HR-2000-34 - Rt-2000-1056

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-06-28
Publisert:	HR-2000-00034 - Rt-2000-1056 (231-2000)
Stikkord:	(Gausi-dommen), Tingsrett, Konsesjon, Forvaltningsrett, Forkjøpsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt gyldigheten av Landbruksdepartementets vedtak om bruk av statens forkjøpsrett til en jord- og skogbrukseiendom med hjemmel i Konsesjonsloven (1974) § 2 annet ledd, jf. § 10. Knut Gausi eide jord- og skogbrukseiendommen Gausi, gnr. 31 bnr. 3, i Bygland kommune i Aust-Agder. Eiendommen hadde et dyrket areal på 16 daa og et skogareal på 130 daa. Det dyrkete arealet var utleid til beite, mens han selv drev skogen. Gausi var utdannet bygningsingeniør, og drev selvstendig næringsvirksomhet. Gausi søkte om konsesjon på ervervet av bruket Stoplestog hvor driftssenteret ligger ca. to km fra driftssenteret på Gausi. Stoplestog var delt i fire teiger, og var på totalt 1.065 daa. Den mest verdifulle teigen fra en jordbruksmessig synsvinkel var en langstrakt teig på Åraksbø. Denne teigen hadde ca. 10 daa fulldyrket mark, 15 daa overflatedyrket mark og 60 daa skog. I forbindelse med konsesjonssaken fikk Gausi utarbeidet en drifts- og investeringsplan, hvor det fremgikk at han skulle drive bærproduksjon på de to eiendommene. På Åraksbø var det mange små bruk med tilsvarende langstrakte og smale jordbruksteiger. Mange av dem meldte sin interesse for Stoplestog, og kommunnestyret anbefalte fylkeslandbruksstyret å gjøre statens forkjøpsrett gjeldende til fordel for naboene. Fylkeslandbruksstyret traff vedtak om å benytte forkjøpsretten, og Landbruksdepartementet forkastet Gausis klage. Gausi anla søksmål for å få vedtaket kjent ugyldig, primært som følge av mangelfull begrunnelse. Byretten frifant Staten, mens Gausi fikk medhold i lagmannsretten. Høyesterett kom til samme resultat som byretten. Det ble uttalt at det må bero på vedtakets karakter hvor detaljerte krav som kunne stilles til begrunnelsen. Kravet måtte avpasses etter hvor inngripende vedtaket er. Om forkjøpsvedtak ble det uttalt at de har betydelige likhetstrekk med ekspropriasjon. Ved et ordinært forkjøpsvedtak, som det aktuelle, måtte det fremgå at alle momenter av betydning var avveid. Selv om begrunnelsen på enkelte punkter var uklar, fremgikk det at den grunnleggende problemstillingen hadde vært om man skulle styrke bruk som var i aktiv drift, eller om jorda skulle tilfalle et bruk hvor eieren hittil ikke hadde drevet jordveien. Når de konkrete vurderingene ble lest med denne bakgrunn, var begrunnelsen etter en helhetsvurdering tilstrekkelig. Gausi anførte også at domstolene ikke bare kunne prøve forvaltningens generelle tolking av jord- og konsesjonslovens formålsbestemmelser, men at også den konkrete rettsanvendelsen kunne prøves. Høyesterett mente denne anførselen klart ikke kunne føre frem. Enkelte andre innsigelser mot vedtaket, uriktig faktum, usaklig forskjellsbehandling, utenforliggende hensyn, grovt urimelig resultat og manglende vurdering av å gi konsesjon mot at det ble satt vilkår om avståelse av en eller flere av teigene, førte heller ikke frem. Dommen var enstemmig med unntak for saksomkostningsavgjørelsen hvor flertallet (3) kom til at Gausi måtte fritas for omkostningsansvar for samtlige instanser, mens mindretallet (2) kom til at han måtte pålegges omkostningsansvar for lagmannsretten og Høyesterett. Dissens: 3-2
Saksgang:	Kristiansand byrett nr. 1996-01517 - Agder lagmannsrett LA-1998-1035 A - Høyesterett HR-2000-00034, nr. 252/1999
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Richard Saue - til prøve) mot Knut Gausi (advokat Bjørn Stordrange)
Forfatter:	Flock, Lund, Stang Lund, Mindretall: Matningsdal, Holmøy
Lovhenvisninger:	Forvaltningsloven (1967) §25, §41, Konsesjonsloven (1974) §10, §2, §15, §1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Jordlova (1995) §1

Dommer Matningsdal: Saken gjelder gyldigheten av Landbruksdepartementets vedtak om bruk av statens forkjøpsrett til en jord- og skogbrukseiendom med hjemmel i konsesjonsloven §2 annet ledd, jf. §10.

