HR-2000-37-B - Rt-2000-1214

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-07-04
Publisert:	HR-2000-00037-B - Rt-2000-1214 (280-2000)
Stikkord:	Helserett, Tvungent psykisk helsevern
Sammendrag:	Saken gjaldt krav fra A om utskrivning fra tvungent psykisk helsevern. A hadde siden 1966 vært tvangsinnlagt en rekke ganger i medhold av Psykisk helsevernloven (1961) § 5. Han var i flere år innlagt ved X sjukeheim, inntil han ble utskrevet ved dom av Høyesterett, inntatt i Rt-1981-770. A ble tvangsinnlagt i august 1997. Han klaget i august 1998 til kontrollkommisjonen over avdelingsoverlegens vedtak om å forlenge det tvungne psykiatriske ettervernet, og begjærte seg utskrevet. Hans klage ble ikke tatt til følge, og han brakte saken inn for herredsretten som frifant staten. Høyesterett fant at grunnvilkåret i Psykisk helsevernloven (1961) § 5 om alvorlig sinnslidelse var oppfylt. Høyesterett fant videre at tilleggsvilkåret, behandlingskriteriet, var oppfylt. Det ble ikke utelukket at det var utsikt til en viss forbedring av As situasjon. Det sentrale var imidlertid at Høyesterett mente at det ved behandling var mulig å unngå en vesentlig forverring av As tilstand, og at en forverring kunne inntre i løpet av meget nær fremtid hvis han ble utskrevet. Høyesterett fant også etter en helhetsvurdering at A hadde så meget å tape på en utskrivning, at tvungent psykisk helsevern fremsto som den klart beste løsning. Det ble her lagt vekt på at A, objektivt sett, sannsynligvis hadde det bedre enn noen gang. Det var usikkert om han ville kunne nå dette nivå igjen hvis han ble utskrevet og sluttet med medisin, selv ved en ny tvangsmedisinering. Det tvangsmessige inngrep bestod på sakens tidspunkt i at A hver fjortende dag måtte ta bussen fra Y, hvor han bodde i egen leilighet, til Z for å få moderat depotinjeksjon. Det var etter omstendighetene et beskjedent inngrep i hans frihet, og situasjonen var en helt annen enn i 1981, hvor han bodde på rom med 5-6 andre pasienter som var mye eldre enn ham. Det forelå dessuten et behandlingsopplegg.
Saksgang:	Indre Sogn herredsrett - Høyesterett HR-2000-00037B, nr. 338/1999
Parter:	[A-mann] (advokat Anders Folkman - til prøve) mot Staten v/Sosial- og helsedepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Christian F. Galtung)
Forfatter:	Frisak, Oftedal Broch, Tjomsland, Stang Lund, Aasland
Lovhenvisninger:	Psykisk helsevernloven (1961) §5, §6, §13, §9a, Tvistemålsloven (1915) §373, §482, §485, §5, Psykisk helsevernloven (1999) §3-3

Dommer Frisak: Saken gjelder krav fra A om utskrivning fra tvungent psykisk helsevern.

A er født i 1937. Han har i årene fra 1966 og frem til i dag flere ganger vært tvangsinnlagt i medhold av §5 i lov om psykisk helsevern. Han var i mange år innlagt ved X sjukeheim, inntil han ble utskrevet ved dom 12. juni 1981 av Høyesterett, som er inntatt i Rt-1981-770. Høyesterett la til grunn at A led av en alvorlig sinnslidelse, idet han var schizofren med paranoid karakter. Videre ble det lagt til grunn at det var fare for at han ville komme til å lide overlast om han ble utskrevet. Etter en rimelighetsvurdering ble han allikevel utskrevet, fordi han burde få sjansen til å forsøke seg i frihet.

Fra utskrivningen i 1981 bodde han i leilighet i Y. Han var uføretrygdet og stelte seg selv. I mars/april 1985 var han innlagt på Z sykehus i ca 3 uker. I april/mai 1987 var han innlagt ca 1 måned på samme sted. Begge innleggelsene skjedde uten hans samtykke. Etter klage til kontrollkommisjonen ble han begge ganger utskrevet.

