HR-2000-34-B - Rt-2000-1049

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-06-27
Publisert:	HR-2000-00034-B - Rt-2000-1049 (230-2000)
Stikkord:	Forsikringsrett, Ansvarsforsikring, Egenandel, Forsinkelsesrente
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om sikredes egenandel under en ansvarsforsikring i tillegg til det angitte beløp også omfattet den forholdsmessige andel av forsinkelsesrenter som falt på egenandelen. DnB hadde tegnet en ansvarsforsikring i Vesta for rettslig ansvar som banken kunne komme i overfor sine kunder. Bankens egenandel var 1 mill. kroner for hvert skadetilfelle. Høyesteretts flertall (3) fant ingen veiledning i forsikringsavtalen, og kom ut fra systembetraktninger og bakgrunnsretten til at sikrede også måtte dekke de forsinkelsesrenter som falt på egenandelen. Når ansvarsforsikringen ble ansett å dekke forsinkelsesrenter, måtte det forutsetningsvis være begrunnet med at renten var knyttet til et erstatningskrav som var dekket under forsikringen. Flertallet mente dette førte til konsekvente og symmetriske løsninger. Videre at det var lite naturlig at forsikringen dekket forsinkelsesrente for en del av erstatningskravet som ansvarsforsikringen ikke svarte for. Forsikringsavtaleloven (1930) hadde i § 92 annet ledd en regel med dette innhold for prosessrente. Mindretallet (2) mente egenandelen måtte oppfattes som et avtalt beløp som kom til fradrag ved forsikringsoppgjøret. Enkelte avtaleklausuler trakk i retning av denne forståelse. Praksis i forsikringsbransjen gikk i samme retning. I forsikringsforhold måtte det legges vekt på at forsikringstaker får klare opplysninger om innskrenkninger i forsikringsselskapets ansvar. Selskapet hadde også etter avtalen herredømme over behandlingen av skadelidtes krav. Et ansvar for forsinkelsesrentene var på denne bakgrunn ikke urimelig. Dissens: 3-2
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1998-1766 - Høyesterett HR-2000-00034B, nr. 308/1999
Parter:	Vesta Forsikring AS (advokat Knut Søraas) mot Den norske Bank ASA (advokat Hilde J. Vihovde - til prøve)
Forfatter:	Tjomsland, Coward, Flock, Mindretall: Oftedal Broch, Aasland
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §92, Forsikringsavtaleloven (1989) §7-6, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2

Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder hvorvidt sikredes egenandel under en ansvarsforsikring i tillegg til det angitte beløpet også omfatter den forholdsmessige del av forsinkelsesrentene som faller på egenandelen.

Den norske Bank ASA (heretter DnB) tegnet i 1992 en ansvarsforsikring i Vesta Forsikring AS (heretter Vesta) for rettslig erstatningsansvar som banken kunne komme i overfor sine kunder. Bankens egenandel i forhold til hver erstatningsbetingende begivenhet var 1 million kroner. Denne saken har sin bakgrunn i fire tilfeller der DnB er blitt holdt erstatningsansvarlig overfor kunder i forbindelse med pengeplasseringer.

DnB foretok på vegne av kundene kapitalplasseringer i verdipapirer utstedt av AS Investa. Da AS Investa åpnet gjeldsforhandlinger 31. august 1992, som endte med akkord på 25 prosent, led flere av investorene tap. Noen av disse reiste sak mot DnB for uforsvarlig plasseringsrådgivning. DnB underrettet Vesta i november 1992 om mulig erstatningsansvar. Banken og forsikringsselskapet ble enige om at DnB skulle føre sakene for domstolene. Noen av sakene endte med at DnB ble ansett erstatningsansvarlig overfor kundene og dømt til å erstatte kundenes tap på investeringene, herunder forsinkelsesrente fra forfallstidspunkt og til betaling fant sted. Denne saken gjelder tre av disse dommene og ett inngått forlik. DnB har betalt investorene, og har mottatt oppgjør fra Vesta under ansvarsforsikringen. I de fire tilfellene har Vesta gjort fradrag for egenandelen med 1 million kroner pr. skadetilfelle og dertil trukket fra den forholdsmessige andel av forsinkelsesrentene som falt på egenandelen.