Knut Gausi eier jord- og skogbrukseiendommen Gausi, gnr. 31 bnr. 3, i Bygland kommune i Aust-Agder. Eiendommen består av to teiger med et dyrket areal på 16 daa og et skogareal på 130 daa. Gausi er utdannet bygningsingeniør og driver selvstendig næringsvirksomhet med prosjektadministrasjon innen bygningsbransjen. Det dyrkete arealet er utleid til beite, mens Gausi selv driver skogen.

I desember 1987 inngikk Gausi avtale med Gunnar Å. Viki hvor Viki forpliktet seg til senest innen fem år å overdra eiendommen gnr. 26 bnr. 2, Stoplestog, i Bygland for kr 307.000. Denne eiendommen er delt i fire teiger, og er på totalt 1.065 daa. Den ene teigen, teig 1, er en langstrakt teig på Åraksbø, og grenser til nordøstre ende av Byglandsfjorden. Denne teigen har ca 10 daa fulldyrket mark, 15 daa overflatedyrket og 60 daa skog. Teig 2 er på ca 150 daa, hvorav 100 daa er produktiv skog. Resten er myr og annet skogareal, derav ca 25 daa dyrkbart. Denne teigen grenser til Gausis skogteig, og tilhørte ham før den ved et jordskifte ble tillagt gnr. 26 bnr. 2. Teig 3 er på ca 200 daa og ligger ca 700 m over havet. Den består av lavproduktiv skogsmark og annet uproduktivt areal. Teig 4 er på ca 630 daa og ligger også ca 700 m over havet. Den består av 300 daa produktiv skogsmark, mens resten er hei og beitemark. Mellom våningshusene på de to eiendommene er det en avstand på ca to km.

Partene inngikk i november 1989 kjøpekontrakt hvor Viki overdro eiendommen til Gausi for avtalt kjøpesum. Avtalen inneholdt forbehold om konsesjon, og det var avtalt at de ved konsesjonsnektelse skulle inngå en tilsvarende avtale etter førstkommende kommunestyrevalg.

Gausi søkte om konsesjon til ervervet. Jord- og skogbrukssjefen anbefalte konsesjon, men landbruksnemnda frarådde enstemmig konsesjon. Kommunestyret anbefalte deretter med 16 mot 3 stemmer at staten gjorde forkjøpsrett gjeldende. Ved behandlingen i fylkeslandbruksstyret 28. juni 1990 anbefalte fylkeslandbrukssjefen at forkjøpsretten ikke ble benyttet, men etter befaring vedtok fylkeslandbruksstyret med fem mot to stemmer å gjøre forkjøpsretten gjeldende.

Knut Gausi påklaget vedtaket. Fylkeslandbruksstyret vedtok med fem mot to stemmer ikke å ta klagen til følge. Etter å ha vært på befaring forkastet Landbruksdepartementet klagen ved vedtak av 6. november 1990.

Forkjøp ble imidlertid ikke gjennomført da Viki benyttet sin omgjøringsadgang etter konsesjonsloven §15. Deretter solgte han eiendommen til Olav G. Nordgarden som eier et av nabobrukene på Åraksbø. Dette bruket har et totalareal på 2.635 daa fordelt på 25 daa dyrket mark, 10 daa beite, 1.100 daa produktiv skog og 1.500 daa hei. Nordgarden hadde 80 vinterfôra sauer, og leide ca 40 daa til slått og beite.

Etter anbefaling fra landbruksnemnda og kommunestyret vedtok fylkeslandbruksstyret i møte 19. juni 1991 ikke å benytte statens forkjøpsrett.

Gausi aksepterte ikke overdragelsen til Nordgarden, og anla søksmål mot Viki for å få Viki tilpliktet til å overdra eiendommen til ham. Ved Agder lagmannsretts dom av 13. april 1993 fikk han medhold. Det oppstod ny tvist om overdragelsen, men under saksforberedelsen for lagmannsretten inngikk partene et utenrettslig forlik slik at ankesaken kunne heves ved lagmannsrettens kjennelse av 15. mars 1995. Olav G. Nordgarden har akseptert at ovennevnte dom og forlik også er retningsgivende for ham. Samtidig med forliket ble det dermed 7. mars 1995 inngått kjøpekontrakt hvor Viki overdro eiendommen til Gausi for kr 357.000.