31. oktober 1987 ble han på ny innlagt ved Z sykehus fordi han ble funnet å være alvorlig sinnslidende og var til vesentlig fare for andre. Ved Bergen byretts dom 6. juni 1988 ble han utskrevet fra tvungent psykiatrisk ettervern. Retten la til grunn at han hadde en alvorlig sinnslidelse, men at ingen av «tilleggsvilkårene» i §5 i lov om psykisk helsevern var til stede.

Etter begjæring av 26. august 1997 fra kommunelegen i Y kommune, ble A brakt til Sentralsjukehuset i Sogn og Fjordane (SSSF), psykiatrisk klinikk, 28. august 1997. Overlegens innleggelsesvedtak av 29. august 1997 la til grunn at pasienten hadde en alvorlig sinnslidelse, og at behandlingskriteriet var oppfylt.

A påklaget tvangsinnleggelsen 28. august 1997, samme dag som han ble innlagt. Han fremsatte ny klage over dette 22. oktober 1997, hvor han samtidig påklaget overføring til tvungent psykiatrisk ettervern av 24. september 1997. Klagen ble 4. desember 1997 ikke tatt til følge.

A brakte saken inn for Indre Sogn herredsrett med påstand om at vedtaket om tvangsinnlegging var ugyldig og med krav om utskrivning fra tvungent psykisk helsevern. I dom av 19. mars 1998 ble påstanden ikke tatt til følge. Dommen ble anket til Høyesterett, men anken ble 25. juni 1998 nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1.

Avdelingsoverlegen ved Æ Psykiatrisenter, avdeling Ø, vedtok 6. august 1998 å forlenge det tvungne psykiatriske ettervernet for A i ett år fra 25. september 1998. A påklaget vedtaket 17. august 1998. Klagen ble forkastet av kontrollkommisjonen 25. september 1998.

A brakte saken inn for herredsretten. Indre Sogn herredsrett, som var satt med fagkyndige meddommere, avsa 17. september 1999 dom med slik domsslutning:

«Staten v/ Sosial- og helsedepartementet frifinnes.»

Herredsretten fant at grunnvilkåret om alvorlig sinnslidelse i §5 i lov om psykisk helsevern, var tilstede. Retten fant videre at behandlingskriteriet var oppfylt, og at det heller ikke var grunnlag for å skrive ut A ut fra en rimelighetsvurdering.

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten fremgår av domsgrunnene.

A har påanket herredsrettens dom til Høyesterett, jf. tvistemålsloven §485 første ledd. Anken gjelder både rettsanvendelsen, bevisbedømmelsen og den skjønnsmessige vurdering av om tvangsvedtaket bør opprettholdes.

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Vedtaket om tvungent psykiatrisk ettervern er forlenget inntil 25. september 2000. Saken er brakt ajour frem til sakens behandling i Høyesterett. Det er lagt frem journalutskrifter fra tiden etter herredsrettens dom. Det er videre nye opplysninger om behandlingsopplegget for A.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Grunnvilkåret i lov om psykisk helsevern §5 jf. §6 om alvorlig sinnslidelse som vilkår for å opprettholde innleggelse er ikke til stede. Heller ingen av tilleggsvilkårene, verken alene eller samlet, er oppfylt. Under enhver omstendighet må A utskrives etter en rimelighetsvurdering.

Han har vært under psykiatrisk behandling i svært mange år. Han ble i 1981 utskrevet på grunn av rimelighetshensyn, jf. Rt-1981-770. Siden den gang har det reelt sett ikke skjedd mye med hans tilstand, og det bestrides at fortsatt behandling vil ha noen virkning som berettiger tvang. Det bestrides også at situasjonen ved utskrivning vil forverre seg slik at tvang er berettiget, særlig når tidsaspektet tas med i vurderingen. A har klart seg i lange perioder uten tvang. Det er ikke grunn til å anta at en vesentlig forverring vil inntreffe nokså umiddelbart etter utskrivning. Det vises til Rt-1993-249 og Rt-2000-23.