DnB aksepterte ikke dette, og gikk til søksmål mot Vesta for å få tilkjent den fratrukne forsinkelsesrenten. Beløpene utgjorde:

- i oppgjør med Eivind Glestad kr 390.877,

- i oppgjør med Rogaland Kran & Montasje AS kr 521.322,

- i oppgjør med Hedmark Protein AS kr 557.632, og

- i oppgjør med Shelby Teknikk AS kr 610.000.

Det er enighet mellom partene om rentebeløpenes beregning. Jeg har oppfattet det slik at det - iallfall i det vesentlige - dreier seg om forsinkelsesrente etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling. Partene har behandlet rentebeløpene i sin helhet som forsinkelsesrenter.

Bergen byrett avsa dom 27. april 1998 med slik domsslutning:

«1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til Den norske Bank ASA

a) kr 390.877 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 1. februar 1995 til betaling skjer,

b) kr 521.322 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 19. februar 1997 til betaling skjer,

c) kr 557.632 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 19. februar 1997 til betaling skjer, og

d) kr 610.000 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 19. februar 1997 til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Etter anke fra Vesta avsa Gulating lagmannsrett dom 16. juni 1999 med slik slutning:

«1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vesta Forsikring AS kr 38.301 -kronertrettiåttetusentrehundreogen- og for byretten kr 27.247 -kronertjuesjutusentohundreogførtisju- til Den norske Bank ASA innen 2 - to - uker.»

Lagmannsretten anså at forsikringsvilkårene løste tvisten, idet det var avtalt en egenandel på 1 million kroner for hvert skadetilfelle. Vesta kunne da ikke ha adgang til å forhøye egenandelen uten at dette hadde forankring i forsikringsvilkårene.

Vesta har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. For Høyesterett er seks vitner avhørt ved bevisopptak, og det er avgitt en skriftlig erklæring fra en avdelingssjef i Vesta. Dette bevismaterialet er nytt for Høyesterett og gjelder spørsmålet om forsikringsselskapenes praksis i det spørsmålet som står til avgjørelse. For øvrig står saken i samme stilling som for de tidligere retter.

Den ankende part, Vesta Forsikring AS, gjør i det vesentlige gjeldende:

Lagmannsretten har tatt feil når den har ansett forsinkelsesrenten som del av erstatningskravet. De to krav har forskjellig grunnlag. Erstatningskravet bygger på en skadegjørende handling. Forsinkelsesrente er direkte hjemlet i renteloven. Det bestrides ikke at forsinkelsesrenter dekkes under ansvarsforsikringen, men bare i den utstrekning Vesta er ansvarlig for hovedkravet. Egenandelen angir en begrensning i forsikringens dekningsområde. Forsikringen i vår sak gjelder ikke for krav under 1 million kroner og heller ikke for den første millionen av et større krav. Det følger av dette at forsikringsselskapet ikke kan belastes med forsinkelsesrenter av den delen som ikke er forsikringsmessig dekket.

Også sammenhengen i systemet og reelle grunner tilsier denne løsning.

Dersom skadelidte etter forsikringsavtaleloven §7-6 velger å gå på forsikringsselskapet direkte, kan forsikringsselskapet etter bestemmelsens fjerde ledd gjøre gjeldende egenandelen som innsigelse. I det krav som kan fremmes mot selskapet blir hovedstolen fratrukket egenandel. Det er da ikke aktuelt å beregne forsinkelsesrente knyttet til dette beløpet. Skadelidte må kreve egenandelen - inkludert den del av forsinkelsesrenten som faller på denne - av sikrede/skadevolder. Selskapet kan ikke få ytterligere ansvar ved den alternative fremgangsmåte, at skadelidte velger å gå på sikrede for hele beløpet i første omgang.