Før denne overdragelsen inngikk Nordgarden og Viki avtale med staten v/Miljøverndepartementet v/Direktoratet for Naturforvaltning om erstatning for skade og ulempe i anledning opprettelsen av Årdalen naturreservat som omfatter teig 4 på Stoplestog. Erstatningsbeløpet ble avtalt til kr 470.000. Beløpet står fortsatt på sperret konto med følgende sperreklausul:

«Verken hovedstol eller renter kan disponeres uten etter enighet mellom Olav G. Nordgarden, Gunnar Viki og Knut Gausi, evt. etter rettskraftig dom hvor det fastslås hvem som har krav på hovedstolen, inkl. renter.»

For Høyesterett er det opplyst at Gausi mener at beløpet skal tilfalle ham dersom han får konsesjon.

Gausi søkte på ny om konsesjon for ervervet. Før behandlingen i landbruksnemnda fremla han en drifts- og investeringsplan for de to eiendommene hvor det fremgikk at han ville starte bærproduksjon. 16 daa av den dyrkete marken, fordelt med 10 daa på Stoplestog og 6 på Gausi, skulle benyttes til jordbær, mens det øvrige arealet, 25 daa, skulle benyttes til dyrking av søtkirsebær. Det fremgikk videre at han ville investere ca kr 700.000 som var planlagt finansiert med kr 500.000 fra erstatningssummen og kr 200.000 fra salg av en boligeiendom i Kristiansand. Planen var basert på at han skulle bygge kjølerom med kjøletunell i driftsbygningen på Stoplestog, og at våningshuset der skulle istandsettes. Driftssenteret ville etter dette bli på Stoplestog.

Før behandlingen i landbruksnemnda ble 35 aktuelle jordsøkere tilskrevet med forespørsel om de var interessert i tilleggsjord. Åtte personer meldte interesse for hele eller deler av eiendommen.

Skog- og jordbrukssjefen og rådmannen innstilte overfor landbruksnemnda og formannskapet at staten burde bruke sin forkjøpsrett. Både landbruksnemnda og formannskapet vedtok forslaget med fire mot én stemme. I kommunestyret ble det vedtatt med tretten mot to stemmer. Landbruksdirektøren foreslo derimot overfor fylkeslandbruksstyret at det ikke skulle benytte forkjøpsretten. Etter å ha vært på befaring vedtok fylkeslandbruksstyret i møte 24. august 1995 med seks mot én stemme å gjøre forkjøpsretten gjeldende.

Gausi påklaget vedtaket. Landbruksdirektøren anbefalte fylkeslandbruksstyret å ta klagen til følge. Forslaget ble på ny forkastet mot én stemme.

Landbruksdepartementet avgjorde klagen ved vedtak av 27. juni 1996. I departementets begrunnelse heter det:

«Hvis ikke annet er bestemt, har staten etter konsesjonsloven av 31. mai 1974 §2, forkjøpsrett ved konsesjonspliktige erverv av fast eiendom. Ved vurderingen av spørsmålet om forkjøpsretten skal nyttes skal en bl.a se hen til jordlovens (lov av 12. mai 1995 nr. 23) formål, jf. §1. Formålet med jordloven er å legge forholdene slik til rette at jordviddene i landet med skog og fjell og alt som hører til (arealressursene) kan bli nyttet på den måten som er mest gagnlig for samfunnet og de som har yrket sitt i landbruket. Arealressursene bør disponeres på en måte som gir en tjenlig, variert bruksstruktur ut fra samfunnsutviklingen i området og med hovedvekt på hensynet til bosetting, arbeid og driftsmessig gode løsninger. Dette innebærer bl.a at det skal legges vekt på å skape ressurssterke bruk.

Konsesjonsloven har som formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet, bl.a for å tilgodese landbruksnæringen.

Det er adgang til å nytte statens forkjøpsrett når det ikke er tvil om at bruk av forkjøpsrett vil gi et resultat som er bedre enn resultatet av den avtalen som det er aktuelt å gripe inn i. En må vurdere hva som er best i forhold til jordlovens og konsesjonslovens formålsbestemmelser.

