HR-2000-1501
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-30 |
| Publisert: | HR-2000-01501 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning. |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-09732 M/99 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-894 M/01 - Høyesterett HR-2000-01501 |
| Parter: | A (advokat Stig Gunleiksrud) mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §294, §343, §385, §388, §446, Straffeloven (1902) §163, §167, §271 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning, jf. straffeprosessloven kapittel 31.
A, født xx.xx.1945, ble ved beslutning av 1. oktober 1998 satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §163 første ledd og §167 annet ledd annet punktum om falsk forklaring under avgitt forsikring. Grunnlaget for tiltalen var at A skulle ha avgitt tre slike forklaringer i bevisopptak for Høyesterett, i henholdsvis 1989, 1994 og 1998, i forbindelse med sivile tvister mellom Frode Aarum og Niels A.B. Bugge. Bevisopptakene gjaldt Frode Aarums pantsettelse av aksjer i Bugge Eiendoms AS til Kreditkassen, der A var banksjef. As forklaringer gikk i korthet ut på at slik pantsettelse ikke hadde funnet sted. Bugge anmeldte A til politiet 1. mars 1996 for medvirkning til grovt bedrageri, jf. straffeloven §271, ved blant annet å avgi falsk forklaring i 1989 og 1994. A ble frifunnet ved Oslo byretts dom 29. september 1999.
Etter at byrettens dom var blitt rettskraftig, krevde A 16. oktober 1999 erstatning av staten med 213.750 kroner og oppreisning med 75.000 kroner i medhold av straffeprosessloven §444 og §446 på grunnlag av den frifinnende dommen. Oslo byrett, som var satt med de samme dommerne som behandlet straffesaken, avsa 29. februar 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale til A erstatning etter straffeprosessloven §444 med kr 213.750 - kronertohundreogtrettentusensyvhundreogfemti 00/100 og oppreisning etter straffeprosessloven §446 med kr 30.000,- kronertrettitusen 00/100 innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til A med kr 19.840,- kronernittentusenåttehundreogførti 00/100 innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Staten v/Justisdepartementet påkjærte byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett som 13. november 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og gjort gjeldende at kjennelsen lider av feil både i lovtolkingen og i saksbehandlingen. I prosesskrift av 8. januar 2001 har A behandlet de anførslene staten har fremsatt i sitt kjæremålstilsvar. Det er i hovedsak anført:
Lagmannsretten har lagt til grunn et for strengt krav til sannsynliggjøringen etter straffeprosessloven §444 når den har krevd at A må sannsynliggjøre enten at aksjene ikke var pantsatt før 1. juli 1987 eller at han ikke var klar over at de var pantsatt. Lagmannsretten har da oversett at tvilen må kumuleres dersom det er tvil på begge punkter. Alternativt er det slik uklarhet forbundet med tolkingen av loven at det foreligger saksbehandlingsfeil som ubetinget skal tillegges virkning, jf. straffeprosessloven §385 tredje ledd, jf. §343 annet ledd nr. 8.
Lagmannsretten har uriktig unnlatt å ta hensyn til hvilken mulighet A har hatt til å bevise sin uskyld. Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved flere anledninger uttalt at det skal ses hen til dette i saker om erstatning for uberettiget forfølgning. Uansett er det en mangel ved begrunnelsen i kjennelsen at det ikke fremgår at det er tatt hensyn til denne omstendighet, også denne mangelen utgjør en saksbehandlingsfeil som ubetinget skal tillegges virkning.
Det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling at vitnene Bergan og Klingberg ble avhørt telefonisk, jf. forskrift om fjernavhør av vitner og sakkyndige samt straffeprosessloven §294. Vektleggingen av disse avhørene er i strid med en fast og entydig praksis fra Høyesterett om bevisbedømmelse. Denne vektleggingen er også i strid med straffeprosessloven §294 fordi retten ikke kan ha gjennomgått dokumentene etter rettsmøtet, slik den burde ha gjort hensyntatt vitnenes sterkt divergerende uttalelser. Det er uansett feil ved kjennelsesgrunnene at lagmannsretten ikke har gitt noen begrunnelse for hvorfor de to vitnenes uttalelser kan tillegges den vekt de har fått.
Saksbehandlingen i lagmannsretten skjedde i strid med det likhetsprinsipp som er et grunnprinsipp i vår rettergangslovgivning.
