HR-2000-1487 - Rt-2001-872

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-06-27
Publisert:	HR-2000-01487 - Rt-2001-872 (158-2001)
Stikkord:	(Frimerke-dommen), Immaterialrett, Opphavsrett, Spesialitetsprinsippet
Sammendrag:	Saken gjaldt tvist mellom Posten Norge BA og en frimerkekunstner om eiendomsretten til prøvetrykk av frimerker som var frembrakt under graveringsarbeid, før det forelå godkjent prøvetrykk. Bakgrunnen var arbeid frimerkekunstneren Knut Løkke-Sørensen hadde gjort for Posten, først som ansatt i Norges Bank og senere som freelance. Han hadde utarbeidet utkast til frimerker og graverte det godkjente utkastet i en plate av uherdet stål. En slik originalgravyre var basis for frimerketrykkingen. Under graveringsarbeidet ble det tatt prøvetrykk av det uferdige merket. Byretten gav Posten medhold i at den hadde eiendomsrett til originale tegninger og akvareller samt alle prøvetrykk fra freelance-perioden. Løkke-Sørensen anket avgjørelsen med hensyn til prøvetrykkene. Lagmannsretten tilkjende han eiendomsretten til alle prøvetrykkene fra freelance-perioden. Høyesterett kom enstemmig til samme resultat som lagmannsretten. Det kunne ikke legges til grunn som en felles forutsetning for de muntlige oppdragsavtalene i årene 1985-1994 at Posten var eier av prøvetrykkene. Særleg ble det lagt vekt på at Posten ikke hadde vist interesse for prøvetrykkene og til og med akseptert at Løkke-Sørensen selge flere av disse våren 1998. Uklarheter ved disse avtalane måtte Posten bære ansvaret for, jf. spesialitetsprinsippet i Åndsverklovens (1961) § 39 a. Det følger av dette at avtale om overføring av opphavsrettene skal tolkes strengt i opphavsmannens favør.
Saksgang:	Oslo byrett saknr 1998-6556 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-389 A/03 - Høyesterett HR-2000-01487, sivil sak, anke
Parter:	Posten Norge BA (advokat Arne Ringnes - til prøve) mot Knut Løkke-Sørensen (advokat Jon Christophersen)
Forfatter:	Rieber-Mohn, Gussgard, Stang Lund, Bruzelius, Dolva
Lovhenvisninger:	Åndsverkloven (1961) §39a, §25, §2, §31, §39, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Postloven (1996) §7

Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder tvist mellom Posten Norge BA og en frimerkekunstner om eiendomsretten til prøvetrykk av frimerker som er frembrakt under graveringsarbeid, før det foreligger godkjent prøvetrykk.

Knut Løkke-Sørensen er utdannet grafiker fra Kunstakademiet. Han ble ansatt i grafisk avdeling i Norges Banks Seddeltrykkeri - heretter NBS - i 1958. I 1962 begynte NBS - etter oppdrag fra Postverket - med ståltrykksproduksjon av frimerker. Løkke-Sørensen ble da knyttet til NBS frimerkeproduksjon som frimerkekunstner og gravør. Ved fremstilling av frimerker får frimerkekunstneren i oppdrag å utarbeide utkast til et frimerke etter et motiv som er avtalt på forhånd i henhold til nærmere

Side:873

prosedyrer internt i Postverket, nå Posten Norge BA - heretter bare Posten. Det endelige utkast, for eksempel en akvarell, godkjennes så av postdirektøren. Ved ståltrykksproduksjon blir dette gravert i en plate av uherdet stål - en originalgravyre eller flatmolett. Under graveringsarbeidet tas det prøvetrykk av det uferdige merket. Det endelige prøvetrykk er det som til slutt blir godkjent av postdirektøren. De godkjente prøvetrykk omfattes ikke av denne tvisten.

Selv om frimerker produseres og trykkes ved NBS, er det Posten som har enerett til å utgi eller godta bruk av frimerker «der Norge eller Noreg forekommer», jf. postloven av 29. november 1996 nr. 73 §7. Det er bare Posten som er gitt konsesjon etter denne bestemmelse. Før denne loven hadde daværende Postverket utgivelsesretten.

Løkke-Sørensen arbeidet i NBS til utløpet av 1984, de siste 6 årene som leder av grafisk avdeling. I hele perioden fra 1962 til 1985 ble hans kunstneriske arbeid utført etter oppdrag fra Posten, og Løkke-Sørensen var i denne relasjon å anse som en selvstendig oppdragstaker. Graveringsarbeidet utførte han som ansatt i NBS.

