Rt-1980-1037

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-08-23
Publisert:	Rt-1980-1037
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 102B/1980
Parter:	Forsikringsselskapet Vesta (advokat Knut-Erik Nesse - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Erik Bryde Sundseth).
Forfatter:	Michelsen, Christiansen, Syvertsen, Holmøy, Stabel
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §20, Bilansvarslova (1961) §9, §18, §11, §12

Dommer Michelsen: Den 22. november 1970 fant det sted en bilkollisjon på Mosseveien. Ulykken skjedde da den ene bil, som for anledningen ble kjørt av A, foretok en forbikjøring. Eieren av den andre bilen, Sverre Hellesaa, hans hustru og tre barn som var med i bilen, kom til dels alvorlig til skade. Kollisjonen har ledet til en rekke prosesser.

Den bilen A kjørte, var i henhold til Bilansvarsloven forsikret i Forsikringsaktieselskapet Vesta. I dette selskapet hadde eieren også tegnet en tilleggsforsikring som omfattet det personlige ansvar utover ansvarsrammene i bilansvarslovens §9, slik den lød på ulykkestidspunktet. Mellom A som av de skadelidte er søkt gjort ansvarlig for skader som overstiger den daværende ramme etter bilansvarsloven, og Vesta er det oppstått tvist om forståelsen av en klausul i tilleggspolisen. I forsikringsvilkårene heter det at selskapet ikke hefter for skader som er voldt ved «enhver urettmessig bruk av motorvognen». Under henvisning til denne bestemmelsen har Vesta hevdet at det i dette tilfellet er fri for ansvar etter tilleggspolisen da A ved kollisjonen var påvirket av alkohol. A har på sin side ment at selskapet gjennom denne klausul ikke har tatt et slikt forbehold om ansvarsfrihet som det etter forsikringsavatalelovens §20 annet ledd har anledning til å innta i forsikringsvilkårene.

I dette søksmål avsa Oslo byrett den 17. oktober 1977 dom med slik domsslutning: «Sak nr. 509/76:

1. Forsikringsaktieselskapet Vesta frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A påanket denne dommen til Eidsivating lagmannsrett. Der ble det avsagt dom i saken den 23. mai 1979. Dommen har slik domsslutning: «I ankesak nr. 534/77:

1. Fortikringsaktieselskapet Vesta er overfor A ansvarlig for de beløp som han måtte bli dømt til å betale i erstatning, renter og saksomkostninger til Liv Hellesaa og Rikstrygdeverket, begrenset til kr. 800 000.

Side:1038

2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Forsikringsaktieselskapet

Vesta til A 9.335 - nitusentrehundreogtrettifem - kroner og til Rikstrygdeverket 6.000 - sekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Over lagmannsrettens dom har Forsikringsaktieselskapet Vesta erklært anke.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. I lagmannsrettens dom er det gitt en oversikt over de søksmål som er reist etter bilulykken. Jeg viser til denne redegjørelse og føyer til at lagmannsretten foruten i nærværende sak har avsagt dom i den prosessen som i oversikten er nevnt som nr. 2, og som verserer mellom fru Liv Hellesaa og hennes datter Heidi på den ene siden og A og Vesta på den annen. Også dommen i den saken er påanket til Høyesterett hvor saksbehandlingen er stilt i bero i påvente av avgjørelsen i nærværende sak. I de øvrige søksmål er det ennå ikke avsagt dommer i lagmannsretten. Man har utsatt sakene inntil det foreligger dom i Høyesterett i denne sak.

For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter. Det gjelder forskjellige alminnelige forsikringsvilkår som knytter seg til tilleggspoliser som omfatter det personlige ansvar etter bilansvarslovens §11. Vilkårene skriver seg fra årene 1968, 1970, 1974 og 1978.

Forsikringsaktieselskapet Vesta har som ankende part henvist til byrettens dom som selskapet finner riktig, og har i hovedtrekkene gjort gjeldende:

Det er i dette tilfellet tatt et forbehold om ansvarsfrihet i forsikringsvilkårene. Det må innrømmes at forbeholdet ikke er klart. Det kan dog ikke med rette hevdes - som byretten gjør - at det er utillatelig uklart. Oppgaven man står overfor i saken er å tolke uttrykket «urettmessig bruk».

Denne klausul finnes i tilleggspolisen som knytter seg til den grunnpolisen som er tegnet i henhold til bilansvarsloven. Det er naturlig å la de to poliser følge hverandre i spørsmål som har adresse til skadevolderen. Etter bilansvarslovens §12 har selskapet regress mot A som var påvirket av alkohol under ulykken, for det beløp det har betalt etter loven. Det ville da være ulogisk om selskapet i forholdet til A skulle være forpliktet i henhold til tilleggspolisen. Det må være samme ansvar etter forsikringsvilkårene for tilleggspolisen som etter loven.

