HR-2000-313-K - Rt-2000-721

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2000-04-10
Publisert:	HR-2000-00313-K - Rt-2000-721 (173-2000)
Stikkord:	Sivilprosess, Familierett, Barnerett, Rettslig interesse, Partskompetanse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om rettslig interesse i sak om overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse etter Barnevernloven (1981). Se også HR-2000-1150-K - Rt-2000-1545, hvor begjøring om gjenopptakelse forkastes.
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00313, sivilt kjæremål
Parter:	A (advokat Arne Heiestad) mot X kommune (advokat Lars E. Hermansen), B (hjelpeintervenient) (advokat Odd Kristian Johansen)
Forfatter:	Aasland, Gjølstad, Tjomsland
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §35, Tvistemålsloven (1915) §105, §404, §476, §483, §54, Barnevernloven (1992) §4-12, §4-19, §4-21, §4-7

Saken gjelder spørsmål om rettslig interesse i sak om overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven.

B, som i mange år har vært rusmisbruker og nå bor på institusjon, hadde fra før tre barn, to under offentlig omsorg og ett bortadoptert, da hun 23. september 1993 fødte datteren C. B var på dette tidspunkt inne i en god periode slik at C ble boende hos moren og hennes samboer, A. Den 29. april 1995 fødte B datteren D. Ved Y herredsretts dom av 5. november 1999 ble det på grunnlag av DNA-analyse fastslått at A ikke er far til C, men at han er far til D.

Det oppsto etter hvert problemer i forholdet mellom B og A. Det oppsto også problemer mellom A og barneverntjenesten, fordi A mente B ikke strakk til i sin omsorg for C. I begynnelsen av juli 1995 forlot B A og de to pikene og flyttet til Oslo.

I forbindelse med samlivsbruddet inngikk B og A en avtale om barna. Siden B fremdeles var gift med en annen mann da pikene var født, hadde hun foreldreansvaret alene. Hva som ble avtalt mellom B og A er noe uklart, men det synes som A fikk den daglige omsorgen for pikene. Noen melding til folkeregisteret om endring av foreldreansvaret, jf. barneloven §35 annet ledd ble ikke sendt.

Konflikten mellom A og barneverntjenesten tilspisset seg. I mars 1998 sendte barneverntjenesten sak til fylkesnemnda for sosiale saker med prinsipalt forslag om omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering av de to pikene.

Fylkesnemda la til grunn at A var far til begge barna, og traff 13. juli 1998 vedtak hvoretter barneverntjenesten overtok omsorgen for dem. Det ble samtidig truffet vedtak om fosterhjemsplassering og nærmere bestemmelser om samværsrett for A, B og barnas farmor, E. Krav om fratakelse av foreldreansvaret ble ikke tatt til følge.

Straks etter at fylkesnemndas vedtak var fattet, ble barna flyttet til fosterhjem, hvor de har oppholdt seg siden.

A reiste i august 1998 søksmål ved Y herredsrett og la ned prinsipal påstand om at omsorgen ikke skulle overtas av barneverntjenesten. Subsidiært nedla han påstand om at han skulle innrømmes vanlig samværsrett. B reiste ikke sak i tide, men ble etter anmodning, ved kjennelse av 12. mars 1999, gitt status som hjelpeintervenient. As mor reiste også sak med påstand om å bli tilkjent mer samvær. De to sakene ble forenet til felles behandling.

Under saksforberedelsen påsto X kommune saken avvist på det grunnlag at A ikke var far til barna, og dermed ikke hadde partsinteresse. Herredsretten tok ikke stilling til dette spørsmålet, idet den ut fra en vurdering av As omsorgsevne, ved dom av 20. mai 1999, i domsslutningens pkt. 1 stadfestet fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse. A ble tilstått samvær med pikene inntil åtte timer en lørdag i måneden.

A anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Han nedla prinsipal påstand om opphevelse av omsorgsovertakelsen, og subsidiær påstand om utvidet samvær. Kommunen tok til motmæle når det gjaldt påstanden om endring av omsorgsovertakelsen og erklærte motanke når det gjaldt As samvær. B erklærte i juni 1999 hjelpeintervensjon til fordel for A. I januar 2000 endret B sitt syn på spørsmålet om omsorgsovertakelse. Hun endret dermed hjelpeintervensjonen til å støtte X kommune.