Fra og med 1985 opererte Løkke-Sørensen som freelancer. Han fikk kunstneriske oppdrag og graveringsoppdrag fra Posten og utførte alt arbeidet i egne lokaler. Frem til 1994 utførte han en rekke slike selvstendige oppdrag. Han utarbeidet grunnlaget for 105 frimerker, hvorav 47 var ståltrykksmerker. For de sistnevnte er Løkke-Sørensen kunstner og gravør for 46 merker og utelukkende kunstner for ett merke.

Med virkning fra 1. januar 1994 innførte Posten en standardavtale for selvstendige oppdragstakere som Løkke-Sørensen. Avtalen bestemmer i punkt 4.2 blant annet følgende:

«Oppdragsgiver overtar råderetten og eierretten til utkast, originaltegninger og prøvetrykk etter Åndsverkslovens §25, når oppdragstager har mottatt betaling for oppdraget.»

I punkt 4.4 er det blant annet fastsatt at prøvetrykk skal oppbevares i Postmuseet. Løkke-Sørensen inngikk 6 slike avtaler med Posten inntil han avsluttet sitt siste oppdrag i 1996.

I 1997, antakelig tidlig på høsten, fremsatte Løkke-Sørensen et tilbud til Postmuseet om å kjøpe frimerkeforarbeider fra hans produksjon i årene 1962-1994. Posten besvarte henvendelsen i brev av 21. november 1997, der det blant annet heter:

«Direktør Arne Woll i Postmuseet hadde som kjent en telefonsamtale med Dem den 14.11.97.

Han sa da når det gjelder rettighetene til forarbeidene til frimerker i perioden 1962-1994 er Postens syn det at alle forarbeider bortsett fra original til frimerke var Deres eiendom.»

Og i brev av 4. desember 1997 til Løkke-Sørensen skrev Posten blant annet:

«Når det gjelder diverse utkast til frimerker (forarbeider) tilhører disse Dem. Dersom slike utkast befinner seg i Posten ber vi om at De henvender Dem til Arne Woll, som vil utlevere dette til Dem.»

Side:874

I et brev av 10. mars 1998 skrev Posten til auksjonsfirmaet F.C. Moldenhauer AS og anførte:

«I katalogen for vårauksjonen 1998 opplyses det at det vil bli solgt «Knut Løkke-Sørensens frimerkeskatter: skisser og akvareller, utviklingsgravyrer (progressive proofs), prøveavdrag (die proofs), fargeprøver (colour proofs) og andre objekter fra Norges store frimerkekunstner.» Posten Norge BA finner det riktig å gjøre oppmerksom på at Posten har eiendomsretten til frimerkeoriginaler, det vil si:

- originaltegninger signert av Postens direktør, som vil være grunnlaget for et frimerke hva enten det produseres i offset eller ståltrykk;

- originalgravyr/mastergravyr ved ståltrykk, hva enten originalgravyr/mastergravyr er påført landsnavn/verditall eller ikke er påført landsnavn/verditall.

Idet Posten har eiendomsretten til slike originalarbeider, kan disse ikke omsettes på vårauksjonen. Vi ber Dem vennligst umiddelbart bekrefte skriftlig at slike objekter ikke vil bli omsatt på auksjonen.»

I et udatert brev til Løkke-Sørensen, tidfestet til mars 1998, uttalte Posten det samme som i det siterte brevet til auksjonsfirmaet om eiendomsretten til de der nevnte frimerkeoriginaler.

Ved frimerkeauksjonen våren 1998 i regi av F.C. Moldenhauer AS la Knut Løkke-Sørensen ut for salg prøvetrykk fra ansettelsesperioden i NBS og originaltegninger, skisser, tegningsutkast og 71 prøvetrykk fra freelance-perioden 1985-1994. Norges Bank fikk ved midlertidig forføyning i Bergen namsrett 1. april 1998 stanset salget av prøvetrykk utarbeidet i NBS-perioden. Norges Bank tok deretter ut stevning mot Løkke-Sørensen for å få fastslått eiendomsretten til prøvetrykkene. I 1999 ble det inngått forlik mellom partene, og Løkke-Sørensen returnerte de i alt 383 prøvetrykk han hadde tatt med fra NBS. Senere har NBS gitt disse prøvetrykkene til Postmuseet.

Den del av frimerkeforarbeidene som Løkke-Sørensen hadde utlagt for auksjonssalg, og som Posten hevdet eiendomsrett til, ble partene ved avtale april/mai 1998 enige om skulle holdes tilbake i auksjonsforretningen og ikke selges «før eiendomsretten mellom partene er endelig avgjort». Innledningsvis i denne avtalen heter det:

«Denne avtalen er kommet i stand med bakgrunn i uenighet mellom Knut Løkke-Sørensen og Posten BA om eiendomsretten til forarbeider til frimerker. Begge parter hevder å være eiere av disse arbeidene.