Videre anfører Vesta at dersom skaden overstiger forsikringssummen, svarer selskapet selvsagt ikke for den overskytende del av skaden og heller ikke for forsinkelsesrente på denne del. Samme resonnement gjelder for den del av skaden som faller på egenandelen.

Dersom skaden i sin helhet faller innenfor egenandelen, er det likeledes klart at selskapet ikke svarer. En løsning som innebærer at en slik udekket skade kan «vokse inn i» selskapets ansvarsområde på grunn av at det påløper stadig økende forsinkelsesrenter, virker både ulogisk og kunstig.

Endelig vises til at dersom Vesta skal dekke forsinkelsesrenter på bankens egenandel, vil DnB utilbørlig tjene på egen betalingsforsinkelse.

Spørsmålet om forsinkelsesrente skal fordeles på egenandelen og den del som er forsikringsmessig dekket, er ikke et spørsmål om forsikringsvilkår, men et spørsmål om rettsreglers og forsikringsprinsippers forståelse. Prinsippet om at uklarhet mht polisens vilkår må gå ut over selskapet, kommer ikke til anvendelse.

Vesta Forsikring AS har nedlagt slik påstand:

«Vesta Forsikring AS frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, Den norske Bank ASA, er enig i byrettens og lagmannsrettens resultat og begrunnelse, og anfører i det vesentlige:

Spørsmålet om dekning av forsinkelsesrentene avhenger av en tolking av forsikringsavtalen. Det er ikke grunn til å skille mellom tapspostene. Forsinkelsesrente er en del av det rettslige erstatningsansvar, og en del av det beløp skadevolder er dømt til å betale. For investorene utgjør deres erstatningskrav tap av kapital og tap av avkastningen. Forsinkelsesrenteloven utgjør en normalerstatning for denne avkastning. Dette fører til at egenandelen skal trekkes fra totalbeløpet for bankens rettslige ansvar.

En tolking av forsikringsavtalen taler mot en utskilling av erstatningskravets rentedel. I avtalen er angitt at egenandelen skal utgjøre 1 million kroner. Det finnes ikke holdepunkter for at det i realiteten er et større beløp som skal trekkes fra. Forsikringsvilkårene inneholder et punkt 5 om begrensninger i forsikringsdekningen der forsinkelsesrenter ikke er nevnt, og videre et eget generelt vilkår om renter. Ingen av bestemmelsene har relevans til vår sak. Det er på disse to steder en forsikringstaker ville vente å finne en spesiell regulering om oppdeling av renter. Derimot er det i punkt 9 en spesiell bestemmelse om fordeling av omkostninger i de tilfeller der «erstatningskravet dels omfattes av forsikringen og dels faller utenfor». Dersom den samme regel skulle gjelde også for en fordeling av forsinkelsesrentene, var det å vente at dette ville ha fremgått av forsikringsvilkårene. Det er Vesta som har hånd om forsikringsavtalen, og som burde ha sørget for dette.

Subsidiært anføres at dersom retten skulle finne avtalen uklar med hensyn til fordeling av forsinkelsesrenter, må avtalen tolkes mot Vesta, jf. som eksempel Rt-1997-1807.

Den norske Bank ASA har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating Lagmannsretts dom stadfestes.

2. Den norske Bank ASA tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Jeg bemerker først at partene er enige om at ansvarsforsikringen dekker både tapet påført ved den skadegjørende handling (hovedstolen) og eventuelle forsinkelsesrenter. Dette fremgår ikke uttrykkelig verken av forsikringsavtaleloven av 1989 eller av forsikringspolisen, derimot er det forutsatt i forarbeidene til forsikringsavtaleloven jf. NOU 1987:24 side 174 spalte 1, der det heter:

«Sikredes plikt til å betale morarente til skadelidte må etter utvalgets oppfatning anses omfattet av selskapets ansvar under en ansvarsforsikring, selv om dette ikke er sagt uttrykkelig i forsikringsavtalen (vilkårene).»