Det er ikke dokumentert fare for ham selv eller andre som skulle tilsi at man nå skulle fortsette et ettervern. Han kan ikke holdes tilbake etter dette alternativ utelukkende på grunnlag av at utskrivning vil medføre ulempe for andre.

Det er heller ikke nødvendig å opprettholde innleggelsen for å hindre at han lider overlast. Rettspraksis har stilt strenge krav for å opprettholde innleggelse på dette grunnlag. Situasjonen må være slik at det dreier seg om belastning av kvalifisert art, og at den syke forkommer enten fysisk eller psykisk. Det vises til Rt-1981-770 og Rt-1993-249.

Selv om vilkårene så langt skulle være oppfylt, må han ut fra en rimelighets- og hensiktsmessighetsvurdering skrives ut. Her må det legges vekt på hvordan han selv opplever situasjonen. Han må ha rett til å forsøke seg i frihet og klare seg selv. Han har tidligere i lengre perioder ikke vært underlagt tvang, og han har da klart seg med de forbehold at han isolerer seg og kan opptre truende i perioder. I lys av hans lange sykdomshistorie, er de forbedringer som kan oppnås gjennom medisinering, marginale. Effekten av medisineringen er symptomdempende og ikke helbredende. Han er lei av tvangsmedisinering. Det må også tas hensyn til at han gjennom lengre tid har vært undergitt tvangstiltak, og at han nærmer seg en så høy alder at han neppe får flere sjanser utenfor psykiatrien. Hvis han skulle få tilbakefall, kan han raskt fanges opp av et behandlingsapparat. Det må derfor utvises varsomhet med å utøve tvang.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«A utskrives av tvunget ettervern ved Æ Psykiatrisenter.»

Ankemotparten, staten ved Sosial- og helsedepartementet, har i hovedsak anført:

Herredsrettens dom er riktig.

Grunnvilkåret om alvorlig sinnslidelse i lov om psykisk helsevern §5 er oppfylt, da A lider av schizofreni av paranoid karakter.

Tilleggsvilkårene om behandlingsindikasjon og overlastkriteriet er til stede. Det anføres ikke at A er til fare for seg selv eller andre. Omgivelsene må ha en viss tålegrense som må veies opp mot det onde tvang er for A. Terskelen er ganske høy, det er ikke nok at As oppførsel er plagsom og sjenerende.

Behandlingskriteriet kan deles i to, det er spørsmål om forbedring ved fortsatt opphold og forverring ved utskrivning. A har ikke noen gang tidligere fått en så god, stabil og skreddersydd behandling som nå. Det foreligger utsikt til en vesentlig bedring som vil bli forspilt ved utskrivning.

I tillegg er det ved behandling mulig å unngå vesentlig forverring av As tilstand. Herredsretten, som var satt med sakkyndige meddommere, har lagt til grunn at han åpenbart ikke vil fortsette med medisin dersom han blir utskrevet. Samtidig har man solid erfaring for at A, når han ikke har tatt medisin, har fått tilbakefall av symptomene med betydelig forverring av sykdommen. Det må forventes at han etter kort tid igjen vil bli manifest psykotisk dersom medisineringen opphører. Behandlingskriteriet er oppfylt når det ved behandling er mulig å unngå en vesentlig forverring av hans tilstand, og en forverring vil kunne inntre i løpet av rimelig nær fremtid. Det vises til Rt-1998-937.

I dette tilfellet er så vel forbedringsalternativet som forverringsalternativet oppfylt. Det vises også her til Rt-1998-937 hvor det legges til grunn at behandlingskriteriet er oppfylt hvis det både er utsikt til en viss bedring og en mulighet for å unngå en vesentlig forverring av pasientens nåværende tilstand.

Overlastkriteriet hevdes også å være oppfylt. Prognosen ved utskrivning er mye den samme som i 1981. Det vises til Rt-1981-770 som gjaldt A, og Rt-1988-634 hvor det går frem at det skal legges til grunn en objektiv vurdering av skaderisikoen.