Arbeidene identifiseres ved en henvisning til katalog nr. 55 for frimerkeauksjon hos F.C. Moldenhauer AS. Katalogen er således vedlegg til denne avtalen. Henvisning til numrene i katalogen er synonymt med henvisning til de arbeidene der eiendomsretten er omtvistet.»

De arbeider i katalogen som Posten hevdet eiendomsrett til, var 11 originalarbeider og et spesielt prøvetrykk av Posthorn kronemerker som aldri var blitt utgitt. De 71 prøvetrykk fra freelance-perioden 1985-1994 gjorde Posten ikke forsøk på å stanse salget av. Det er uomtvistet mellom

Side:875

partene at Posten på dette tidspunkt ikke protesterte mot salget av disse.

Den 27. juli 1998 tok Posten ut stevning mot Knut Løkke-Sørensen ved Oslo byrett med påstand om at Posten er eier av originale tegninger og originalgravyrer som han har utarbeidet for Posten, og om at han plikter å utlevere alle eksemplarer han besitter av slike.

Løkke-Sørensen gikk til motsøksmål med påstand om utlevering av akvareller og originaltegninger som berodde i Posten, og at Posten er erstatningsansvarlig for ødelagte originalgravyrer.

Ved høstauksjonen i november 1998 la F.C. Moldenhauer AS ut for salg 160 prøvetrykk på vegne av Løkke-Sørensen. Posten begjærte da midlertidig forføyning og fikk ved Oslo byretts kjennelse av 19. november 1998 medhold i kravet om at Løkke-Sørensen forbys å selge prøvetrykkene ved høstauksjonen, og at han pålegges å utlevere til Posten «alle prøvetrykk av frimerker som han er i besittelse av». De 160 prøvetrykkene har Løkke-Sørensen, sammen med de prøvetrykk han hadde oppbevart hjemme, utlevert Postmuseet, hvor de ligger forseglet i påvente av en avgjørelse av denne saken.

Ved prosesskriv til Oslo byrett av 5. juli 1999 ble påstanden i stevningen utvidet til å omfatte også prøvetrykk. I tilknytning til dette ga Posten uttrykk for at prøvetrykk fra NBS-perioden tilhører Norges Bank. Som tidligere nevnt er disse senere overgitt til Postmuseet.

Oslo byrett avsa 28. september 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Posten Norge BA er eier av alle originale tegninger/akvareller som Knut Løkke-Sørensen har utarbeidet på oppdrag fra Postverket og Posten Norge AB til bruk for frimerker.

2. Knut Løkke-Sørensen tilpliktes å levere til Posten Norge BA ved Postmuseet alle eksemplarer han besitter av originale tegninger/akvareller og originalgravyrer for frimerker, herunder eksemplarer som er lånt fra Postmuseet.

3. Posten Norge BA er eier av alle prøvetrykk av frimerker som Knut Løkke-Sørensen har laget på oppdrag fra Postverket og Posten Norge BA, herunder alle prøvetrykk som er deponert i Postmuseet under sak T98-23466 for namsmannen i Oslo, unntatt prøvetrykk produsert ved Norges Banks Seddeltrykkeri før 1 januar 1985.

Posten Norge BA kan ta i sin besittelse alle prøvetrykk av frimerker som er deponert i Postmuseet under sak T98-23466 for namsmannen i Oslo, unntatt prøvetrykk produsert ved Norges Banks seddeltrykkeri før 1 januar 1985.

4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Motsøksmålet

1. Posten Norge BA frifinnes.

2. Knut Løkke-Sørensen dømmes til innen 2 - to - uker å erstatte Posten Norge BA sakens omkostninger med kr 20.000,- - tjuetusen - .»

Løkke-Sørensen anket til lagmannsretten for så vidt gjaldt domsslutningen i hovedsøksmålet punktene 3 og 4 og motsøksmålet punktene 1 og 2. Det var derved rettskraftig avgjort at Posten eier akvareller/originaltegninger som Løkke-Sørensen har laget på oppdrag fra Posten.

Side:876

Borgarting lagmannsrett avsa 18. oktober 2000 dom med slik domsslutning:

«1. Knut Løkke-Sørensen er eier av - og Posten Norge BA tilpliktes å utlevere til Knut Løkke-Sørensen - alle prøvetrykk (ikke de endelig godkjente prøvetrykk) av frimerker Posten er i besittelse av, inkludert prøvetrykk deponert i Postmuseet under sak T98-23466 for namsmannen i Oslo, der Løkke-Sørensen i tiden 1985 til 1994 har laget gravyren til frimerket.

