HR-2000-15-B - Rt-2000-418

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-03-17
Publisert:	HR-2000-00015-B - Rt-2000-418 (104-2000)
Stikkord:	(Thelle-dommen), Erstatningsrett, Årsakssammenheng, Nakkeslengskade
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om det forelå årsakssammenheng mellom en påkjørsel og varige helseplager. A ble påkjørt bakfra, som førte til bagatellmessige skader på bilen hennes til en reparasjonskostnad av 325 kroner. A hevdet påkjørselen påførte henne varige helseplager i form av smerter i nakken og mente forsikringsselskapet var erstatningsansvarlig. Både byrett og lagmannsrett kom til at det var en erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom trafikkuhellet og As mer varige plager. Begge domstoler tilkjente henne erstatning for lidt inntektstap og påførte utgifter. Byretten ga henne erstatning for tap i fremtidig erverv i 2 år, mens lagmannsretten ikke fant grunn til en slik tidsbegrensning. Høyesterett kom til et annet resultat enn de tidligere instanser og frifant forsikringsselskapet. Spørsmålet om det forelå årsakssammenheng mellom påkjørselen og As varige plager voldte en del tvil, også fordi det på dette punkt var uenighet mellom de rettsoppnevnte sakkyndige om den faktiske årsakssammenheng. Ut fra en bevisbyrdebetraktning kom Høyesterett til at selskapet ikke hadde ført tilstrekkelig bevis for at de varige nakkeplager ville ha inntrådt uavhengig av uhellet. Rettslig sett forelå derved en årsakssammenheng. Men As uvanlige sykdomsforløp etter påkjørselen, med rask tilheling av den meget begrensede bløtdelsskade som uhellet medførte, og en plutselig og betydelig forverring med til dels nye symptomer 2 måneder senere og deretter en kronifisering av plagene, var atypisk. På dette punkt var det langt på vei enighet mellom de sakkyndige. Høyesteretts konklusjon ble, på bakgrunn av det uvanlige sykdomsforløp, at de senere varige plager ble ansett som så fjerne i forhold til det opprinnelige og meget beskjedne sammenstøtet, og så avledede i forhold til den begrensede bløtdelsskade som derved inntraff, at det ikke var rimelig å pålegge forsikringsselskapet ansvar.
Saksgang:	Oslo byrett nr. 1994-08625 A/45 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-529 A/01, LB-1997-530 A/01 - Høyesterett HR-2000-00015B (sak nr. 276/1998)
Parter:	Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Svein Jøsang) mot [A-kvinne] (advokat Per Erik Bergsjø - til prøve)
Forfatter:	Rieber-Mohn, Coward, Oftedal Broch, Utgård, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Rettshjelpsloven (1980) §8

Dommer Rieber-Mohn: Den 11. oktober 1993 ble bilen til A, født *.*.1969, påkjørt bakfra etter at den var stanset opp for en bil som kom fra høyre. A har krevet erstatning av den påkjørende bils forsikringsselskap - Storebrand Skadeforsikring AS - for skade som følge av nakkesleng. Saken gjelder spørsmålet om det er årsakssammenheng mellom påkjørselen og As varige helseplager, og i tilfelle om det er en så vidt nær årsakssammenheng at erstatningsplikt utløses for forsikringsselskapet. Påkjørselen skjedde på glatt føre i Hammerfest, og den påkjørende bils hastighet var meget lav.

Ved sammenstøtet oppsto små skader på bilene. På As nyinnkjøpte bil - en SAAB 99 1982-modell - løsnet en pyntelist på støtfangeren, og kontakten på tilhengerfestet måtte skiftes. Reparasjonen beløp seg til 325 kroner. Den påkjørende bil - en VW Golf - fikk en bulk i støtfangeren og en knekk på «skjørtet» under grillen, som etter det opplyste kunne rettes ut med håndkraft. I skademeldingsskjemaet, som først ble utfylt av A 22. oktober 1993, er angitt «ingen synlig skade» på hennes bil.

A hadde nettopp startet egen virksomhet som fysioterapeut da uhellet inntraff. Hun fikk etter påkjørselen smerter i nakke og hode. Bortsett fra i tre perioder har hun i varierende grad vært sykmeldt eller arbeidet redusert tid like til i dag. Jeg vil senere gjøre nærmere rede for utviklingen av hennes helsetilstand etter uhellet.

Storebrand utbetalte i mars 1994 a konto og forskuddsvis til A 30.000 kroner til dekning av hennes tap i forbindelse med påkjørselen. Det oppsto etter hvert tvist mellom selskapet og A om årsakssammenhengen mellom påkjørselen og de tapsposter som skyldes hennes kroniske plager. Ved stevning av 22. desember 1994 til Oslo byrett gikk A til søksmål mot Storebrand med krav om erstatning for det økonomiske tap hun mente å ha lidt og kom til å lide som følge av påkjørselen.

Den 1. november 1996 avsa byretten dom med slik domsslutning:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A:

- erstatning for påførte utgifter med kr 25.312,- femogtyvetusentrehundreogtolv0/00 - med tillegg av 12% rente av dette beløp fra regnet 2 uker etter forkynnelse av dommen,

- lidt inntektstap for året 1993 med kr 25.000,- femogtyvetusen0/00, med tillegg av 12% rente av dette beløp regnet fra 22/1-1995,

- lidt inntektstap for året 1994 med kr 140.000,- etthundreogførtitusen0/00, med tillegg av 12% rente av dette beløp regnet fra 22/1-1995,

- lidt inntektstap for året 1995 med kr 123.000,- etthundreogtreogtyvetusen0/00, med tillegg av 12% rente av dette beløp regnet fra 1/7-1995,

- lidt inntektstap for året 1996 med kr 82.000,- åttitotusen0/00, med tillegg av 12% rente av dette beløp regnet fra 1/7-1996.

- erstatning for redusert ervervsmuligheter i 2 år med tilsammen kr 50.000,- femtitusen0/00, med tillegg av 12% rente regnet fra 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen,

- erstatning for fremtidig behandling m.v. med kr 10.000,- titusenkroner0/00, med tillegg av 12% rente regnet fra 2 - to - uker regnet fra 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen.

2. Storebrand Skadeforsikring AS erstatter A hennes saksomkostninger med kr 123.417,- etthundreogtreogtyvetusenfirehundreogsytten0/00.

3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler de sakkyndiges honorar med kr 9.210,- nitusentohundreogti0/00 til dr Per Hesla og kr 14.600,- fjortentusensekshundre0/00 til dr Thor K. Veger.

