HR-2000-32 - Rt-2000-143
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-20 |
| Publisert: | HR-2000-00032 - Rt-2000-143 (38-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om erstatning og oppreisning etter reglene i Straffeprosessloven (1981) kapittel 31. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00032S, jnr 707/1999 |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Bugge, Aarbakke, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §100, §382, §452, Straffeloven (1902) §222, §227, §28c, §54, §60 |
Saken gjelder spørsmål om erstatning og oppreisning etter reglene i straffeprosessloven kapittel 31.
A, født xx.xx.1980, ble ved Haugesund byretts dom av 5. desember 1997 dømt til samfunnstjeneste i 210 timer for overtredelse av straffeloven §222 m.v., som en fellesstraff med Haugesund byretts dom av 30. september 1997. Den subsidiære fengselsstraff ble satt til 7 måneder. Til fradrag kom 31 dager for utholdt varetekt, i samfunnstjenesten tilsvarte dette 31 timer, jf. straffeloven §60.
A ble pågrepet og varetektsfengslet 21. juli 1998 siktet for overtredelse av bl.a straffeloven §227. Han ble avhørt av politiet dagen etter, og politiet besluttet da at han ikke skulle begjæres varetektsfengslet. Politimesteren i Haugesund fremmet samme dag begjæring om omgjøring av byrettens samfunnstjenestedom, jf. straffeloven §28c, på bakgrunn av vedtak truffet av Kriminalomsorg i frihet om å suspendere A fra samfunnstjenesten. Haugesund forhørsrett avsa kjennelse 22. juli 1998 med slik slutning:
«I Haugesund byretts dom av 05.12.97 gjøres den endring at domfelte, A, født xx.xx.1980, skal sone 5 - fem - måneder og 15 - femten - dager av den subsidiære fengselsstraff, jf. straffeloven §28c.»
Ifølge forhørsrettens rettsbok ble kjennelsen opplest og forkynt for domfelte samme dag, og han ble samtidig gjort kjent med rettsmiddeladgangen. Domfelte tok betenkningstid. Han hadde forsvarer under forhørsrettssaken.
A kontaktet politiet dagen etter, den 23. juli 1998. Han vedtok dommen og ba om å få starte soningen straks. Statsadvokaten i Rogaland utferdiget samme dag ordre om at fengselsstraffen skulle fullbyrdes, og A ble innsatt til soning samme dag.
Den 3. august 1998 erklærte A kjæremål over forhørsrettens kjennelse. Gulating lagmannsrett avsa 13. august 1998 kjennelse med slik slutning:
«Begjæringen om omgjøring av dom på samfunnstjeneste tas ikke til følge.»
Domfelte ble løslatt fra soning samme dag som kjennelsen ble avsagt.
Ved skriv av 20. oktober 1998 fremmet advokat John Christian Elden på vegne av A begjæring om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 flg. I begjæringen er fremholdt at A har sonet 24 dager av en dom han ikke skulle ha sonet. Det er fremmet krav om at staten betaler 10.000 kroner i erstatning for lidt tap og 10.000 kroner i oppreisning, samt saksomkostninger.
Etter utveksling av prosesskrifter mellom partene og innhenting av ytterligere opplysninger, avsa Gulating lagmannsrett kjennelse 3. november 1999 med slik slutning:
«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Advokat Elden har inngitt støtteskriv og i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens lovanvendelse er ikke riktig når retten ikke har funnet straffeprosessloven §444 første ledd annen setning anvendelig på forholdet. As fengselsopphold på 22 dager i tiden 23. juli til 13. august 1998 var ifølge lagmannsrettens kjennelse av 13. august 1998 uberettiget, da det ikke forelå noen dom eller kjennelse som skulle sones.
Det fremstår som uklart hvorfor omgjøring av betinget straff etter straffeloven §54 nr. 2 fastsettes ved dom, mens omgjøring av samfunnstjeneste etter straffeloven §28c skal skje ved kjennelse. Dette kan medføre den merkelige situasjon - som i denne sak - at siktede kan beordres innsatt til soning før kjennelsen er rettskraftig, jf. straffeprosessloven §382, mens en dom ikke kan fullbyrdes før den er rettskraftig, jf. straffeprosessloven §452.
Lagmannsretten har i erstatningssaken lagt til grunn at lagmannsrettens kjennelse av 13. august 1998 var uriktig avsagt, idet man i erstatningssaken har funnet at As opprinnelige vedtakelse av Haugesund forhørsretts kjennelse var bindende som viljeserklæring. Dette kan lagmannsretten ikke gjøre. Lagmannsretten er i erstatningssaken bundet av den rettsoppfatning som lagmannsretten enstemmig er kommet til i den rettskraftige avgjørelse som danner grunnlag for erstatningssøksmålet. A har ved kjennelsen av 13. august 1998 oppnådd det materielt riktige resultat. Lagmannsretten kan ikke i den senere kjennelse legge til grunn at kjæremålet over kjennelsen av 13. august 1998 ikke skulle vært behandlet. Uansett kan spørsmålet om avgjørelsens prosessuelle gyldighet ikke være avgjørende, fordi det regelmessig vil være slik at den frihetsberøvende rettsfølge vil bli utholdt som følge av en rettskraftig avgjørelse som fremstår som tvangsgrunnlag på innsettelsestidspunktet, men der etterfølgende opplysninger viser at det var uriktig. Det er således det materielt riktige som må legges til grunn i erstatningssaken.
