HR-2000-165-K - Rt-2000-358
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-24 |
| Publisert: | HR-2000-00165-K - Rt-2000-358 (91-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Barnerett, Partskompetanse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om et barn under 15 år, representert ved setteverge, hadde adgang til å kreve rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak om tilbakeføring av daglig omsorg til biologiske foreldre. |
| Saksgang: | Oslo Byrett nr. 1999-07387 A/52 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-3500 K/04 - Høyesterett HR-2000-00165, sivilt kjæremål |
| Parter: | A v/setteverge advokat Reidun Lauvstad (advokat Turid Berger) mot Staten v/Barne- og familiedepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Bergljot Webster) |
| Forfatter: | Lund, Gussgard, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §6-3, §7-1, Tvistemålsloven (1915) §37, Forvaltningsloven (1967) §2, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10 |
Saken gjelder om et barn under 15 år, representert ved setteverge, har adgang til å kreve rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak om tilbakeføring av daglig omsorg til biologiske foreldre.
C og D er foreldre til barna A, født xx.xx.1990, og B, født xx.xx.1991. Familien kom til Norge fra X som flyktninger i 1991.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Y gjorde 8. september 1997 vedtak om at Æ kommune skulle overta omsorgen for barna, og at barna skulle plasseres i et forsterket fosterhjem. Vedtaket ble gjennomført. Foreldrene ble gitt samvær med barna annenhver uke under tilsyn.
Foreldrene fikk et nytt barn i februar 1998. Etter dette krevde foreldrene tilbakeføring av omsorgen for de to eldste barna.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Y traff 4. juni 1999 slikt vedtak:
«Fylkesnemndas vedtak av 08.09.97 om omsorgsovertakelse av A, f. xx.xx.1990 og B, f. xx.xx.1991, oppheves.»
Slik rettstilstanden var da fylkesnemndas siste vedtak ble truffet, kunne Æ kommune ikke kreve rettslig overprøving av vedtaket i medhold av tvistemålsloven kapittel 33.
Æ kommune, ved prosessfullmektig advokat Turid Berger, anmodet Z herredsrett om å oppnevne setteverge for de to barna. Anmodningen ble tatt til følge av herredsretten, som i brev av 15. juli 1999 oppnevnte advokat Reidun Lauvstad som setteverge i medhold av vergemålsloven §15 annet ledd. I herredsrettens brev ble settevergen gitt myndighet og ansvar for å ivareta barnas interesser i forbindelse med spørsmål om rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Oppnevnelsen av setteverge ble påklaget til Fylkesmannen i Y av barnas foreldre. Klagesaken er fremdeles til behandling hos Fylkesmannen.
I stevning av 6. august 1999 til Y byrett fremsatte settevergen, representert ved advokat Turid Berger, krav om rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak om tilbakeføring av daglig omsorg. Stevning ble tatt ut i medhold av tvistemålsloven kapittel 30. I stevningen var staten v/Barne- og familiedepartementet angitt som saksøkt, og A og B var angitt som saksøkere.
Y byrett avsa 27. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«Sak nr. 997387 A/52 avvises.»
A og B, ved settevergen, påkjærte byrettens kjennelse til Borgating lagmannsrett, som 14. desember 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«Y byretts kjennelse av 27. oktober 1999 stadfestes.»
A og B, ved settevergen, har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovforståelse.
Kjærende parter har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at reglene i barnevernloven §7-1 bokstav i og sosialtjenesteloven §9-10 uttømmende regulerer adgangen til å kreve overprøving av fylkesnemndas vedtak, slik at det er utelukket med søksmål etter tvistemålsloven kapittel 30. Det riktige må være at barnevernloven §7-1 bokstav i bare regulerer i hvilke tilfeller et barn kan bringe et vedtak inn for retten etter tvistemålsloven kapittel 33, og at det ikke er noe til hinder for å få prøvd vedtaket etter tvistemålsloven kapittel 30.
Kjærende parter gjør gjeldende at de alminnelige reglene om hvem som er part i en forvaltningssak, jf. forvaltningsloven §2 bokstav e, må gjelde. Etter tvistemålsloven §37 kan vergen utøve prosessuelle rettigheter på vegne av barn.