4. Oppfyllelsesfristen for pkt 1, 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Byretten kom til at As nakke- og hodeplager var forårsaket av påkjørselen, og at plagene var en adekvat følge av denne. A fikk medhold i sitt krav om erstatning for påførte utgifter og lidt inntektstap. A hadde for byretten dessuten krevet erstatning etter rettens skjønn for reduserte fremtidige ervervsmuligheter i 3 år med 75.000 kroner, og erstatning for fremtidig yrkesvalghemming etter rettens skjønn begrenset oppad til 200.000 kroner. Byretten ga erstatning for fremtidig tap i erverv i 2 år med i alt 50.000 kroner, idet ytterligere tap - derunder yrkesvalghemming - ble ansett upåregnelig «hensett til skadenes omfang og antatt varighet». Kravet på 100.000 kroner i erstatning for fremtidige utgifter reduserte byretten til 10.000 kroner. For byretten var det oppnevnt to sakkyndige, avdelingsoverlege Thor K. Veger og dr. Per Egil Hesla.

Storebrand anket dommen til Borgarting lagmannsrett, mens A på sin side motanket for så vidt gjaldt erstatning for tap i fremtidig erverv og fremtidige merutgifter. Lagmannsretten avsa 27. april 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for

a) lidt inntektstap for 1993 med kr 25.000 - tjuefemtusen - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 22 januar 1995 til betaling skjer,

b) lidt inntektstap for 1994 med kr 140.008 - etthundreogførtitusenogåtte - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 22 januar 1995 til betaling skjer,

c) lidt inntektstap for 1995 med kr 122.704 - etthundreogtjuetotusensjuhundreogfire - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 juli 1995 til betaling skjer,

d) lidt inntektstap for 1996 med kr 82.428 - åttitotusenfirehundreogtjueåtte - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 juli 1996 til betaling skjer,

e) lidt inntektstap for 1997 med kr 43.500 - førtitretusenfemhundre - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig fra 1 juli 1997 til betaling skjer,

f) påførte utgifter med kr 55.312 - femtifemtusentrehundreogtolv - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 22 januar 1995 til betaling skjer,

g) tap i framtidig inntekt med kr 250.000 - tohundreogfemtitusen - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer,

h) dekning av framtidige utgifter med kr 10.000 - titusen - med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2. Byrettens dom punkt 2 stadfestes.

3. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A kr 177.428 - etthundreogsyttisjutusenfirehundreogtjueåtte - i saksomkostninger for lagmannsretten.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.»

Som byretten kom lagmannsretten til at det foreligger en erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom påkjørselen og As mer varige plager. Lagmannsretten la betydelig vekt på den rettsoppnevnte sakkyndige dr. Jan Erik Ødegårds erklæring, som konkluderte med «en lett grad av sannsynlighetsovervekt for at aktuell trafikkulykke utløste en smertetilstand i fra nakkeregionen som senere har blitt vedvarende». Lagmannsretten fant det ikke upåregnelig at «visse plager» ville oppstå som følge av påkjørselen. Retten mente at noe større tvil knytter seg til spørsmålet om det var upåregnelig at plagene ikke forsvant relativt kort tid etter uhellet, men kom til at skadeutviklingen ikke var upåregnelig. A ble etter dette tilkjent erstatning for lidt inntektstap til og med 1997 og for påførte utgifter. Hun hadde krevet erstatning for tap i fremtidig erverv med 500.000 kroner og for fremtidige merutgifter med 100.000 kroner. Disse tapsposter reduserte lagmannsretten til henholdsvis 250.000 kroner og 10.000 kroner.

Storebrand anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. A motanket for så vidt gjaldt lagmannsrettens utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv og for fremtidige merutgifter. Motanken gjaldt også lagmannsrettens omkostningsfastsettelse, idet salæret til As prosessfullmektig var satt ned både av byretten og av lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet fremmet anken over saksbehandlingen, mens anken for øvrig og den aksessoriske motanken ble henvist til Høyesterett. For Høyesterett er oppnevnt som medisinsk sakkyndige professor dr.med. Helge J. Nordal, som er spesialist i nevrologi, og lege Jan Erik Ødegård, som er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, og som var oppnevnt sakkyndig også for lagmannsretten.

Begge de sakkyndige har under saksforberedelsen for Høyesterett avgitt skriftlige erklæringer og tilleggserklæringer, og de har utdypet disse muntlig under ankeforhandlingen. Det er ellers for Høyesterett fremlagt en rekke skriftlige medisinske erklæringer, dels fra behandlende leger, dels fra andre fagkyndige, erklæringer fra fysioterapeuter som har behandlet A, og erklæringer fra teknisk sakkyndige eksperter om de fysiske krefter som har gjort seg gjeldende ved trafikkuhellet. Det foreligger også en ny skriftlig partsforklaring fra A og ellers en del ny dokumentasjon.

Den ankende part - Storebrand Skadeforsikring AS - har i sammenfatning anført:

Det bestrides ikke at As varige plager er reelle, men de kan ikke tilbakeføres til det bagatellmessige sammenstøtet i denne sak. Av de fire teknisk sakkyndige i saken har tre konkludert med hastighetsendringer i den påkjørte bil fra 3,5 til 8,5 km pr. time, mens den fjerde har anført at det «teoretisk» er mulig med hastighetsendring over 12 km pr. time. Uansett var det tale om meget små krefter, noe også de minimale skadene på bilen viser.

Ved så lave hastighetsendringer er det sjelden tale om fysiske skader etter påkjørsel. Og om slike inntrer, er de bagatellmessige og rent forbigående. Det bestrides ikke at A har hatt en lettere bløtdelsskade, men den må ha vært fullstendig helbredet i løpet av noen uker høsten 1993. Dette er også i samsvar med den internasjonale konsensusrapporten - Quebec Task Force - som ved grad I og II (lettere nakkeslengskader) forventer tilheling i løpet av 4-6 uker.

En rekke undersøkelser viser for øvrig at det er aldeles usannsynlig med varige, kroniske plager ved så bagatellmessige påkjørsler og skader som det er tale om i denne saken. Ferrari/Russell (The Journal of Rheumatology 1997) og Andrew Malleson har fremført en rekke argumenter for at kronisk whiplashsyndrom ikke skyldes fysiske skader. Det vises blant annet til at mer enn 2.000 forsøk med frivillige personer i bakfrapåkjørsler med hastighetsendringer opp mot 20 km pr. time aldri har gitt noen forsøksperson varig skade. De peker videre på at utbredelsen av slik skade synes å ha sammenheng med samfunnsmessige forhold, som f.eks hvordan erstatningssystemet er utviklet, og holdninger hos behandlingspersonalet og hos advokater. Dette forhold illustreres også ved de såkalte Litauenundersøkelsene. Ved disse fremkom at nakke- og hodepineplager i land der nakkeslengskade er et ukjent begrep, ikke er større hos bakfrapåkjørte enn i normalbefolkningen. Og ingen varige nakkeplager er konstatert i et utvalg av 210 personer som er påkjørt bakfra med ulike hastigheter.