Når det gjelder spørsmålet om tvungen omsorg alt i alt er en god og fornuftig løsning, må behovet for frihet og livsutfoldelse veies mot risikoen for at behovet ikke vil bli realisert. Det vises til Rt-1998-937. Situasjonen for A er i dag en helt annen enn i 1981. A er på ettervern etter lov om psykisk helsevern §13 første ledd. Han bor i sin egen leilighet i Y, og får besøk av personale fra Y kommune og døgnavdelingen ved Æ Psykiatrisenter i Ø. Det foreligger en behandlingsplan.

Pasienten har hatt klare positive virkninger av medisinen den siste tiden. Blant annet har medisinen hjulpet ham ut av en helt isolert tilværelse. Staten er således enig i herredsrettens konklusjon at det foreløpig ikke er hensiktsmessig og rimelig at A utskrives fra tvungen omsorg. Han må gradvis tilbakeføres fra tvungent ettervern til frivillig behandling.

Hovedvilkåret og minst ett av tilleggsvilkårene er tilstede for å opprettholde vedtaket om tvungen omsorg. En rimelighetsvurdering kan heller ikke medføre at han utskrives nå.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til at herredsrettens dom må stadfestes.

A klaget muntlig til kontrollkommisjonen over avdelingsoverlegens vedtak 6. august 1998 om å forlenge det tvungne psykiatriske ettervernet. Kontrollkommisjonen har oppfattet dette både som en begjæring om utskrivning og som en klage på forlenget ettervern. Klagen ble ikke tatt til følge, og kontrollkommisjonen samtykket 25. september 1998 i at det tvungne psykiatriske ettervernet for A ble forlenget i ett år fra 25. september 1998. Kontrollkommisjonen samtykket 21. september 1999 i at det tvungne psykiatriske ettervernet ble forlenget med inntil ytterligere ett år fra 25. september 1999. A har således vært under tvungent psykisk helsevern siden innleggelsesvedtaket 29. august 1997, og er det fortsatt.

Domstolene har ikke kompetanse til å prøve den del av vedtaket som går på forlengelse av tvungent psykiatrisk ettervern, jf. Rt-1999-637. Det følger av lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 §9a at det domstolene har kompetanse til å prøve, er kontrollkommisjonens vedtak om å nekte utskrivning. Domstolene skal prøve alle sider av saken, også de rent skjønnsmessige, jf. tvistemålsloven §482, og denne vurderingen skal foretas ut fra situasjonen slik den er i dag.

Jeg finner først grunn til å redegjøre for bakgrunnen for innleggelsen i august 1997 og situasjonen for A etter dette tidspunkt.

Kommuneoverlegen i Y begjærte A innlagt i august 1997. Han ga i brev til SSSF i august uttrykk for at det var kommet flere klager på A over hans adferd. A var innom legekontoret jevnlig og holdt heftige og mindre sammenhengende taler. Ved en anledning hadde han i en butikk tatt en kvinne i skrittet, og sparket en butikkmann på låret. Han var uinteressert i om folk ble redd ham. Blodprøve viste at han knapt tok medisin på tross av at han sa han brukte denne etter planen.

I avdelingsoverlege Grimelands vurdering av A ved innleggelsesvedtaket står det:

«Enkelte av utsagna kan ein kanskje vere einig med pas. om, ser ikkje vekk ifrå at atombombesjukdom kan vere ein trussel, heller ikkje var det uvant med difteri ved krigens slutt, men sjukehistoria tatt i betraktning og slik pas. Framtår no med tankekøyr, konsentrajon av rikelege paranoide forestillingar, assosiasjonsrikdom er svær, nesten umogeleg å stanse ordflommen, finn eg klart at han presenterer ei alvorleg sinnsliding, hovudkriteriet er såleis til stades. For meg er det openbart at pas. også har fungert bedre i periodar, tillet meg også derfor å meine at behandlingskriteriet er til stades og aksepterer pas. i avdelinga i medhald av §5 i Lov om psykisk helsevern. Han er meddelt dette og har alt klaga til kontrollkommisjonen.»

Overlege Grimeland har videre notert i journalen 21.10.97:

«Både i klinikken her og i Ø har vi mottatt svar frå lab. som viser at pas. ikkje har teke medikasjon. I alle høve ikkje etter ca 15.09. Han har blitt meir uroleg og vanskelagare å omgå, gitt uttrykk for meir psykotiske forestillingar og i Ø har dei opplevd han som vanskeleg å i heile tatt trenge inn til.

