HR-2000-1484 - Rt-2001-1193

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-10-04
Publisert:	HR-2000-01484 - Rt-2001-1193 (225-2001)
Stikkord:	Trygderett, Pensjon
Sammendrag:	Saken gjaldt hvilke pensjonsrettigheter A hadde i forhold til sin arbeidsgiver Forbrukersamvirket Svalbard BA, nå Coop Svalbard BA. A ble i 1983 ansatt som bestyrer ved Store Norske Spitsbergen Kulkompanis brennevinsutsalg, Nordpolet, på Svalbard. A var ikke fagorganisert. Av As antagelsesbevis fremgikk at hun var ansatt på de vilkår som til enhver tid fulgte av tariffavtalen. Store Norske inngikk tariffavtale om en pensjonsordning som A ble omfattet av. Etter en endring 1990 var pensjonsytelsen på 66 % av pensjons-grunnlaget, det var adgang til å fratre ved fylte 60 år, men med mulighet til å fortsette i stillingen til 67 år. Etter at Forbrukersamvirket Svalbard overtok butikken ble det i september 1996 inngått særavtale med de ansattes representanter. I følge avtalen ble pensjonsalderen hevet fra 60 til 62 år. Som kompensasjon for flytting av pensjonsalder ble det gitt 2 % tillegg på gjeldende lønnstillegg. A protesterte mot omleggingen av pensjonen. Hun tok ut stevning mot Forbrukersamvirket Svalbard og nedla påstand om at det var forpliktet til å opprettholde den pensjonsordning som gjaldt for henne pr. 1. januar 1996. A fikk medhold i herredsretten. Forbrukersamvirket Svalbard påanket dommen til lagmannsretten og anken førte frem. Høyesterett stadfestet dommen fra lagmannsretten. Uttalt at det ikke var tvilsomt at Forbrukersamvirket Svalbard gjennom særavtalen med de tillitsvalgte i 1996 kunne endre pensjonsordningen også med virkning for A. Det var da unødvendig å ta stilling til om ansettelsesavtalen med Forbrukersamvirket Svalbard fra 1996 under enhver omstendighet medførte at A måtte godta endringer i pensjonsvilkårene ved tariffavtale eller om dette måtte følge av at hun organiserte seg i 1999.
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett saknr 1999-476 A - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-155 A - Høyesterett HR-2000-01484, sivil sak, anke
Parter:	[A-kvinne] (advokat Harald Arnkværn) mot Coop Svalbard BA (advokat Jan-Fredrik Rafen - til prøve)
Forfatter:	Frisak, Oftedal Broch, Matningsdal, Stabel, Tjomsland
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §180, Arbeidstvistloven (1927) §1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Arbeidsmiljøloven (1977) §73B

Dommer Frisak: Saken gjelder hvilke pensjonsrettigheter A har i forhold til sin arbeidsgiver Forbrukersamvirket Svalbard BA, nå Coop Svalbard BA.

A ble i 1983 ansatt som bestyrer ved Store Norske Spitsbergen Kulkompanis brennevinsutsalg, Nordpolet, på Svalbard. På 1980-tallet sto Store Norske Spitsbergen Kulkompani, heretter kalt Store Norske, for all omsetning av matvarer i Longyearbyen. Bergensfirmaet Sundt & Co AS sto for omsetning av såkalt «non-food». Nordpolet var eiet av stiftelsen «Handel med ansatte» og drevet av Store Norske. Av As antagelsesbevis fremgikk at hun var ansatt «på vilkår som inneholdes i overenskomst mellom Store Norske Spitsbergen Kulkompani

Side:1194

Aktieselskap på den ene side og Norsk Arbeidsmandsforbund og dets lokale avdeling nr. 142, Spitsbergen på den annen side angående lønns- og arbeidsforhold». Vedlagt antagelsesbeviset var Hovedavtale, Arbeidsreglement, Overenskomst, Særtrykk, Vedtekter Longyearbyen Skadefond. A var ikke organisert i noen arbeidstakerorganisasjon. Den pensjonsordning man da hadde i Store Norske gjaldt ikke for nye tilsatte, og A hadde derfor kun rett til folketrygdens ytelser ved ansettelsen.