Da hovedforhandling ble innledet i ankesaken, besluttet lagmannsretten å ta opp spørsmålet om As anke, for så vidt den gjaldt kravet om omsorgsovertakelse, måtte avvises som følge av manglende rettslig interesse. Etter at partene hadde uttalt seg, avsa lagmannsretten 17. januar 2000 kjennelse med slik slutning:

«Herredsrettens dom, domslutningens pkt 1, oppheves, og saken avvises forsåvidt fra domstolene.»

Ankeforhandlingene ble etter dette begrenset til spørsmålet om omfanget av As og farmorens rett til samvær. Lagmannsretten avsa 14. februar 2000 dom med slik domsslutning:

«Ankesak nr 99-00430 A:

A har rett til samvær med C og D en gang hver sjette uke, hver gang med en varighet av seks timer. Nærmere tidspunkt for samværet fastsettes av barnevernet i X kommune. Samværet skal gjennomføres uten tilsyn.

Ankesak nr 99-00535 A:

E har rett til samvær med C og D tre sammenhengende dager i skolens sommerferie. Samværet skal gjennomføres uten tilsyn.»

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse av 17. januar 2000 til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har lagt til grunn feil faktum når den har ansett at det ikke ble inngått avtale om at A skulle ha del i foreldreansvaret. At A skal ha fått del i foreldreansvaret, ble ikke imøtegått verken av B eller kommunen før behandling av saken for lagmannsretten. I prosesskrift på vegne av B av 21. januar 2000 fremgår det også at B blant annet brukte uttrykket foreldreansvar om det som ble overført til A. I samme prosesskrift ble det dessuten opplyst at B ikke hadde tenkt å flytte tilbake fra Oslo. Avtalen er bindende foreldrene i mellom selv om den aldri ble innsendt til folkeregisteret i henhold til barneloven §35 annet ledd. Dersom det foreligger en avtale, kan den når som helst innsendes og få rettsvirkninger. En avtale kan riktignok ikke omfatte barn som en ikke er biologisk far til. Avtalen ble imidlertid inngått mens A trodde han var far til begge barna. Siden moren ikke vil skille pikene, vil A ha rettslig interesse i saken, også ovenfor C.

Det er tidspunktet for omsorgsovertakelsen som er det avgjørende for spørsmålet om As rettslige interesse i saken. At avtalen vedrørende C er ugyldig, kan ikke tillegges vekt all den stund han erkjente farskapet på sykehuset da hun ble født. Det må følgelig legges til grunn at A ved samlivsbruddet fikk foreldreansvaret av moren og at denne avtalen var uendret da barna ble fratatt ham.

Lagmannsretten har lagt til grunn feil rettsanvendelse når det gjelder spørsmålet om rettslig interesse. A hadde del i den daglige omsorgen helt fra fødselen. Han ville fortsatt hatt omsorgen for pikene dersom ikke denne var blitt fratatt ham. Idet B har langt igjen før hun kan ha omsorg for barn, var det A vedtaket rammet. Om lagmannsretten skulle oppheve vedtaket, ville barneverntjenesten ikke lenger ha kompetanse til å ha barna, og barna kunne ikke lenger bli boende i fosterhjemmet. Eneste alternativ ville da være å gjenopprette den tilstand som barnevernet grep inn i. Det må derfor legges til grunn at A var, og alltid hadde vært, barnas omsorgsbase. Herunder må også legges til grunn at ved opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse, må barna tilbake til sin omsorgsbase.

Tvistemålsloven §476 angir at saksøker er den som tvangsinngrepet er rettet mot. Det er ingen andre enn A som har vært rammet av vedtaket om omsorgsovertakelsen. Lagmannsretten synes å ha fortolket §476 første ledd innskrenkende, i strid med bestemmelsens ordlyd og uten støtte i andre rettskilder.