Det er ikke tvil om at konsesjonssøkeren har behov for å styrke ressursgrunnlaget på sin eiendom for å kunne få et ressurssterkt bruk. Konsesjonseiendommen har forholdsvis lite produktivt areal. Med konsesjonssøkers planer for utnyttelse av den dyrka jorda (jordbær- og søtkirsebærproduksjon) vil eiendommen likevel kunne gi et betydelig bidrag til familiens inntekt. Dette driftsopplegget vil imidlertid kreve betydelige investeringer, jf. dok. nr. 2. En har merket seg at investeringene delvis skal finansieres med konsesjonseiendommens erstatning fra fredningen i Årdalen. Drifts- og arronderingsmessig ligger det godt til rette for å legge den ene konsesjonseiendommens skogteig til konsesjonssøkers eiendom. Når det gjelder den dyrka jorda, vil det ikke gi noen god løsning å legge den til hans eiendom. En viser til den avstand som det er mellom de to eiendommene. En har merket seg konsesjonssøkers planer om istandsetting av våningshuset på konsesjonseiendommen. Selv om dette vil kunne redusere behovet for transport mellom eiendommene, mener departementet at transportbehovet vil være betydelig. En viser til at konsesjonssøkeren skal bo på sin tidligere eiendom og at driftssenteret også blir der.

Når det gjelder jordsøkerne, er det heller ikke tvil om at de har behov for å styrke ressursgrunnlaget på sine eiendommer for å kunne få ressurssterke bruk. Jordsøkernes utnyttelse av konsesjonseiendommens dyrka jord vil gi et mindre bidrag til familiens inntekt enn konsesjonssøkers. Jordsøkerne vil imidlertid kunne drive konsesjonseiendommen uten ekstra investeringer. En viser her til at Olav G. Nordgarden har drevet konsesjonseiendommens dyrka jord siden 1991. Drifts- og arronderingsmessig vil en kunne oppnå fordeler ved bruk av forkjøp. En viser til at jordsøkerne har teiger på sine eiendommer som grenser både til konsesjonseiendommens dyrka jord og til to av konsesjonseiendommens skogteiger.

Departementet er etter dette ikke i tvil om at bruk av forkjøpsrett vil gi landbruks- og samfunnsmessige fordeler av slik vekt at det er grunn til å gripe inn med bruk av forkjøpsrett.

... .»

I vedtaket opplyses det at fordelingen av eiendommen vil bli behandlet som egen sak.

Etter at dette vedtaket var truffet, aksepterte Gunnar Å. Viki å overskjøte eiendommen til staten for kr 307.000.

Gausi har anlagt sak mot staten v/Landbruksdepartementet for å få kjent forkjøpsrettsvedtaket ugyldig. Kristiansand byrett avsa 31. mars 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger dømmes Knut Gausi til å betale Staten v/Landbruksdepartementet kr 43.710 - kronerførtitretusensjuhundreogti - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Gausi anket dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten var satt med fire meddommere, og avsa 26. april 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Landbruksdepartementets vedtak av 27 juni 1996 om å benytte Statens forkjøpsrett til eiendommen Stoplestog, gnr 26 bnr 2 i Bygland kjennes ugyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for by- eller lagmannsrett.»

Staten v/Landbruksdepartementet har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

For Høyesterett har Gausi avgitt en skriftlig erklæring. Skriftlig erklæring er også avgitt av fem vitner, hvorav det ene også har forklart seg ved bevisopptak for Kristiansand byrett. Ett vitne er nytt for Høyesterett. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, staten v/Landbruksdepartementet, har i korte trekk anført:

Statens forkjøpsrett må benyttes i samsvar med de formål som angis i konsesjonsloven §1 sammenholdt med jordloven §1. Det aktuelle vedtaket er klart i samsvar med de formål som angis her.

Forkjøpsretten kan bare benyttes når landbruksmyndighetene ikke er i tvil om at dette vil gi et bedre resultat enn om den private avtalen blir gjennomført. Kvalifisert interesseovervekt kreves ikke, og det konkrete skjønnet kan ikke prøves av domstolene.

Det bestrides at vedtaket er mangelfullt begrunnet. Som hovedregel er det tilstrekkelig at begrunnelsen oppfyller de krav som følger av ordlyden i forvaltningsloven §25 tredje ledd som fastsetter at de «hovedhensyn» som har vært avgjørende «bør nevnes». Loven krever ikke at alle hensyn skal nedfelles i vedtaket, og den krever heller ikke at de drøftes. Samtidig bestrides det ikke at det i rettspraksis er oppstilt krav om skjerpet begrunnelse i visse saker, jf. særlig Isene-dommen i Rt-1981-745. Men dette kravet er bare aktuelt når det foreligger særegne forhold i saken som reiser alvorlig tvil om vedtaket er basert på riktig lovtolking, eller det er alvorlig tvil om det ved avveiningen er lagt vekt på vektige mothensyn.

