HR-2000-570 - Rt-2000-1126
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-08 |
| Publisert: | HR-2000-00570 - Rt-2000-1126 (246-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om erstatning for uberettiget forfølgning etter at A ble frifunnet i straffesaken for forsikringsbedrageri, men ikke tilkjent erstatning. |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00570, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Hjallis Bakke) mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Gussgard, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §388, §52, Straffeloven (1902) §272 |
A ble ved Alta herredsretts dom 14. oktober 1998 frifunnet for medvirkning til overtredelse av straffeloven §272 første ledd annet punktum jf. tredje ledd om medvirkning til forsikringsbedrageri. Grunnlaget for tiltalen var at A som forhandler av snøscootere skulle ha medvirket til at det ble fremsatt krav mot forsikringsselskap for forsikringstilfeller som ikke hadde inntruffet.
A anla 25. januar 1999 søksmål mot staten v/Justisdepartementet med krav om erstatning for økonomisk tap etter straffeprosessloven §444 - subsidiært for uforholdsmessig skade etter §445 - og om oppreisning etter §446. Det ble nedlagt påstand om erstatningsbeløp på 5.889.000 kroner og oppreisning på 1.500.000 kroner.
På grunnlag av skriftlig saksbehandling avsa Alta herredsrett 11. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for erstatningskravet.
1. Staten v/Justisdepartementet betaler innen 14 - fjorten - dager kr 75.000 - kronersyttifem 00/100 - i oppreisning til A.
3. Hver av partene dekker egne saksomkostninger.»
Etter herredsrettens oppfatning var vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444 til stede. Dette ble begrunnet med at det «ikke er sannsynliggjort at A har begått de forhold han ble frifunnet for i dom av Alta herredsrett av 14.10.98». Når staten ble frifunnet for erstatningskravet, var det fordi herredsretten kom til at A ikke hadde sannsynliggjort at han hadde lidt et økonomisk tap som følge av forfølgningen mot ham.
A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett, som på grunnlag av skriftlig saksbehandling 13. mars 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Lagmannsrettens begrunnelse for å forkaste kjæremålet var at det ikke var sannsynliggjort at A ikke hadde begått de handlinger som lå til grunn for tiltalen, og at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 da ikke var til stede.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling.
Den kjærende part har i hovedtrekk anført:
Herredsretten har lagt til grunn at det ikke er sannsynliggjort at A har begått de forhold han ble frifunnet for i straffesaken. Dette må være ensbetydende med at herredsretten har funnet at det er sannsynlighetsovervekt for at han ikke har begått de handlinger han var tiltalt for. Dette er tilstrekkelig for å oppfylle beviskravet i straffeprosessloven §444. Ved avgjørelsen av erstatningssaken har lagmannsretten begått flere saksbehandlingsfeil. For det første har lagmannsretten ved avgjørelsen av om herredsretten har anvendt straffeprosessloven §444 riktig, bygd på dokumentene i straffesaken og lagt vekt på begrunnelsen for frifinnelsen i straffesaken. For det andre bygger lagmannsrettens vurderinger på et utilstrekkelig grunnlag. Lagmannsretten har etter skriftlig behandling tilsidesatt herredsrettens bevisvurderinger i straffesaken. Denne bygde på muntlige forhandlinger over 11 dager med avhør av 30 vitner. Lagmannsrettens premisser er også uklare og mangelfulle. Saksbehandlingsfeilene må utvilsomt ha hatt betydning for resultatet og må føre til at kjennelsen oppheves.
Det er nedlagt slik påstand i kjæremålet:
«Prinsipalt:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Subsidiært:
2. A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.
3. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»
Påtalemyndigheten har anført at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har full kompetanse i sin behandling av kjæremålet over herredsrettens kjennelse, og det er full adgang til både å bygge på premissene i den frifinnende dom og på sakens dokumenter. Under henvisning til straffeprosessloven §52 bemerker påtalemyndigheten at det ikke gjelder de samme krav til begrunnelse for en kjennelse som for en dom. Påtalemyndigheten tiltrer for øvrig lagmannsrettens kjennelse og har nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. straffeprosessloven §388.
Etter straffeprosessloven §444 har siktede i tilfeller hvor han blir frifunnet, krav på erstatning av staten for økonomisk tap som han er blitt påført som følge av forfølgningen, «dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen».
For at siktede skal ha krav på erstatning etter denne bestemmelsen, må det være overvekt av sannsynlighet for at han ikke har begått handlingen. Bestemmelsen legger tvilsrisikoen på siktede, men stiller ikke krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Det er tilstrekkelig at det er mer sannsynlig at han ikke har begått handlingen enn at han har begått den, se for eksempel Rt-1999-1569 og Rt-1999-1598 med henvisninger til tidligere rettspraksis.
Etter å ha referert lovteksten og påpekt at tvilsrisikoen ligger på siktede, men at det ikke stilles krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt, uttaler lagmannsretten:
«Det som etter §444 skal sannsynliggjøres, er at siktede ikke har foretatt den objektive handling som er grunnlag for siktelsen. Dersom det er de subjektive straffbarhetsvilkår som mangler, kommer erstatningsregelen i §444 ikke til anvendelse, se uttalelser i Rt-1998-1898, og Rt-1999-685 og Rt-1999-1858.»
På bakgrunn av denne lovforståelsen har lagmannsretten etter en konkret bevisvurdering kommet til at det ikke er sannsynliggjort at A ikke har foretatt de handlinger som lå til grunn for tiltalen.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning bygger lagmannsrettens kjennelse på en riktig lovtolking. Den begrunnelse lagmannsretten har gitt for bevisbedømmelsen, er tilstrekkelig, og utvalget kan heller ikke se at lagmannsrettens kjennelse er beheftet med andre saksbehandlingsfeil. Den konkrete bevisbedømmelse eller subsumsjon kan utvalget ikke prøve.
Som grunnlag for angrepet på lagmannsrettens saksbehandling har den kjærende part blant annet anført at lagmannsretten på grunnlag av skriftlig saksbehandling har tilsidesatt herredsrettens bevisvurdering i straffesaken. Denne anførsel må etter kjæremålsutvalgets oppfatning bero på en misforståelse. Som utvalget har påpekt ovenfor, er vurderingstemaet i erstatningssaken om det foreligger sannsynlighetsovervekt for at tiltalte ikke har begått den handling han er tiltalt for, mens vurderingstemaet i straffesaken er om det er bevist at tiltalte har begått handlingen, og at de øvrige straffbarhetsvilkår er oppfylt. Det at det i en etterfølgende sak om erstatning for uberettiget forfølgning blir konstatert at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt, medfører ikke at den frifinnende straffedom blir anfektet.
Den kjærende part har også påberopt som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ved bevisbedømmelsen har bygd på dokumentene i straffesaken og den begrunnelse herredsretten har gitt for frifinnelsen i straffesaken. Utvalget kan ikke se at dette kan være noen saksbehandlingsfeil.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.