Avvisningen innebærer at A ikke får en rettslig prøving av om det var lov å frata ham omsorgen som han alene har utøvd for barna siden de ble født. Resultatet strider mot den alminnelige rettsfølelse. Retten til å være sammen som en familie må anses som et av de viktigste goder. Derfor er det i saker etter tvistemålsloven kapittel 33 grunn til å utvide kretsen av de personer som har søksmålsinteresse, jf. Rt-1999-547 og Ot.prp.nr.61 (1997-1998) side 28. Hensynet til motparten kommer ikke inn i nærværende sak. Barna er så unge at de uansett ikke vil forstå noe av at en sak pågår, og det offentlige kan ikke ha noe legitimt behov for å unngå å få saker reist mot seg vedrørende lovligheten av vedtak. B har heller ikke gitt uttrykk for at hun ikke ønsker at A skal ha muligheten til å få prøvet lovligheten av vedtaket.

Det er således ingen reelle grunner for at A ikke skal få prøvet lovligheten. Lagmannsretten har vist til Rt-1993-1588 som begrunnelse for sin innskrenkende fortolkning av §476. I denne saken hadde saksøker imidlertid kun hatt samværsrett, mens saken gjaldt spørsmål om tilbakeføring av omsorgen til moren. Lagmannsretten har også vist til Rt-1998-912. Her ble barna tilbakeført til moren fordi hun ifølge et rettsforlik foreldrene imellom hadde rett til omsorgen for barna. Det fremgår imidlertid ikke om rettsforliket var blitt registrert i folkeregisteret. Det er derfor noe uklart om kjæremålsutvalget ikke anså slik registrering som en forutsetning for å ha rettslig interesse i saken. Slik kjærende part leser avgjørelsen, utgjør den imidlertid et sterkt argument for at A bør ha rettslig interesse i saken. Rt-1999-547 lignet på saken fra Rt-1993-1588 ved at Høyesterett igjen kom til at en forelder som bare hadde del i foreldreansvaret, ikke hadde noen rettslig interesse i sak om opphevelse av omsorgsovertakelse. Faren, som bare hadde samværsrett, mente at barna hadde det best i fosterhjem og anla sak for å hindre at moren fikk dem hjem til seg. Mindretallet mente at han burde hatt rettslig interesse i saken. Siden avgjørelsen, i motsetning til 1993-avgjørelsen, således ble avsagt under dissens, kan det tyde på at rettsutviklingen går i retning av å utvide kretsen av de som har rettslig interesse i slike saker.

De tre ovennevnte høyesterettsavgjørelsene gjelder saker etter barnevernloven §4-21, mens nærværende sak gjelder §4-12. Saker etter §4-21 er langt mindre inngripende enn saker etter §4-12, hvilket også utgjør et argument for å utvide kretsen til de som tilstås rettslig interesse i slike saker som nærværende.

I Rt-1999-173 kom Høyesterett også til at foreldre uten del i foreldreansvaret hadde rettslig interesse i adopsjonssak. Høyesterett fravek den oppfatning som var gitt uttrykk for i Rt-1994-1654. Retten viste til at tvistemålsloven §476 forbeholdt søksmålsrett til den tvangsinngrepet er rettet mot, og fant at barnets biologiske foreldre også etter de var fratatt foreldreansvaret, har en legitim interesse i domstolsprøvelse i forbindelse med behandling av vedtak om samtykke til adopsjon. Retten kom altså til at foreldrene hadde en legitim interesse i vedtakets innhold, til tross for at ingen av foreldrene hadde del i foreldreansvaret.

I Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 20. januar 2000 i kjæremålssak som gjaldt spørsmålet om stansing av den foreliggende saken i påvente av avgjørelse i farskapssaken, uttrykte lagmannsretten at A måtte få partsstilling ved domstolsprøving når fylkesnemda hadde behandlet ham som part. Vedtaket om omsorgsovertakelse ble ansett å rette seg både mot moren og A, jf. tvistemålsloven §476, jf. §54. Kjennelsen, som er rettskraftig, står i kontrast til lagmannsrettens avvisningskjennelse av 17. januar 2000. Her ble det ikke lenger ansett avgjørende at fylkesnemnda hadde ansett A som part.

