HR-2000-398 - Rt-2001-496

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2001-04-03
Publisert:	HR-2000-00398 - Rt-2001-496 (100-2001)
Stikkord:	Straffeprosess, Strafferett, Privat straffesak
Sammendrag:	Saken gjaldt avvising av private straffesaker.
Saksgang:	Kristiansand byrett nr 99-00219 M og 99-00220 M - Borgarting lagmannsrett LB-2000-93 A M04 og LB-2000-93 B M04 - Høyesterett HR-2000-00398, privat straffesak
Parter:	A (advokat Jan B. Pettersen) mot B (advokat Hans Stenberg-Nilsen) og C (advokat Ivar Sveen)
Forfatter:	Lund, Flock, Utgård
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §121, §123, §124, Straffeprosessloven (1981) §402, §388, §403, §405, §412, §415, §416, §71, §3, §69, Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §298, §438, Forvaltningsloven (1967) §13, §13a, §13c, Strafferegistreringsloven (1971) §8, Personregisterloven (1978) §38

Saka gjeld avvising av private straffesaker.

Ved stemningar av 5. mars 1999 til Kristiansand byrett reiste A privat straffesak mot byrettsjustitiarius B og politiførstebetjent C. Det var sett fram påstand om at B skulle straffast for brot på personregisterlova §38 tredje ledd med forskrifter og på straffelova §124. Saka mot B vart seinare utvida til mellom anna å omfatte påstand om straff for brot på straffelova §121 første ledd, jf. strafferegistreringslova §8 første ledd. A har også kravd mortifisert utsegner frå B, og kravd oppreising med opp til 50.000 kroner, og dessutan sakskostnader. I saka mot C er det sett fram påstand om straff for brot på straffelova §121 første ledd, jf. strafferegistreringslova §8 første ledd. I seinare prosesskrift er det i tillegg kravd oppreising med opp til 50.000 kroner og i tillegg sakskostnader.

Sakene har sitt utspring i ei tilsetjingssak ved Kristiansand byrett i 1997, der A var søkjar til stilling som førstekonsulent og leiar av namsmannsavdelinga. Under behandlinga av tilsetjingssaka innhenta justitiarius B ei førebels strafferegisterutskrift om A frå Kristiansand politikammer. Politiførstebetjent C ga B denne utskrifta. B hadde på førehand spurt A om samtykke til å innhente utskrift frå strafferegisteret, men A sette seg mot dette. I ein telefonsamtale med saksbehandlar i Justisdepartementet nokre dagar etter at B vart kjend med denne utskrifta, fekk han også referert opplysningar frå strafferegisteret om A. Den førebels utskrifta og dei munnlege opplysningane synte at A var tidlegare straffedømd, seinast i 1989. Han vart ikkje innstilt til den aktuelle stillinga.

A melde B til politiet på grunnlag av handlemåten hans i tilsetjingssaka. Etter tilråding frå riksadvokaten vart B gitt påtaleunnlating etter straffeprosesslova §69 av Kongen i statsråd ved Kongeleg resolusjon 26. mars 1999. B godtok ikkje reaksjonen, og saka vart ført inn for retten i medhald av straffeprosesslova §71. Ved Oslo byretts dom 27. august 1999 vart B dømd for brot på straffelova §121 første ledd, jf. strafferegistreringslova §8 første ledd, til å betale ei bot på 10.000 kroner. B påanka dommen, og ved Borgarting lagmannsretts dom 16. februar 2000 vart han frifunnen. Dommen er rettskraftig.

A har også reist sivilt skadebotsøksmål mot B for lagmannsretten, jf. tvistemålslova §438. Ved Borgarting lagmannsretts dom 15. mars 2000 ( LB-1998-03504 A) vart B frifunnen og tilkjent sakskostnader. B døydde 22. mars 2000. A anka til Høgsterett i høve til dødsbuet, men anken vart ved Høgsteretts kjæremålsutvals orskurd av 18. oktober 2000 nekta fremja.

I samband med etterforskinga av straffesaka mot B, starta Det særlege etterforskingsorgan (SEFO) etterforsking mot politiførstebetjent C for hans rolle i saka. Oslo statsadvokatembete vedtok 4. februar 1999 å leggje bort saka mot C med den grunngiving at det ikkje var bevist noko strafflagt tilhøve.

Kristiansand byrett, med sorenskrivar Jon Høyland ved Jæren sorenskrivarembete som setjedommar, heldt den 29. oktober 1999 saksførebuande rettsmøte i dei private straffesakene, jf. straffeprosesslova §412 tredje ledd. Byretten, med same setjedommar, sa den 4. november 1999 orskurd med slik slutning:

«1. Privat straffesak anlagt av A mot B avvises.