Denne forståelse finner etter Vestas oppfatning støtte i selve ordlyden i klausulen. Promillekjøring er en urettmessig bruk av motorvognen. Selskapet innrømmer dog at det hefter i noen av de tilfellene hvor en skade oppstår som følge av en kjøring som er i strid med trafikkreglene, og som derfor kan sies å være urettmessig. Man kan tenke på de tilfellene hvor det er kjørt for fort eller foretatt en ulovlig forbikjøring og det ikke kan rettes sterke subjektive bebreidelser mot bilføreren. Man skal i denne forbindelse merke seg at vilkårene ikke taler om kjøring, men om bruk. De to begreper er ikke

Side:1039

synonyme.

I det minste må man, som byretten, kunne si at forbeholdet utelukker ansvar hvor ulykken er voldt mens føreren var under selvforskyldt påvirkning av alkohol. Selskapet har en legitim interesse av å ta et slikt forbehold som er rettmessig etter forsikringsavtalelovens §20 annet ledd.

Det er ikke grunnlag for å hevde at forbeholdet bare tar sikte på bruk som er urettmessig i relasjon til bilens eier. Det mest praktiske tilfellet er her bruk av bil som er stjålet. Men overfor biltyven er det overhodet ikke behov for noe forbehold. Han ville ikke kunne påberope seg tilleggspolisen selv om intet forbehold var tatt.

Man må ved tolkingen av de ord som er nyttet, også legge vekt på at det for tilleggspolisen betales en meget lav premie. Skulle selskapet hefte også for skader som var voldt under alkoholpåvirkning, måtte premien ha vært vesentlig høyere.

Det er etter Vestas oppfatning uriktig når lagmannsretten har ment å finne støtte for sin forståelse av forsikringsvilkårene av 1970 i vilkårene av 1968. Etter disse ville A ikke være dekket i henhold til grunnpolisen fordi han falt utenfor den personkrets polisen omfattet. Ved det såkalte tillegg nr. 3 som lagmannsretten legger vekt på, utvidet man ansvarsrammene, men gjorde ingen forandring i personkretsen. Det er riktig at det etter vilkårene av 1968 ikke var tatt noe forbehold for så vidt angikk promillekjøring. Det hadde imidlertid sammenheng med at personkretsen som var sikret, var så snever og risikoen derfor liten. Når man så i 1970 utvidet personkretsen, oppstod det behov for en begrensning, og forbeholdet om urettmessig bruk ble tatt inn.

Under henvisning til at tilleggspolisen, når det gjelder vognskader, i §4 nr. 6 inneholder et uttrykkelig forbehold for så vidt angår promillekjøring, har lagmannsretten uttalt at det ville være rimelig å ta et tilsvarende forbehold i de samme ordelag om man hadde ment at ansvaret skulle falle bort når vognen brukes i påvirket tilstand. Til dette er det etter Vestas oppfatning å svare at det etter den systematikk som er nyttet i vilkårene av 1970, ikke ville passe med et slikt forbehold i §4 nr. 6.

Man kan etter Vestas mening ikke i forsikringsvilkårene av 1978 søke støtte for den oppfatning av klausulen lagmannsretten har gjort seg til talsmann for. Disse er laget etter at ansvarsrammene i bilansvarsloven ble opphevet for så vidt angår personskader. Selskapet er for slike skader ubegrenset ansvarlig overfor skadelidte og har regress mot skadevolderen etter lovens §12.

Subsidiært gjør selskapet gjeldende at promillekjøring må anses som en bruk som er urettmessig i relasjon til bileieren.

Etter Vestas oppfatning kan forbeholdet, dersom det forstås dithen at det omfatter promillekjøring, ikke settes til side med hjemmel i forsikringsavtalelovens §20 annet ledd siste punktum. A var i betydelig grad påvirket av alkohol, og ulykken var etter sitt hendelsesforløp en typisk følge av kjøring i påvirket tilstand. Det vil heller ikke kunne sies å virke urimelig om selskapet i et tilfelle som dette blir ansvarsfri.

Side:1040

Vesta har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes, dog således at Forsikringsaktieselskapet Vesta tilkjennes saksomkostninger for byretten.