Begrunnelsen viser at vedtaket klart er i samsvar med konsesjons- og jordlovens formålsbestemmelser. Det er irrelevant at bruken av forkjøpsretten kan medføre at Gausi taper fredningserstatningen. Dersom det er en slik sammenheng, er det i tilfelle en sammenheng partene selv har etablert, og som er saken uvedkommende. Omtalen av erstatningen i vedtaket er en ren saksopplysning, og innebærer ikke at dette momentet er tillagt noen vekt.

Vedtaket kan ikke forstås slik at driftsplanens positive og negative virkninger ikke er vurdert. Det sentrale var ikke driftsformen, men driftsgrunnlaget på de ulike eiendommene. Man valgte å prioritere bruk som drives av eieren fremfor Gausis interesse i å starte med bærproduksjon. De brukene som det er aktuelt å tilgodese med tilleggsareal, kan like gjerne omstille seg til slik produksjon om de skulle ønske det.

Det medfører heller ikke ugyldighet at vedtaket innledningsvis inneholder en del generelle formuleringer om adgangen til å anvende statens forkjøpsrett. Dette gir ikke grunnlag for en slutning om at det ikke er foretatt en konkret vurdering.

Dersom Høyesterett likevel skulle komme til at begrunnelsen er mangelfull, anføres det subsidiært at feilen ikke kan ha innvirket på vedtaket, jf. forvaltningsloven §41.

Staten erkjenner at det er lagt uriktig faktum til grunn når det uttales at driftssenteret skulle være på Gausi. Men da det skulle produseres bær på begge eiendommene, har ikke denne feilen hatt betydning.

Det bestrides at Gausi er utsatt for usaklig forskjellsbehandling ved at Olav G. Nordgarden fikk konsesjon, mens forkjøpsretten ble benyttet mot Gausi. I motsetning til Gausi er Nordgarden en aktiv jordbruker. Videre representerer det ingen usaklig forskjellsbehandling at det i to tidligere saker skal være gitt konsesjon selv om avstandene var større. Avstandsmomentet har ulik vekt i de forskjellige sakene.

Videre bestrides at det er tatt utenforliggende hensyn eller at vedtaket kan kjennes ugyldig fordi det er grovt urimelig.

Staten bestrider at det er en saksbehandlingsfeil at man ikke vurderte å gi konsesjon med vilkår om at en eller flere teiger ble avstått. Den mest aktuelle teigen ville da ha vært den dyrka marken på Stoplestog, men i så fall ville Gausis erverv langt på vei ha blitt formålsløst.

Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt denne påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Ankemotparten, Knut Gausi, har i korte trekk anført:

Vedtaket må for det første kjennes ugyldig fordi det bygger på feil rettsanvendelse. Domstolenes prøvingsrett er ikke begrenset til landbruksmyndighetenes generelle tolking av konsesjons- og jordlovens formålsbestemmelser. Den konkrete rettsanvendelsen kan også prøves. Avveiningen av hvorvidt forkjøpsretten burde benyttes, er derimot undergitt forvaltningens frie skjønn.

Bruk av forkjøpsrett er svært inngripende. Når Høyesterett i Isene-dommen krevde at det må være «rimelig klart» at forkjøp gir det beste resultatet, stilles det ikke bare krav til overbevisningens styrke. Det kreves også mer enn interesseovervekt. Vedtaket viser ikke at departementet har lagt denne rettsoppfatningen til grunn. Uttrykket «tvil om» som departementet har brukt i vedtaket, er svakere enn «rimelig klart».

Det er ingenting som viser at departementet har lagt vekt på at det bør søkes en «tenleg, variert bruksstruktur», jf. formålsbestemmelsen i jordloven §1. Da han tok sikte på å etablere en produksjon som avviker fra tradisjonell jordbruksdrift, skulle dette momentet ha vært nærmere vurdert.

Med hensyn til den konkrete rettsanvendelsen er det fremhevet at de første avsnittene i vedtaket er standardformuleringer som benyttes i alle vedtak, og som ikke gir tilstrekkelig garanti for at det er foretatt en konkret vurdering. Vedtaket sier ingenting om hvilke konsekvenser konsesjon ville ha for bosettings- og sysselsettingseffekten i distriktet. Det fremheves således ikke at hans planer ville gi over to årsverk slik at bruket ville bli et av de sterkeste i kommunen. Videre synes omfanget av de planlagte investeringene å ha vært benyttet som et motargument, mens det tvert om burde være en fordel at han ville tilføre det lokale jordbruket midler. Dessuten står bruk av egenkapital, som han skulle benytte, i en annen stilling enn lånekapital.