Store Norske etablerte i 1984 egen pensjonsordning i henhold til overenskomst med LO/Norsk Arbeidsmandsforbund, lokal avdeling 142 Longyearbyen. Pensjonsalderen etter denne ordningen var 65 år, og den ansatte var forpliktet til å fratre ved oppnådd pensjonsalder. A var omfattet av denne ordningen. Etter forhandlinger med de ulike arbeidstakerorganisasjonene inngikk Store Norske 25. mai 1990 ny avtale om pensjonsordning for de ansatte. Hovedendringene var økning av pensjonsytelsen fra 60 til 66% av pensjonsgrunnlaget, og at det ble adgang til å fratre ved fylte 60 år, men med mulighet til å fortsette i stillingen til fylte 67 år. Det følger av avtalen at den ansatte har rettigheter og plikter ifølge den til enhver tid gjeldende forsikringsavtale mellom forsikringsselskap og Store Norske. A var også omfattet av denne pensjonsavtalen.

Svalbardbutikken AS ble stiftet 1. mai 1989. Stiftelsen «Handel med ansatte» eide 87,5% av aksjene, Store Norske 6,25% og Svalbard Næringsutvikling 6,25%. Svalbardbutikken skulle overta all vareomsetning i Longyearbyen, som tidligere i hovedsak hadde vært drevet av Sundt & Co AS. Svalbardbutikken var på dette tidspunkt ikke medlem av noen arbeidsgiverforening, og hadde ikke tariffavtale med de ansatte, men den ønsket å innføre en pensjonsordning for de ansatte i tråd med den ordning Store Norske hadde for sine ansatte. Dette ble drøftet med de ansatte og med forsikringsselskap. De ansatte gikk med på å redusere sine personalrabatter og bonus, som de hadde hatt som ansatt i Sundt & Co AS, mot å få en pensjonsordning. Styret i Svalbardbutikken vedtok etter dette i 1990 en pensjonsordning som var den samme som den Store Norske hadde etter endringene samme år.

Svalbardbutikken overtok den virksomhet som ble drevet av Nordpolet med virkning fra 1. mars 1992. I den forbindelse ble As ansettelsesforhold overført fra Store Norske til Svalbardbutikken AS. Det ble ikke inngått noen ny skriftlig arbeidsavtale mellom Svalbardbutikken og A. Det ble 4. mai 1992 utarbeidet en ansvarsprofil for bestyrerstillingen, underskrevet av A og Ove Huseby, direktør i Svalbardbutikken. Dokumentet inneholdt ingen bestemmelser om lønn, pensjon eller lignende arbeidsvilkår. A mottok imidlertid forsikringsbevis for den kollektive tjenestepensjonsordning. For ansettelsesforholdet i Svalbardbutikken AS fremgikk pr. 1. januar 1996 at hennes pensjonsgrunnlag var årslønn stor kr 181.560, og pensjonen utgjorde 66% av 20/30 av grunnlaget. Pensjonsalder var 60 år, og forsikringen dekket tidsrommet fra 60 til 67 år. Deretter overtok folketrygden med 42% alderspensjon og forsikringen med 24% i forhold til pensjonsgrunnlaget, slik at A oppnådde 66% av grunnlaget også etter fylte 67 år.

Svalbardbutikken AS gikk inn i Handels- og Servicenæringens Hovedsammenslutning 1. november 1994, og det ble opprettet en overenskomst mellom HSH og Norsk Arbeidsmandsforbund.

Side:1195

Forbrukersamvirket Svalbard BA kjøpte alle aksjene i Svalbardbutikken AS 1. desember 1995, og overtok all drift av denne fra 1. januar 1996. Alle ansatte i Svalbardbutikken ble overført til ansettelse i Forbrukersamvirket Svalbard.

A undertegnet en ansettelseskontrakt med Forbrukersamvirket Svalbard. Kontrakten hadde virkning fra 1. januar 1996, men ble underskrevet våren 1996. Det var en standard ansettelseskontrakt som bare i liten grad var fylt ut. Her fremgikk det at A var ansatt i heltidsstilling, og hva hennes månedslønn utgjorde. Videre het det i den trykte teksten:

«Lønn og arbeidsvilkår - herunder bestemmelser om ferie og oppsigelsesfrister for øvrig - er fastlagt i bedriftens arbeidsreglement og i overenskomst mellom Den Kooperative Tarifforening og Handel og Kontor i Norge.»