2. Knut Løkke-Sørensen frifinnes for Posten Norge BAs utleveringskrav.

3. Saken heves for så vidt gjelder motsøksmålet i byrettens domsslutning.

4. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Posten Norge BA til Knut Løkke-Sørensen - 162.841 - etthundreogsekstitotusenåttehundreogførtien - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble partene enige om å heve den del av saken som gjaldt motsøksmålet. For lagmannsretten var tvisten således begrenset til å gjelde prøvetrykk av frimerker tatt ved ståltrykksproduksjon etter at Løkke-Sørensen sluttet i NBS i 1985 og frem til han inngikk standardavtale i 1994. Lagmannsretten fant at i denne del av freelance-perioden, da bare muntlige avtaler forelå mellom partene, var Løkke-Sørensen å anse som eier av de omstridte prøvetrykk.

Posten har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For Høyesterett er fremlagt skriftlige erklæringer fra parter og vitner, som også har forklart seg ved bevisopptak. Ellers er det fremlagt en del nye dokumenter.

Den ankende part - Posten Norge BA - har i korthet gjort gjeldende:

Det er de muntlige oppdragsavtalene partene inngikk i årene 1985-1994 som må tolkes og utfylles. Avtalene gjaldt produksjon av frimerker, hvor offentlige hensyn gjør seg sterkt gjeldende, og Posten har enerett til utgivelse. Dette må få betydning for tolkingen. Et frimerke kan ses på som en nasjonal kulturytring, et virkemiddel for staten til å markere norsk historie, kultur og samfunnsliv. Et særlig hensyn som gjør seg gjeldende i forhold til prøvetrykk, er at Postmuseet har et ansvar for å dokumentere norsk frimerkehistorie. I og med at prøvetrykk er unike - enestående - er de nødvendige etapper i denne historien. Det har aldri vært meningen at prøvetrykk skal utnyttes økonomisk, selv om de kan ha en høy filatelistisk verdi. Også sikkerhetshensyn - faren for forfalskning - og hensynet til Postens renommé kommer inn her.

Oppdragsavtalene fra 1985-1994 må forstås på bakgrunn av de nevnte offentlige hensyn, og det regelverk som Løkke-Sørensen var henvist til å følge i de 22 årene han arbeidet med frimerkeproduksjon i NBS. Behandlingen av gravyrer og prøvetrykk var da omgitt av strenge sikkerhetsregler. I regler om «Kontrollordning ved trykking av frimerker i Norges Banks seddeltrykkeri» av 1. juli 1962 het det blant annet: «Utenom arbeidstid skal originalgravyrer samt eventuelle prøvetrykk oppbevares i hvelv A3 i grafisk avdeling.» Formålet med disse regler var blant annet at prøvetrykk ikke skulle komme uvedkommende i hende. Løkke-Sørensen var vel kjent med disse regler. Det var ingen grunn for ham til å tro at forholdene ble totalt annerledes da han begynte å gravere frimerker som freelancer i 1985. Det har også i denne perioden

Side:877

vært en basisforutsetning for de graveringsoppdrag som Løkke-Sørensen fikk, at prøvetrykkene ikke skulle komme på avveie. Også lojalitetshensyn gjør seg gjeldende her. Det var også en unevnt forutsetning mellom partene at gravører ikke skulle ha et økonomisk incitament til å ta flere prøvetrykk enn nødvendig.

Det eneste skriftlige materialet fra tiden for inngåelsen av oppdragsavtalene, er de fakturaer Løkke-Sørensen utstedte, og som det er enighet om også gjaldt arbeidet med prøvetrykking. Fakturaene er en indikasjon på at Posten betalte for eiendomsretten til alle prøvetrykkene, ikke bare for det endelige, godkjente prøvetrykket.

Den uklare avtalesituasjonen kan ikke belastes Posten. Det hadde meget lenge vært et nært tillits- og samarbeidsforhold mellom Posten og Knut Løkke-Sørensen. Ut fra dette forhold var de felles forutsetningene mellom partene så vidt klare, at det var Løkke-Sørensen som hadde oppfordring til å klarlegge innholdet i oppdragsavtalene, dersom han nå mente at han hadde eiendomsrett til prøvetrykkene.

Standardavtalen fra 1993/1994 var i det alt vesentlige en kodifisering av tidligere praksis. Løkke-Sørensen hadde ingen innvendinger mot denne avtalen.

