighet som ble oppnådd mellom de tre store kreditorene om fordelingen av boets midler med mindre avtalen kommer i konflikt med øvrige kreditorers interesser eller for øvrig strider imot preseptorisk lov.

Neste spørsmål blir hvorvidt en forståelse av kreditoravtalens punkt 4 tredje avsnitt som setter «dividendetaket» til anmeldt fordring, er i strid med preseptorisk lov. For ordens skyld bemerkes at ankende part har frafalt sin anførsel om at kravene mot konkursboet og Hambros Bank ikke gjelder ett og samme tap. Lagmannsretten gir sin tilslutning til partenes enighet om at ansvarsforholdet omfattes av erstatningsloven §5-3, og relevant lovbestemmelse hva gjelder solidarkreditors dividenderett er enten gammel konkurslov §121 eller dekningsloven §8-7. Partene er enige om at dekningsloven §8-7 er en kodifisering av regelen i gammel konkurslovs §121 og rettspraksis i tilknytning til denne bestemmelse. Lagmannsretten er enig i dette og lovvalgsspørsmålet er derfor uten betydning i saken. Lagmannsretten velger å knytte sin drøftelse i det følgende til dekningsloven §8-7.

Det er ikke direkte uttalt i dekningsloven at loven er preseptorisk. Lovens regler er imidlertid i hovedsak av en slik karakter at loven ikke kan fravikes ved avtale, dersom avtalen skulle berøre andre kreditorers rettigheter. Under enhver omstendighet kan konkursboet ikke være bundet til å følge en avtalt fremgangsmåte som er i strid med lovens regler.

Lagmannsretten er ikke enig med ankende part i at dekningsloven §8-7 ikke kommer til anvendelse hvor ikke begge solidarskyldnerne er insolvente. Dette følger direkte av lovens ordlyd og forarbeider. Dekningsloven §8-7 regulerer kreditors fulle dividenderett, og det er alternativet i første ledd nr. 3 som her er aktuelt. Når det gjelder forståelsen av begrensningen i dekningsloven §8-7 tredje ledd hitsettes fra NOU 1972:20 s 337:

«I tilfelle hvor boene til sammen gir over 100 pst. kunne det reises spørsmål om solidarkreditor kan kreve rentekravet for den etterfølgende tid dekket av den overskytende dividende. Kkl. §121 er blitt tolket dithen at den ikke gir kreditor en slik rett, se Rt-1931-334. Denne løsning opprettholdes i nærværende ledd; den presiseres samtidig dithen at grensen for hva kreditor kan kreve utbetalt går ved det høyeste beløp som han har rett til å kreve dividende av i boene - det vil normalt være det beløp som meldes i den sist åpnede konkurs, ettersom renter her kan medtas til fristdagen for dette hos vedkommende, jf. her Brækhus II s. 233. Etterprioriterte renter må imidlertid holdes utenfor beregningen, jf. tredje ledd i.f.»

Forarbeidene bruker uttrykket «det høyeste beløp som han har rett til å kreve dividende av i boene - det vil normalt være det beløp som meldes i den sist åpnede konkurs.» GI's anmeldte krav etter garantiutbetalingene var NOK 871 mill. og antagelig med tillegg av noe renter i konkursboet, og ca NOK 1,3 milliarder mot Hambros Bank gjennom søksmål. Dersom Hambros Bank hadde gått konkurs etter at kreditoravtalen var inngått og før forliket kom istand, kunne GI ha anmeldt hovedstolen på NOK 871 mill. med tillegg av renter i Hambros Banks konkursbo. Slik lagmannsretten ser det, ville dekningsloven §8-7 tredje ledd på tidspunktet da kreditoravtalen ble inngått, i alle fall ikke medført et lavere «dividendetak» enn NOK 877 mill. Den forståelse av kreditoravtalen punkt 4 tredje avsnitt som lagmannsretten finner at partene hadde, var derfor på avtaletidspunktet ikke i strid med begrensningen i dekningsloven §8-7 tredje ledd. AT GI senere valgte å inngå forlik med Hambros Bank på NOK 300 mill., innebærer ikke, slik lagmannsretten ser det, en erkjennelse fra GI om at kravet mot Hambros Bank var i en slik størrelsesorden. Det utenrettslige forlik som ble inngått kan fra GI's side ha vært motivert av forskjellige hensyn, som prosessrisiko og det faktum at man da kjente til at det var betydelige midler i konkursboet som ville gi dividendeutbetaling i henhold til den forståelse man hadde av kreditoravtalen. Lagmannsretten finner derfor ikke at forliket innebærer en slik fiksering av kravets størrelse mot Hambros Bank som professor dr. juris. Sjur Brækhus synes å legge avgjørende vekt på i sin betenkning. Heller ikke er det holdepunkt for at kreditoravtalen pkt. 4 3. avsnitt berørte de øvrige kreditorers posisjon i boet.

Etter dette finner lagmannsretten ikke at kreditoravtalen punkt 4 tredje avsnitt strider mot dekningsloven §8-7, og GI har fortsatt krav på dividende i Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo. Skifterettens foreløpige utlodning blir derfor opphevet. Fremgangsmåten ved fremtidige utlodninger i boet fremgår av lagmannsrettens premisser, og det er unødvendig å innta pkt.2 i ankende parts påstand i domsslutningen.

På bakgrunn av det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke grunn til å gå nærmere inn på partenes subsidiære anførsler for lagmannsretten.

Anken har ført frem, og i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd tilpliktes konkursboet og Aker RGI ASA solidarisk å erstatte ankende parts saksomkostninger, jf. Rt-1983-530. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger forhold som bringer unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd til anvendelse. GI har ved sin prosessfullmektig, advokat Per M. Ristvedt, fremsatt krav på saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1.066.636, hvorav salær utgjør kr 995.000. Lagmannsretten finner salærkravet vesentlig høyere enn det som anses rimelig og nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Sakens faktum var vel kjent for partene forut for lagmannsrettens behandling av saken. Saken er ikke vesentlig mer komplisert enn det som er vanlig, hverken faktisk eller juridisk. Ankesaken ble avviklet på ca 24 rettstimer. Prosessfullmektigskifte hos ankende part for lagmannsretten skal i det foreliggende tilfelle ikke medføre merkostnader for ankemotparten og hjelpeintervenienten. Det legges ved salærfastsettelsen ikke vekt på at det ikke er innkommet protest mot salærkravet, idet de øvrige prosessfullmektiger samlet har fremsatt tilsvarende salærkrav. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger omstendigheter ved saken som i det hele tatt kan begrunne tilkjennelse av salær i en størrelsesorden som krevd, og salæret reduseres følgelig. Salæret for lagmannsretten fastsettes til kr 500.000, og lagmannsretten har vært i tvil om hvorvidt det burde foretas ytterligere reduksjon. Saksomkostninger ble ikke krevd for skifteretten og tilkjennes følgelig ikke av lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Bergen skifteretts foreløpige utlodning nr. III datert 12.6.1998 oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo og Aker RGI ASA å betale en for begge og begge for en til Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøy AS kr 571.636 - kronerfemhundreogsyttienusensekshundreogtrettiseks 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynning og med tillegg av renter etter Forsinkelsesloven fra forfallstidspunkt til betaling skjer.