Etter en helhetsvurdering må lagmannsrettens saksbehandling betegnes som uforsvarlig.
A har lagt ned slik påstand:
«Borgarting lagmannsretts kjennelse oppheves, og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.»
Staten v/Justisdepartementet har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §444 korrekt når den har lagt til grunn at A «har ... krav på erstatning for lidt tap ved forfølgningen dersom han sannsynliggjør at han ikke har forklart seg falsk». Det er for alle praktiske formål en riktig lovforståelse når retten fremholder at vilkårene for erstatning er oppfylt dersom A sannsynliggjør enten at aksjene ikke var pantsatt før 1. juli 1987 eller at han ikke var klar over at de var pantsatt.
Det ligger utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse å prøve hvorvidt lagmannsretten har tatt hensyn til As mulighet til å bevise sin uskyld. Det er selvsagt ingen saksbehandlingfeil at den kjærende parts anførsel, som ikke førte frem i lagmannsretten, ikke er uttrykkelig omtalt i rettens redegjørelse for bevisvurderingen.
Den kjærende parts anførsel vedrørende vektlegging av Bergans og Klingbergs forklaringer ligger det utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse å kunne prøve. Uansett har disse forklaringene ikke hatt slik vekt som det hevdes i kjæremålet, og anførselen kan ikke føre frem.
Det utgjør ikke feil saksbehandling at vitnene Bergan og Klingberg ble avhørt telefonisk. De to omfattes ikke av §2 første ledd annet punktum i forskriften om fjernavhør idet forklaringene deres i seg selv ikke var avgjørende. Det kan ikke være saksbehandlingsfeil at fjernavhør ble benyttet i en sakstype hvor utgangspunktet er ren skriftlighet, når det er holdt muntlige forhandlinger som et supplement til de skriftlige forhandlingene.
Avslutningsvis i statens tilsvar heter det: «Når man ser den skriftlige og muntlige saksbehandlingen under ett, kan det ikke være noen tvil om at den kjærende part har fått legge frem sine anførsler i full bredde overfor lagmannsretten. Dette er det avgjørende i forhold til at det her ikke kan være tale om brudd på noe likhetsprinsipp.»
Staten v/Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål der kjæremålsutvalgets kompetanse etter straffeprosessloven §388 er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
I kjæremålet er for det første anført at lagmannsretten har tolket beviskravet i straffeprosessloven §444 feil, alternativt at lagmannsretten har uttrykt seg så uklart at det foreligger en saksbehandlingsfeil.
Kjæremålsutvalget finner grunn til å gjengi i sin helhet lagmannsrettens forståelse av straffeprosessloven §444 første ledd:
«En siktet har krav på erstatning av staten om han blir frifunnet eller forfølgningen mot ham blir innstilt, dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som er grunnlag for siktelsen, jf straffeprosessloven §444. Den siktede er pålagt bevisbyrden, men ikke lenger enn at den må anses oppfylt dersom det etter en samlet vurdering av bevisene i saken finnes mer sannsynlig at han ikke har utført handlingen enn at han har gjort det, jf Borgarting lagmannsretts kjennelse av 28. april 2000. I tilfelle hvor det må foreligge flere faktiske omstendigheter for at en rettslig betingelse for en rettsfølge skal anses oppfylt, kan de faktiske omstendigheter som må foreligge, ikke betraktes som separate, men som ett og samme bevistema, jf Skoghøy, Tvistemål s 675.
A ble frifunnet for overtredelse av straffeloven §163 første ledd og §167 annet ledd annet punktum, jf første punktum ved Oslo byretts dom av 29.september 1999. Han har følgelig krav på erstatning for tap lidt ved forfølgningen dersom han sannsynliggjør at han ikke har forklart seg falsk.
A ble frifunnet for falsk forklaring under avgitt forsikring. Etter lagmannsrettens vurdering henger de subjektive og objektive vilkår for straff i et slikt tilfelle så tett sammen at vilkårene for erstatning foreligger dersom A enten sannsynliggjør at aksjene ikke var pantsatt før 1.juli 1987 eller at han sannsynliggjør at han ikke var klar over at de var pantsatt. Lagmannsretten er enig med byretten og partene i at det er tale om ett kumulativt bevistema. Jf Rt-1999-1569.»