2. Privat straffesak anlagt av A mot C avvises.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke i noen av sakene. »

Byretten avviste saka med den grunngjeving at saksøkjaren ikkje kunne reknast som krenkt i høve til nokon av dei straffeføresegnene som var brotne.

A påkjærte byrettens orskurd til Agder lagmannsrett. Saka vart overført til Borgarting lagmannsrett i medhald av domstollova §38. Borgarting lagmannsrett sa orskurd den 3. mars 2000 ( LB-2000-00093) med slik slutning:

«I kjæremålssak nr 00-00093a M04:

1. As kjæremål overfor B forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 5.000 - femtusen - kroner til det offentlige innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

I kjæremålssak nr. 00-00093b M04:

1. As kjæremål overfor C forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 5.000 - femtusen - kroner til det offentlige innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.»

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens orskurd til Høgsteretts kjæremålsutval. Han hevdar at lagmannsrettens tolking av lovforskrifter er feil. Dette gjeld for det første om A er å rekne som krenkt etter straffeprosesslova kap. 28 (jf. §402). For det andre vert det hevda at det ligg føre feil ved tolkinga av §403 andre ledd og §405.

Med omsyn til at A er å sjå på som krenkt i saka, slik at saka må fremjast, gjer han i det vesentlege gjeldande:

A pretenderer at dei saksøkte har brote strafferegistreringslova §8 første ledd om skjerpa teieplikt om opplysningar frå strafferegisteret, og at de teiepliktige opplysningane om han vart innhenta, utleverte og brukte på ein strafflagd måte. Lagmannsretten har teke feil i at A ikkje er krenkt slik lova krev i eit slikt tilfelle. Lagmannsretten har derimot korrekt kome til at han er å sjå på som krenkt i høve til dei føresegnene i personregisterlova som vert hevda å vere brotne. Det same må leggjast til grunn også for strafferegistreringslova. Det spelar ingen rolle at den siste lova, i motsetning til personregisterlova, ikkje har ei eiga straffeføresegn. Straffeheimelen er straffelova §121.

Personvernomsyn tilseier at den einskilde har krav på vern mot at teiepliktige opplysningar frå strafferegisteret kjem ut. Det er streng teieplikt om slike opplysningar. Det vert vist til reglane i forvaltningslova §13 til §13c om teieplikt, og avgrensingar i denne gjeld ikkje for strafferegistreringslova, jf. §8 andre ledd i denne lova. Samtykke av den det gjeld vil ikkje oppheve teieplikt om opplysningar i strafferegisteret. Det vert vist til utsegner i lovforarbeida.

Kommunikasjon av slike opplysningar er også forbodne internt i offentleg forvaltning, så vel innan same organ som mellom ulike offentlege organ.

Det strenge vernet om registreringsopplysningar som lova oppstiller, vert illusorisk dersom den som vert krenkt ved brot på føresegnene ikkje skal reknast som krenkt også i høve til straffeprosesslova. A hadde i den aktuelle situasjonen ei særskilt interesse i vern i høve til denne lovgivinga. I tillegg til at rettslege og materielle vilkår og skrankar for bruk av opplysningane er brotne, har dei involverte personar også brote saksbehandlingsreglane i strafferegistreringforskriftene.

Kjæreparten har støtte for sitt syn i juridisk teori, jf. Hov, Fornærmedes stilling i straffeprosessen side 30.

Avgjerda i Rt-1975-1167, som lagmannsretten byggjer på, gjaldt ikkje den type spesiallovgiving som i den aktuelle saka. Dessutan var ordlyden i straffelova §121 annleis den gongen. Det er sett fram slik påstand:

«Kjennelsen oppheves og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten dersom sakene ikke besluttes fremmet.»

Ved prosesskrift av 24. mars 2000 har advokat Stenberg-Nilsen meldt frå at byrettsjustitiarius B døydde 22. mars 2000. Det er gjort gjeldande at høvet til å seie straffedom fell bort ved at den påstått skuldige døyr, og at følgjen av dette må vera at det framsette kjærmålet vert avvist.