Den 23. april 1996 var det styremøte i Forbrukersamvirket Svalbard hvor en representant fra Gjensidige Livsforsikring orienterte om ulike pensjonsløsninger. Styret protokollerte interesse for løsninger som ga en billigere ordning, men samtidig sikret de ansatte best mulig. Avtalefestet pensjon (AFP) og pensjonsalder på henholdsvis 62 og 64 år, mot dagjeldende 60 år, var det aktuelt å få utredet nærmere. Pensjonssaken ble drøftet i styremøter den 14. mai og 13. juni 1996. De ansattes representanter i styret var uenige i at den da gjeldende ordning skulle endres.

Forbrukersamvirket Svalbard inngikk 26. september 1996 særavtale med de ansattes representanter ved de to tillitsvalgte. Ifølge avtalen ble pensjonsalderen «flyttet fra 60 til 64 år fra og med 1.4.1996. Dette under forutsetning av at AFP blir gjort gjeldende til 62 i løpet av 1998. Som kompensasjon for flytting av pensjonsalder gis det 2% tillegg på gjeldende lønnsatser».

Det er enighet mellom partene at denne særavtalen er en tariffavtale, jf. arbeidstvistloven §1 nr. 8.

A mottok etter dette endret forsikringsbevis gjeldende for tjenestepensjon fra 1. april 1996. Pensjonen er nå beregnet ut fra 22/30 opptjening og pensjonsalder 62 år. Forsikringen dekket 24% av pensjonsgrunnlaget i tidsrommet fra fylte 62 til 67 år, og med samme sats etter fylte 67 år. Forsikringsdekningen skulle supplere AFPs 42% dekning mellom 62 og 67 år og folketrygdens 42% dekning etter fylte 67 år. Derved ville pensjonsytelsen fortsatt være 66%.

A protesterte mot omleggingen av pensjonen i sitt brev til Forbrukersamvirket Svalbard 19. juni 1997. Det var deretter en brevveksling mellom partene frem til hun tok ut stevning mot Forbrukersamvirket Svalbard ved Nord-Troms herredsrett 23. mars 1999. A nedla påstand om at Forbrukersamvirket Svalbard var forpliktet til å opprettholde den pensjonsordning som gjaldt for henne pr. 1. januar 1996.

A fikk medhold i herredsretten. Nord-Troms herredsrett kom i dom 10. desember 1999 til at hennes pensjonsrettigheter var grunnet i en individuell arbeidsavtale, og at tariffavtalen av 26. september 1996 ikke kunne gripe inn i denne avtalen. Forbrukersamvirket Svalbard kunne heller ikke endre avtalen i kraft av sin styringsrett. Domsslutningen lyder slik:

Side:1196

«1. Forbrukersamvirke Svalbard BA forpliktes til å opprettholde overfor A den pensjonsordning og de pensjonsytelser som gjaldt pr. 01.01.96.

2. Forbrukersamvirke Svalbard BA skal innen 14 dager fra dommen er forkynt betale A saksomkostninger med kr 59.927,- femtinitusennihundreogtjuesju- med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.»

Forbrukersamvirket Svalbard påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Anken førte frem. I dommen 5. oktober 2000 bygde lagmannsretten på et kontinuitetssynspunkt, og viste til at A ved overgangen fra Store Norske til Svalbardbutikken møtte nøyaktig de samme betingelser som hun hadde fra før, herunder den samme pensjonsordning. Lagmannsretten fant at A helt fra sin første ansettelse i Store Norske i 1983 hadde akseptert at hennes ansettelsesforhold skulle være tilknyttet de tariffavtaler som ble inngått mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene på hennes arbeidsplass. Dette måtte også gjelde særavtalen 26. september 1996. Domsslutningen lyder slik:

«1. Forbrukersamvirket Svalbard BA frifinnes.

2. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Forbrukersamvirket Svalbard BA med 92.580 - nittitotusenfemhundreogåtti - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrentelovens §3 første ledd, fra forfall til betaling skjer.

3. Det tilkjennes ikke saksomkostninger for herredsretten.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Den ankende part, administrerende direktør hos ankemotparten og styreleder i Svalbardbutikken har avgitt skriftlige erklæringer. Administrerende direktør er også avhørt ved bevisopptak. Alle disse har forklart seg tidligere. Det er lagt frem enkelte nye dokumenter for Høyesterett. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser. Ankemotparten har etter lagmannsrettens dom skiftet navn til Coop Svalbard BA.

Den ankende part - A - har i hovedsak anført:

Hennes pensjonsrettigheter er en del av den individuelle arbeidsavtale. Store Norskes pensjonsavtale med de ansatte var en tariffavtale. Men As arbeidsavtale med Store Norske ble avsluttet ved overføringen av driften av polutsalget, og ved det var også den tarifftilknyttede avtalen om pensjonsrettigheter avsluttet.

Pensjonsordningen i Svalbardbutikken ble ensidig innført av styret i 1990 før A tiltrådte. Den var ikke del av en tariffavtale, men var en kollektiv pensjonsordning for de ansatte i Svalbardbutikken. A trådte inn i denne kollektive ordningen, som ble en del av hennes individuelle arbeidsavtale.

Lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at den «ensidig» innførte pensjonsordning var forutsatt å følge gjeldende tariffavtale, og at ordningen dermed kunne endres ved endring i tariffavtale ved Store Norske, eller ved tariffavtaler for Svalbardbutikken. Det er også feil når lagmannsretten legger vekt på at ordningen er kollektiv. Om en pensjonsordning

Side:1197

er kollektiv er uten betydning for spørsmålet om pensjonen er en tariffestet eller en individuell rettighet. Lagmannsretten tar videre feil når den er kommet til at A helt fra sin første ansettelse i Store Norske i 1983, og frem til hun organiserte seg i mars 1999, har akseptert at hennes ansettelsesforhold skulle være tilknyttet de tariffavtaler som ble inngått mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene på hennes arbeidsplass, senest særavtalen datert 26. september 1996.

As ansettelseskontrakt med Forbrukersamvirket Svalbard brakte ikke hennes ansettelsesforhold inn under et tariffregime. Avtalen er på flere punkter ikke fylt ut, og den generelle henvisning til overenskomst mellom Den Kooperative Tarifforening og Handel og Kontor i Norge, kan ikke anses vedtatt av A. Avtalen ble underskrevet som en ren formalitet i Svalbardbutikkens lokaler, uten at partene drøftet innholdet. Administrerende direktør Haugan i Forbrukersamvirket Svalbard forsikret at dette kun var en videreføring av hennes tidligere ansettelsesforhold.

Særavtalen av 1996 kan ikke endre As individuelle pensjonsrettigheter. Den bringer ikke de individuelle rettigheter inn under et tariffregime, iallfall ikke As rettigheter da hun ikke var organisert.

At A i mars 1999 meldte seg inn i fagforeningen, har ingen innvirkning på den allerede inngåtte, individuelle avtalen. Organiseringen får kun virkning for tariffavtaler inngått etter at hun selv organiserte seg. Subsidiært gjøres gjeldende at særavtalen kun har virkning for A fra innmeldelsestidspunktet.

Det klare utgangspunkt er at arbeidsgiveren ikke ensidig eller ved ny tariffavtale kan gripe inn i arbeidstakerens individuelle arbeidsavtale. Når man skal vurdere om arbeidsgiveren ensidig kan gjennomføre endringer i arbeidsvilkårene, vil virkningen for de ansatte ha stor betydning. Hvis virkningene er vesentlige, kan endringene ikke gjennomføres ensidig av arbeidsgiver. I dette tilfellet er de vesentlige for A. Pensjonsalderen er hevet fra 60 til 62 år, og A må arbeide frem til 62 år for å få AFP. Det er særlig belastende for henne da hensikten var å følge mannen tilbake til fastlandet når hun fylte 60 år. Dessuten er det knyttet usikkerhet til perioden 62 til 67 år som er den perioden AFP skal dekke.