Uttalelsen gjelder renter i medhold av forsinkelsesrenteloven §2. Det er denne type renter som reiser tvil i forhold til egenandelen.

Spørsmålet saken reiser, og som jeg har funnet atskillig tvilsomt, er hvordan polisens egenandel skal oppfattes. Er det slik Vesta hevder, at det er ansvar for hovedstolen som er delt, slik at DnB bærer 1 million kroner av denne, og Vesta resten? Dette syn leder til at banken også må bære den korresponderende del av forsinkelsesrentene. Eller skal egenandelen bety at banken bærer 1 million kroner av det samlede ansvar, og at Vesta svarer for det overstigende - inkludert forsinkelsesrenter - fullt ut?

Dette spørsmålet må, i mangel av lovregulering, i første rekke besvares ut fra forsikringsavtalen. Det er i saken ingen uttrykkelig klausul som regulerer hva egenandelen omfatter. Spørsmålet blir dermed om avtalen kan gi holdepunkter for en besvarelse av spørsmålet.

Selve dekningsområdet for forsikringen er i avtalens punkt 3 angitt til «rettslig erstatningsansvar for ... formueskade», noe som må omfatte forsinkelsesrenter, slik partene også er enige om. Dette gir imidlertid intet direkte bidrag til tolkingen. Spørsmålet er hvilken begrensning bestemmelsen om egenandelen gjør i denne dekningen.

Enkelte klausuler som omtaler egenandelen trekker i retning av at egenandelen er begrenset til det oppgitte beløpet. I forsikringsavtalen punkt 4.2 sies: «Ved hvert skadetilfelle bærer sikrede den avtalte egenandel ...« og i punkt 9 tales det om erstatningskrav som «overstiger den avtalte egenandel «. Etter en ren ordfortolking trekker dette i retning av at den egenandel det her refereres til, er det på forhånd avtalte beløp, altså i denne saken 1 million kroner.

I selve forsikringsbeviset, under «Ansvar for virksomheten», er angitt avtalens to nøkkelbeløp: forsikringssum er angitt til kr 100 millioner og egenandel til kr 1 million. Av vilkårenes punkt 9 fremgår at forsikringsselskapet hefter ut over forsikringssummen for visse typer utgifter knyttet til avgjørelsen av erstatningsspørsmålet mellom sikrede og skadelidte. Dette trekker i retning av at det også i forhold til egenandelen må fremgå av forsikringsavtalen dersom sikrede skal dekke visse typer utgifter eller erstatningsposter ut over den oppgitte egenandel. Som en generell tolkingsfaktor antar jeg dette har en viss vekt.

Endelig må det i forsikringsforhold - og særlig ved innskrenkninger i selskapets ansvar - legges vekt på at forsikringstaker får klare opplysninger om forbehold som tas, jf. Rt-1980-1037. Etter min mening står vi overfor et slikt forbehold, dersom det forekommer tilfeller der sikrede selv skal svare for beløp ut over det som egenandelen selv gir uttrykk for.

Samlet er det etter dette min oppfatning at forsikringsvilkårene med en viss tyngde taler for at den avtalte egenandel ikke kan økes med en forholdsmessig del av påløpte forsinkelsesrenter. Det må dernest undersøkes om det er momenter i bakgrunnsretten - lov, forarbeider, praksis mv. - som med nødvendig tyngde taler mot denne løsning.

Jeg har her ikke funnet vesentlig materiale i forarbeider eller tidligere lov til løsning av spørsmålet. Den tidligere forsikringsavtaleloven fra 1930 hadde en regel om prosessrenter i §92 annet ledd som taler for Vestas standpunkt. Regelen er imidlertid ikke videreført i FAL 1989, uten at jeg kan tillegge dette betydning i noen bestemt retning.