Reglene i EMK, jf. menneskerettighetsloven av 21. mai 1999 nr. 30, er ikke vektlagt av lagmannsretten. Lagmannsretten synes å ha oversett art. 8. Denne bestemmelsen synes ikke å gi grunnlag for å skille mellom om farskap er fastslått ved dom eller ikke, eller om foreldre har husket på å få registrert avtaler om foreldreansvar og daglig omsorg i folkeregisteret. A må ut fra art. 8 ha krav på respekt for sitt privatliv og familieliv, uten hensyn til om alle formalia er oppfylt i forhold til offentlige myndigheter. Lagmannsretten synes også å ha oversett art. 6 hvoretter krenkelse foreligger hvis domstolskontroll er avskåret etter nasjonal rett. Praksis fra menneskerettighetsdomstolen viser at også avvisningskjennelser kan være konvensjonsstridige. I kravet om «access to court» ligger det et krav om å få en realitetsavgjørelse i saken. Krav om folkeregisterregistrering for å ha rettslig interesse, er en faktisk hindring som kan være konvensjonsstridig.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av mandag 17. januar 2000 oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved Eidsivating lagmannsrett.

2. Saksomkostninger ilegges ikke, jf. tvistemålsloven av 13. august 1915 nr. 6 §483.»

X kommune v/barneverntjenesten har i sitt tilsvar i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens begrunnelse og slutning er riktig. A mangler rettslig interesse i saken fordi han mangler foreldreansvar og rett til å utøve daglig omsorg for barna. Etter barneloven har A aldri hatt foreldreansvar eller daglig omsorg for barna. A vil imidlertid kunne ha rettslig interesse i en eventuell ny sak for fylkesnemnda etter barnevernloven §4-21, med krav om tilbakeføring av D. Men dette vil gjelde først fra det tidspunkt han har foreldreansvar og rett til å utøve daglig omsorg for henne, i henhold til avtale eller dom/rettsforlik overfor B.

Når det gjelder C, synes det som at A vil kreve samvær med henne i medhold av barnevernloven §4-19 tredje ledd, som hjemler samvær med andre enn foreldrene. I dette ligger en erkjennelse fra A om at han ikke kan kreve tilbakeføring av C i medhold av §4-21, hvilket også må utelukke ham fra å få overprøvet tidligere avgjørelse om omsorgsovertakelse vedrørende henne.

Lagmannsretten har uttalt at den ikke har tatt standpunkt til om det var riktig av fylkesnemnda å gi A partsstatus i forhold til spørsmålet om omsorgsovertakelse. Spørsmålet om As partsstilling for lagmannsretten må behandles ut fra følgende forhold:

Utøvelse av daglig omsorg krever et rettslig grunnlag. Man kan ikke tilta seg omsorgen, uten at dette er utledet av lov eller avtale. At barneloven setter foreldreansvar som grunnlag for å utøve daglig omsorg, har også med vern om barnets rettssikkerhet å gjøre. As utøvelse av daglig omsorg på det tidspunkt fylkesnemnda fattet sitt vedtak, var utledet av avtale med B. Når B ikke anket fylkesnemndas avgjørelse, foreligger det en rettskraftig avgjørelse om at den daglige omsorgen er overført til barneverntjenesten. As rett til å utøve daglig omsorg falt dermed bort fra det tidspunkt fylkesnemndas avgjørelse ble rettskraftig.

A vil kunne avtale delt foreldreansvar med B når det gjelder D. Avtalen vil imidlertid ikke omfatte daglig omsorg eller samvær fordi dette tilligger barneverntjenesten i henhold til fylkesnemndas vedtak som ikke er anket av B. Ankeinstansen kan kun stadfeste eller oppheve fylkesnemndas vedtak. Så lenge A ikke har foreldreansvar, og hans rettslige grunnlag for å utøve omsorg er falt bort ved at B ikke anket avgjørelsen, vil han ikke ha rettslig interesse i utfallet av saken. Saken må dermed avvises fra domstolene.

Før øvrig deler kommunen lagmannsrettens oppfatning om at Bs plasseringen av barna hos A i juli 1995 hadde samme rekkevidde som privat plassering etter barnevernloven §4-7. Vedtak om omsorgsovertakelse kan ellers bare ramme den som har rett, i betydningen rettsbeskyttet rett, til å utøve daglig omsorg. På vedtakstidspunktet hadde ikke A dette. As interesse vil dessuten bli fullstendig ivaretatt dersom han etter å ha fått tilkjent foreldreansvar og rett til å kreve daglig omsorg for D, fremmer ny sak for fylkesnemnda med krav om tilbakeføring av henne med hjemmel i barnevernloven §4-21. Likeledes vil han kunne få behandlet samværsrett med C på nytt, forenet i samme sak.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating Lagmannsretts kjennelse av mandag 17. Januar 2000 stadfestes.