2. Forsikringsaktieselskapet Vesta tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten har henholdt seg til lagmannsrettens dom og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Spørsmålet i saken er om forsikringsselskapet gjennom det uttrykk som er nyttet i forsikringsvilkårene - urettmessig bruk - har tatt et slikt forbehold om ansvarsfrihet som det etter forsikringsavtalelovens §20 annet ledd har adgang til å ta. Etter As oppfatning følger det av de ord som er nyttet i vilkårene at man bare har tatt sikte på å unnta bruk som er urettmessig i relasjon til eieren av bilen. Man kan ikke - som den ankende part gjør - operere med en sondring mellom bruk og kjøring som er den vanlige form for bruk av en bil. Skulle man forstå uttrykket i overensstemmelse med hva selskapet vil legge i det, ville det oppstå ansvarsfrihet i en rekke tilfeller hvor dette åpenbart ikke var tilsiktet, og man ville stå overfor meget vanskelige og uhåndterlige avgrensningsspørsmål.

Byretten har funnet at forbeholdet i alle fall må omfatte promillekjøring. Byretten har dog ikke gitt noen begrunnelse for sitt standpunkt, og det må påvises hvorfor kjøring i påvirket tilstand skal være unntatt.

Man kan ikke trekke noen slutning fra det forhold at premien etter tilleggspolisen var lav. Denne omstendighet har sin forklaring i at skadene den gangen disse vilkår ble utarbeidet, bare meget sjelden beløpsmessig oversteg de grenser som var satt i bilansvarsloven.

Det er etter As oppfatning ikke ulogisk at ansvar etter tilleggspolisen ikke er utelukket ved promillekjøring, samtidig som selskapet i et slikt tilfelle har regress mot skadevolder etter bilansvarslovens §12. Man har å gjøre med to helt forskjellige forhold.

Ved tolkingen av forbeholdet må det legges vesentlig vekt på bestemmelsene i §4 nr. 6 i vilkårene av 1970. For vognskade er det tatt et uttrykkelig forbehold i henhold til forsikringsavtalelovens §20 annet ledd, og det viser at man ikke har ment å forbeholde seg slik ansvarsfrihet når det gjelder ansvarsforsikringen.

Man finner støtte for det resultat ankemotparten mener er det rette i de forsikringsvilkår som skriver seg fra henholdsvis 1968, 1974 og 1978. Etter vilkårene av 1968 hadde man, når det gjaldt grunnforsikringen, en begrensning i personkretsen. Polisen gjaldt bare eiere dersom annet ikke var sagt. I tillegg nr. 3 som gjaldt tilleggsforsikringen, er det en henvisning til bilansvarslovens §11. Man må forstå denne klausul dithen at man gjennom henvisningen utvidet personkretsen til å omfatte alle som kunne få ansvar etter lovbestemmelsen, og etter disse vilkår var det intet forbehold, det være seg overfor eier eller andre for så vidt angikk promillekjøring.

I 1970 utvidet man personkretsen. Hensikten var ikke å foreta noen annen endring enn dette. Man ville ikke innføre forbehold for

Side:1041

promillekjøring.

Vilkårene av 1974 og 1978 nytter ikke lenger uttrykket urettmessig bruk, men taler i stedet om rettmessig bruker/fører. Den nye uttrykksmåten viser at man hele tiden har hatt forholdet til eieren av motorvognen i tankene.

Ankemotparten viser til dom i Rt-1952-670 og Knut Selmers «Lærebok i Forsikringsrett» bind I side 59 og gjør gjeldende at et forbehold for å kunne lede til ansvarsfrihet må være klart i selskapets favør. Et uklart forbehold må tolkes mot selskapet.

Finner man at et tilstrekkelig forbehold er tatt, må det etter As mening kunne settes til side med hjemmel i forsikringsavtalelovens §20 annet ledd, siste punktum første alternativ. Kollisjonen må kunne forklares ved andre forhold enn at han var påvirket av alkohol. Det må også sies at det ville virke urimelig om selskapet skulle kunne oppnå ansvarsfrihet på grunnlag av en så uklar bestemmelse i forsikringsvilkårene.

A som har fått fri sakførsel for byretten og Høyesterett, har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom punkt 1 og 3 stadfestes.

2. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for byretten og Høyesterett.»

Rikstrygdeverket, som for lagmannsretten opptrådte til støtte for A, har ikke opprettholdt sin hjelpeintervensjon for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. I stor utstrekning kan jeg slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

Etter forsikringsavtalelovens §20 annet ledd er det i motorvognforsikring adgang for selskapet til å ta forbehold om ansvarsfrihet for forsikringstilfeller som den sikrede har voldt mens han kjørte vognen under selvforskyldt påvirkning av alkohol. Det er i denne sak enighet mellom partene om at selskapet er uten ansvar overfor A dersom det må legges til grunn at det er tatt slikt forbehold.