I dag framstår han som psykomotorisk svært uroleg, truande, i går var han utagerande, sparka og slo og var fri for kontroll i ein periode. I dag er det ikkje muleg å ha samtale med pas. han er truande. Planen må så være at han etter foreskriven observasjonstid gjer tvangsmedisineringsvedtak.»

Overlege Grimeland skriver videre i journalen 24.10.97:

«Fordi ein ikkje rekk fram med noko form for anna behandling, gjer eg i dag med heimel i foreskrift om avgrensa tilgang til tvangsbehandling i det psykiske helsevern, vedtak om behandling med nevroleptika i injeksjonsform. Det ligg i dag føre ein situasjon som kan samanliknast med situasjonen ei tid etter siste innleggelse, berre med den forskjell at no tek ikkje pas. heller medikasjon per os. Vi trudde han gjorde dette også ved forrige innleggelse, han tok tablettane, men må ha kvitta seg med dei på eit eller anna vis fordi serumprøver på Perfenazin viser 0. Det same viser også prøver tatt i Ø.»

I et oppsummerende brev skriver avdelingsoverlege Lien 23. august 1999 til kontrollkommisjonen for Sogn og Fjordane i forbindelse med forlengelsen av vedtaket om tvungent ettervern i ett år fra 25. september 1999:

«Pasienten har vore pasient ved Æ Psykiatrisenter under tvungent psykisk helsevern §13.1 etter utskriving fra Psykiatrisk Klinikk i Førde 24. september 97.

Frå mai 98 har pasienten disponert eigen leiligheit i Y og har vore der med oppfølging av personalet frå Y kommune. I oktober 98 og fram til mars 99 var pasienten heildøgnspasient kontinuerlig i Ø då han sa seg villig til eit opphald for som han uttrykte det å overvintra. Dette opphaldet synest å ha knytta pasienten bedre til personalet i Ø og det har vore lettare for han å ta imot hjelp sidan. I den seinare tid har såleis personalet i Ø arbeidd med å oppleva større trivsel i leiligheita i Y og dei har besøkt han regelmessig og tatt med mat for å gi han trivelige stunder. Han har etter kvart meir gitt uttrykk for at han treng hjelp og har t.d. no ei god stund regelmessig tatt med vasketøy til Ø for å få hjelp til dette. Han er i avd. meir åpen og gir bedre kontakt. Han er for det meste meir vennlig og triveleg å vera sammen med og han gir meir uttrykk for at han set pris på den støtten har får her.

Pasienten brukte Trilafon depotinjeksjon kvar 14. dag fram til hausten 98. Ein skifta så til Cisordinol depot 200 mg/ml og han brukte fram til april 99 1 1/4 ml kvar 14. dag. A har heile tida sterkt ønska å slutta med medikament og då han som kjent opplever dette som svært farleg og skadeleg. Sidan A sin tilstand har bedra seg litt og sidan han har greidd å samarbeida om behandlinga ved posten hittil så har ein fra april 99 redusert dosen til 1 ml kvar 14. dag. Hittil har han ikkje hatt teikn på tilbakefall eller forverring av tilstanden sin. Ein må sei at A har samarbeidt godt om dei avtalane han har greidd å gjera med oss og han viser etter kvart noko meir tillit til andre menneske. Eit par gonger har han også tatt initiativ til å forlenga opphaldet sitt i Ø med nokre dager og ein er alltid nøye med å invitera han til å bli lenger da ein arbeider aktivt med å forsøka å gi han ei trygg tilknytning.

Pasienten har ein kjent kronifisert alvorlig sinnslidelse. Han har framleis aktive symptom av paranoid type og han har ikkje sjukdomsinnsikt. Han har framleis så lite tillit til andre menneske at han vil ikkje vera i stand til å yta seg den eigenomsorg som vil vera nødvendig for ein rimeleg tilværelse i Y idet han hindrar andre i å hjelpa han.