I tillegg til at det er stilt for små krav til interesseovervekten, er også vurderingen av overvekten svak. Det er for eksempel misvisende når det heter at jordsøkernes planer med eiendommen ville gi et «mindre bidrag» til familiens inntekt når realiteten er at Gausis planer ville gi et betydelig større bidrag. Og selv om landbruksmyndighetene sentralt og lokalt har oppmuntret til den driftsplanen han la opp til, er dette overhodet ikke vurdert. Videre må det være uriktig å legge vekt på at Nordgarden hadde brukt den dyrka jorden siden 1991 når dette var urettmessig i forhold til ham. Vedtakets omtale av grenseforholdene er også uheldig når de to mest aktuelle brukene ikke grenser til den dyrka jorda på Stoplestog. Ved interessevurderingen skulle det også ha vært nevnt at han er særlig kvalifisert, mens den mest aktuelle jordsøkeren, Nordgarden, er pensjonist.

Vedtaket må også kjennes ugyldig fordi begrunnelsen er mangelfull. Slike vedtak er svært inngripende slik at de må ha et innhold som gjør det mulig å kontrollere den konkrete rettsanvendelsen. Og da skjønnstemaet er vagt, skjerpes kravet ytterligere. Rettspraksis viser at det ikke er tilstrekkelig at et moment nevnes. Da vedtaket fremstår som svært urimelig, bør kravet være like strengt som i Isene-dommen.

De momentene som er anført i relasjon til anførselen om uriktig rettsanvendelse, anføres subsidiært som grunnlag for at begrunnelsen er mangelfull.

Vedtaket må videre kjennes ugyldig fordi det bygger på uriktig faktum ved at det heter at driftssenteret skulle være på Gausi, mens den fremlagte drifts- og investeringsplanen viste at det skulle være på Stoplestog. Transportbehovet har dermed blitt uriktig vurdert - noe som kan ha innvirket på vedtaket.

Det anføres dessuten at vedtaket må kjennes ugyldig fordi han har blitt utsatt for usaklig forskjellsbehandling. For det første vises det til at det i andre lokale konsesjonssaker har vært akseptert langt større avstander enn i denne saken. Det foreligger også usaklig forskjellsbehandling når Nordgarden fikk konsesjon i 1991, mens forkjøpsrett ble benyttet mot ham. De aktuelle vedtakene viser ikke hva som var grunnen til at utfallet ble forskjellig.

Vedtaket er uansett ugyldig fordi det er tatt utenforliggende hensyn. For det første må det være uriktig å legge vekt på at han ikke har yrket sitt i landbruket. Videre er det utenforliggende å legge vekt på at eiendommene på Åraksbø er små og oppdelt. Dette må ordnes ved jordskifte. Det er åpenbart irrelevant å legge vekt på at hans kone bor i Kristiansand. Og endelig er det i beste fall tvilsomt om det kan legges vekt på at andre kunne bli nødt til å nedlegge sin drift om de ikke får overta Stoplestog.

Det anføres også at vedtaket må kjennes ugyldig fordi det har ført til et grovt urimelig resultat.

Endelig må vedtaket kjennes ugyldig fordi det ikke har vært vurdert å gi ham konsesjon på vilkår om at en eller flere teiger ble avstått til naboene.

Knut Gausi har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom, slutningens punkt 1, stadfestes.

2. Knut Gausi tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken fører frem.

Ervervet av Stoplestog var konsesjonspliktig. Staten hadde dermed forkjøpsrett, jf. konsesjonsloven §2 annet ledd, jf. §10. Forkjøpsretten må utøves i samsvar med lovens formål som i henhold til §1 er «å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, ...». Ved forkjøp i rasjonaliseringsøyemed må landbruksmyndighetene også legge vekt på formålsangivelsen i jordloven §1 første ledd som fastsetter at loven har til formål «å leggja tilhøva slik til rette at jordviddene i landet med skog og fjell og alt som høyrer til (arealressursane), kan verte brukt på den måten som er mest gagnleg for samfunnet og dei som har yrket sitt i landbruket».