I forsikringsvilkårene av 1970 som her kommer til anvendelse, er det sagt at selskapet er uten ansvar for «enhver skade som er voldt ved urettmessig bruk av motorvognen».

Det er ikke tvilsomt at selskapet gjennom denne klausul har tatt et forbehold om ansvarsfrihet. Passusen er dog uklart formet, og det er tvilsomt hva den kan sies å innebære. Etter sin ordlyd favner den for vidt. Man kan således ut fra de ord som er brukt, si at det er tatt forbehold om ansvarsfrihet for enhver kjøring som er i strid med trafikklovgivningen. Således skulle selskapet være fri for ansvar når det er kjørt for fort eller foretatt en ulovlig forbikjøring. Det kan dog ikke ha vært meningen å gi bestemmelsen en slik vid slagvidde som da også i stor utstrekning ville være i strid med forsikringsavtalelovens §20 første ledd, første punktum.

Man må da foreta en innskrenkende tolking av klausulen. Det er dog etter min oppfatning i selve ordlyden i passusen ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at den bare skulle ta sikte på å sikre

Side:1042

selskapet ansvarsfrihet overfor skade voldt ved en bruk som er urettmessig i relasjon til eieren av bilen.

Skal man ut fra dette søke å bringe på det rene hva som ligger i klausulen, må man ty til andre tolkingsmidler. Som et utgangspunkt kunne man tenke seg å si at det forelå en formodning for at man har ment å ta forbehold for skader voldt ved promillekjøring da forsikringsavtaleloven nettopp har åpnet adgang til å ta en reservasjon for disse tilfellene. Argumentet fører dog ikke langt, fordi det etter loven beror på en avgjørelse fra selskapets side om et slikt forbehold skal tas.

Skal man da løse det spørsmål som er reist i saken, må man undersøke om man i andre bestemmelser i forsikringsvilkårene av 1970 kan finne holdepunkter for forståelsen av klausulen. I vilkårenes §4 nr. 6 sies det at forsikringen ikke omfatter vognskader som er voldt ved selvforskyldt påvirkning av alkohol, og i denne bestemmelsen er det uttrykkelig henvist til forsikringsavtalelovens §20.

Det ligger da nær å anta at man ville ha brukt en lignende formulering om man i relasjon til ansvarsforsikringen mente å ta det samme forbehold. En slik sammenligning mellom uttrykksmåten i vilkårenes §1b og §4 nr. 6 synes således å måtte lede til den slutning at man med det omtvistede uttrykk ikke har tatt sikte på et forbehold som er hjemlet i forsikringsavtalelovens §20 annet ledd, men å sikre seg ansvarsfrihet overfor en bruk som er urettmessig i forhold til eieren av bilen. Ikke minst for en forsikringstaker som leser vilkårene med henblikk på å bringe sin rettsstilling overfor selskapet på det rene, vil en slik slutning være nærliggende.

Denne forståelse av klausulen finner man etter min oppfatning støtte for dersom man foretar en sammenligning mellom forsikringsvilkårene av 1968 og av 1970. Etter bestemmelsene av 1968 gjaldt grunnforsikringen i henhold til bilansvarsloven bare til beste for eieren av bilen dersom ikke annet uttrykkelig var avtalt. Også den gangen var det anledning til å tegne tilleggsforsikring for det personlige ansvar etter lovens §11. Det såkalte tillegg nr. 3 som omhandler tilleggsforsikringen, viser til denne bestemmelsen. Det kan dog gjennom paragranenvisningen ikke ha vært meningen - som antatt av lagmannsretten - å utvide personkretsen. Man må forstå vilkårene dithen at det fremdeles bare var eieren som var dekket. Det kan derfor fra vilkårene av 1968 neppe trekkes den slutning at tilleggsforsikringen omfatter alle som etter loven kan pådra seg personlig ansvar, altså også enhver bruker av vognen.

Ved endringen av vilkårene i 1970 utvidet man imidlertid personkretsen for den obligatoriske forsikring. Det oppstod da et behov for eventuelt å begrense kretsen etter tilleggsforsikringen. Man må videre merke seg at det i vilkårene av 1968 ikke fantes noe forbehold overfor eieren av den art man i senere vilkår står overfor. På denne bakgrunn synes det lite naturlig å oppfatte den nye reservasjon i vilkårene dithen at den sikter til såvel personkretsen som promillekjøring. Det synes å være grunn til å anta at man ville tatt et klart forbehold etter forsikringsavtalelovens §20 annet ledd dersom det

Side:1043

hadde vært meningen å sikre seg ansvarsfrihet i de tilfeller som inngår under bestemmelsen.