Lagmannsrettens lovforståelse fører til en innskrenkning av barns muligheter til å få overprøvd vedtak der verken foreldrene eller kommunen bringer spørsmålet inn for retten. Barnevernloven §6-3 var ment som en styrking av barnets rettigheter. Lagmannsrettens forståelse av reglene innebærer tvertimot at barnets rettigheter er blitt svekket.
Kjærende parter har lagt ned slik påstand:
«Saken fremmes.»
Kjæremålsmotparten har i hovedsak anført:
Lagmannsrettens kjennelse om avvisning er korrekt. Søksmålet må avvises av flere grunner. Staten er feil saksøkt, saken er anlagt i feil prosessform, og det følger av barnevernloven at barn under 15 år ikke har partsevne i denne typen saker. Etter barnevernloven §7-1 bokstav i jf. §6-3 annet ledd kan ikke barn under 15 år kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak.
Kjæremålsmotparten anfører dessuten at kommunene nå kan kreve overprøving av fylkesnemndas vedtak, etter at en lovendring trådte i kraft 1. september 1999. Lovendringen tar sikte på å styrke barnets rettsikkerhet, jf. Ot.prp.nr.61 (1997-1998). Det fremgår av proposisjonen at rettsikkerheten skal styrkes ved at kommunene gis søksmålsadgang. Det fremgår forutsetningsvis at barnet ikke har rett til å reise søksmål. Det er barnevernets oppgave å ivareta barnets interesser når barnet og foreldrene har ulike interesser.
Kjæremålsmotparten har lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet tas ikke til følge.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, er enig med lagmannsretten i at saken må avvises.
Lagmannsretten har lagt til grunn at sosialtjenesteloven §9-10 første ledd, jf. barnevernloven §7-1 bokstav i, utelukker rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak etter andre regelsett enn tvistemålsloven kapittel 33, og har i denne forbindelse vist til en uttalelse i kjennelse inntatt i Rt-1993-1443. Utvalget er i tvil om uttalelsen gir grunnlag for en generell slutning som den lagmannsretten treffer, men finner ikke grunn til å ta stilling til spørsmålet. Etter utvalgets oppfatning er det under enhver omstendighet på det rene at A og B ikke kan kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak om tilbakeføring av omsorgen til foreldrene.
Utvalget viser til barnevernloven §7-1 bokstav i annet punktum. Etter denne bestemmelsen reguleres et barns adgang til å «bringe et vedtak etter barnevernloven inn for retten» av §6-3 annet ledd . Etter §6-3 annet ledd første punktum kan et barn bare opptre som part dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Det følger av ordlyden i bestemmelsen at barn under 15 år ikke har partsevne i forhold til fylkesnemndas vedtak. Utvalget finner at dette ikke bare gjelder der fylkesnemndas vedtak angripes etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33, men også ved et eventuelt søksmål etter kapittel 30 i tvistemålsloven for så vidt slike søksmål ikke av andre grunner er avskåret, jf. ovenfor.
Det må være klart at dette også gjelder rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak om ikke å overta omsorgen eller om tilbakeføring av omsorgen til foreldrene. Bakgrunnen for bestemmelsen i §7-1 bokstav i annet punktum, jf. §6-3 annet ledd, er at barn under 15 år ikke er tiltenkt selvstendig søksmålskompetanse i denne type spørsmål. I denne sammenheng ivaretas disse barnas interesser av det offentlige, jf. for øvrig at kommunen ved lovendring i 1999 har fått adgang til å begjære rettslig prøving av vedtak i fylkesnemnda. Utvalget bemerker for ordens skyld at det ikke med dette er tatt stilling til spørsmålet om barn over 15 år kan kreve rettslig prøving av vedtak om tilbakeføring av omsorgen, jf. i denne forbindelse Rt-1999-547 der det ble lagt til grunn at biologisk far ikke kunne kreve slik prøving etter tvistemålsloven kapittel 33.
Lagmannsrettens kjennelse blir å stadfeste. Kjæremålsmotparten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.