A har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

A har rett til, i forhold til Coop Svalbard BA, de pensjonsytelser og den pensjonsalder som gjaldt etter pensjonsordningen pr. 01.01.1996.

Subsidiært:

Coop Svalbard BA dømmes til å betale A et beløp begrenset oppad til NOK 421.774 med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente i henhold til forsinkelsesrentelovens §3 første ledd første punktum, for tiden 12% rente p.a., fra oppfyllelsesfrist til betaling skjer.

I begge tilfelle:

Coop Svalbard BA dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente i henhold til forsinkelsesrentelovens §3 første ledd første punktum, for tiden 12% rente p.a., fra oppfyllelsesfrist til betaling skjer.»

Side:1198

Ankemotparten - Coop Svalbard BA - har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse er riktig. Den har med rette tatt utgangspunkt i den sammenheng som foreligger mellom de inngåtte avtaler om lønns- og arbeidsvilkår. Det vises til den kontinuitet som foreligger i arbeidsforholdet når det gjelder binding til tariffavtaler. Det må ha vært en forutsetning at den kollektive pensjonsordning som ble innført for Svalbardbutikken, kunne endres ved tariffavtale. Uansett var det en forutsetning at den kollektive pensjonsordning var lik for alle. Det vises til at det var en såkalt TPES-ordning, den var knyttet til skattereglene, og det medførte at det ikke kunne gis særbetingelser til enkelte ansatte.

Det er ikke grunnlag for å hevde at det foreligger en individuell avtale om pensjonsrettigheter for A. A nøt godt av alle forbedringer og avtaler som ble inngått mellom arbeidsgiver og de ansatte ved deres tillitsvalgte/organisasjoner. Dette taler for at hun også måtte tåle negative endringer i forhold til lønns- og arbeidsvilkår. Teksten i antagelsesbeviset da A ble ansatt ved Store Norske, så vel som teksten i ansettelseskontrakten med Forbrukersamvirket Svalbard, underbygger at A har akseptert å være underlagt de tariffavtaler bedriften til enhver tid har med de ansatte.

De enkelte forsikringsbevis var ikke noen dokumentasjon for en individuell forsikringsrettighet, men kun en konsekvens av arbeidsgivers valg av finansiering av pensjonsordningen.

Samtalen som fant sted mellom A og administrerende direktør Haugan i Forbrukersamvirket Svalbard i mars 1996, gjaldt ikke spørsmålet om pensjonsalder.

Særavtalen som ble inngått mellom Forbrukersamvirket Svalbard og de ansatte ved deres tillitsvalgte 26. september 1996, er en tariffavtale og gjelder også for A. Særavtalen er ikke i strid med AFP-ordningen. Det er bekreftet i et brev av juli 2001 fra Felleskontoret for LO/NHO-ordningene. Hertil kommer at administrerende direktør Haugan på vegne av Forbrukersamvirket Svalbard har bekreftet at et eventuelt bortfall av AFP-delen av pensjonen vil bli kompensert av bedriften.

Under enhver omstendighet, og for det tilfellet at pensjonsavtalen finnes å være en individuell avtale, kunne den endres ensidig av Forbrukersamvirket Svalbard. Endringene er ikke vesentlige. A har dessuten nytt godt av den lønnsøkning som skulle kompensere for økningen i pensjonsalder. Pensjonsvilkår har ikke samme arbeidsrettslige vern som andre ansettelsesvilkår, jf. arbeidsmiljøloven §73B nr. 3. Da Forbrukersamvirket Svalbard overtok aksjene i Svalbardbutikken, kunne det derfor ha avviklet hele pensjonsordningen. Dette må tillegges vekt når det gjelder adgangen til å endre avtalen.

Uansett har A valgt å slutte seg til de tariffavtaler Forbrukersamvirket Svalbard er tilsluttet ved sin innmelding i arbeidstakerorganisasjonen i mars 1999.

Coop Svalbard BA har lagt ned slik påstand:

«1. Hålogaland lagmannsretts dom stadfestes, dog slik at Forbrukersamvirket Svalbard BA erstattes med Coop Svalbard BA.