2. X kommune tilkjennes sakens omkostninger.»

B har i sitt tilsvar i det vesentlige anført:

Den faktiske omsorgssituasjon er ikke avgjørende for spørsmålet om rettslig interesse, jf. blant annet Rt-1999-547. For å ha rettslig interesse må A både ha del i foreldreansvaret og ha den daglige omsorgen for barna.

B hadde ingen planer om å reise tilbake til hjemmet da hun forlot samboeren og de to barna sommeren 1995. Hun hadde imidlertid ikke gitt opp barna for alltid. Avtalen som ble inngått, var derfor ikke ment som noen endelig overføring av omsorgen. B er usikker på om det i avtalen fra 1995 ble brukt uttrykkene foreldreomsorg, foreldreansvar eller daglig omsorg. I mangel av andre holdepunkter må det legges til grunn at det var en midlertidig overføring av den daglige omsorgen, såkalt frivillig plassering.

Barna ville fortsatt bodd hos A dersom barnevernet ikke hadde fattet vedtak om omsorgsovertakelse. Nå som barna er i fosterhjem og B har akseptert vedtaket om omsorgsovertakelse, er det rettslige grunnlaget for å få overprøvet vedtaket ikke lenger til stede for A.

Den 18. februar 2000 inngikk B og A forlik ved Y herredsrett om foreldreansvar og daglig omsorg etter barneloven. Forliket gjaldt sak om midlertidig avgjørelse frem til hovedforhandling i saken. Partene ble enige om delt foreldreansvar og delt daglig omsorg for D. Rettsboken fra forliket er imidlertid ennå ikke registrert i folkeregisteret.

Rettsforliket kan ikke ses å få betydning for denne sak. Høyesterett må ta stilling til om vilkårene for omsorgsovertakelse var til stede da fylkesnemnda fattet vedtaket. Dersom retten kommer til at A ikke hadde rettslig interesse i sakens utfall da saken var opp til behandling i fylkesnemnda, må saken avvises fra domstolene. Dersom prosessforutsetningene endres etter dette tidspunkt, vil den riktige fremgangsmåte være å fremme krav om tilbakeføring etter barnevernloven §4-21.

Subsidiært kan forliket ikke få betydning i denne sak fordi B fortsatt skal ha del i den daglige omsorg ved tilbakeføring, og en delvis tilbakeføring er ikke hjemlet i barnevernloven. Reelle hensyn taler også mot å forankre en tilbakeføring i en midlertidig avgjørelse etter barneloven. Det ligger i sakens natur at en tilbakeføring skal anses varig, mens en midlertidig avgjørelse etter barneloven vil kunne endres etter kort tid.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.»

Forliket er kommentert fra As side i prosesskrift av 7. mars 2000. Det gjøres gjeldende at forliket innebærer at det er A som har den rettslige interessen i å få barna tilbakeført. Forliket representerer imidlertid ikke noen ny avtale, men en videreføring av avtalen fra juli 1995.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens kjennelse om å oppheve herredsrettens dom og avvise As krav om at barnevernets omsorgsovertakelse skal oppheves. Avvisningsspørsmålet var også reist for herredsretten, som imidlertid valgte ikke å ta stilling til det og i stedet traff realitetsavgjørelse hvor den stadfestet fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse. Det kan på denne bakgrunn være noe tvilsomt om kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg er å anse som et videre kjæremål. Utvalget finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette, idet det må antas at den foreliggende avvisningskjennelse på det grunnlag at A ikke har adgang til å reise sak om opphevelse av barnevernets omsorgsovertakelse, omfattes av tvistemålsloven §404 første ledd nr. 1, slik at utvalget på dette grunnlag har full kompetanse.

