Rt-1975-1167
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1975-10-30 |
| Publisert: | Rt-1975-1167 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 969/1975 |
| Parter: | A (advokat T Backhoff Tollefsen) mot B og C (høyesterettsadvokat Kåre Michelsen). |
| Forfatter: | Stabel, Gundersen, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §118, §120, §121, Straffeprosessloven (1887) §455, §117, §123, §144, §223, §226, §294, Straffeloven (1902) |
A reiste privat straffesak mot politibetjentene B og C med påstand om at de skulle dømmes til straff for overtredelse av straffelovens §118, §120 og §121. Bergen byrett avsa kjennelse hvor saken ble avvist på det grunnlag at ingen privatperson kunne ansees fornærmet etter de nevnte straffebud. A erklærte kjæremål til Gulating lagmannsrett, men lagmannsretten kom til samme resultat som byretten.
I lagmannsrettens kjennelse heter det bl.a.:
«Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten.
I relasjon til strl. §118 finner lagmannsretten - som byretten - det klart at denne straffebestemmelse etter sin art har til formål å beskytte det offentliges interesser og at det bare er det offentlige som kan ansees fornærmet om de saksøkte ved sine handlinger skulle ha «hindret nogens lovlige straffellelse o.s.v. - - -».
Side:1168
Når det gjelder forholdet til strl. §120 finner retten det tilstrekkelig å vise til kjæremålsutvalgets kjennelse inntatt i Rt-1973-1471, - som må antas avgjørende forsåvidt.
Når det gjelder forholdet til strl. §121 har lagmannsretten funnet saken noe tvilsom:
Ved kjennelse inntatt i Rt-1953-1082 er det i kjæremålsutvalgets begrunnelse vist til at «den fornærmede» er beskyttet ved et annet straffebud enn strl. §117 - nemlig §223 og §226 og det kan etter de to her nevnte kjennelser være spørsmål om kjennelsen fra 1973 gir uttrykk for et generelt syn som dekker samtlige de i strl. kap. 11 omhandlede forhold eller om det for hver enkelt paragraf er en forutsetning for å nekte «fornærmede» påtalerett at der ikke er annet straffebud utenfor kapitel 11 som yter ham den tilstrekkelige beskyttelse. I så fali vil kjæremålets avgjørelse forsåvidt angår §121 være avhengig av at en slik betingelse foreligger eller ikke. Såvidt sees er en krenkelse av taushetsplikten ikke dekket av noen annen straffebestemmelse når det gjelder polititjenestemenn som i allefall i dette tilfelle ikke går inn under strl. §144, §294 eller lov av 18.8. 1914. Om adgangen til å reise et sivilt erstatningssøksmål sto åpen for A, kan dette neppe være avgjørende, da et slikt søksmål vanligvis vil være avhengig av at det påvises økonomisk skade - mens straffebudet synes å sikte mot å beskytte også mot ikke-økonomiske skader og således har et videre omfang enn en sivil erstatningsregel.
Den begrunnelse som er gitt for kjæremålsutvalgets resultat i kjennelsen av 1953 kunne således - ved en antitetisk fortolkning - lede til at det in casu er grunnlag for å anse A som fornærmet og dermed som påtaleberettiget. Ingen av de tidligere rettsavgjørelser er nevnt i kjennelsen.
Det er i teorien anført hos Skeie og rent generelt at forbrytelser mot bestemmelsene i strl. 11. kapitel ikke kan påtales av privatpersoner da de ikke er å anse som fornærmet i denne forbindelse. En slik generell stillingtagen til alle straffebestemmelsene i kapitel 11 under ett, kan ikke sees å ha funnet støtte i rettspraksis slik denne i de konkrete saker er utformet av Høyesterett og kjæremålsutvalget.
Lagmannsretten kommer imidlertid under betydelig tvil til at strl. §121 første ledd må forstås slik at påtalerett etter denne straffebestemmelse bare tilligger det offentlige og at der ikke er adgang til subsidiær privat påtale.
