HR-2000-150-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-28 |
| Publisert: | HR-2000-00150-K |
| Stikkord: | Sivilprosess, Advokatrett, Salærfastsettelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt nedsettelse av salær til oppnevnt prosessfullmektig og krav om utgiftsdekning. |
| Saksgang: | Oslo byrett nr. 1997-09182 A/72 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-3340 A/01 - Høyesterett HR-2000-00150, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Jo Steinsvik |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Coward |
| Lovhenvisninger: | Rettshjelpsloven (1980) §23, EØS-arbeidstakerloven (1992) §18 |
Saken gjelder nedsettelse av salær til oppnevnt prosessfullmektig i sivil sak, jf. salærforskriften §7. Saken gjelder også krav om utgiftsdekning.
Werner Kellner ble gitt fri sakførsel i sak om personskade for Borgarting lagmannsrett, jf. lov om fri rettshjelp §18 første ledd nr. 2. Lagmannsretten oppnevnte advokat Jo Steinsvik som prosessfullmektig for Kellner. Det ble gitt frafall for bostedskravet, jf. rettshjelploven §23 annet ledd.
I brev av 20. desember 1999 varslet Borgarting lagmannsrett ved lagmann Minsaas at retten vurderte å fravike advokat Steinsviks arbeidsoppgave ved salærfastsettelsen på flere punkter. I brev av 3. januar 2000 imøtegikk advokat Steinsvik lagmannsrettens vurderinger. Det ble i tillegg krevet utgiftsdekning for reiseutgifter med kr 7.730,-. I brev av 6. januar 2000 fremsatte Steinsvik videre krav om utgiftsdekning til vitne Riseng med kr 1.178,-, fordelt på utgifter til kjøregodtgjørelse, barnepass og parkeringsutgifter.
I beslutning av 7. januar 2000 reduserte lagmannsretten advokat Steinsviks salærkrav fra 42 1/3 timer til 30 timer. Retten ga blant annet følgende begrunnelse for nedsettelsen:
«Timetallet synes høyt på bakgrunn av at sakens faktum var oversiktlig og i det vesentlige uomstridt, og den rettslige problemstillingen var enkel og oversiktlig. De førte saken også for byretten, der De beregnet Dem mer enn 45 timer for det tilsvarende arbeidet. De må derfor antas å vært godt kjent med saken på forhånd, og saken stod så vel i faktisk som i rettslig henseende i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten. Hensyntatt til Deres klients hodeskade og de øvrige anførsler i Deres brev av 3. januar aksepterer lagmannsretten 30 timers forberedende arbeid.»
Retten bemerket at den ikke hadde gitt tilsagn om at vitnet Riseng skulle få utbetalt kjøregodtgjørelse. Retten ba advokat Steinsvik opplyse hvorfor vitnet Riseng ikke benyttet kollektivt transportmiddel. Steinsviks krav om utgiftsdekning til reiseutgifter med kr 7.730 var ikke kommentert.
Advokat Steinsvik har i rett tid påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i korte trekk anført at nedsettelsen av salærkravet er urimelig og uberettiget. Timelisten dokumenterer omfanget. Klientens hodeskader nødvendiggjorde flere korte klientsamtaler. Sakens faktum var omstridt. Sakens rettslige side var av prinsipiell karakter, og krevde en utførlig gjennomgang. Lagmannsrettens begrunnelse fremstår som synsing og vilkårlig. Reiseregningen på kr 7.730 er ikke kommentert av lagmannsretten, og denne fastholdes. Det kreves videre utgiftsdekning for vitnet Riseng med til sammen kr 1.178. Hensett til utgiftene til barnepass var bil antageligvis det rimeligste kommunikasjonsmiddelet.
I oversendelsesbrev av 4. februar 2000 til Høyesterett fra Borgarting lagmannsrett heter det at inntil utgifter til barnepass er dokumentert vil vitnet Riseng bli godtgjort med kr 366,-, tilsvarende prisen for jernbanebillett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
Lagmannsrettens skjønnsmessige nedsettelse av advokat Steinsviks salærkrav fra 42 1/3 til 30 timer i saksforberedelse og etterfølgende arbeid, som ble ansett for å være rimelig og nødvendig for en forsvarlig utførelse av oppdraget som oppnevnt prosessfullmektig, jf. salærforskriften §7, kan vanskelig settes til side med mindre rettens skjønn er lite rimelig eller uforsvarlig, jf. blant annet Rt-1999-1411 og Rt-1997-2008.
Nedsettelsen skjedde etter at advokat Steinsvik var varslet om at en reduksjon ville bli vurdert, og etter at han hadde avgitt uttalelse og begrunnet sitt krav. Lagmannsretten har i sin begrunnelse trukket frem de forhold som retten mener begrunner nedsettelsen. Disse forhold er relevante ved salærfastsettelsen, og utvalget kan ikke se at lagmannsrettens salærfastsettelse er lite rimelig eller uforsvarlig.
I lagmannsrettens beslutning 7. januar 2000 ble det uttalt at retten ikke hadde gitt tilsagn om å dekke kjøregodtgjørelse for vitnet Anne Sigrid Riseng før det var opplyst hvorfor kollektivt transportmiddel ikke var benyttet. På bakgrunn av det som var anført i kjæremålet, uttalte lagmannsretten i forbindelse med oversendelsen av kjæremålet at inntil utgifter til barnepass var dokumentert, ville vitnets reiseutgifter bli dekket med kr 366, tilsvarende prisen for jernbanebillett tur/retur Brandbu. Kjæremålsutvalget har ikke noe å bemerke til lagmannsrettens beslutning på dette punkt.
Det fremgår av lagmannsrettens brev 20. desember 1999 sammenholdt med advokat Steinsviks brev av 3. januar 2000 at reiseregningen fra advokat Steinsvik med kr 7.730 ikke er omtvistet. Kjæremålsutvalget forutsetter derfor at reiseregningen er eller vil bli dekket av lagmannsretten. Selv om dette spørsmålet verken er omtalt i lagmannsrettens beslutning 7. januar 2000 eller i oversendelsesbrevet til Høyesterett, legger utvalget til grunn at det ikke foreligger noen tvist på dette punkt, og at reiseregningen derfor kommer i tillegg til det beløpet som ble tilkjent ved lagmannsrettens beslutning 7. januar 2000.
Lagmannsrettens beslutning blir derfor å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens beslutning stadfestes.