Også i forsikringsvilkårene fra 1974 og 1978 finner man holdepunkter for den forståelsen av den omtvistede klausul som jeg har pekt på som nærliggende. Man har i disse bestemmelser forlatt formuleringen «urettmessig bruk». Den er erstattet av ordene «rettmessig bruker/fører». Av denne ordbruk som er langt klarere enn den man i nærværende sak står overfor, følger det at det bare tas forbehold for bruk som er urettmessig i forholdet til eieren av motorvognen. Etter min oppfatning må de ord som nå nyttes, ses som en pekepinn på hva man tidligere har ment skulle ligge i forbeholdet.

Man må etter dette forstå klausulen dithen at den bare omfatter bruk som er urettmessig i forhold til eieren av bilen. En slik holdning fra selskapets side kan ha sin reelle begrunnelse. Den kan ha sammenheng med at risikoen for at erstatningssummen i 1970 skulle overstige ansvarsgrensene etter bilansvarsloven ikke kan ha fremstilt seg som særlig stor.

Man kan etter min oppfatning ikke trekke noen slutning fra det forhold at premien for tilleggsforsikring var lav.

Man kan rette en innvending mot en tolking som innebærer at det ikke er tatt et forbehold i henhold til forsikringsavtalelovens §20 annet ledd. Etter bilansvarslovens §12 har selskapet regress mot den bruker eller eier av bilen som har forvoldt skaden mens han selvforskyldt var påvirket av alkohol. Mot dette ansvar kan det etter uttrykkelig bestemmelse i §12 ikke tegnes forsikring. Det synes da underlig at selskapet ikke skulle være ansvarsfri for skader som utover lovens grenser er voldt under slik påvirkning. Man kan også anføre at resultatet ikke synes lett forenlig med den holdning man i vårt land i lovgivning og praksis har tatt til kjøring med motorvogn i påvirket tilstand. Ut fra dette kunne man tenke seg med byretten å si at forbeholdet, om det ellers måtte være vanskelig å fastslå hva det ligger i det, i alle fall må omfatte kjøring i påvirket tilstand.

Dette synspunkt kan dog ikke tillegges avgjørende vekt. Man må merke seg at det i lovgivningen er brukt to forskjellige systemer alt etter som det gjelder skader voldt under alkoholpåvirkning etter grunnforsikringen eller tilleggsforsikringen. Mens regressansvar og dermed, dersom kravet kan innfris, ansvarsfrihet for selskapet er obligatorisk etter bilansvarsloven, er det etter forsikringsavtalelovens §20 annet ledd opp til selskapet om det ønsker å ta forbehold.

Selskapet må ta en avgjørelse om det skal ta forbehold i henhold til forsikringsavtalelovens §20 annet ledd. Det kan ta et forbehold i forsikringstakerens disfavør. Man må imidlertid da etter vanlige forsikringsjuridiske prinsipper forlange at forbeholdet er klart i selskapets favør for at det skal få virkning for sikrede. En uklar og tvetydig klausul i forsikringsvilkårene må tolkes til ugunst for forsikreren. Jeg viser til dom i Rt. for 1952 670 og til Knut Selmers «Lærebok i forsikringsrett», bind 1 side 59.

Ut fra en tolking av det forbehold som her er tatt, må man etter dette komme til at reservasjonen bare omfatter bruk som er urettmessig i forhold til bilens eier. Og da forbeholdet i alle fall ikke er

Side:1044

klart i selskapets favør, kan selskapet ikke påberope seg ansvarsfrihet overfor A.

Jeg har ikke funnet å kunne slutte meg til den ankende parts subsidiære anførsel. Forutsetter man at forholdet bare tar sikte på bruk som er urettmessig i forhold til eieren av bilen, men ikke bruk som er i strid med trafikklovgivningen, kan man ikke si at kjøring i påvirket tilstand etter vilkårene er urettmessig i relasjon til eieren.

Vesta har etter dette forgjeves nyttet anke over lagmannsrettens dom og må pålegges å betale det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett. Da forsikringstakeren har vunnet saken, bør han tilkjennes omkostningene ved behandlingen i lagmannsretten og det offentlige for byretten hvor A hadde fri sakførsel.