Gausi har som nevnt anført at domstolene ikke bare kan prøve forvaltningens generelle tolking av lovens kriterier, men at også den konkrete rettsanvendelsen kan prøves. Denne anførselen kan klart ikke føre frem: Kriteriene i konsesjonsloven §1 og jordloven §1 er vage, og henviser primært til landbruksfaglige og landbrukspolitiske vurderinger. Avveiningen av slike kriterier er typisk forvaltningsskjønn, og de konkrete vurderingene hører under forvaltningens frie skjønn. Da det ikke finnes holdepunkter for at departementets vedtak er i strid med formålsbestemmelsene, kan ikke anken over rettsanvendelsen føre frem.

Det sentrale spørsmålet er om departementet har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for vedtaket. I denne sammenheng er det naturlig å ta utgangspunkt i forvaltningsloven §25 tredje ledd 1. punktum som fastsetter at «De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes». Hvor detaljerte krav som skal stilles, må etter min mening bero på vedtakets karakter. Det kan ikke, slik staten anfører, bare oppstilles to kategorier vedtak slik at det alltid er tilstrekkelig å etterleve hva som følger direkte av ordlyden i forvaltningsloven §25 tredje ledd med mindre vedtaket er så inngripende at det skjerpete begrunnelseskravet som særlig er fastslått i Isene-dommen, Rt-1981-745, kommer til anvendelse. Kravet må avpasses etter hvor inngripende vedtaket er.

Forkjøpsretten kan ikke brukes med mindre det «må anses rimelig klart at man ved inngrepet oppnår et resultat som er bedre vurdert ut fra lovens formålsbestemmelse enn resultatet av det salg som det er spørsmål om å gripe inn i», jf. Rt-1981-745 på side 748. Vedtaket må vise at landbruksmyndighetene har tatt dette utgangspunktet. Bruk av statens forkjøpsrett er generelt inngripende ved at vedtakene griper inn i frivillige kontraktsforhold. Reelt sett har slike vedtak betydelige likhetstrekk med ekspropriasjon. Det må etter min vurdering fremgå at alle momenter av betydning er avveid. I denne saken er det ikke grunnlag for å skjerpe kravet ytterligere: Vedtaket er et ordinært forkjøpsvedtak, og i motsetning til Isene-dommen er det ikke tale om å gripe inn i et etablert driftsopplegg slik at Gausi mister sin levevei i jordbruket.

Departementet uttaler i vedtaket at forkjøpsretten kan benyttes «når det ikke er tvil om at bruk av forkjøpsrett vil gi et resultat som er bedre enn resultatet av den avtalen som det er aktuelt å gripe inn i». Og det konkluderer med at det ikke er «i tvil om at bruk av forkjøpsrett vil gi landbruks- og samfunnsmessige fordeler av slik vekt at det er grunn til å gripe inn med bruk av forkjøpsrett». Kriteriet «rimelig klart» refererer seg til overbevisningens styrke, og innebærer ikke noe krav om kvalifisert interesseovervekt. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at departementet har formulert en uriktig norm ved å bruke kriteriet «ikke tvil om». Dette er for øvrig samme formulering av kriteriet i Isene-dommen som Stortingets ombudsmann for forvaltningen har benyttet i mer enn ti år, jf. brev av 2. juni 1989 til Landbruksdepartementet.

Vedtaket kan etter dette ikke kjennes ugyldig fordi departementet har vurdert forholdsmessigheten med utgangspunkt i uriktig norm. Spørsmålet blir dermed om det foreligger feil ved begrunnelsen som medfører at vedtaket må kjennes ugyldig.

I avsnittet hvor Gausis eiendom og planer vurderes, er det uklart hva departementet mener med utsagnet om at hans driftsopplegg vil kreve «betydelige investeringer». I St.prp.nr.8 (1992-1993) Landbruk i utvikling side 7 uttales det for eksempel at næringen må «fornyes og utvikles» og at den må utnytte «nye produksjonsmuligheter». Det er ikke omstridt at Gausis driftsplan innebærer omlegging til en produksjon innenfor rammen av hva landbruksmyndighetene ser for seg. Og en omlegging vil nødvendigvis kreve investeringer. Det sentrale må være om investeringen fremstår som utsatt og hvilken avkastning som er påregnelig. Dette uttaler ikke departementet noe om - for eksempel hvor realistisk Gausis opplegg anses for å være.

Det er også uklart hva departementet mener når det uttales at «En har merket seg at investeringene delvis skal finansieres med konsesjonseiendommens erstatning fra fredningen i Årdalen». Her kommer det overhodet ikke frem om dette taler for eller mot konsesjon. Når momentet først nevnes, burde dette fremgå.