Om man legger til grunn at A hadde en meget liten fysisk skade etter uhellet, så var det en normal utvikling de første ukene. Selv om hun hadde vondt, var det symptomfrie perioder, og hun ble friskmeldt 30. oktober 1993. Så skjedde det en forverring, til dels dramatisk, i desember. Hun fikk noe som ligner en kollaps og ble nærmest pleietrengende.

Denne utvikling høsten 1993 reiser for det første spørsmål om det foreligger «brosymptomer» over til akuttfasen og de plagene som da inntrådte. Dette er ett av vilkårene for å konstatere årsakssammenheng. I vår sak har professor Nordal funnet det tvilsomt om kravet til brosymptomer er oppfylt. For det annet viser As sykdomsutvikling/skadeforløp en høyst uvanlig og uforståelig utvikling - i strid med et normalt traumatologisk forløp. Derved mangler også et vesentlig vilkår for å konstatere årsakssammenheng.

Professor Nordal har rett når han kommer til at det ikke er faktisk årsakssammenheng mellom påkjørselen og As varige plager. Hvis uhellet ikke hadde inntruffet, ville sannsynligvis plagene ha kommet likevel. De må ha andre, ikke minst psykososiale årsaker. Det kan ikke utelukkes at A hadde en viss disposisjon for stressreaksjoner. En legejornal fra 1987 - i en periode hvor hun som ung idrettsjente på høyt nivå trente mye samtidig med skolearbeidet - kan tyde på det. Dessuten var hun i en utsatt situasjon etter flyttingen til Hammerfest. Fra en trygg studenttilværelse starter hun for første gang opp egen praksis. Hun hadde nettopp anskaffet den bil hun ble påkjørt i, og var i gang med en rekke fritidsaktiviteter i tillegg til arbeidet som fysioterapeut. Men også andre faktorer kan forklare den dramatiske forverring i desember. Det kan ha vært angst og negative forventninger i hennes omgivelser, eller endog en virusinfeksjon, som antydet av professor Nordal.

Dersom det må legges til grunn en faktisk årsakssammenheng, er det uansett tale om en helt upåregnelig utvikling, som ikke kan være erstatningsbetingende.

Rettspolitisk anføres at det er meget uheldig om bagatellmessige sammenstøt, her med 325 kroner i reparasjonsutgifter på påkjørt bil, skal resultere i nakkeslengsøksmål for varige plager. Det fører galt av sted. Gis erstatning i slike tilfeller, vil domstolene medvirke til uheldige holdninger og sykeliggjøre mange mennesker. Det vil trekke store og unødige veksler på samfunnets medisinske ressurser. Det bør være en «egenrisiko» når en bilist ikke tåler ubetydelige sammenstøt i trafikken.

Rent subsidiært er man ikke uenig i ankemotpartens beregning av inntektstapet og påførte utgifter. Men i skjønnet over fremtidig inntektstap bør dette begrenses f.eks til reduserte muligheter for overtidsarbeid. Og fremtidige utgifter bør settes til 10.000 kroner som i byrett og lagmannsrett.

Ankende part har lagt ned slik påstand:

«Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger med renter for alle instanser.»

Ankemotparten - A - har i sammenfatning anført:

Som bakgrunnsmateriale fremheves at en rekke internasjonale undersøkelser viser at nakkeslengskader inntrer hyppigst i lavenergikollisjoner. Lav hastighetsendring i den påkjørte bil gir derfor ikke nødvendigvis grunnlag for å si at en trafikkulykke er en lite sannsynlig årsak til nakkeslengskade. Det pekes videre på at kroniske plager etter nakkesleng er et internasjonalt problem, og det rapporteres om slike plager fra en rekke land. Bare i Norge antas det at mellom 400 og 600 personer årlig får varige plager, jf. overlege Magnus Robberstad i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening nr. 3 1998 side 434. Det er også internasjonal konsensus om at pasienter ved nakkesleng ikke bare får nakkeplager og hodepine, men også svimmelhet, søvnproblemer og hukommelses- og konsentrasjonssvikt.

Lagmannsretten har anlagt en korrekt helhetsvurdering for å fastslå årsakssammenhengen i vår sak. Forhåndssannsynligheten for å bli varig skadet i et tilfelle som det foreliggende er liten, men det er uten betydning. Skaden er inntruffet, og spørsmålet blir hvilke mulige årsaker som er mest sannsynlige. Et annet juridisk utgangspunkt er at når Storebrand legger til grunn at hun ville ha fått varige plager uavhengig av ulykken, så har Storebrand bevisbyrden for at det er slik. Det må her kreves en markert sannsynlighetsovervekt.

Det er også viktig å være oppmerksom på at medisinsk sakkyndige vanligvis ikke er klar over at det juridisk er nok til å konstatere årsakssammenheng at ulykken er en nødvendig forutsetning for skaden. De krever noe mer og foretar i den forbindelse rene bevisvurderinger. De kan derved komme til å bygge på feil faktum, som i denne sak.

Det er et grunnvilkår for faktisk årsakssammenheng at ulykken har skadeevne. Internasjonale undersøkelser viser at man må være forsiktig med å angi en veiledende nedre grense for skadeevne. Forsøkspersoner har fått plager ved hastighetsendringer ned mot 3 km pr. time. Dersom vi ut fra de teknisk sakkyndiges beregninger i vår sak likevel skulle forutsette en nedre grense på 6-8 km pr. time, er kravet til skadeevne oppfylt. Hastighetsendringen på hennes bil har minst vært så høy. Uansett må det tas hensyn til at beregninger av hastighetsendringer er beheftet med usikkerhet, og at det er hodets aksellerasjon som er avgjørende, og den kan være høy ved beskjedne sammenstøt.

Videre må tas hensyn til at skadeevnen kan øke ved ulike risikofaktorer. De sakkyndige i vår sak legger det til grunn, og en rekke undersøkelser viser til konkrete risikofaktorer som hode- og sittestilling, og tilhengerfeste. Også det forhold at hun er kvinne og har en lang hals, bidrar til å øke denne risikoen.

De sakkyndige som har uttalt seg i saken, er langt på vei enige om at ulykken hadde skadeevne.

Det er videre et vilkår for faktisk årsakssammenheng at det forelå akuttsymptomer. Det er ikke tvilsomt at dette vilkår er oppfylt. Primærlegejournalen fra første legebesøk 2 dager etter ulykken viser dette. Likeledes kollegers forklaring om hennes plager på møtet umiddelbart etter påkjørselen. Praktisk talt alle de sakkyndige konkluderer med at hun fikk akuttsymptomer.