Ved prosesskrift av 11. april 2000 har advokat Sveen gitt tilsvar til kjæremålet på vegne av C. Det er i hovudsak halde fram:

Prinsipalt må kjæremålet avvisast, i det høvet til kjæremål vart fråfalle av As prosessfullmektig, advokat Pettersen, i samband med hovudforhandlinga i den sivile skadebotsaka mot B. Så lenge den private straffesaka mot C ikkje var rettskraftig avgjord, hadde han ikkje vitneplikt i den sivile saka A hadde reist mot B, jf. tvistemålslova §298. For å få Cs vitneprov, sa advokat Pettersen i telefonsamtale med advokat Sveen den 6. mars 2000, då det var att eit par dagar av hovudforhandlinga, at han ikkje kom til å påkjære lagmannsrettens orskurd av 3. mars 2000 i saka mot C. Advokat Sveen tok dette til etterretning, og melde det straks til C. C førebudde seg då på å møte som vitne under hovudforhandlinga. Sjølv om advokat Pettersen så fråfall C som vitne, vekkjer ikkje det til live igjen høvet til kjæremål. Fråfallet kan givast uformelt, og inneber at lagmannsrettens orskurd er rettskraftig for C sitt vedkomande.

Subsidiært må kjæremålet forkastast. Lagmannsretten har rett lagt til grunn at A ikkje er å sjå som privat krenkt etter straffelova §121 første ledd. jf. strafferegistreringslova §8 første ledd. Tilhøvet til personregisterlova og forskriftene til denne har ingen interesse for Cs del. Utsegnene i lovforarbeida som er trekte fram av kjæreparten, trekkjer i retning av at det ikkje er nokon privat krenkt ved brot på teieplikta i strafferegistreringslova §8. Det at forvaltningslova §13a nr. 1, om at samtykke kan oppheve teieplikt, ikkje gjeld for tilhøve som vert regulert i strafferegistreringslova §8, viser at denne lova berre regulerer bruk og forvaltning frå det offentlege av registeret.

Urett bruk av registeret er undergitt offentleg påtale, og skal berre forfølgjast av det offentlege. Det er såleis ingen privat krenkt etter denne lova.

Igjen subsidiært må saka avvisast etter straffeprosesslova §416, i det A ikkje har tilstrekkeleg grunn til å reise søksmålet. Det er vist til det som vart gjort gjeldande om dette i kjæremålssaka for lagmannsretten.

Den offentlege straffesaka mot C vart lagt bort av statsadvokaten med den grunngiving at det ikkje var bevist noko strafflagt tilhøve. SEFO, statsadvokaten og regjeringsadvokaten har hatt samanfallande vurdering av dette. Det må kunne leggjast til grunn at søksmålet ikkje vil føre fram. Det offentlege har ingen interesse i forfølginga. Riksadvokaten har avgjort at påtalemakta ikkje vil slutte seg til saka, jf. straffeprosesslova §415 andre ledd andre punktum. A kan heller ikkje sjåast å ha noka aktverdig interesse i å forfølgje saka mot C. Det kan til og med setjast spørsmålsteikn ved As motiv for å forfølgje saka. Den unødige og urimelege straffeforfølginga er ei hard tyngsle på C og hans familie. Pressen har omtalt saka og gitt til kjenne at C er tiltala i saka. A har vorte anonym i pressa. Saka er også ei unødvendig bør på den alminnelege tilliten til politiet.

Det er sett fram slik påstand:

«1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.

2. Subisdiært: Kjæremålet forkastes.

3. For det tilfelle at Høyesteretts kjæremålsutvalg behandler anførselen etter straffeprosessloven §416: Saken avvises.»

Ved prosesskrift av 26. april 2000 har advokat Pettersen kome med merknader til advokat Sveens prinsipale påstand og synsmåtar. Han er usamd i at det er gitt avkall på retten til å nytte kjæremål. Det er særleg gjort gjeldande:

Under hovudforhandlinga for lagmannsretten i skadebotsaka opplyste advokat Pettersen til retten og motpartene at A vurderte å fråfalle høvet til kjæremål i den private straffesaka mot C, dersom han ga vitneforklaring. I telefonsamtalen advokat Pettersen hadde med advokat Sveen den 6. mars, vart det samleis opplyst at A ville fråfalle bruk av kjæremål dersom det let seg gjere å avhøyre C som vitne. Advokat Pettersen hadde ikkje fullmakt til å kunne gi eit vilkårslaust avkall på bruk av kjæremål. Noko slikt avkall ga han heller ikkje. I det framlagde brevet av 6. mars 2000 frå advokat Sveen til advokat Pettersen, er det ikkje noko som tyder på at advokat Sveen oppfatta situasjonen slik at A hadde gitt avkall på høvet til kjæremål. Det er i same brev oppstilt vilkår for at C skulle vitne, og dette gjorde det uaktuelt å prøve å gjennomføre eit avhør. Noko avkall på bruk av kjæremål vart derfor aldri gitt retten, C eller Cs advokat.

Ved prosesskrift av 1. august 2000 har advokat Pettersen sagt seg einig i at kjæremålet må reknast for å ha falle bort med omsyn til B.