Dersom barnevernets omsorgsovertakelse for et barn blir opphevet, og foreldrene ikke bor sammen, må barnet tilbakeføres til den av foreldrene som har foreldreansvaret, eller i tilfelle av delt foreldreansvar til den som i forholdet mellom foreldrene har omsorgen. Av dette må etter utvalgets oppfatning følge at en forelder som ikke har del i foreldreansvaret, ikke kan opptre som saksøker i et søksmål om opphevelse av barnevernets omsorgsovertakelse.

Når det gjelder C, er det etter dommen i farskapssaken klart at A ikke kan ha foreldreansvar for henne. At han etter avtale med moren, B, utøvet faktisk omsorg for henne fra juli 1995 inntil barnevernets omsorgsovertakelse, og at han ble behandlet som part for fylkesnemnda, noe som vel henger sammen med at han på det tidspunkt utøvde den faktiske omsorgen og ble oppfattet som far, kan ikke gi ham adgang til å opptre som saksøker.

For Ds vedkommende er det omtvistet om A har foreldreansvar. Utvalget ser først på situasjonen slik den forelå for lagmannsretten.

A og B er ikke og har ikke vært gift, og spørsmålet om foreldreansvar for D følger derfor barneloven §35. Det vil i utgangspunktet si at B har foreldreansvaret. Imidlertid hevder A å ha fått det overført til seg gjennom avtale mellom foreldrene i juli 1995. B bestrider at det ble inngått noen slik avtale. Så uklart som dette spørsmålet er, kan utvalget ikke anse det sannsynliggjort at en avtale av dette innhold ble inngått. Og iallfall er det ikke gitt noen melding til folkeregisteret, slik det kreves i barneloven §35 annet ledd. Denne bestemmelsen skal ivareta det åpenbare behov for notoritet over slike avtaler. Utvalget finner det klart at domstolene ikke kan bygge på en omtvistet muntlig avtale om overføring av foreldreansvaret.

Heller ikke for Ds vedkommende kan utvalget se at A kan oppnå partsstilling som følge av at han utøvde den faktiske omsorgen for henne og ble behandlet som part av fylkesnemnda.

Ut fra det som hittil er sagt, finner utvalget at lagmannsrettens avvisningskjennelse var riktig. Spørsmålet blir så om avvisningsspørsmålet er kommet i en annen stilling etter lagmannsrettens kjennelse. Det fremgår at det verserer sak mellom A og B for Y herredsrett om foreldreansvar og omsorg for D. I denne saken inngikk partene 18. februar 2000 slikt rettsforlik:

«AVTALE OM MIDLERTIDIG AVGJØRELSE FREM TIL HOVEDFORHANDLING, ELLER NY AVTALE MELLOM PARTENE:

1. A og B skal frem til hovedforhandling ha felles foreldreansvar og delt omsorg for D A.

2. For det tilfelle at den verserende saken mellom A og barnevernstjenesten fører til at vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal D registreres bosatt hos A.

3. For det tilfellet at en av partene fremmer krav om tilbakeføring etter barnevernloven §4-21, skal D registreres bosatt hos vedkommende.

4. Partene er enige om å stanse hovedsaken i 6 måneder etter tvistemålsloven §105.

5. Partene er enige i at krav om midlertidig avgjørelse bortfaller.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg har i en del avgjørelser lagt til grunn at dersom en prosessforutsetning manglet da søksmål ble reist, men mangelen blir avhjulpet før avvisningsspørsmålet kommer opp til avgjørelse, skal saken ikke avvises. Jf. Skoghøy, Tvistemål side 141-142 med henvisninger. Utvalget finner det noe tvilsomt om tilsvarende kan gjelde i et tilfelle som dette, hvor saken er avvist, men avvisningskjennelsen ikke er rettskraftig. Imidlertid anses det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmålet. Den ordning av foreldreansvar og omsorg som er etablert gjennom rettsforliket, er av midlertidig karakter, og det er uvisst hva den endelige avgjørelse i saken vil bli. Domstolen må i en sak om opphevelse av omsorgsovertakelse treffe sin avgjørelse ut fra et langsiktig perspektiv, og utvalget kan ikke se at den midlertidige avtale om endring av foreldreansvaret kan være tilstrekkelig til at A nå kan aksepteres som part.

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

X kommune har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Når saken avvises, kan det være et spørsmål om tvistemålsloven §483 annet punktum kommer direkte til anvendelse, men utvalget finner uansett ut fra sakens karakter at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.