Den forsikringspraksis som Høyesterett har fått presentert gjennom bevisopptakene er ikke entydig, men materialet indikerer at egenandelen stort sett har blitt trukket fra med det avtalte kronebeløpet uten andel av forsinkelsesrenter. Det er imidlertid først i de senere år at forsikringsavtaler med egenandeler over 10 000 kroner er inngått. Derfor kom ikke spørsmålet på spissen tidligere. Det kan således være tvilsomt i hvilken grad praksis gir uttrykk for noen overveid rettsoppfatning i selskapene. Flere av vitnene uttalte imidlertid at den løsning som var fulgt i praksis, måtte være den riktige uavhengig av størrelsen på egenandelen. Etter min mening vil det være naturlig å vektlegge at selskapene selv ikke i særlig utstrekning har praktisert den løsning Vesta hevder er den rette. Mitt inntrykk er at det har vært vanlig å betrakte den avtalte egenandel som en fradragspost i forsikringsoppgjøret.

Vesta har fremført enkelte reelle argumenter og visse «systemargumenter» til fordel for sitt syn.

Særlig tungtveiende er etter min mening at dersom Vesta dekker hele forsinkelsesrenten, oppnår DnB en direkte fortjeneste på enhver utsettelse på betalingen av egenandelen: banken beholder egenandelen som fri kapital, og overlater Vesta å utrede forsinkelsesrenten. Umiddelbart synes dette å være en klart urimelig ordning. Argumentet svekkes likevel av at det etter vilkårene er forsikringsselskapet - og ikke den sikrede - som avgjør når oppgjør overfor skadelidte skal skje. Og forsikringsselskapet må etter vilkårenes punkt 9 når som helst kunne frigjøre seg ved å betale sin del - inklusive de påløpte forsinkelsesrenter - til skadelidte. Jeg bemerker at fristene i renteloven sammenholdt med sikredes underretningsplikt overfor forsikringsselskapet, innebærer at selskapet vil være varslet om kravet i god tid før forsinkelsesrenten begynner å løpe.

Reglene om at det er forsikringsselskapet som styrer selve erstatningsoppgjøret, synes også å svekke de «systemargumenter» Vesta har gjort gjeldende. Det må således være klart at når det krav skadede gjør gjeldende, ikke går ut over egenandelen, er kravet selskapet uvedkommende. En økning av kravet pga. forsinkelsesrenter vil da være uten rettslig betydning for selskapets ansvar.

De reelle argumenter og praktiske problemstillinger Vesta har fremmet, synes for øvrig mer å rette seg mot spørsmålet om forsikringsvilkårene har fått den beste utforming etter at det er blitt vanligere å avtale store egenandeler. Slike endringer i praksis bør neppe tillegges særlig stor vekt ved tolkingen av eksisterende vilkår, jf. det jeg tidligere har fremhevet om klarhetskravet ved forsikringspoliser.

Jeg er etter dette kommet til at anken ikke kan føre frem, og at lagmannsrettens dom skal stadfestes. Selv om saken har budt på tvil, er jeg ut fra de spørsmål saken gjelder - forståelse av en forsikringsavtale, der forsikringstakeren har fått medhold - kommet til at DnB må tilkjennes omkostninger for samtlige retter.

Da jeg etter rådslagningen vet jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Tjomsland: Jeg er - under noen tvil - kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Siden størrelsen av det kravet som DnB har fremsatt, ikke er bestridt, er det ikke nødvendig å ta stilling til de spørsmål som i den forbindelse ellers kunne ha reist seg.

Jeg er enig med førstvoterende i at det spørsmålet som denne saken gjelder, som utgangspunkt må besvares på grunnlag av en tolkning av forsikringsavtalen. De bestemmelser som der er inntatt og som er gjennomgått av førstvoterende, regulerer imidlertid ikke spørsmålet, og de gir, med mulig unntak for enkelte elementer i punkt 9 i forsikringsvilkårene, heller ikke noe selvstendig bidrag til forståelsen av forsikringsavtalen på dette punkt. Etter mitt syn kan det foreliggende spørsmål heller ikke løses ut fra et synspunkt om at Vesta burde ha formulert vilkårene på en klarere måte. Jeg mener at løsningen må søkes i systembetraktninger og i bakgrunnsretten.