Høgsterett sa 23. mars 2001 dom i sak nr. 2000/793 (HR-2000-793-A) mellom A og staten v/Justisdepartementet om As krav om oppreisning. Utvalet har ikkje funne det nødvendig å be partane uttale seg påny etter dommen.

Høgsteretts kjæremålsutval viser til at byrettsjustitiarius B døydde 22. mars 2000. Kjæremålet gjaldt straff og oppreising. Partane er einige om at kjæremålet har falle bort. Utvalet tolker dette slik at partane er samde om at saka her må hevast, og saka blir etter dette å heve så langt ho gjeld kjæremål i høve til B, dødsbuet hans.

C har gjort gjeldande at A har fråfalle retten til å påkjære lagmannsrettens orskurd av 3. mars 2000 i samband med hovudforhandlinga i den sivile saka om skadebot. Dette skal ha skjedd den 6. mars 2000. På dette punktet har utvalet full kompetanse. Partane er ikkje samde om kva som reint faktisk skjedde. Det ville vore naturleg å be om å få eit fråfall skriftleg, ikkje minst fordi omstenda rundt spørsmålet om vitnemål frå C også må ha vore uklare for han og advokaten hans. Utvalet finn at kjæreparten ikkje har godtgjort at motparten gjennom sin advokat fråfall retten til å nytte kjæremål.

Kjæremålet rettar seg vidare mot lagmannsrettens tolking av straffeprosesslova §402, jf. straffelova §121, jf. strafferegistreringslova §8, i det lagmannsretten har lagt til grunn at det her ikkje er nokon privat krenkt. Det er her eit vidare kjæremål der utvalet etter straffeprosesslova §388 berre kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking. Kjæremålet rettar seg mot lovtolkinga. som utvalet kan prøve.

Lagmannsretten kom til at A ikkje var krenkt etter straffelova §121, og uttala at den følte seg bunden av avgjerda i Rt-1975-1167, jf. også Rt-1994-1345. Ut over det slutta lagmannsretten seg i hovudsak til byrettens grunngiving.

Høgsteretts kjæremålsutval kom i avgjerda Rt-1975-1167 til at det ikkje var nokon privat krenkt i høve til straffelova §121. Avgjerda knytte seg til det tidlegare alternativet i §121 om å openberre det som «ved Lov eller anden gyldig Bestemmelse er betegnet som Tjenestehemmelighet». Utvalet tok uttrykkeleg ikkje standpunkt til korleis dette stilte seg for det tidlegare straffalternativ i §121 som gjaldt «hvad der i Tjenestens Medfør er blevet ham betroet». Utvalet kom til at spørsmålet var tvilsamt, men fann å kunne slutte seg til resultatet og grunngivinga hos lagmannsretten. Hos lagmannsretten var det som sentral grunngiving sagt at retten

«bygger på ordlyden i straffebudet - tildels sammenholdt antitetisk med uttrykksmåten i §123 første ledd hvor betingelsen er «at krænke nogens rett». ... Noen tilsvarende beskyttelse av den private interesse er ikke kommet til uttrykk i §121 første ledd, som er den straffebestemmelse som er gjengitt i stevningen.

Videre bygger retten på at praksis synes å bygge på at der er adgang til en viss informasjonsvirksomhet eksempelvis fra påtalemyndighetens tjenestemenn til det offentlige. Hvordan og i hvilken utstrekning en slik informasjon bør skje antas å måtte avgjøres av det offentlige organ selv, bl.a. ved en skjønnsmessig avgjørelse av spørsmålet om der i grensetilfeller bør reises offentlig tiltale. ...»

Utvalet er kome til at det ikkje er grunnlag for å fråvike avgjerda frå 1975. I gjeldande straffeprosesslov er det, som byretten har vist til i vår sak, ikkje avgjerande for retten til å fremje borgarlege krav i ei offentleg straffesak at saksøkjaren er krenkt, jf. straffeprosesslova §3. Og det vil også etter omstenda kunne fremjast økonomiske krav i ei eigen sivil sak. Det er etter dette ikkje grunnlag for å utvide høvet til å reise privat straffesak ved å endre tolkinga av kven som er krenkt i høve til straffeprosesslova §402, jf. straffelova §121.

Lagmannsretten har etter dette ikkje tolka lova feil, og kjæremålet må forkastast.

Sakskostnader for Høgsteretts kjæremålsutval er ikkje påstått.

Orskurden er samrøystes.

Slutning:

1. Kjæremålssaka blir heva i høve til B, dødsbuet hans.

2. Kjæremålet blir forkasta i høve til C.