Også kravet til brosymptomer, dvs. sammenhengende plager, er oppfylt. Da hun gikk ut i fullt arbeid fra 30. oktober 1993 til 13. desember, hadde hun smerter hele tiden. Dette til tross for at hun hadde noe færre pasienter og la om arbeidet sitt noe. Det fremgår av journalnotat 20. desember at hun den 8. desember hadde uttalt til legen at hun var blitt verre siste måned. Dette bekreftes av kollegers vitneforklaringer. Også de rettsoppnevnte sakkyndige konstaterer brosymptomer, selv om professor Nordal er i tvil. Men begge de sakkyndige har oversett journalnotatet av 20. desember og bygger her på et uriktig faktum.

Det er heller ikke tale om et ukarakteristisk skadeforløp. Særlig professor Nordal legger vekt på det atypiske forløp, som i første rekke kom til uttrykk ved den «dramatiske forverring» i desember. Dette bygger på en uriktig bevisbedømmelse. Det overses at hun har hatt smerter hele tiden, forverret under arbeid i friskmeldingsperioden og med sekundære typiske nakkeslengsymptomer som hukommelses- og konsentrasjonssvikt, og søvnproblemer i desember. Dette må anses som en karakteristisk og forståelig utvikling i dette tilfellet. Dr. Ødegård har konkludert med årsakssammenheng til tross for at han har vurdert bevisene langt på vei på samme måte som professor Nordal. Dr. Ødegård har dessuten en betydelig klinisk erfaring og tilhører ingen av ytterfløyene i det medisinske miljø når det gjelder synet på nakkeslengskader. For øvrig kan det ikke stilles opp noe krav om at en skade må følge et normalt traumatologisk forløp. Det avgjørende er hvilke konsekvenser trafikkulykken har fått for A.

Det finnes ikke andre sannsynlige årsaker til de varige plagene. Før ulykken var hun et friskt overskuddsmenneske som hadde levert fremragende idrettsprestasjoner i ungdommen.

De plager hun fikk fra sent i desember 1993, hukommelses-, konsentrasjons- og søvnproblemer i tillegg til nakke- og hodesmerter, og som hun har hatt i perioder helt til i dag, er typiske for nakkeslengpasienter. Det er også flertallet av de sakkyndige som har uttalt seg i saken enige om.

Andre årsaker enn trafikkulykken fremtrer som rent spekulative. Det er ingen holdepunkter for at hun har spesielle anlegg for stressreaksjoner. Hun var et robust menneske som var svært fornøyd med sin livssituasjon i Hammerfest da påkjørselen skjedde - hun hadde etter eget utsagn fått «drømmejobben». Uansett vil spesiell sårbarhet være selskapets risiko.

Det er heller intet holdepunkt for at hennes skadeutvikling kan forklares med påvirkning fra omgivelsene eller samfunnets holdninger. Uansett vil slike ytre forhold være selskapets risiko så lenge ulykken har vært en nødvendig betingelse for skadens inntreden. Og om det er samvirke mellom flere årsaker, er trafikkulykken utløsende årsak og kan ikke anses som uvesentlig.

I saken er krevet erstatning for 15-20% varig ervervsuførhet. Utgangspunktet er at det er lite rom for påregnelighetsbetraktninger ved objektivt bilansvar. Og det er ikke upåregnelig med en så begrenset varig ervervsuførhet etter en ulykke som den foreliggende. Ingen av de aktuelle erstatningsposter er upåregnelige.

Kravet i motanken om dekning av fremtidige utgifter skjønnsmessig begrenset oppad til 100.000 kroner er begrunnet i behovet for sporadisk fysioterapi, trening og leid hjelp i hjemmet. Kravet om dekning av tap i fremtidig inntekt, skjønnsmessig fastsatt til 500.000 kroner, bygger på at hun på grunn av plagene ikke vil makte en full stilling. En differanse mellom 37 og 30 timers uke er lagt til grunn. Den varige uførhet på 15-20% bygger på de medisinsk sakkyndiges vurderinger.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«I anken:

I. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad som følger:

1. Lidt inntektstap for 1993 kr 28.068 med tillegg av 12% rente p.a. fra 22. januar 1995 til betaling skjer.

Lidt inntektstap for 1994 kr 135.623 med tillegg av 12% rente p.a. fra 22. januar 1995 til betaling skjer.

Lidt inntektstap for 1995 kr 121.317 med tillegg av 12% rente p.a. fra 1. juli 1995 til betaling skjer.

Lidt inntektstap for 1996 kr 78.856 med tillegg av 12% rente p.a. fra 1. juli 1996 til betaling skjer.

Lidt inntektstap for 1997 kr 43.500 med tillegg av 12% rente p.a. fra 1. juli 1997 til betaling skjer.

Lidt inntektstap for 1998 kr 44.460 med tillegg av 12% rente p.a. fra 1. juli 1998 til betaling skjer.

Lidt inntektstap for 1999 kr 45.000 med tillegg av 12% rente p.a. fra 1. juli 1999 til betaling skjer.

2. Påførte utgifter kr 58.121 med tillegg av 12% rente av kr 55.312 fra 22. januar 1995 til betaling skjer, samt rente av kr 2.809 fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Á konto utbetaling på kr 30.000 går til fradrag.

II. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å erstatte A hennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

I motanken:

I. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad som følger:

1. Tap i fremtid erverv kr 500.000 med tillegg av 12% rente p.a. fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Fremtidige merutgifter kr 100.000 med tillegg av 12% rente p.a. fra 2 uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

II. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å erstatte A hennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten, idet jeg finner at erstatningsansvar er utelukket fordi årsakssammenhengen mellom påkjørselen med den meget begrensede fysiske skade som den voldte, og As varige helseplager, er for fjern og avledet. Før jeg drøfter dette hovedspørsmålet nærmere, finner jeg det hensiktsmessig å gi en redegjørelse for forløpet av As medisinske tilstand i tiden etter trafikkuhellet. Opplysninger hun har gitt til helsepersonell og nedtegnelse av legers observasjoner i den første tid etter påkjørselen, antas å ha en særlig bevisverdi, jf. Rt-1998-1565, se side 1570.

Umiddelbart etter sammenstøtet 11. oktober 1993 kjørte A til et avtalt møte, som hun kom for sent til. Hun har i sin skriftlige forklaring for Høyesterett gitt uttrykk for at hun var «oppskjørtet og stresset» fordi hun skulle i et viktig møte, og at utfylling av skademeldingsskjemaet derfor ble utsatt. Kolleger har beskrevet A som værende i «en slags sjokktilstand» under møtet, og at hun var tydelig plaget. Selv har hun forklart at hun kjente «et kraftig stikk i nakken» i sammenstøtet og følte seg umiddelbart «ør og øm».