Ved omtalen av jordsøkerne er det en unøyaktighet ved at det heter at «jordsøkerne har teiger på sine eiendommer som grenser både til konsesjonseiendommens dyrka jord og til to av konsesjonseiendommens skogteiger». Det er opplyst at den dyrka jorda bare har et lite berøringspunkt med en av jordsøkernes eiendommer.

Til tross for disse svakhetene og enkelte andre som jeg ikke finner grunn til å gå inn på, kan jeg ikke se at det er grunnlag for å kjenne vedtaket ugyldig som følge av mangelfull begrunnelse. Den grunnleggende problemstillingen var om man i et område med knappe jordbruksarealer skulle styrke bruk som var i aktiv drift, eller om jorda skulle tilfalle et bruk hvor eieren hittil ikke hadde drevet jordveien. Denne problemstillingen synes å ha stått som så selvsagt for departementet at det må være forklaringen på at den ikke er uttrykkelig presisert i vedtaket. Men det fremgår indirekte ved at første avsnitt avsluttes med at «det skal legges vekt på å skape ressurssterke bruk». De konkrete vurderingene må etter min mening leses med denne bakgrunn. Og selv om enkelte utsagn fremstår som uklare, forstår jeg vedtaket slik at til tross for at det kunne oppnås positive effekter ved å la Gausi overta Stoplestog, var det likevel rimelig klart at de beste grunner tilsa å styrke bruk som var i aktiv drift.

Det fører heller ikke til ugyldighet at departementet innledningsvis bruker generelle formuleringer om hjemmelen til å bruke statens forkjøpsrett. Dette gir ikke holdepunkt for at det ikke er foretatt en konkret vurdering. Med alle meningsforskjellene som hadde kommet til uttrykk siden første søknad, må det være åpenbart at departementet har foretatt en konkret vurdering.

Jeg er etter dette kommet til at vedtaket heller ikke kan kjennes ugyldig som følge av mangelfull begrunnelse.

Spørsmålet blir dermed om vedtaket må kjennes ugyldig fordi det bygger på uriktig faktum når departementet la til grunn at driftssenteret ville bli på Gausi, mens drifts- og investeringsplanen opplyste at det skulle være på Stoplestog. Staten har erkjent denne feilen, men bestrider at den kan ha hatt slik betydning at den fører til ugyldighet. Dette er jeg enig i. Jeg peker på at det etter driftsplanen skulle bygges kjølerom med kjøletunell for «rask nedkjøling» av bærene. Dersom kjølerommet ble bygget på Gausi, måtte bærene fraktes fra Stoplestog til Gausi. Ved bygging på Stoplestog måtte de fraktes motsatt vei. Feilen har derfor betydning for forskjellen mellom de to volumene som det var aktuelt å frakte. Da plukking foregår over mange dager, var det ikke gitt at antall turer ville bli forskjellig om bærene ble fraktet den ene eller den andre veien.

Vedtaket kan ikke kjennes ugyldig fordi Gausi har blitt utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til statens anførsler som tiltres.

Det er heller ikke grunnlag for anførslene om at det er tatt utenforliggende hensyn eller for at vedtaket er grovt urimelig. Vi står overfor et ordinært forkjøpsvedtak til fordel for aktive jordbrukere på bekostning av en erverver som ikke drev jordbruk. Realiteten i anførselen synes nærmest å være at statens forkjøpsrett i seg selv er grovt urimelig. At vedtaket kan medføre at Gausi taper retten til fredningserstatningen, medfører heller ikke at det blir grovt urimelig.

At det ikke ble vurdert å gi konsesjon med vilkår om at en eller flere teiger ble avstått til naboene, kan heller ikke føre til ugyldighet. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til at jordbruksteigen hadde størst betydning for Gausis planer. Et vilkår om avståelse ville først og fremst ha vært aktuelt for denne teigen. Gausis primære formål med ervervet ville dermed ha blitt forspilt.

Jeg er etter dette kommet til at byrettens dom, domsslutningen punkt 1, må stadfestes.

Anken har ført frem, og staten bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd og §172. Da jeg vet at jeg er i mindretall om saksomkostningsspørsmålet, utformer jeg ingen konklusjon.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende med hensyn til realiteten, men finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Jeg viser til at Landbruksdepartementets vedtak inneholder uklarheter, og at saken, som har fått ulikt utfall i de tidligere instanser, ikke har vært utvilsom.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Byrettens dom, domsslutningen pkt. 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Flock.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Matningsdal.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Byrettens dom, domsslutningen pkt. 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.