Til ankemotpartens anførsel om at Postens brev og disposisjoner i 1997/1998 er et sentralt moment ved fortolkningen av tidligere inngåtte oppdragsavtaler, bemerkes at Posten i denne periode først og fremst var opptatt av å sikre seg Løkke-Sørensens originalarbeider. Prøvetrykk var ikke noe tema overhodet før høstauksjonen 1998. Det må også tas i betraktning at brevene er skrevet i en akutt situasjon som var fremprovosert av Løkke-Sørensen. Dessuten dreier det seg om brev skrevet flere år etter inngåelsen og avslutningen av de oppdragsavtaler som skal tolkes og utfylles, og de kan derfor vanskelig kaste lys over disse avtaler.

Brevene kan under ingen omstendighet forstås slik at Posten gir avkall på eiendomsretten til prøvetrykkene.

De felles avtaleforutsetningene må lede til at Posten har eiendomsretten til de prøvetrykk som stammer fra de graveringsoppdrag Løkke-Sørensen hadde som freelancer i årene 1985-1994. Iallfall må disse felles forutsetningene innebære at prøvetrykkene skal oppbevares i Postmuseet. Dette er kommet til uttrykk i den subsidiære påstand.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Posten Norge BA er eier av alle prøvetrykk av frimerker som Knut Løkke-Sørensen har laget på oppdrag fra Postverket og Posten Norge BA, herunder alle prøvetrykk av frimerker som er deponert i Postmuseet under sak T98-23466 for namsmannen i Oslo, unntatt prøvetrykk produsert ved Norges Banks seddeltrykkeri før 1 januar 1985.

2. Subsidiært:

Alle prøvetrykk av frimerker som nevnt i påstandens pkt 1 skal oppbevares i Postmuseet hvis ikke Posten Norge BA bestemmer noe annet.

3. I begge tilfelle:

Posten Norge BA kan ta i sin besittelse alle prøvetrykk av frimerker som er deponert i Postmuseet under sak T98-23466 for namsmannen i Oslo, unntatt prøvetrykk produsert ved Norges Banks seddeltrykkeri før 1 januar 1985. Knut Løkke-Sørensen tilpliktes å utlevere alle prøvetrykk av frimerker,

Side:878

unntatt prøvetrykk produsert ved Norges Banks seddeltrykkeri før 1 januar 1985, som han er i besittelse av.

4. Knut Løkke-Sørensen dømmes til å betale Posten Norge BAs saksomkostninger for Oslo byrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett innen 2 - to - uker, med tillegg av renter etter lov av 17 desember 1976 nr 100 om renter ved forsinket betaling §3 første ledd, første punktum etter forfall.»

Ankemotparten - Knut Løkke-Sørensen - har i sammenfatning anført:

Posten har ikke over tid hatt et konsekvent standpunkt i spørsmålet om eiendomsrett til prøvetrykkene. Det er først i 1990-årene - med utformingen av standardavtalen - det klart gis uttrykk for at Posten bør ha eiendomsretten. Når det gjelder prøvetrykkene fra Løkke-Sørensens freelance-periode før standardavtalen, er det først i forbindelse med høstauksjonen hos F.C. Moldenhauer AS i 1998 at Posten hevder å ha eiendomsrett til disse. Allerede i 1997 - i forbindelse med kjøpstilbudet - fikk Posten varsel om at Løkke-Sørensen satt på en rekke prøvetrykk, uten at man reagerte. Og i forbindelse med vårauksjonen 1998 aksepterte Posten at Løkke-Sørensen solgte 71 prøvetrykk fra freelance-perioden. Dette skjedde til tross for at Posten senere - i tilknytning til denne saken - har understreket de sterke offentlige hensyn som taler for at Løkke-Sørensen ikke skal ha disposisjonsrett over disse «unike» eksemplarer. Og i brevene fra 1997/1998 kommer det tydelig frem at Posten hevder å ha eiendomsrett bare til originalarbeider, ikke til prøvetrykk. Stevningen fra juli 1998 gjaldt heller ikke prøvetrykkene.

Denne utvikling i Postens standpunkt til eiendomsretten til prøvetrykkene viser at det ikke i 1985 kan ha vært noen klar forutsetning om at Løkke-Sørensen ikke hadde eiendomsrett til disse. Posten må som oppdragsgiver bære risikoen for den uklare avtalesituasjon som oppsto fra 1985. De strenge kontrollregler som gjaldt for frimerketrykkingen i Norges Bank, var begrunnet nettopp i at det var i seddeltrykkeriet trykkingen skjedde. Reglene gjaldt behandlingen av prøvetrykkene og omhandlet ikke eiendomsretten til disse.

