HR-2000-461
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-07 |
| Publisert: | HR-2000-00461 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00461, straffekjæremål |
| Parter: | A (Advokat Sigbjørn Sigurdsson Mygland) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Aasland, Gjølstad, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §171, §388, Straffeloven (1902) §267, §268 |
A, født xx.xx.1978, er siktet for overtredelse av straffeloven §267, første ledd, jf. §268, annet ledd.
A har, som en av flere siktede i saken, sittet i varetektsfengsel siden midten av januar 2000. Fengslingen er sist forlenget ved Oslo forhørsretts kjennelse av 13. mars 2000 hvor fengslingsfristen ble satt til 10. april 2000. Det ble i tillegg besluttet brev- og besøksforbud frem til 27. mars 2000. Forhørsrettens kjennelse ble påkjært til Borgarting lagmannsrett som forkastet kjæremålet ved kjennelse av 23. mars 2000. Lagmannsretten fant at vilkårene for fengsling etter straffeprosessloven §171 nr. 2 og §172 var oppfylt.
Siktede har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og forsvareren har innlevert støtteskriv. Det er i hovedsak anført:
Lagmannsrettens kjennelse må oppheves som følge av saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har lagt feil faktum til grunn ved vurderingen i tilknytning til §172 når den har fastslått at A ble pågrepet med ransutbyttet i leiligheten. Feilen skyldes trolig at politiet i sitt kjæremålstilsvar til lagmannsretten gav flere uriktige opplysninger med hensyn til hva mistanken bygger på. I politiets tilsvar av 20. mars 2000 side 2 heter det at A er knyttet til saken ved at han «er pågrepet samme kveld med ransutbyttet». Videre heter det at A er observert av naboer da han ankom leiligheten umiddelbart etter ranet. «Negeren» som ble observert sammen med en av de andre tiltalte i saken den aktuelle dagen, er ikke identifisert. Lagmannsretten har ikke direkte vist til sistnevnte påstand, men det må antas at anførselen er vektlagt ved vurderingen av mistankens styrke. Det er nedlagt slik påstand:
«Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. mars d.å. oppheves».
Påtalemyndigheten har anført at det skyldes en skrivefeil når det i tilsvaret til lagmannsretten ble anført at siktede ble pågrepet samme kveld med ransutbyttet, dette gjaldt en av de andre siktede i saken. Forøvrig er det ingen feilaktige opplysninger i tilsvaret. Mistanken mot siktede er åpenbart av en slik styrke at straffeprosessloven §172 kommer til anvendelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det foreligger et videre kjæremål hvor spørsmålet er om lagmannsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2.
Lagmannsretten har i sin begrunnelse for at fengslingsvilkåret i straffeprosessloven §172 er oppfylt, blant annet vist til at siktede skal være pågrepet samme kveld med ransutbyttet. Dette bygger på opplysning i påtalemyndighetens tilsvar til lagmannsretten. Påtalemyndigheten har meddelt at opplysningen var uriktig og skyldes en skrivefeil.
Selv om utgangspunktet er at kjæremålsutvalget ikke kan prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse ved et videre kjæremål, er det lagt til grunn at det i særlige tilfelle kan anses som en saksbehandlingsfeil at retten har lagt et uriktig faktum til grunn. Det er et vilkår at feilen må være klar og uomtvistelig, jf. Rt-1999-819 med henvisninger. I det foreliggende tilfelle er dette vilkår oppfylt, og spørsmålet blir dermed om feilen kan ha hatt betydning for lagmannsrettens resultat. Retten har pekt på andre tungtveiende indisier som grunnlag for at mistanken mot siktede oppfyller kravene i straffeprosessloven §172. Utvalget finner på bakgrunn av den begrunnelse lagmannsretten for øvrig har gitt, at det ikke er noen realistisk mulighet for at retten ville ha kommet til et annet resultat dersom saksbehandlingsfeilen ikke hadde foreligget.
Det er omtvistet om det foreligger andre uriktige anførsler i påtalemyndighetens tilsvar til lagmannsretten, men dette faller utenfor hva utvalget kan prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.