2. A dømmes til å erstatte Coop Svalbard BA saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente

Side:1199

i henhold til forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra Høyesteretts oppfyllelsesfrist til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Spørsmålet er om A har en individuell avtale med Coop Svalbard om pensjonsrettigheter, som ikke kunne endres gjennom særavtalen i 1996, som begge parter er enige om er en tariffavtale.

Jeg legger til grunn, og begge parter er enige om, at A ved ansettelsen i Store Norske i 1983 gjennom sin arbeidsavtale var bundet av - og berettiget i forhold til - de til enhver tid gjeldende tariff- og arbeidsavtaler mellom Store Norske og arbeidstakerorganisasjonene, selv om A valgte ikke å være organisert. Dette går frem av ordlyden i hennes antagelsesbevis som er referert tidligere. Som følge av dette kom A inn under Store Norskes pensjonsordning slik den ble fastsatt ved tariffavtale i 1984. Hun nøt videre godt av forbedringene i pensjonsordningen som ble avtalt ved særavtalen i 1990 mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i Store Norske. Hovedendringene var økning av pensjonsytelsen fra 60 til 66% av pensjonsgrunnlaget samt endring av pensjonsalderen med rett til å fratre ved fylte 60 år. Det går frem av avtalen i 1990 at «Den ansatte har rettigheter og plikter i følge den til enhver tid gjeldende forsikringsavtale mellom forsikringsselskap og Store Norske». As pensjonsordning var med andre ord avhengig av den kollektive forsikringsordning Store Norske til enhver tid hadde.

I 1992 ble As ansettelsesforhold overført fra Store Norske til Svalbardbutikken. Det ble ikke inngått noen ny skriftlig arbeidsavtale, men jeg legger til grunn at begge parter forutsatte at hun ble ansatt på de samme arbeidsvilkår som hun hadde i Store Norske. At pensjonsrettighetene ble de samme, fulgte av at Svalbardbutikken hadde valgt å inngå en avtale om kollektiv pensjonsordning som sikret de ansatte de samme rettigheter som de hadde i Store Norske. Svalbardbutikken opprettet denne pensjonsordningen etter at spørsmålet hadde vært drøftet med de ansatte/deres tillitsvalgte. Styreleder for Svalbardbutikken har i sin skriftlige erklæring forklart at:

«De ansatte i Svalbardbutikken som tidligere hadde vært ansatt hos Sundt & Co, hadde ingen tjenestepensjonsordning i motsetning til de ansatte som ville komme fra Store Norske. Men de hadde andre goder i form av rabatter og bonussystem. At de ansatte hadde med seg ulike goder avhengig av hvor de tidligere hadde arbeidet, i Store Norske eller Sundt & Co, var et forhold som adm. direktør, Ove Huseby, og jeg som styreleder i Svalbardbutikken, ville finne en løsning på. Vi ønsket ikke at noen skulle oppleve endringene ved å få ny arbeidsgiver som en forringelse av sine lønns- og avtalebetingelser. Å lage en kollektiv tjenestepensjonsordning fant vi ville være nøkkelen til dette. ...

...Vi valgte å foreslå for styret at bedriften skulle opprette en tjenestepensjonsordning for de ansatte i Svalbardbutikken, og vi anbefalte samtidig å bruke Store Norskes pensjonsordning som modell. Det innebar at vi foreslo også de samme begrensninger knyttet til alder og ansettelsestid som til opptak i TPES-ordninger. ...

Side:1200

Styret prioriterte pensjon foran rabatt og bonus og vedtok å etablere en tjenestepensjonsordning. Modellen som det vedtok, ble den ordningen som vi hadde drøftet, - og som var lik den Store Norske hadde for sine ansatte. ... De ansatte ble orientert på vanlig måte. De var meget fornøyd med å få denne pensjonsordningen. ...

Pensjonsordningen ble ikke tariffestet. Det eksisterte ingen tariffavtaler i Svalbardbutikken, og det ble i min tid som styreformann ikke inngått noen heller.

