HR-2000-557 - Rt-2000-1146
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-15 |
| Publisert: | HR-2000-00557 - Rt-2000-1146 (255-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt utmåling av oppreisning etter Straffeprosessloven (1981) § 446, jf. § 445. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1999-679 M - Høyesterett HR-2000-00557, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Harald Gjølme) mot Staten v/ Justisdepartementet |
| Forfatter: | Gussgard, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, §446, Straffeloven (1902) §39, Fengselsloven (1958) §35 |
Saken gjelder utmåling av oppreisning etter straffeprosessloven §446, jf. §445.
A, født *.*.1963, ble 4. oktober 1985 dømt til fengsel i to år og fire måneder for flere lovbrudd begått i tidsrommet 19. mai 1984 til 12. juli 1984. Han hadde da sittet i varetekt siden juli 1984, og ble overført til soning i slutten av oktober 1985. Den 22. desember 1985 ble han prøveløslatt etter fengselsloven §35.
Den 7. august 1998 begjærte A saken gjenopptatt på det grunnlag at han var sinnsyk da gjerningene ble begått. Saken ble gjenopptatt, og lagmannsretten la til grunn at domfelte hadde vært strafferettslig utilregnelig i gjerningsøyeblikkene. Han ble derfor frifunnet i dom 21. september 1999.
A fremsatte 29. september 1999 krav om oppreisning med inntil kr 1.000.000 etter straffeprosessloven §446, jf. §445, og Eidsivating lagmannsrett avsa 7. april 2000 kjennelse med slik slutning:
«Staten betaler oppreisning etter straffeprosessloven §446 jf. §445 til A, født xx.xx.1963, med 75.000 - syttifemtusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.»
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at den tilmålte erstatningen er for lav. Det vises til Rt-1995-1131 og Rt-1997-995 som etter hans mening tilsier et relativt høyt nivå for oppreisning ved uberettiget soning i fengsel - selv om den faktiske situasjonen i disse dommene ikke er direkte sammenlignbare med As tilfelle.
Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at kjæremålet forkastes. Det vises til at det for lagmannsretten ble anført at oppreisning ikke burde gis, og at de avgjørelser som er påberopt i kjæremålet har liten relevans.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Den angrepne avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans. Kjæremålsutvalget har derfor full overprøvingskompetanse.
Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Vilkårene for å tilkjenne oppreisning etter straffeprosessloven §446, jf. §445 er at siktede er påført en «særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølging», og at det foreligger «særlige grunner» som gjør det rimelig å tilkjenne oppreisning.
Som lagmannsretten påpeker, ville det dersom det i 1985 ikke var blitt reist straffesak mot A fordi han måtte anses strafferettslig utilregnelig, mest nærliggende ha blitt reist sikringssak. De forhold han ble dømt for, var av en så alvorlig karakter at han mest sannsynlig ville ha blitt sikret i lukket institusjon etter straffeloven §39 nr. 1 bokstav e. Det må derfor legges til grunn at han uansett måtte ha tålt frihetsberøvelse.
Grunnlaget for at lagmannsretten har tilkjent A 75.000 kroner i oppreisning, er den krenkelse og merbelastning A har vært utsatt for ved å sone straff i fengsel i stedet for anbringelse i lukket psykiatrisk institusjon med muligheter for adekvat psykiatrisk behandling.
Som nærmere begrunnelse har lagmannsretten anført:
«Retten finner at krenkelsen har vært betydelig. A var ved flere innleggelser i psykiatriske institusjoner forut for de påklagede handlinger diagnostisert som sinnslidende, og så sent som 25. juni 1984 ble han av politilege Hornemann vurdert å være sinnssyk. Mindre enn en måned senere ble han varetektsfengslet sammenhengende i ca 15 måneder og senere overført til soning. Selv om han uansett ville ha vært anbrakt og berøvet friheten, anses det godtgjort at fengselsoppholdet har vært til skade ved at helsetilstanden ikke er blitt ivaretatt. Det må legges vekt på at As nervøse plager debuterte under et fengselsopphold noe tidligere, og at strafforfølgningen derfor var særlig belastende.»
Kjæremålsutvalget er enig i at selv om A uansett ville ha blitt berøvet friheten, er det i et tilfelle som det foreliggende grunnlag for å tilkjenne oppreisning. Ved utmålingen av oppreisningsbeløpet må det imidlertid blant annet tas hensyn til at alternativet til en straffedom mest sannsynlig ville ha vært sikring i lukket anstalt. Etter en samlet vurdering er kjæremålsutvalget kommet til at det beløp lagmannsretten har tilkjent i oppreisning, er passende.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.