Kjæremålsutvalget vil til dette først bemerke at straffeprosessloven §444 krever at den skadelidte sannsynliggjør at «han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Beviskravet retter seg mot den objektive handling; det vil vanligvis ikke være tilstrekkelig å sannsynliggjøre at de subjektive vilkår for straff ikke er oppfylt, jf. Andenæs, Norsk straffeprosess bind II, (3. utg. 2000) side 266. I denne saken er det imidlertid tale om falsk forklaring, og det sentrale kjennemerke ved denne forbrytelse er den bevisst uriktige forklaring. Det er derfor riktig når lagmannsretten konstaterer at de subjektive og objektive vilkår for straff henger så nær sammen at det får følger for det bevistemaet som §444 stiller opp. Dette innebærer at falsk forklaring vil foreligge hvis det legges til grunn at aksjene var pantsatt før 1. juli 1987, og A var klar over at de var pantsatt da han forklarte at de ikke var pantsatt. Det er derfor ikke uriktig når lagmannsretten uttaler at vilkårene for erstatning etter §444 er oppfylt hvis A enten sannsynliggjør at aksjene ikke var pantsatt, eller at han ikke var klar over at de var pantsatt.
Den kjærende part har anført at lagmannsretten har oversett at dersom det er tvil på begge punkter, må tvilen kumuleres. Dette er kjæremålsutvalget ikke enig i.
Det er riktig som den kjærende part hevder, at spørsmålet om aksjene var pantsatt før 1. juli 1987, og spørsmålet om A var klar over dette, må anses som ett bevistema. Disse betingelsene er imidlertid ikke uavhengige av hverandre, og tvilen skal derfor ikke uten videre kumuleres. Ved bevisbedømmelsen må det imidlertid tas hensyn til den samlede tvil som foreligger.
Lagmannsretten har lagt til grunn at de subjektive og objektive vilkår for straffbarhet må anses som ett bevistema. Det lagmannsretten deretter uttaler, må oppfattes slik at lagmannsretten har vært klar over at det må tas hensyn til den samlede tvil.
Kjæremålsutvalget kan på denne bakgrunn ikke se at lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig forståelse av beviskravet i straffeprosessloven §444, eller at kjennelsesgrunnene ikke er tilfredsstillende på dette punkt. Den konkrete bevisvurdering kan utvalget ikke prøve.
I kjæremålet anføres videre at lagmannsretten uriktig har unnlatt å ta hensyn til hvilke muligheter A har hatt for å bevise sin uskyld, og at dette er en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette. Det er uomtvistet at lagmannsretten ble presentert for det nye bevismaterialet A selv har fremskaffet, og at saken ved dette er blitt bedre opplyst. I sin kjennelse har lagmannsretten vist til deler av den dokumentasjon A har lagt frem. Utvalget kan derfor vanskelig se at det er holdepunkter for at lagmannsretten ikke har tatt i betraktning den mulighet A har hatt for å bevise sin uskyld ved vurderingen av om beviskravet er oppfylt. At kjennelsen ikke direkte kommenterer denne anførsel, kan ikke ha betydning. For øvrig er anførselen nær knyttet til bevisvurderingen, som utvalget ikke kan prøve.
Videre anføres at lagmannsretten ved å legge stor vekt på to fjernavhørte vitner har gjort seg skyldig i uforsvarlig saksbehandling, derunder at retten ikke har sørget for sakens fullstendige opplysning. Kjæremålsutvalget ser det slik at denne anførsel i realiteten er et angrep på lagmannsrettens bevisbedømmelse, som utvalget ikke kan prøve. Det er ikke mulig ut fra lagmannsrettens kjennelse å vite hvor stor vekt retten har lagt på disse vitner i forhold til sakens øvrige bevis, i første rekke dokumentene. Utvalget kan således ikke se at det var noen saksbehandlingsfeil at disse vitner ble fjernavhørt. Heller ikke anførselen om at partene ble behandlet ulikt i lagmannsretten, fortrinnsvis ved at staten fikk mest tid til rådighet, kan føre frem. Slik saken på dette punkt er opplyst for utvalget, kan ikke en anførsel om at partene fikk ulik tid til rådighet være tilstrekkelig til å konstatere saksbehandlingsfeil. For lagmannsretten var således staten kjærende part og hadde ansvar for å presentere saken for retten.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.