Dersom en tolking og utfylling av de muntlige oppdragsavtalene fra freelance-perioden ikke leder til at Løkke-Sørensen har eiendomsrett til prøvetrykkene, må iallfall de klare uttalelser fra Posten i korrespondansen fra 1997/1998 forstås slik at Posten da har gitt opp sin eiendomsrett.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostningsbeløpet kr 162.841,- tillegges 12% rente p.a. fra 8. nov. 2000 og til betaling skjer.

2. Posten Norge BA dømmes til å betale Knut Løkke-Sørensen saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg finner grunn til innledningsvis å nevne at tvisten for Høyesterett knytter seg til perioden 1985-1994 og omfatter prøvetrykk ved stålproduksjon av frimerker tatt før det endelige, godkjente prøvetrykk. Originalarbeider som akvareller, godkjente tegninger og originalgravyrer (flatmolett) samt godkjente prøvetrykk tilhører Posten, mens skisser og andre utkast til originalakvarell eller originaltegning tilhører Knut

Side:879

Løkke-Sørensen. Ikke-godkjente prøvetrykk fra Løkke-Sørensens arbeid mens han var ansatt i NBS, er overført fra NBS til Posten. Slike prøvetrykk tatt etter 1993 eies av Posten i henhold til de skriftlige avtaler Løkke-Sørensen da har inngått.

Jeg nevner også at når Knut Løkke-Sørensen i forbindelse med ståltrykksproduksjon av frimerker opptrer både som kunstner og gravør, som han stort sett gjorde ved de prøvetrykk denne sak gjelder, er graveringen å anse som utslag av den enerett han har etter åndsverklovens §2 første ledd «til å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten». Og i annet ledd heter det: «Som fremstilling av eksemplar regnes også overføring til innretning som kan gjengi verket.» Utarbeidelsen av originalgravyren eller den såkalte flatmolett omfattes direkte av annet ledd. Første og annet ledd i åndsverklovens §2 ble ikke endret ved lovrevisjon av 2. juni 1995.

Ved oppdragsavtalene i 1985-1994 overdro Løkke-Sørensen til Posten vesentlige sider av opphavsretten, i første rekke retten til å gjøre åndsverket tilgjengelig for allmennheten. Den någjeldende §39 annet ledd annet punktum i åndsverkloven fastslår at overdragelse av opphavsrett ikke innbefatter «eiendomsrett til det manuskript eller annet eksemplar som utleveres i tilknytning til overdragelsen». I sin generelle form kom denne bestemmelse inn i åndsverkloven ved revisjonen av 2. juni 1995, og den erstattet den tidligere bestemmelse i §31 annet ledd som direkte bare gjaldt forlagsavtaler, jf. Ot.prp.nr.15 (1994-1995) side 155-156. Bestemmelsen kan imidlertid ses som utslag av et mer generelt opphavsrettslig synspunkt, om at «overlevering av originalmanuskripter, utkast, skisser osv. i forbindelse med en rettighetsoverdragelse ikke innebærer overdragelse av eiendomsrett, med mindre annet er avtalt eller følger av omstendighetene forøvrig», jf. Ole-Andreas Rognstad «Spredning av verkseksemplar», Oslo 1999, side 239.

Spørsmålet i denne sak blir først og fremst hva de muntlige oppdragsavtalenes forhistorie, omstendighetene ved inngåelsen av avtalene og de etterfølgende forhold, utsier om partenes forståelse av eiendomsretten til prøvetrykkene ved avtaleinngåelsene. Jeg bemerker først at jeg ikke kan være enig med den ankende part i at det påhvilte Løkke-Sørensen å skaffe klarhet i eiendomsrettspørsmålet den gang, hvis han virkelig mente at han hadde eiendomsrett til prøvetrykkene. Det følger av spesialitetsprinsippet, jf. §25 annet punktum i åndsverkloven før revisjonen i 1995, jf. den gjeldende lovs §39a, at når opphavsmannen har overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler. Bestemmelsen har vært forstått slik at erverver får de rettigheter som følger direkte av avtalen, mens opphavsmannen beholder de øvrige rettigheter og beføyelser, jf. eksempelvis Olav Torvund: Opphavsrett i oppdragsforhold, Nordiskt Immaterielt Rättsskydd 1999 side 128. Dette betyr at uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Det er derfor oppdragsgiver som har særlig interesse i klare avtaler. I vår sak må risikoen og ansvaret for uklarheter i avtaleforholdet i første rekke hvile på Posten.