I rettspraksis er lagt til grunn at også en situasjon der det ikke er avsagt noen frifinnende dom kan omfattes av straffeprosessloven §444, jf. Rt-1998-1345 og Rt-1999-1061. I likhet med i saker om uberettiget anbringelse i sikringsanstalt, taler hensynene bak straffeprosessloven §444 for at erstatning bør tilkjennes også i den foreliggende sak.
Subsidiært foreligger vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445. Lagmannsretten har i utgangspunktet kommet til at §445 kan anvendes, men har lagt avgjørende vekt på at A selv bidro til fengslingen ved at han vedtok forhørsrettens kjennelse. Dette forhold kan ikke tillegges vekt. Rettskraftvirkningen av lagmannsrettens kjennelse av 13. august 1998 hindrer dette. Og må man først se bort fra denne «vedtagelsen» som uttrykk for en ikke bindende viljeserklæring avgitt i psykisk ubalanse, kan den heller ikke være avgjørende for å nekte erstatning. Det vil gi prinsipielt uriktige signaler om hvilket ansvar personer med psykiske lidelser har for handlinger som de eller rettsvesenet ikke kan gå god for at er et uttrykk for deres frie vilje.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Staten v/Justisdepartementet betaler A erstatning for lidt tap etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 10.000,-.
2. Staten v/Justisdepartementet betaler A erstatning for ikke økonomisk tap etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 10.000,-.
3. Advokat John Christian Elden oppnevnes som forsvarer, jfr strpl §100 annet ledd i anledning nærværende sak.»
Politimesteren i Haugesund har inngitt tilsvar i saken og i det vesentlige anført:
Straffeprosessloven §444 første ledd annen setning kommer ikke til anvendelse i dette tilfellet. Bestemmelsen stiller krav om at siktede er blitt frifunnet eller at forfølgningen er blitt innstilt for at erstatning skal kunne tilkjennes. Dette grunnvilkåret er ikke til stede i denne sak. Det er heller ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning etter analogisk anvendelse av §444.
A tok selv kontakt med politiet for å bli innsatt til soning, og det er ikke tvil om at han forsto følgene av en slik anmodning. Dette må være avgjørende i forhold til spørsmålet om erstatning etter straffeprosessloven §445. Rimelighetsvurderingen tilsier ikke at erstatning bør tilkjennes i dette tilfellet. Saken inneholder heller ikke momenter som tilsier at lovens vilkår om «særlig eller uforholdsmessig skade» er oppfylt.
Det er nedlagt slik påstand:
«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt i første instans, slik at kjæremålsutvalget har full kompetanse i saken.
A har prinsipalt krevet erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum. Utvalget ser ikke at denne bestemmelsen kan komme til anvendelse. Etter §444 er det et grunnvilkår at siktede blir «frifunnet eller forfølgingen mot ham innstilt». Dette er ikke tilfelle i vår sak, der domfellelsen står fast. Riktignok er §444 første ledd 2. punktum tolket slik at den også omfatter sikring i lukket anstalt etter at sikringsperioden var utløpt, jf. Rt-1998-1345. En slik situasjon kunne «likestilles med frifinnelse i forhold til grunnvilkåret for erstatning etter innledningen til §444 første ledd». I vårt tilfelle dreier det seg derimot om et valg mellom ulike reaksjonsformer i forhold til samme strafferettslige forhold, og da er §444 etter utvalgets oppfatning ikke anvendelig.
Det er videre krevet erstatning etter straffeprosessloven §445. Også her er utvalget enig med lagmannsretten i at kravet ikke kan vinne frem. Det vises for det første til at den soning som her har funnet sted, vil måtte hensyntas ved beregningen av den straff som står til rest. Videre har fengselsoppholdet i seg selv ikke påført A speielle utgifter eller tap. Utvalget er nok enig med forsvareren i at det må legges til grunn at As vedtakelse 23. juli 1997 av forhørsrettens kjennelse var ugyldig som viljeserklæring. Likevel må det, ved spørsmålet om det er rimelig å yte A erstatning, tillegges en viss vekt at fengselsoppholdet ble utløst av hans vedtakelse av kjennelsen og hans samtidige anmodning om å få begynne soningen straks.
Etter dette foreligger ikke vilkårene for å tilkjenne erstatning. Da faller også kravet om oppreisning bort, jf. straffeprosessloven §446.
Kjæremålet blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.