Svalbardbutikken hadde tillitsvalgte som bedriften kommuniserte med. Det var også i bedriften etablert et opplegg med at adm.dir. hadde møter med de ansatte og med de tillitsvalgte hvor det ble utvekslet informasjon og hvor ellers ulike forhold i butikken ble diskutert. Slik hadde det også fungert i Sundt & Co perioden selv om bedriften ikke hadde etablert tariffavtaler med hovedavtale, overenskomst og særavtaler. Tradisjonene med denne samarbeidsformen fra Sundt & Co var lang, og den ble videreført i Svalbardbutikken.»

Etter dette konstaterer jeg at A gikk fra en arbeidsavtale i Store Norske hvor pensjonsordningen - med et par unntak som ikke har betydning her - gjaldt for alle ansatte, og var knyttet opp til den til enhver tid gjeldende tariffavtale og den til enhver tid gjeldende forsikringsavtale, til et ansettelsesforhold i Svalbardbutikken hvor de ansatte hadde en kollektiv pensjonsordning med tilsvarende pensjonsvilkår.

As hovedsynspunkt er at hun ved ansettelsen i Svalbardbutikken fikk en individuelt basert pensjonsrettighet fordi pensjonsordningen ikke var knyttet opp til en tariffavtale. Denne ordning kunne derfor etter hennes mening ikke endres ved en senere tariffavtale. Dette synspunkt kan etter min mening ikke føre frem.

Det er i denne forbindelse av betydning at pensjonsordningen i Svalbardbutikken var en kollektiv pensjonsordning som var ment å være lik for alle bedriftens ansatte til enhver tid - både for de som kom fra Sundt & Co AS og de som kom fra Store Norske. Dette var en forutsetning for opptak i TPES-ordningen. Det vises til §4 i regler gitt ved kongelig resolusjon 28. juni 1968 om private tjenestepensjonsordninger i henhold til skatteloven av 1911 §44 første ledd, bokstav k. Dersom pensjonsordningen skulle endres, måtte dette derfor skje på kollektiv basis. Hvordan en slik endring eventuelt skulle skjedd i det tidsrom det ikke var tariffavtale ved bedriften, er det ikke nødvendig for meg å ta stilling til. Etter at det var inngått tariffavtale, var dette den anvendelige endringsprosedyre. Forutsetningen måtte fortsatt være at endringen fikk virkning for alle bedriftens ansatte, også de som ikke var organisert.

Jeg bemerker at A og de øvrige tidligere ansatte ved Store Norske dermed kom i den samme pensjonsrettslige stilling som de hadde vært i ved Store Norske, og som de hadde forventninger om skulle fortsette under ansettelsen i Svalbardbutikken. Deres rettigheter avhang av hva som til enhver tid fulgte av tariffavtalen.

Jeg tilføyer at både arbeidsgiver og de tillitsvalgte ved inngåelsen av særavtalen av 1996, må ha lagt til grunn at den pensjonsordningen som Svalbardbutikken etablerte i 1990, kunne endres ved senere inngått tariffavtale.

Etter min mening er det etter dette ikke tvilsomt at Forbrukersamvirket Svalbard gjennom særavtalen med de tillitsvalgte i 1996 kunne

Side:1201

endre pensjonsordningen også med virkning for A. Det er da unødvendig å ta stilling til om ansettelsesavtalen med Forbrukersamvirket Svalbard fra 1996 under enhver omstendighet medførte at A måtte godta endringer i pensjonsvilkårene ved tariffavtale eller om dette iallfall måtte følge av at hun organiserte seg i 1999.

Anken har ikke ført frem. Ankemotparten har akseptert lagmannsrettens avgjørelse om ikke å tilkjenne saksomkostninger for herredsretten. Jeg mener at lagmannsrettens avgjørelse om å tilkjenne saksomkostninger for lagmannsretten, må stadfestes.

Videre mener jeg at Coop Svalbard må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostninger for Høyesterett er krevd med 71.794 kroner, av det er 11.794 kroner utgifter. Kravet tas til følge.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til Coop Svalbard BA 71.794 - syttiettusensyvhundreognittifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Stabel: Likeså.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til Coop Svalbard BA 71.794 - syttiettusensyvhundreognittifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.