HR-1999-352 - Rt-1999-1061
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-28 |
| Publisert: | HR-1999-00352 - Rt-1999-1061 (247-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Sivilprosess, Uhjemlet sikring, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om krav på erstatning og oppreisning for uhjemlet sikring skulle behandles etter straffeprosessrettslige- eller sivilrettslige regler. Se også begjøring om gjenopptakelse, som ble avvist i sak Rt-1999-1263. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1998-3091 A/02 - Høyesterett HR-1999-00352, jnr. 167/1999 |
| Parter: | A (advokat Aasmund O. Sandland) |
| Forfatter: | Dolva, Gjølstad, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §30, §447, Straffeloven (1902) §233, §39, Tvistemålsloven (1915) §148 |
Saken gjelder spørsmålet om et krav på erstatning og oppreisning for uhjemlet sikring skal behandles etter reglene i straffeprosessloven kapittel 31 eller etter reglene for sivile søksmål.
Ved stevning av 11. november 1997 til Oslo byrett anla A søksmål mot staten v/Justisdepartementet med krav om dom for at sikringsvilkårene ikke lenger var til stede. Han var ved Eidsivating lagmannsretts dom av 16. november 1992 dømt til fengsel i 8 år for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd samt sikring for et tidsrom av inntil 5 år i medhold av straffeloven §39 nr. 1 a - f. A var sikret på Ila landsfengsel og sikringsanstalt.
Byretten avsa 13. oktober 1998 dom med slik domsslutning:
"1. Vilkårene for å anvende sikringstiltak overfor A, født xx.xx.1973, er ikke lenger til stede.
2. Staten v/Justisdepartementet erstatter det offentlige saksomkostninger med kr 62.180 - sekstitotusenetthundreogåtti-. Oppfyllelsesfristen er 14 -fjorten- dager."
Byretten la til grunn at vilkåret om gjentakelsesfare ikke lenger var oppfylt. A ba om å bli løslatt da dommen forelå. Regjeringsadvokaten bemerket at sikringen ville stå ved lag så lenge dommen ikke var rettskraftig. Staten v/Justisdepartementet påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 30. november 1998 kjennelse etter begjæring fra A om foregrepet tvangskraft med slik slutning:
"1. Begjæringen om foregrepet tvangskraft tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til avgjørelse i ankesaken."
I ankesaken avsa lagmannsretten 25. januar 1999 dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. I medhold av tvistemålsloven §148 gis dommen foregrepet tvangskraft og A løslates.
3. Staten v/Justisdepartementet erstatter det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten med 34.560 - trettifiretusenfemhundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Den 21. april 1999 fremsatte A en begjæring til lagmannsretten om erstatning og oppreisning etter kapittel 31 i straffeprosessloven for uberettiget frihetsberøvelse i form av sikring i lukket anstalt i tidsrommet 13. oktober 1998 - 26. januar 1999 som etter hans oppfatning var ulovhjemlet.
Lagmannsretten uttalte følgende i brev av 27. april 1999:
"Deres begjæring om erstatning og oppreisning er mottatt. Det rettslige grunnlag er oppgitt å være straffeprosessloven §444 og §447.
Jeg finner ikke å kunne fremme begjæringen. Strafforfølgningen overfor A er forlengst avsluttet. Løslatelsen er resultatet av en domstolsprøvning av et forvaltningsvedtak, Justisdepartementets avslag 21. juli 1997 på As søknad om innstilling av sikringsmidlene.
Krav om erstatning og oppreisning må i tilfelle reises som sivilt søksmål på grunnlag av de vanlige reglene herom."
A har i rett tid påkjært beslutningen om ikke å ta begjæringen til behandling etter kapittel 31 i straffeprosessloven til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at man i et tilfelle som dette må kunne benytte seg av det regelsett som er nedfelt i dette kapittelet. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 nr. 5 forutsetter at det i den nasjonale rett gis hjemmel for erstatning ved ulovlig frihetsberøvelse, og det eneste lovstedet som er anvendelig er straffeprosessloven §444 - 446.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning for økonomisk tap med kr 56000,-, eventuelt fastsatt etter rettens skjønn.
2. A tilkjennes oppreisning for ikke økonomisk skade med kr 150000,-, eventuelt fastsatt etter rettens skjønn.
3. A tilkjennes sakens omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsrettens beslutning må bli å oppheve.
Lagmannsrettens formann i ankesaken som gjaldt spørsmålet om vilkårene for sikring fortsatt var til stede, har besluttet ikke å fremme begjæringen om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §447 med en kort henvisning til at A i tilfelle må reise sivil sak.
Avgjørelsen skulle ha vært truffet ved kjennelse, jf. straffeprosessloven §30 annet ledd.
Spørsmålet om krav på erstatning og oppreisning for uhjemlet sikring er behandlet av Høyesterett i avgjørelse i Rt-1998-1345. Det heter på side 1351 i kjennelsen:
"Når det gjelder sikringsperioden fra 3 juli 1995 til 15 desember 1995, er jeg, som lagmannsretten kommet til at A har krav på erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum.
Ved lagmannsrettens dom av 18 oktober 1996 ble det slått fast at bemyndigelsen var løpt ut 9 mai 1995, og sikring basert på 1992-dommen var derfor uhjemlet. Utholdt sikring faller inn under bestemmelsen. Det foreliggende tilfellet kan likestilles med frifinnelse i forhold til grunnvilkåret for erstatning etter innledningen til §444 første ledd. Jeg finner derfor i et tilfelle som dette, at straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum må anvendes slik at han har et rettskrav på erstatning for det økonomiske tap i den periode han satt sikret uten at det forelå sikringsbemyndigelse."
I den foreliggende sak avsa byretten 13. oktober 1998 - i samsvar med As påstand - dom for at vilkårene for sikringstiltak ikke lenger var til stede. Lagmannsretten stadfestet 25. januar 1999 byrettens dom. Det kan synes naturlig å oppfatte lagmannsrettens dom slik at lagmannsretten bygget på at vilkårene for sikring ikke var til stede etter byrettens dom. I så fall mener utvalget at A i forhold til vilkåret innledningsvis i straffeprosessloven §444 må anses som "frifunnet" ved byrettens dom. En slik anvendelse av bestemmelsen i et tilfelle som det foreliggende underbygges av den siterte avgjørelsen fra 1998 og de hensyn som ligger bak straffeprosessloven §444. Anbringelse i sikringsanstalt er en frihetsberøvende rettsfølge i forhold til §444 første ledd 2. punktum.
At lagmannsrettens avgjørelse om vilkårene for sikring er truffet i sivil sak og ikke i straffesak, kan etter utvalgets syn ikke være avgjørende. Kravet er satt frem for den rett som senest har foretatt prøving av sikringsvilkårene, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd 1. punktum. Bestemmelsens 3. punktum antas å måtte få analogisk anvendelse.
Utvalget nevner også at selv om det kan reises sivil sak mot staten grunnet på alminnelige erstatningsregler, er dette ikke til hinder for at erstatningskrav fremsettes etter straffeprosessloven kapittel 31. Om forholdet mellom erstatningskrav etter straffeprosessloven kapittel 31 og sivile søksmål viser utvalget til avgjørelser i Rt-1998-35 og Rt-1998-40.
Saken må etter dette undergis ny behandling i lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens beslutning oppheves.