A har ved tidligare høve når han har autoseponert medisin fått tilbakefall av symptoma sine med betydelig forverring av sjukdommen. Ein vurderer det slik at dette også ville skje no og han har framleis ikkje så mykje sjukdomsinnsikt at det er sannsynleg at han frivillig vil fortsetta å ta medikament regelmessig noko som har betydning for ikkje å forspille mogelegheita for bedring av tilstanden.

Underteikna vurderer tilstanden hans slik at det er naudsynt at ein forlenger vedtaket om tvungent ettervern i henhold til §13.1 i 1 år. Ein vil i denne perioden arbeide aktivt med å styrka tilknytninga hans til hjelpeapparatet videre og han treng også regelmessig depotinjeksjon med antipsykotisk virkande medikament. Tilstanden er imidlertid i forsiktig bedring med von om yttarligare langsom og forsiktig framgang.»

Den 19. januar 2000 har overlege Wikstrand skrevet følgende i As journal når det gjelder fremtidig opplegg for ham:

«Diskusjon om korleis ein best kan hjelpe A. Ønsket er at han kan bo i en verna bustad med mer hjelp døgnet rundt. Evy Flugeim (fra kommunen) skal forsøke å fortsette å besøke pas. i heimen ilag med personal frå Ø. Det bestemmes at nokon kjem til å arbeide med han i Y som kjem til å hospitere her på døgnavd. i Ø for å lære å kjenne pas. og sjå korleis han fungerar.»

Overlege Wikstrand har 23. mars 2000 notert følgende i journalen:

«....Han er førnøgd med vistelsen i Ø, fast enn han har måtta vaska klær og dusja, gått tur og vore på arbeidsstova. Han vil nå standa april ut fordi det ikkje er vår endå...........

Eg oppfattar at vistelsen her har gjort A godt. Etter som han vil standa lenger enn som avtalt gjer vi ein kompromiss at han skrivs ut den 04.04. Han kjem hit kvar andre veke på tysdag for å få injeksjon, vaska klær og dusja. Han reiser sidan heim til Y på kvelden.»

I det siste journalutdraget som er lagt frem for Høyesterett av 16. mai 2000, har overlege Wikstrand notert:

«Status presens:

Klar og orientert. Taler med høg entonig røst. Pustande anding. Akseptabel formell kontakt, dårleg emosjonell kontakt. Utslettande mimikk. Roleg. Under samtalen ingen psykosetegn. Yppar inga suicidtankar. Ingen sjukdomsinnsikt.»

Jeg finner det ikke tvilsomt at A har en alvorlig sinnslidelse som tilfredsstiller grunnvilkåret i §5 første ledd i lov om psykisk helsevern. Jeg viser her til herredsrettens utførlige drøftelse av dette. Det foreligger ikke nye opplysninger for Høyesterett som gir grunnlag for noen annen vurdering.

Det neste spørsmål blir om minst ett av lovens tilleggsvilkår er oppfylt. Det sentrale i denne saken er behandlingskriteriet. Jeg tar her utgangspunkt i det som er uttalt i Rt-1998-på side 944 om det rettslige innholdet av behandlingskriteriet:

«Behandlingskriteriet er først og fremst oppfylt når det er utsikt til en bedring av pasientens nåværende tilstand. Etter omstendighetene kan behandlingskriteriet være oppfylt også når det ved behandling er mulig å unngå en vesentlig forverring av pasientens tilstand, særlig når en forverring ellers ville kunne inntre i løpet av rimelig nær fremtid. Jeg legger til grunn at behandlingskriteriet iallfall er oppfylt hvis det både er utsikt til en viss bedring og en mulighet for å unngå en vesentlig forverring av pasientens nåværende tilstand.»

Det er noe usikkert hvorvidt det er utsikt til en ytterligere bedring for A. Som det går frem av det jeg har gjengitt fra pasientjournal og brev, har A hatt en positiv utvikling etter at det ble startet med depotinjeksjon. Jeg viser særlig til at avdelingsoverlege Lien avsluttet sitt brev av 23. august 1999 slik: «Tilstanden er imidlertid i forsiktig bedring med von om yttarligare langsom og forsiktig framgang.» Jeg utelukker ikke at det er utsikt til en viss ytterligere bedring for A.