Retten bygger På ordlyden i straffebudet - tildels sammenholdt antitetisk med uttrykksmåten i §123 første ledd hvor betingelsen er «at krænke nogens rett». Jfr. kjennelse i Rt-1911-5.637. Noen tilsvarende beskyttelse av den private interesse er ikke kommet til uttrykk i §121 første ledd, som er den straffebestemmelse som er gjengitt i stevningen.
Videre bygger retten På at praksis synes å vise at der er adgang til en viss informasjonsvirksomhet eksempelvis fra påtalemyndighetens tjenestemenn til det offentlige. Hvordan og i
Side:1169
hvilken utstrekning en slik informasjon bør skje antas å måtte avgjøres av det offentlige organ selv, bl.a. ved en skjønnsmessig avgjørelse av spørsmålet om der i grensetilfeller bør reises offentlig tiltale. Utøvelsen av en slik skjønnsmyndighet ville kunne vanskeliggjøres om der var adgang til en subsidiær privat påtale. Selv om A ikke skulle ha andre reaksjons-muligheter blir etter dette kjæremålet å forkaste.
Saksomkostninger: Selv om avgjørelsen har budt på betydelig tvil, finner retten at saksøkeren i medhold av strpl. §455 nr. 3 vil måtte erstatte det offentlige sakens omkostninger, idet søksmålet - etter lagmannsrettens standpunkt - ender uten dom og §455 nr. 3 ikke hjemler noen unntagelse fra denne regel.»
A erklærte kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg og gjorde gjeldende at lagmannsretten uriktig hadde lagt til grunn at det bare er det offentlige «som er skadelidende i lovens forstand når det gjelder forbrytelser som er omhandlet i straffelovens kap. 11. Det riktige må være å vurdere konkret i det enkelte tilfelle hvorvidt en privatperson skal ansees som skadelidende og således fornærmet.
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg oppfatter kjæremålet som rettet mot lagmannsrettens tolking av bestemmelsene i straffelovens §118, §120 og §121, og er blitt stående ved at det ikke kan føre frem.
For så vidt angår §118 og §120 anser utvalget det lite tvilsomt at ingen privatperson kan anses som fornærmet og på det grunlag reise privat straffesak.
Når det gjelder §121 har lagmannsretten ansett spørsmålet tvilsomt, og utvalget er enig i det. Utvalget er imidlertid blitt stående ved at privatpersoner heller ikke i relasjon til denne bestemmelse kan anses som fornærmet, og henviser for så vidt til lagmannssrettens begrunnelse. Resultatet synes å ha støtte i tidligere rettspraksis for så vidt angår det tilsvarende spørsmål i relasjon til andre paragrafer i straffelovens kapittel 11, jfr. de avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg som lagmannsretten har henvist til.
Utvalget finner imidlertid grunn til å understreke at det i denne sak er spørsmål om straffansvar etter det alternativ i §121 første ledd som gjelder åpenbaring av tjenestehemmeligheter. Utvalget har ikke villet ta standpunkt til om en privatperson i egenskap av fornærmet vil kunne reise privat straffesak med påstand om at straffansvar foreligger etter det alternativ i bestemmelsen som går På åpenbaring av noe som av ham er blitt betrodd en offentlig tjenestemann i tjenesten.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.
Etter bestemmelsen i straffeprosesslovens §455 hr. 3 vil saksøkeren måtte erstatte det offentlige sakens omkostninger også for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget er enig med lagmannsretten i at sakens tvilsomhet ikke fritar for omkostningsansvar etter den nevnte bestemmelse.
Side:1170
Høyesterettsadvokat Kåre Michelsen har som oppnevnt prosessfullmektig gitt arbeidsoppgave som viser at han har hatt l+ times arbeid med saken. Saksomkolstningene til det offentlige fastsettes til det samme beløp som prosessfullmektigens salær. kr. 225,-.
Utvalgets kjennelse er enstemmig.»