To dager senere - den 13. oktober - ringte A til lege Ole Helgesen, som noterte følgende i journalen:

«Påkjørt bakfra for 2 dager siden. Ikke helt god ennå. Vondt i nakken og i ene siden. Vil ha dette registrert, og kommer til us om 2 dager.»

Den 15. oktober ble hun undersøkt av dr. Helgesen. Følgende nedtegnelse siteres fra journalen:

«Etter påkjørselen fikk hun smerter høyt oppe i nakken innenfor noen timer. Også hodepine, særlig utpå dagen og vansker med å gjøre papirarbeid. Best om morgenen men blir veldig sliten utpå dagen. Har merket et merkelig fenomen, som at hun mister pusten på ve side og knekker sammen når hun bøyer nakken fremover. Kjente en snert bak i nakken i påkjørselsøyeblikket. Ikke besvimt.

Ved us av nakken ingen ytre skade. Palp.øm ca proc spin C3. Forbausende normal bevegelighet i nakken, men litt nedsatt fleksjon, og sidefleksjon. cor pulm ua.

T: rp smertestillende. Nakkeforstuing. Synes ikke nødvendig med rtg pga lite smerter og god bevegelighet. Tar kontakt igjen om ikke bedring tilkommer.»

Den 21. oktober ringte A til dr. Helgesen og meddelte ifølge journalen:

«fortsatt ikke bra i nakken, men symptomfrie perioder innimellom.»

Hun ble sykmeldt 50% med virkning tilbake fra 13. oktober og til 30. oktober 1993, da hun ble friskmeldt og gikk tilbake i arbeid. Første legekontakt deretter fant sted 8. desember. Dr. Helgesen noterte da:

«Ikke bra i nakken, følelse av ustabil nakke. Henv rtg. for sikkerhets skyld.»

Den 13. desember ringte A til dr. Helgesen, som noterte i journalen:

«vært på rtg - mulig densbrist. Bilder sendt til nevrokirurg for vurdering. Skal visstnok bruke halskrage inntil videre.»

Fra denne dag ble hun 50% sykmeldt til 30. desember.

Hun oppsøkte imidlertid dr. Helgesen på ny den 20. desember. Fra journalen hitsettes:

«Bruker alternerende stiv og myk halskrage og perioder ingen støtte. Symptomatisk opplever hun at det kommer snikende en sterk trykk/pressfølelse bak ørene, som derfra går nedover og fremover og medfølgende kvalme og hodepine. Sterk ømhet suboccipitalt, men også bakhode og resten av hodet med muskler. Også en følelse av at nakken knekker og ikke vil holde hodet oppe.»

I dette journalnotatet ble også gitt en beskrivelse av de tidligere legebesøk. Om sykmeldingsperioden 13. oktober - 30. oktober skrev dr. Helgesen at:

«I denne perioden bedring, med symptomfrie intervall.»

Videre het det blant annet:

«Ny kontakt 8.12. Ikke bra i nakken, følelse av ustabilitet. Henvises rtg c-columna som ø-hjelp. Var blitt verre siste måned, og opplevde en del av ovenfor beskrevne symptomer.»

Videre het det i journalen av 20. desember:

«pga usikkerhet med hensyn til rtg-svar sykemeldes hun 100% til kontroll hos ortoped 27.1.93. Bør ta det rolig da arbeid har forverret plagene.»

Den angitte dato er åpenbart en feilskrift for 94.

Det foreligger i saken opplysninger om en betydelig forverring av As tilstand i julen 1993, med til dels nye symptomer. I en sakkyndig erklæring av 20. november 1995 til Oslo byrett, fra avdelingsoverlege Thor K. Veger, er det således gjengitt fra samtale med A blant annet:

«Det ble utført røntgenundersøkelser av nakken, og da hun reiste hjem til jul til foreldrene i Oslo var hun sterkt smerteplaget og søvnløs og følte seg nedkjørt og «klarte seg ikke selv». Hun oppholdt seg i foreldrehjemmet i Oslo, lå mye til sengs i julen, og hadde smerter og gikk med krave, svettet mye, følte seg i dårlig form, ... Hun orket ikke være bilpassasjer, følte seg «ustabil i nakken» og ustø og hadde kjevesmerter og ansiktssmerter.»

En lignende beskrivelse er gitt i professor Helge J. Nordals skriftlige erklæring for Høyesterett av 22. november 1999, i et resymé av samtale med A. Fra denne hitsettes:

«Med redusert aktivitet holdt hun det gående fremover mot julen. Da følte hun det som en slags «kollaps», hvor hun ikke klarte mer. Reiste til familie i sør-Norge hvor hun ble tatt hånd om. Hun var ute av arbeid i noen uker. Hun følte seg så dårlig at hun til dels måtte ha hjelp til matlaging. Hun følte seg svimmel og slapp, og hun var redd for å skulle besvime.»

Om situasjonen i annen halvdel av desember 1993 har A uttalt i sin skriftlige forklaring av 6. januar 2000 for Høyesterett:

«I ettertid har jeg omtalt dette som en kollaps. Jeg tror kanskje dette har blitt misforstått noe. Jeg ser imidlertid hendelsen som et uttrykk for at jeg over lengre tid hadde presset meg for mye med betydelige smerter, og at dette påførte meg så store muskulære plager at jeg til slutt ikke klarte å jobbe mer.»

Den 10. januar 1994 oppsøkte A Gamle Aker Fysioterapi ved fysioterapeut Kari Soldal, som den 15. mars 1994 har notert fra behandlingen:

«Lite smerter den første tida etter skaden - 50% sjukmeld i 3 veker - så full jobb inntil des 93, da økende symptom fra nakken. Kom til fysioterapi 10.01.94, og hadde da følgende symptom:

søvnproblem - uroleg søvn, problem å finne god kvilestilling

hodepine: trykk i tinning, occipitalt

kvalm - spesielt utpå dagen etter å ha bevega nakken

konsentrasjonsproblem - vanskeleg for å «følge med» i lenger tid

hukommelsessvikt - korttidsminne svekka

kjeveproblem: spenning rundt kjeveleddet- Har fått skinne.

Må bruke briller oftare enn tidlegare.»

Hun var i februar 1994 til behandling hos fysioterapeut Anders Strand, som i sin epikrise av 29. mars 1994 skrev:

«Hun angir at hun ikke kjente særlig mye til nakkeplagene før i Des. -93. Siden da har hun hatt konstant hodepine, og denne forværres ved aktivitet.»

Som tidligere nevnt var A i lang tid helt eller delvis sykmeldt. Siste gang hun var 100% sykmeldt var en uke i april 1995. Fra mars 1996 har hun arbeidet 30-timers uke avbrutt av to fødselspermisjoner.