Det sentrale er imidlertid etter min mening at det ved behandling er mulig å unngå en vesentlig forverring av As tilstand, og at en forverring vil kunne inntre i løpet av meget nær fremtid hvis A blir utskrevet.

Jeg viser til herredsrettens dom hvor retten la til grunn at A åpenbart ikke vil fortsette med Cisordinol, dersom han skrives ut. Og at han også har uttalt det i sin rettslige forklaring. Det er også lagt til grunn av kontrollkommisjonen på bakgrunn av hans manglende sykdomsinnsikt. Det går frem av det jeg har gjengitt tidligere, at A har sluttet å ta den medisin som blir utskrevet for ham, dersom han er gitt anledning til det. I anken gir A uttrykk for at han er villig til å ta medisin. Ut fra de opplysninger som foreligger, blant annet om As manglende sykdomsinnsikt, og tidligere erfaringer, har jeg vanskelig for å se at det kan legges særlig vekt på at A sier han er villig til å ta medisin frivillig. Hertil kommer at en vesentlig begrunnelse fra As side når det gjelder kravet om utskrivelse, er at han er lei av å ta medisin. Jeg legger til grunn at det er stor sannsynlighet for at A etter kort tid vil slutte med medisin hvis han blir utskrevet.

Det neste spørsmål blir hvilken virkning det sannsynligvis vil få for A hvis han utskrives og slutter med medisin. Jeg viser her til det jeg har gjengitt fra kommuneoverlegens brev om As situasjon ved innleggelsen i 1997, avdelingsoverlege Grimelands vurdering ved innleggelsen og journalnotatene i oktober 1997.

Herredsretten legger til grunn at:

«Dersom behandlingen avbrytes, vil det med stor sannsynlighet medføre at A på kort tid får økende psykotiske symptomer som vil nødvendiggjøre ny tvangsinnleggelse for behandling, - trolig med tyngre medisinering enn om den nåværende behandling kan kontinueres. Denne behandlingen skjer forøvrig i svært moderate doser. En tyngre medisinering vil trolig forverre de bivirkninger A har fått som følge av langvarig og til tider tung medisinering. Bivirkningene gir seg bl.a. utslag i motoriske forstyrrelser i stressituasjoner. Disse vil muligens bedre seg såfremt ikke medisineringen økes.»

Det er grunn til å anta at As situasjon igjen vil forverre seg som her beskrevet hvis han utskrives. Det er ikke fremkommet opplysninger for Høyesterett som gir grunnlag for noen annen vurdering enn herredsrettens.

Jeg finner det på denne bakgrunn klart at det ved behandling er mulig å unngå en vesentlig forverring av As tilstand, en forverring som det er stor sannsynlighet for vil inntre i meget nær fremtid etter utskrivning. Jeg tilføyer at jeg mener behandlingskriteriet også er oppfylt i forhold til vilkårene i den nye lov om psykisk helsevern av 2. juli 1999, som ennå ikke er trådt i kraft. Forverringskriteriet er her uttrykkelig lovregulert, og det er foretatt en viss innstramming, jf. §3-3 første ledd a.

Jeg har kommet til at ett av lovens tilleggsvilkår, behandlingskriteriet er oppfylt. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til om også overlastkriteriet er oppfylt. Når det gjelder det rettslige utgangspunkt for overlastkriteriet, viser jeg til Rt-1993-249 og Rt-1981-770 som gjaldt A. Det legges i dommen av 1981 til grunn at en pasient lider overlast ikke bare når han forkommer rent fysisk, men også psykisk. Men det fremgår også at det må være tale om «temmelig håndfaste misforhold» for at vilkåret er oppfylt. Overlastkriteriet ble den gang ansett å foreligge for A. Jeg ser ikke bort fra at dette kriteriet også er oppfylt i dag, når man leser beskrivelsen av A i dårlige perioder, men jeg finner ikke grunn til å ta stilling til det. Jeg nevner også at overlastkriteriet er sløyfet i den nye loven om psykisk helsevern.