Ankende part har anført at Løkke-Sørensens 22-årige erfaring med ståltrykksproduksjon av frimerker i NBS, under et regime av strenge

Side:880

sikkerhetsregler, må ha gjort det klart for ham at prøvetrykkene ikke var hans eiendom. Jeg kan være enig i at Løkke-Sørensen gjennom disse årene iallfall må ha fått en forståelse av at prøvetrykkene ikke fritt kunne disponeres av ham. Daværende bestyrer for Postmuseet, byråsjef Tommelstad, uttalte til Norsk Filatelistisk Tidsskrift nr. 2/1961 at «Poststyret betrakter alle prøvetrykk som sin eiendom». Uttalelsen falt før ståltrykksproduksjonen kom i gang og gjaldt således ikke direkte de prøvetrykk denne saken gjelder, men må antas å være dekkende for en oppfatning i Posten om eiendomsretten også til disse prøvetrykkene. Spørsmålet om eiendomsretten kom imidlertid ikke på spissen mens Løkke-Sørensen var ansatt i NBS, og sikkerhetsreglene gjaldt behandlingen av prøvetrykk og andre frimerkeforarbeider, ikke eiendomsretten.

Det blir for meg et noe annet spørsmål hvordan Løkke-Sørensen oppfattet situasjonen etter 1985 da de muntlige oppdragsavtalene ble inngått. Selv om det hadde vært et nært tillitsforhold og langvarig samarbeidsforhold mellom Posten og Løkke-Sørensen mens han var ansatt i NBS, var det i 1985 klart for begge parter at det sikkerhetsregimet som gjaldt i forhold til blant annet prøvetrykk i NBS, ikke gjaldt for Løkke-Sørensens virksomhet som freelancer. Postdirektoratet var gjort uttrykkelig oppmerksom på dette i brev fra NBS av 22. januar 1985, der det blant annet skrives:

«Som det antagelig er kjent for Dem, har vår grafiker Knut Løkke-Sørensen sluttet i seddeltrykkeriet født xx.xx.1984. I frimerkeprogrammet er Løkke-Sørensen av Postdirektoratet tildelt graveringsoppdrag for flere av særmerkene for 1985. Dette medfører at den gjeldende kontrollordning ved trykking av frimerker i Norges Banks Seddeltrykkeri ikke kan følges når det gjelder fremstilling av originaler. Ordningen fastslår som kjent at etter overtagelse av originaltegninger skal alt originalmateriell oppbevares i hvelv, og arbeidet skal utføres i seddeltrykkeriet og forøvrig være underlagt bestemmelsene i kontrollordningen.

I den foreliggende situasjon har følgelig seddeltrykkeriet ikke kontroll med originalarbeidet og må dermed være uten ansvar for arbeidets fremdrift og sikkerheten inntil originalgravyren er overlevert.»

Til tross for den advarsel som lå i dette brevet, gjorde Posten intet for å sikre seg retten til prøvetrykkene da Løkke-Sørensen begynte for seg selv i 1985. Heller ikke ble noe gjort for at hans virksomhet skulle undergis visse sikkerhetsklausuler.

Den videre opptreden fra Postens side bidro sannsynligvis til den uklarhet ved oppdragsavtalene som etter hvert oppsto. Jeg gjengir følgende fra Løkke-Sørensens skriftlige erklæring til Høyesterett, som ikke er bestridt av ankende part:

«I denne perioden 85-94 ble aldri prøvetrykk etterlyst fra Postens side. Prøvetrykkene jeg tok ble ordnet i konvolutter etterhvert som de ble tatt og jeg tegnet en arkivforsikring. Nevnes skal at disse trykkene stilte jeg ut i et utall av arrangementer innenlands i Postens regi, også utenlands, Paris 82, Helsinki og Køln 91, og de ble rutinemessig returnert meg. Postens folk besøkte meg fra tid

Side:881

til annen, visittene gjaldt oftest intervjuer eller representasjon, spørsmål om prøvetrykk ble aldri reist.»

Det jeg så langt har referert fra omstendighetene omkring avtaleinngåelsen i freelance-perioden, gir iallfall et visst grunnlag for Løkke-Sørensen til å anta at han hadde eiendomsrett til prøvetrykkene fra denne perioden. Hva Posten mente, synes mer uklart. Jeg tilføyer at det etter min mening ikke kan trekkes noen slutninger om eiendomsretten til prøvetrykkene fra de fakturaer som ble betalt i tilknytning til de enkelte oppdragsavtalene.