Jeg går så over til spørsmålet om påkjørselen kan være årsak til As varige plager.

Sentralt i dette spørsmålet er de medisinsk sakkyndiges vurderinger av den faktiske årsakssammenheng. Partene har for Høyesterett lagt frem en rekke uttalelser fra leger som har vært i kontakt med A, også som hennes behandlende lege. Generelt er det - i samsvar med hva Høyesterett uttalte i Rt-1998-1565, se side 1571 - grunn til å legge særlig vekt på det som de uavhengige, rettsoppnevnte sakkyndige er kommet frem til, og de analyser og vurderinger som deres konklusjoner bygger på. Jeg legger dessuten til grunn at de sakkyndige i vår sak i det alt vesentlige har vært kjent med hva leger og annet helsepersonell har uttalt om As skadeforløp og helsetilstand på ulike stadier av saken, og jeg kommer ikke nærmere inn på disse uttalelser.

Det er fra begge parters side også lagt frem og vist til en rekke internasjonale, til dels også norske, medisinske undersøkelser og arbeider om det såkalte whiplash-syndromet, hva som inngår i symptomkomplekset, hva som skal til for å utløse dette, risikoen for varige plager ved lavenergikollisjoner mv. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn i dette materialet, som forutsettes kjent av de medisinske sakkyndige i vår sak, og som antas å danne en generell bakgrunn for deres vurderinger og konklusjoner i saken.

I klarleggingen av den faktiske årsakskjeden finner jeg grunn til å følge den trinnvise fremrykning som de sakkyndige har foretatt i sine skriftlige erklæringer i vår sak, og som professor Nordal også skisserte i saken i Rt-1998-1565, se side 1577.

En første forutsetning for å konstatere årsakssammenheng vil være at det foreligger en påkjørsel med tilstrekkelig skadeevne. I denne saken er det, som professor Nordal uttrykker det i sin skriftlige erklæring, spørsmål om det foreligger et «adekvat traume, dvs. et traume som har tilstrekkelig energi for å utløse varige helseplager».

Som jeg tidligere har nevnt, var skadene minimale etter sammenstøtet. For å ta stilling til de krefter som gjør seg gjeldende ved en påkjørsel bakfra, er det vanlig å beregne hastighetsendringen til den påkjørte bil. I sin prosedyre for Høyesterett har partene konsentrert seg om beregninger foretatt av 4 sakkyndige, som alle har avgitt skriftlige erklæringer i sakens anledning. De to som Storebrand har engasjert, er ingeniørene Torstein Haug og Henrik Nesmark. Ingeniør Haug har anslått hastighetsendringen til 4 km/t og har konkludert med en hastighetsendring i As bil på «klart mindre enn 10 km/t». Ingeniør Nesmark har konkludert med en hastighetsendring på «mellom 3,5 km/h og 7 km/h». De sakkyndige som A har henvendt seg til, er høyskolelektor Mari Mehlen og docent Mats Y. Svensson. Høyskolelektor Mehlen har konkludert med at hastighetsendringen «kan ligge i området fra 6,5-8,5 km/h». Docent Svensson har konkludert med at det «är teoretiskt möjligt att As bil utsattes för en hastighetsökning överstigande 12 km/h». Ingeniør Nesmark har senere tatt avstand fra Svenssons konklusjon.

Etter min mening må det på grunnlag av de foreliggende sakkyndige beregninger være dekning for å si at hastighetsendringen i As bil var klart under 10 km pr. time.

Spørsmålet blir så hvilken skadeevne en slik hastighetsendring har. Det reiser problemer av mer medisinsk karakter, og jeg finner det påkrevet å gjengi de oppnevnte sakkyndiges konklusjoner på dette punkt. Dr. Ødegård konkluderer slik:

«En kan således konkludere med at en eksperimentelt kan frambringe lokal ømfintlighet og lette tegn til bløtdelsforandringer ved en hastighetsendring ned mot 6-8 km/t. Det er imidlertid på det rene at det ved en slik hastighet oppstår lette skader som vanligvis vil tilheles uten noe mén. Det er sannsynlig at dersom hastigheten blir lavere enn et slikt nivå, vil en ikke kunne påregne at det oppstår vevsskade med mindre særlig sårbarhet foreligger.»

Professor Nordals generelle konklusjon er denne:

«Ved kollisjoner som resulterer i en hastighetsdifferanse på ca 10 km/t, er sannsynligheten liten for forbigående plager, og tilnærmet 0 for varige.»

Deretter konkluderer han mer konkret:

«I dette tilfelle, med den aktuelle pasient, finner jeg at traumet, vurdert ut fra de svært små mekaniske skader som er rapportert, og en sannsynlig hastighetsforskjell mellom bilene i kollisjonsøyeblikket på mindre enn 10-15 km/t, sjelden har evne til å påføre forbigående helseplager hos mennesker, og knapt evne til å påføre varige skader. Jeg finner det med andre ord meget lite sannsynlig at traumet, selv som utløsende for en piskesnert bevegelse, har mekanisk energi nok til å resultere i varige helseplager.»

Nordal bruker her uttrykksmåten «hastighetsforskjell mellom bilene». Han har under sin muntlige forklaring presisert at han med uttrykket «hastighetsdifferanse» i erklæringen sikter til hastighetsendringen i den påkjørte bil.

Det neste vilkår for å konstatere faktisk årsakssammenheng er at det må foreligge akutte symptomer på skade i det biologiske vev i nakken i løpet av 2-3 døgn etter traumet.

Dr. Ødegård konkluderer på dette punkt slik:

«Ut fra den beskrivelsen som legen gir her fire dager etter uhellet, samt ut fra det som beskrives fra vitner og skadelidte selv, er det grunn til å tro at hun har fått en lettere nakkedistorsjon (overstrekning av bløtdeler), og at det foreligger en skade som Quebecgruppen klassifiserer som en WAD grad 1, altså en lettere bløtdelsskade. Etter min vurdering er det stor sannsynlighet for at dette er tilfelle.»

Professor Nordal finner - under en del tvil - at As helsebesvær de første dagene etter uhellet «i det vesentlige var mekanisk utløst». Men ut fra hennes sykdomsforløp med en symptomfattig periode etter tilheling av den fysiske skaden, og en vesentlig forverring i desember, finner han det «mer sannsynlig at hennes plager fra midten av desember 1993 skyldes psykososiale forhold enn et mekanisk traume 2 måneder tidligere».

Det vil videre være en forutsetning for å konstatere faktisk årsakssammenheng at det foreligger kontinuerlige plager i nakken fra akuttfasen til den kroniske senfasen - såkalte brosymptomer.