Selv om grunnvilkåret, alvorlig sinnslidelse, og tilleggsvilkåret, behandlingskriteriet, er oppfylt, er det også nødvendig å ta stilling til om A skal utskrives på bakgrunn av en helhetsvurdering av hva som er rimelig og hensiktsmessig. I den nye loven om psykisk helsevern er dette regulert i §3-3 tredje ledd hvor det står:

«Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.»

As ønske om utskrivning, frihet, selvbestemmelse og opphør av tvangsmedisinering må veies mot det forhold at ved en utskrivning vil den bedring av den psykiske lidelse som er oppnådd, sannsynligvis bli borte etter kort tid, og situasjonen forverre seg slik som lagt til grunn under drøftelsen av behandlingskriteriet. Jeg viser til brev fra overlege Wikstrand til Regjeringsadvokaten 22. februar 2000 hvor det bl a står:

«Han lever eit mykje betre liv enn når han 1990-97 var utan medisin utanom då han tok medisin kun for legebesøk og blodprøvar. Han levde då eit heilt uverdig liv. Han var utstøytt og fullstendig einsom. Han var sjølv mykje redd og skremde i sin tur menneskjer. Han kjende seg trua, hadde forestillingar om gass og forgiftning. Han levde i slum og smuss. Han gikk med knivar i veska. Han åt mat inne i butikkane, d.v.s. rett frå forpakningen, eller kald, dårleg mat heime. Pasienten har ingen sjukdomsinnsikt.»

Lege A. Gjestland skriver 24. februar 1999 i As journal:

«At han frivillig og pålitelig skal ta medisinen pr os ligger imidlertid år frem i tiden og må først prøves ut gjennom et langvarig opphold innlagt i avdeling. Det vil være katastrofe om han så gammel som han nå er blitt - på nytt skal havne umedisinert og forkommen i en ensom leilighet hvor ingen slipper inn.»

Det går frem av dette at A har mye å tape på å bli utskrevet. Det går videre frem av opplysningene i saken at A, iallfall objektivt sett, nå sannsynligvis har det bedre enn han noen gang har hatt det. Hvis A skulle bli utskrevet og så slutter med medisin, er det en risiko for at han, som nå er 63 år, selv med ny tvangsmedisinering ikke vil komme opp på det funksjonsnivå han i dag befinner seg. I tillegg er det da sannsynlig at medisineringen blir langt tyngre enn den er i dag.

Det er lite opplyst om at A har bivirkninger av den tvangsmedisinering som han nå har, ut over tretthet. Mengden medisin er redusert, og han får i dag moderate doser.

Jeg legger vesentlig vekt på at situasjonen for A er en helt annen i dag enn i 1981. I 1981 dommen uttaler den sakkyndige:

«Det er trist at vi ennå har psykiatriske pasienter i vårt land hvis velferd står så langt til bake for det vanlige mennesker krever. Men særlig ille er det at et relativt ungt menneske som A skal tilbringe de beste år av sitt liv uten frihet og privatliv. Pasienten har allerede tilbrakt 7-8 år på X sjukeheim på rom sammen med 5-6 andre.»

A bor i dag i egen leilighet i Y. Han besøkes regelmessig av personale i Ø som han begynner å få tillit til. Han får også besøk fra ansatte i kommunen sammen med personale fra Ø, for at han også skal opparbeide tillit til kommunalt ansatte i Y. Håpet er, slik det går frem av journalen 19. januar 2000, at han kan bo i en vernet bolig med mer hjelp døgnet rundt. Det tvangsmessige inngrep består i dag i at A hver fjortende dag selv tar bussen fra Y til Ø for å få moderat depotinjeksjon, og reiser samme dag tilbake. Det er således etter omstendighetene et beskjedent inngrep i hans frihet, selv om det selvfølgelig må tillegges vekt at han opplever det tyngende å være under tvungen omsorg.

Jeg finner etter en totalvurdering at A alt i alt har så meget å tape på en utskrivning at tvungent psykisk helsevern framtrer som den klart beste løsning. Jeg er etter dette kommet til at herredsrettens dom må bli å stadfeste.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

Herredsrettens dom stadfestes.