Lagmannsretten dom blir etter dette å stadfeste så vidt angår domsslutningens punkt 1 og 3, så langt den er påanket, mens det offentlige tilkjennes omkostninger for byrett og Høyesterett. For byretten er det betalt et beløp på kr. 4.390. Omkostningene for Høyesterett settes til kr. 8.000. Av dette er kr. 140 - til dekning av utgifter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 1 og 3 så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for byrett og Høyesterett betaler Forsikringsaktieselskapet Vesta til Justisdepartementet 12.390 - tolv tusen tre hundre og nitti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Christiansen: Jeg er det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Syvertsen, dommerne Holmøy og Stabel: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Helge Drabløs):

Søndag 22. november 1970 ca. kl. 20.30 kolliderte personbil C 70019 med personbil C 29634 på Mosseveien i nærheten av Dyreparken. Den førstnevnte bil, som ble kjørt av A med tillatelse av en bekjent som hadde fått låne bilen av eieren, kjørte i retning fra Oslo. Den sistnevnte bil, som ble kjørt av eieren, ingeniør Sverre Hellesaa, kjørte i retning mot Oslo med hustru Liv Hellesaa med 3 barn, hvoriblant datteren Heidi Hellesaa, i bilen. Kollisjonen skjedde idet A var i ferd med. å kjøre forbi en trailer i tett tralikk i hans kjøreretning og med jevn trafikk også i motsatt kjøreretning. Det er vistnok også på det rene at Mosseveien på dette sted er rett med ett ordinært kjørefelt i hver retning, men med såkalt bankett på begge sider av vegen. Selve vegbredden er opplyst å være 7-8 m. Det var dårlige kjøreforhold med mørke og tilsølt vegdekke, og det må antas å være på det rene at A var påvirket av alkohol under kjøringen. Blodprøvene som ble tatt av ham 23.11.1970 kl. 01.10, viste en middelverdi av 0.60%. alkohol. Den oppnevnte sakkyndige, avd. sjef Johan Sakshaug, har i sin skriftlige erklæring (dok. 12 i sak 349/7) uttalt at man dermed med meget høy

Side:1045

grad av sikkerhet kan slutte at A, da blodprøvene ble tatt, hadde minst 0.46 og høyst 0.74%. alkohol i blodet. Den sakkyndige har videre på grunnlag av de foreliggende opplysninger konkludert med at A den 22.11.1970 kl. 20.00 har hatt en alkohol-konsentrasjon i blodet på minst 0.80%., og at den kan ha vært så høy som 1.5%.. - - -

Retten skal bemerke:

Etter de opplysningene som foreligger, særlig saksøkerens egen partsforklaring og den sakkyndiges skriftlige erklæring, må det antas å være på det rene at saksøkeren var selvforskyldt påvirket av alkohol mens han kjørte bilen da kollisjonen skjedde.

Det er videre uomtvistet mellom partene at saksøkte kunne ha tatt forbehold om ansvarsfrihet for forsikringstilfellet som saksøkeren voldte mens han kjørte vognen under selvforskyldt påvirkning av alkohol (Fal. s §20,2. ledd). Retten er enig med saksøkte i at saksøkeren utvilsomt framkalte (voldte) forsikringstilfellet under nettopp disse omstendigheter. Spørsmålet blir da bare om slikt forbehold er tatt med ansvarsbefriende virkning for selskapet, idet det blir unødvendig for retten å ta standpunkt til hvor vidt tilleggsforsikringen er «ansvarsforsikring» etter Fal.s §18/ «motorvognforsikring» etter §20 annet ledd.

Det foreligger visstnok ingen dom som tar standpunkt til dette spørsmålet på grunnlag av forsikringsvilkår med en slik ordlyd. Partenes prosessfullmektiger har dog vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 15.11.1974 om en tilsvarende tilleggsforsikring med forsikringsvilkår av til dels likt og til dels helt annet innhold, (framlagt dok. nr. 19).

Retten er enig med saksøkeren i at det omtvistede uttrykk i § l b om unntak for «enhver urettmessig bruk» i og for seg er utillatelig uklart. En kan imidlertid ikke være enig med saksøkeren i at uttrykket bare kan bety bruk som er urettmessig i forhold til eieren. Derimot er retten av den oppfatning at saksøkerens anførsel om at et så uklart forbehold er jevngodt med intet, har mye for seg. Det burde nemlig kunne forlanges at forsikringsvilkår på et så viktig punkt uttrykker seg klarere, jfr. således også Eidsivating lagmannsretts dom av 15.11.1974 23, i en noe annen sammenheng. Retten er likevel blitt stående ved at det her ikke er tilstrekkelig grunn til å gi uklarheten en slik virkning. I det tilfellet som ble avgjort ved lagmannsrettsdommen, fant retten at det i vilkårene overhodet ikke var tatt noe forbehold om ansvarsfrihet for personskade, mens det i nærværende tilfelle i § l b, jfr. Tillegg nr. 3, dog er sagt at «forsikringen kan omfatte personlig ansvar utover ansvarssummene etter bilansvarslovens §9 - begrenset til kr. 800.000,- for skade på hver enkelt person, unntatt ved enhver urettmessig bruk av motorvognen». Dette er dog et klart forbehold, selv om omfanget av forbeholdet er uklart. Retten er av den oppfatning at selv om forbeholdet i sitt innhold er uklart og kanskje også mer omfattende enn Fal. gir adgang til, så synes det dog i det minste å omfatte det som Fal. s §20 gir adgang til å ta forbehold om. Etter rettens mening er det også for vanlige forsikringstakere som leser vilkårene tross alt mest nærliggende å forstå denne unntaksbestemmelsen slik at tilleggsansvarsforsikringen i hvert fall ikke dekker personlig ansvar for skade som er voldt mens føreren er påvirket av alkohol. Særlig når også den særdeles lave forsikringspremien sett i forhold til premien for den ordinære §asvarsforsikringen tas i betraktning.