Jeg forstår dr. Ødegård slik at det som skaper vansker på dette punkt, er en antatt lengre symptomfattig mellomperiode før forverringen i desember 1993. Jeg forstår ham videre slik at i As tilfelle foreligger brosymptomer i kraft av en «økt muskulær spenning og et endret bruk av muskulaturen i det tidligere skadede området», noe som kan ha sammenheng blant annet med hennes sterke arbeidsbelastning som nyetablert fysioterapeut, og at hun fortsatte i arbeid høsten 1993, og at hennes arbeid er nokså fysisk krevende.

Professor Nordal konkluderer slik:

«Etter mitt skjønn kan man være i tvil om det har vært brosymptomer fra nakken fra slutten av oktober til desember. Man kan også være i tvil om hun, hvis det var symptomer i november 1993, hadde besvær som lignet de som førte til sykmeldingen den 13 12 93, dvs svimmelhet, søvnproblemer o.l.»

Et siste vilkår som de sakkyndige peker på, er - som professor Nordal skriver - at sykdomsbildet «må være forenlig med det man ser i en kronisk senfase etter nakkeslengtraume, og må ikke ha en annen, åpenbart mer sannsynlig årsak».

Jeg forstår dr. Ødegård slik at han oppsummeringsvis mener å finne en forklaring på As sykdomsutvikling i trafikkuhellet som utløsende årsak, og at det senere er kommet til en rekke uheldige forhold som har skapt en negativ utvikling og kronifisering av symptomene. Hans oppfatning er således at det er samvirkende årsaker med påkjørselen som utløsende årsak. Disse andre årsakene beskriver dr. Ødegård slik:

«Andre forhold slik som ny og usikker arbeidssituasjon, stort arbeidspress, fysisk belastning og kravebruk kan sannsynligvis ha virket ugunstig inn på tilstanden. Sannsynligvis kan også beskjeden om at hun har hatt en alvorlig nakkeskade med bruddforandringer ha påvirket tilstanden i en ugunstig retning.

Dette kan etter mitt skjønn forklare at det har tilkommet symptomøkning sent i forløpet. En kan også tenke seg en negativ forventningsatferd har en ugunstig effekt. Det er vel kjent i media at det fokuseres mye på at nakkeskader kan gi langvarige plager En negativ forventning om langvarige symptomer og plager kan virke uheldig. Det er usikkert hvorvidt dette har betydd noe i forhold til skadelidte. Dette kan imidlertid ikke utelukkes.

Dersom det opptrer en tilstand der muskulaturen holdes stram og anspent, vil det normale bevegelsesmønsteret i muskulaturen raskt endres. En ser at muskulaturen blir svekket med tanke på utholdenhet og styrke. Det tilkommer et noe endret bevegelsesmønster med svekkelse av koordinasjon og den finmotoriske aktivitet i muskulaturen. Også evnen til å registrere posisjon og stilling i nakken svekkes raskt ved inaktivitet, smerter og avvergestilling.

I min praksis har jeg sett flere tusen pasienter med følgetilstander etter nakkeskade. Det er et gjennomgående fenomen at en ser slike forandringer i muskulaturens styrke, utholdenhet og evne til finkoordinerte bevegelser. Ofte har en skade startet en prosess, mens andre ugunstige omstendigheter medvirker til at prosessen utvikler seg i negativ retning og det blir kronisk.»

Han konkluderer med at dersom en tenker seg skaden borte, vil en ikke ha forventet en slik symptomutvikling: «Skaden har derfor vært en nødvendig forutsetning for utvikling av en symptomprosess». Han finner at den ervervsmessige uførhet hos A antas å ligge litt under 20% (anslagsvis 15%).

Professor Nordal konkluderer med at han ved en samlet avveining finner det mest sannsynlig - mer enn 50% sannsynlig - at ingen av As helseplager i dag har årsakssammenheng med biluhellet i 1993 Han har i sin vurdering «lagt avgjørende vekt først og fremst på at utviklingen av hennes sykdom fra kollisjonen frem til våren 1994 ikke har fulgt den biologiske utvikling man ser ved traumer». I erklæringen skriver professor Nordal:

«... Regelen er at ved fysiske traumer av vev kommer der en reaksjon som er symptomgivende enten umiddelbart, eller etter noen timer, maksimalt et par døgn. Deretter er der en fase over dager og uker med plager, som så gradvis bedres. Hos flertallet blir symptomene borte, men hos noen kan symptomer bestå i mange år, evt bli varige.

Dersom det sent i sykdomsforløpet, etter uker eller måneder, kommer en forverrelse, vil man mistenke at andre forhold enn traumet virker inn. Dette kan være uheldig behandling, naturlig disposisjon for sykdom, eller forhold man ikke har oversikt over.»

Og hans konklusjon lyder slik:

«Jeg tror mao at hun, dersom kollisjonen ikke hadde skjedd i 1993, ville ha hatt en helsetilstand i dag lik den hun faktisk har. Dette er en noe usikker vurdering. Man kan tenke seg at negativ forventning av hennes helseutvikling etter kollisjonen og frykt for å få «whiplash sykdom», kombinert med evt uheldig behandling fremover våren 1994, indirekte gjør at bilkollisjonen i oktober 1993 har utløst en kjede av uheldige omstendigheter som til sist har gitt henne de helseplager hun har hatt.

Jeg tror dog at dette ikke er tilfelle. Jeg vil anta at dersom uhellet ikke hadde skjedd, ville hennes helsesituasjon likevel ha utviklet seg i et mønster som det observerte, men da med vekt på andre utløsende omstendigheter.»

Under de utdypende muntlige forklaringer for Høyesterett fastholdt de sakkyndige sine vurderinger og konklusjoner i de skriftlige erklæringer. Begge uttalte at årsaksspørsmålet i denne saken var meget vanskelig og beheftet med ikke ubetydelig usikkerhet. Dr. Ødegård konkluderte med at As varige plager kan tilbakeføres til påkjørselen, mens professor Nordal fant at symptomene i desember 1993 og de varige plagene ville ha inntrådt uavhengig av denne. Begge uttrykte tvil med hensyn til de konklusjoner de var kommet frem til, og presiserte at det standpunkt den andre sakkyndige hadde inntatt, på ingen måte kunne utelukkes.