Det er enighet om at ansvarsforsikringen dekker både tapet ved den skadegjørende handling og eventuelle forsinkelsesrenter. Det er imidlertid verdt å merke seg at dette spørsmålet har vært gjenstand for særskilt drøftelse, jf. NOU 1987:24 side 174 og Andreas Arntzen: Ansvarsforsikring, 2000 side 241 flg.

Når man er kommet til at ansvarsforsikringen også anses for å dekke forsinkelsesrentene, synes dette - slik jeg ser det - forutsetningsvis å være begrunnet med at forsinkelsesrentene er knyttet til et erstatningskrav som er dekket under ansvarsforsikringen. Slik er ikke situasjonen her. Saken gjelder forsinkelsesrenter av egenandelen som sikrede selv må dekke, og som er en del av skadelidtes erstatningskrav mot sikrede som ikke er dekket under ansvarsforsikringen.

For meg fremstår det som lite naturlig å forstå forsikringsavtalen slik at ansvarsforsikringen skal dekke forsinkelsesrenter også av de deler av erstatningskravet som ansvarsforsikreren ikke svarer for. Det ville innebære at selskapet blir ansvarlig for en misligholdsbeføyelse av et krav selskapet ikke har plikt til å dekke. En slik forståelse fremstår for meg som særlig fremmed når det er skadelidte som gjør kravet direkte gjeldende mot ansvarsforsikreren, jf. FAL §7-6. Men løsningen må bli den samme dersom det er tale om sikredes krav overfor forsikringsselskapet.

Jeg mener at selskapets ansvar for forsinkelsesrentene må være begrenset til å gjelde den delen av erstatningskravet som selskapet er ansvarlig for. Et slikt prinsipp, som etter mitt syn vil føre til konsekvente og symmetriske løsninger, kom for prosessrenter tidligere direkte til uttrykk i §92 annet ledd i forsikringsavtaleloven av 1930. Det heter her at dersom det påløper «renter, efterat prosess er anlagt, plikter selskapet å betale den del av rentene som svarer til det erstatningsbeløp selskapet skal betale, selv om forsikringssummen overskrides». Bestemmelsen må antas å ha vært nødvendig for at forsikringssummen kunne overskrides, og en slik regel er ikke videreført i den nye loven. Når det gjaldt fordelingen av ansvaret for prosessrentene, heter det i Utkast til lov om forsikringsavtaler side 116: «Svarer det (selskapet) ikke for hele erstatningen, plikter det dog selvfølgelig ikke å betale mere enn den del av renterne som svarer til det erstatningsbeløp det skal betale.» - Jeg nevner ellers at de danske og svenske forsikringsavtalelovene i §92 uttrykkelig bestemmer at selskapet bare dekker den delen av rentene som svarer til det erstatningsbeløpet selskapet skal betale.

Når jeg har funnet spørsmålet noe tvilsomt, skyldes det at forsikringsvilkårene punkt 9 i atskillig utstrekning gir Vesta et herredømme over behandlingen av skadelidtes krav. Jeg innser at enkelte elementer i vilkårene her kan tale for det resultatet som lagmannsretten og førstvoterende er kommet til. Jeg er likevel blitt stående ved at jeg her vil bygge på den tolkningen som jeg finner ellers har de beste grunner for seg.

Det som er opplyst om forsikringspraksis, kan etter mitt syn ikke tillegges særlig vekt. Egenandelene har tidligere stort sett vært meget beskjedne. Det er etter det opplyste først i den siste tiden at det er blitt egenandeler av en slik størrelse at det har vært aktuelt å vurdere den foreliggende problemstilling.

Jeg er etter dette kommet til at anken må tas til følge. Saken har reist et tvilsomt rettslig spørsmål av generell interesse for forsikringsnæringen, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Vesta Forsikring AS frifinnes

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tjomsland.

Dommer Flock: Likeså.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Vesta Forsikring AS frifinnes

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.