Etter de opplysninger som foreligger, finner retten det klart overveiende

Side:1046

sannsynlig at kollisjonen ikke ville ha inntruffet dersom A ikke hadde vært påvirket. Det er således etter rettens mening heller ikke grunnlag for å sette forbeholdet til side etter siste punktum i Fal.'s §20 annet ledd. Etter dette vil saksøkte bli frifunnet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Astri §Rynning, lagdommer Jens Bugge og ekstraord. lagdommer, sorenskriver Dag Tønder): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, idet man finner at Forsikringsaktieselskapet Vesta ikke på rettsgyldig måte har forbeholdt seg ansvarsfrihet under tilleggsansvarsforsikringen for det personlige ansvar A har pådradd seg ved ulykken.

Tilleggsansvarsforsikringen er tegnet på grunnlag av de alminnelige motorvognforsikringsvilkår av 1970 som var gjeldende på ulykkestidspunktet, og omfattet det personlige ansvar for bilens eier eller bruker utover de da gjeldende ansvarsgrenser (kr. 200.000) for trafikkforsikringen, oppad begrenset til kr. 800.000 for hver skadet person. Det er enighet mellom partene om at tilleggsansvarsforsikringen er en vanlig ansvarsforsikring som reguleres av forsikringsavtalelovens regler, og det er også rettens oppfatning.

Etter den alminnelige bestemmelse i FAL §20 første ledd, kan selskapene ikke i vilkårene fraskrive seg ansvar for forsikringstilfelle som den sikrede har fremkalt ved en uaktsomhet som ikke er grov. Etter første ledds 2. punktum kan det likevel avtales at selskapet skal være uten ansvar for forsikringstilfelle som den sikrede har voldt på grunn av selvforskyldt beruselse. Spesielt for motorvognforsikring åpner videre §20 annet ledd, en adgang for selskapet til å ta forbehold om ansvarsfrihet for forsikringstilfelle som den sikrede har voldt mens han kjørte vognen under selvforskyldt påvirkning av alkohol, uten at det her kreves «beruselse» eller årsakssammenheng mellom forsikringstilfellet og alkoholpåvirkningen. Det er ikke bestridt at tilleggsansvarsforsikringen er «motorvognforsikring» i lovens forstand, og det er på det rene at A var påvirket av alkohol da ulykken skjedde. Spørsmålet er, som også byretten konstaterer, om det nødvendige forbehold om ansvarsfrihet er tatt fra Vestas side.

Den bestemmelse i vilkårene av 1970 som hevdes å hjemle forbeholdet lyder slik:

Ǥ1. Hva forsikringen kan omfatte.

a. - - -

b. Personlig ansvar utover ansvarssummene efter Bilansvarslovens §9 - begrenset til kr. 800.000 for skade på hver enkelt person og kr. 100.000 på ting, inntatt ved enhver urettmessig bruk av motorvognen. - - -»

Vesta hevder at når vilkårene her unntar «enhver urettmessig bruk», så betyr det enhver bruk av bilen som vår rettsorden ikke godtar, herunder promillekjøring. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. I så fall ville unntaket kunne omfatte f.eks. kjøring i strid med tralikkreglene, noe som I tilfelle neppe ville være forenlig med FAL §20 første ledd, og som derfor vanskelig kan ha vært selskapenes mening. Og antar man på den annen side at unntaket ikke sikter til ulovlig kjøring i sin alminnelighet, er det vanskelig å se hvorfor det likevel skulle omfatte promillekjøring.