Når jeg på bakgrunn av de sakkyndiges vurderinger og konklusjoner skal ta stilling til årsaksspørsmålet under en rettslig synsvinkel, peker jeg på at det avgjørende for å konstatere årsakssammenheng, vil være om påkjørselen var en nødvendig betingelse for utviklingen av As varige plager, jf. også Rt-1992-64. Med den uenighet som foreligger mellom de sakkyndige på dette punkt, og med den tvil de begge har gitt uttrykk for, vil jeg presisere at skadevolder - her Storebrand - må ha tvilsrisikoen for at de varige plager som foreligger, ville ha oppstått uavhengig av trafikkuhellet, jf. Rt-1999-1473, se side 1479. Og på dette grunnlag må jeg konkludere med at påkjørselen må antas å ha vært en nødvendig betingelse - som utløsende årsak - for den senere utvikling av As kroniske besvær. Det er ikke i saken ført tilstrekkelig bevis for at det var overveiende sannsynlig at disse besvær ville ha inntrådt selv om påkjørselen tenkes borte. Det er nok så at et sammenfall i tid i seg selv ikke er et avgjørende bevis for årsakssammenheng, og at det symptombilde A oppviser fra desember 1993 kan opptre spontant hos personer fra tid til annen uavhengig av nakkeslengskader. Men det kan ikke legges til grunn at A som person var spesielt disponert for å utvikle slike symptomer. Hun synes å ha vært et fysisk sterkt menneske før påkjørselen, også karakterisert som et overskuddsmenneske. Riktignok er det ved et par anledninger notert stressliknende reaksjoner i hennes legejournal noen år før trafikkuhellet. Men jeg kan ikke tillegge dette noen vekt. Professor Nordal tillegger heller ikke disse opplysninger noen avgjørende vekt.

Men en konklusjon om at påkjørselen var en nødvendig betingelse for at de varige helseplager er oppstått, er ikke alene tilstrekkelig til at det foreligger en ansvarsbetingende årsakssammenheng. Det er også et krav om at de skader som oppstår som følge av den utløsende årsak, ikke fremstår som for upåregnelige og fjerne.

De rettsoppnevnte sakkyndige er enige om at påkjørselen antas å ha ført til en fysisk skade - bløtdelsskade i nakken - av laveste grad, og at denne skade ble fullstendig tilhelet i løpet av de nærmeste uker, slik at det ikke finnes rester av den. De sakkyndige synes også enige om at skaden - vurdert på bakgrunn av det meget beskjedne sammenstøtet - for så vidt hadde et normalt forløp. Begge er også enige om at det senere forløpet, med den plutselige og betydelige forverring og det noe endrede symptombilde i annen halvdel av desember, er atypisk og ukarakteristisk.

As prosessfullmektig har anført at de sakkyndige har lest primærlegejournalene fra høsten 1993 forkjært, eller oversett elementer i disse, slik at de er kommet til å bygge på et noe uriktig faktum. Under ankeforhandlingen ble de sakkyndige foreholdt opplysninger i dr. Helgesens journalnotat fra 20. desember, der han skriver at hun «var blitt verre siste måned», og at «arbeid har forverret plagene». De sakkyndige uttalte at de hadde lest alle journalnotatene, og sammenholdt disse med andre relativt begivenhetsnære nedtegnelser som fysioterapiepikrisene etter behandlinger i januar og februar 1994. Jeg oppfattet de sakkyndige slik at de ut fra en helhetsvurdering fastholdt sin felles oppfatning om at det var et normalt skadeforløp, med symptomfrie perioder før en betydelig forverring inntrådte vesentlig senere.

Også jeg oppfatter sakens medisinske opplysninger - som de fremkommer de nærmeste måneder etter påkjørselen - slik at vi står overfor et helt uvanlig sykdomsforløp hos A, som for en vesentlig del må skyldes omstendigheter som kom til en god stund etter sammenstøtet. Disse omstendigheter kan sees som årsaker som virker sammen med trafikkuhellet, slik dr. Ødegård gjør, og som for så vidt også professor Nordal ser en mulighet for. I det perspektivet kan trafikkuhellet, som utløste skadeforløpet, ikke anses som en helt uvesentlig årsak, selv om det kommer i bakgrunnen for senere inntrådte omstendigheter. For meg er det mer naturlig å se As sykdomsforløp i desember 1993 som så uvanlig og de senere varige plager som så fjerne i forhold til det opprinnelige og meget beskjedne sammenstøtet, og så avledete i forhold til den begrensede bløtdelsskade som derved inntraff, at det ikke er rimelig å pålegge forsikringsselskapet erstatningsansvar. Dette må etter min mening gjelde også om man legger til grunn, som dr. Ødegård gjør, at nakkesmertene kan ha utløst muskelspenninger og endret bevegelsesmønster hos A, som derved har hatt betydning for det atypiske sykdomsforløp og de senere varige plagene. Jeg innskyter her at As prosessfullmektig har lagt en del vekt på enkelte særlige risikofaktorer som gjør seg gjeldende i saken, at A er kvinne, at hun har en lang hals, at hun satt noe vridd i kollisjonsøyeblikket, og at den påkjørte bil hadde tilhengerfeste. Jeg ser ikke bort fra at dette har vært særlige risikomomenter, men for meg rekker de ikke lenger enn til å forklare hvorfor det i det hele tatt kan ha oppstått en bløtdelsskade ved et så beskjedent sammenstøt og med så lav hastighetsendring i As bil. De bidrar etter min mening ikke til å kaste lys over det ekstraordinære ved As sykdomsutvikling med varige helseplager til følge.

Min konklusjon blir således at Storebrand ikke er erstatningsansvarlig for As varige plager og delvis nedsatte ervervsevne. Som tidligere nevnt har A av selskapet fått utbetalt 30.000 kroner i mars 1994 til dekning av påført tap i forbindelse med trafikkuhellet.

Anken har ført frem slik at saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172. A hadde etter min mening fyldestgjørende grunn til å bringe saken inn for domstolene, og den har for Høyesterett reist vanskelige spørsmål. Jeg er derfor kommet til at partene selv må bære sine omkostninger for alle instanser, jf. §172 annet ledd. Jeg antar at motanken ikke har medført omkostninger av betydning.

I betraktning av at saken har et prinsipielt anstrøk, knyttet til erstatningsansvarets rekkevidde ved skader etter såkalte lavenergikollisjoner, vil jeg minne om at Høyesterett tidligere har fremmet et forslag om endring i rettshjelploven som skal gi Høyesterett kompetanse til å oppnevne prosessfullmektig på offentlig bekostning i sivile ankesaker, selv om parten ikke oppfyller de økonomiske vilkår i rettshjelploven §8. Formålet var nettopp å bidra til avklaring av prinsipielle rettsspørsmål. Etter det opplyste arbeider Justisdepartementet med en proposisjon på grunnlag av Høyesteretts forslag. Jeg vil på denne bakgrunn anta at det kan være grunnlag for A for å søke om fri rettshjelp for Høyesterett selv om inntekts- eller formuesgrensene er overskredet.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Oftedal Broch: Likeså.

Dommar Utgård: Det same.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.