Den etterfølgende opptreden fra Postens side bærer iallfall bud om at partene ikke kan ha hatt som klar felles forutsetning ved avtaleinngåelsene i 1985-1994 at Posten var eier av prøvetrykkene. Allerede tidlig på høsten 1997 må Posten ha visst at Løkke-Sørensen satt på et større antall prøvetrykk som han aktet å selge. Dette går frem av den konsulentuttalelse som filatelist Paul H. Jensen avga til Posten 15. september 1997 i forbindelse med at Løkke-Sørensen hadde tilbudt Postmuseet å kjøpe en stor samling frimerkeforarbeider, blant annet «gravyreprøver i forskjellige stadier».

Dette tilbudet er en indikasjon på at Løkke-Sørensen betraktet prøvetrykkene som sin eiendom, eller iallfall at han ønsket å utprøve Postens reaksjon. Og reaksjonen kom i form av Postens manglende interesse for prøvetrykkene. Det fremgår av korrespondansen fra høsten 1997 og mars 1998, som jeg tidligere har sitert fra, at Posten utelukkende hevdet eiendomsrett til originalarbeidene. Endog etter at Posten var blitt kjent med at Løkke-Sørensen ikke begrenset sitt salgstilbud til Postmuseet, men at han også la prøvetrykk fra freelance-perioden ut på auksjonssalg våren 1998, gjorde Posten intet for å sikre seg disse. Tvert imot aksepterte Posten at de 71 prøvetrykk ble solgt ved F.C. Moldenhauer AS vårauksjon. Og denne aksept ble gitt til tross for at Norges Bank på sin side aksjonerte rettslig for å sikre seg de prøvetrykk som Løkke-Sørensen hadde tatt mens han var ansatt i NBS, og som ble lagt ut for salg på den samme auksjonen. Det var som tidligere nevnt først da 160 nye prøvetrykk ble lagt ut for salg på høstauksjonen 1998, at Posten reagerte. Og da var stevning allerede tatt ut mot Løkke-Sørensen sommeren 1998, med påstand som utelukkende gikk ut på Postens eiendomsrett til originalarbeider.

Den passive opptreden som Posten i 1997-1998 viste i forhold til prøvetrykkene, kan etter min mening ikke forklares - som den ankende part hevder - med at situasjonen var akutt, og at man måtte sikre seg det viktigste, nemlig originalarbeidene. Unnfallenheten strakte seg over lengre tid. Og Posten har i denne sak med styrke hevdet at den standardavtale som ble lagt til grunn for oppdragsavtaler fra og med 1994, og som sikrer Posten eiendomsrett til alle prøvetrykk, bare var en «kodifisering» av tidligere oppfatning og praksis. Hvis det var slik, blir det vanskelig å forstå hvorfor Posten i 1997-1998 ikke viste til denne faste oppfatning og praksis.

På bakgrunn av denne beskrivelse av Postens rolle blir det for meg klart at Posten iallfall ikke har hatt noen sikker oppfatning av eiendomsretten til prøvetrykkene i Løkke-Sørensens freelance-periode. Etter min mening har Løkke-Sørensen hatt et grunnlag for å tro at han var eier av

Side:882

prøvetrykkene. Og det uklare, muntlige avtalegrunnlag som forelå mellom partene i årene 1985-1994, må Posten bære risikoen for. Som tidligere nevnt må avtalen tolkes i favør av Løkke-Sørensen. Min konklusjon blir følgelig at Løkke-Sørensen får medhold i at de muntlige oppdragsavtalene må forstås slik at han har eiendomsrett til prøvetrykkene fra freelance-perioden.

Jeg kan ikke se at det ut fra de opplysninger som er frembrakt i saken, og som jeg har gjort rede for, er noe rettslig grunnlag for ankende parts subsidiære påstand om at prøvetrykkene, uavhengig av eiendomsretten, skal oppbevares i Postmuseet.

Anken har vært forgjeves, og den ankende part må etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd pålegges å erstatte motparten dennes omkostninger for Høyesterett, som i henhold til omkostningsoppgave utgjør 130.000 kroner. Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for endring i lagmannsrettens omkostningsfastsettelse. Ankemotparten har krevet 12 prosent årlig forsinkelsesrente av de tilkjente saksomkostninger for lagmannsretten, beregnet fra 8. november 2000. Kravet blir å ta til følge. Det er ikke krevet rente av saksomkostningene for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, likevel slik at det tilkjennes 12 - tolv - prosent årlig rente av de idømte saksomkostningene fra 8. november 2000 og til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Posten Norge BA til Knut Løkke-Sørensen 130.000 - etthundreogtrettitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, likevel slik at det tilkjennes 12 - tolv - prosent årlig rente av de idømte saksomkostningene fra 8. november 2000 og til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Posten Norge BA til Knut Løkke-Sørensen 130.000 - etthundreogtrettitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.