Forbeholdet er uklart formulert, men etter lagmannsrettens oppfatning må de beste grunner tale for at det er bruk som er urettmessig i forhold til

Side:1047

eieren av bilen som skal være unntatt. Dette synes språklig sett å være den naturlige forståelse av det uttrykk som er brukt. Og den støttes når vilkårene av 1970 sees i sammenheng med de tidligere alminnelige motorvognforsikringsvilkår av 1968: Etter disse dekket forsikringen, når ikke annet var uttrykkelig avtalt, bare motorvognens eier. Samtidig kunne polisen i h.h.t. det da gjeldende tillegg nr. 3 utvides til å omfatte det personlige ansvar etter bilansvarslovens §11, og den naturlige forståelse av tillegget synes å måtte være at tilleggsforsikringen dermed omfattet alle som etter loven kan pådra seg personlig ansvar, altså også enhver bruker av vognen. Det synes rimelig å anta at selskapene, da vilkårene ble revidert i 1970, kan ha følt behov for å foreta en viss begrensning her, slik at personlig ansvar i forbindelse med f.eks. biltyveri ikke skulle være dekket, og at det er dette som har vært tilsiktet ved å unnta «enhver urettmessig bruk». Den samme linje synes å være fulgt opp i de senere reviderte motorvognforsikringsvilkår av 1978. I disse er det nemlig uttrykkelig sagt (§4d jfr. b) at personlig ansvar for skade på gods utover ansvarsgrensene i bilansvarslovens §9 ikke er dekket når skaden er voldt under promillekjøring (ansvarsgrensene for personskade er opphevet). Likevel er det flere steder presisert at forsikringen bare gjelder «enhver rettmessig bruker/fører av motorvognen», noe som følgelig må antas å sikte til den personkrets som skal være dekket.

Etter lagmannsrettens mening gir vilkårene av 1970 også ellers støtte for denne oppfatning. I §4 nr. 6 er det tatt et uttrykkelig forbehold i medhold av FAL §20 annet ledd, om at forsikringen ikke omfatter «vognskade som er voldt ved selvforskyldt påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel». Når bare «vognskade» er nevnt, er det naturlig å se dette i sammenheng med forhistorien til annet ledd i FAL §20, som ble tilføyet ved en lovendring av 7. juli 1967. Det fremgår av Ot. Prp. nr. 46/l966-67, som lå til grunn for lovendringen, at bestemmelsen kom i stand etter et initiativ fra Auto-Tarifforeningen, som hadde tatt opp det etter foreningens mening ulogiske og støtende ved at selskapene etter bilansvarsloven hadde regress til skadevolderen for ytelsene under trafikkforsikringen når skaden er voldt under promillekjøring (lovens §12 første ledd c), mens de derimot på grunn av bestemmelsen i FAL §20 (nå første ledd) ikke hadde adgang til å fraskrive seg ansvar for vognskaden uten at det forelå «beruselse» og det var årsakssammenheng mellom denne og skaden. Etter proposisjonen ser det ut til at det bare er ansvaret for vognskaden - altså kaskoforsikringen - selskapene har vært opptatt av spørsmålet om tilleggsforsikring for det personlige ansvar etter bilansvarsloven er i det hele ikke nevnt. I samsvar hermed har selskapene både i vilkårene av 1968 og 1970 tatt inn det nevnte forbehold med hensyn til «vognskade» i §4. Men mente selskapene at det samme skulle gjelde for tilleggsansvarsforsikringen, måtte det være naturlig å vente at et tilsvarende uttrykkelig forbehold i denne retning var blitt inntatt i vilkårene, i stedet for å nøye seg med den uklare passus i §1b om «urettmessig bruk». Det måtte i tilfelle ha vært en enkel sak å formulere dette slik at det ble klart at unntaket bare skulle gjelde det personlige ansvar etter bilansvarsloven, ikke trafikkforsikringsansvaret. Men dette ble altså ikke gjort.

Det kan innvendes, på samme måte som når det gjelder vognskadeforsikringen før lovendringen av 1967, at det kan virke ulogisk at selskapene skal hefte for det personlige ansvar ved promillekjøring samtidig som de har regress til skadevolderen for trafikkforsikringsytelsene etter bilansvarslovens

Side:1048

§12. Men ordningen etter FAL er den at selskapene må ta uttrykkelig forbehold i forsikringsavtalen hvis de vil unngå dette, og det må da være opp til selskapene å utforme sine forsikringsvilkår slik at forbeholdet kommer tilstrekkelig klart til uttrykk.

Etter dette kommer lagmannsretten til at tilleggsansvarsforsikringen dekker det personlige ansvar som påhviler A overfor Liv Hellesaa, jfr. bemerkningene om dette i ankesak nr. 103/78 nedenfor. Den ankende parts påstand i ankesak nr. 534/77 blir da å ta til følge, dog slik at Vestas ansvar samsvar med vilkårsbestemmelsen må begrenses til kr. 800.000. - - -