HR-2000-597-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-02 |
| Publisert: | HR-2000-00597-K |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-2000-273 A - Høyesterett HR-2000-00597, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A mot staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabel) |
| Forfatter: | Lund, Flock, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §373, §174, §407, §408, Barneloven (1981) §39 |
Saka gjeld krav om oppattaking av lagmannsrettens avgjerd om sakskostnader i dom om barnefordeling.
I sak om foreldreansvar, dagleg omsorg og samværsrett sa X byrett 3. september 1997 dom med slik domsslutning:
«1. B skal alene ha foreldreansvaret for C, født xx.xx.1991.
2. B skal ha den daglige omsorgen for C.
3. Begjæringen om midlertidig avgjørelse tas ikke til følge.
4. A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale kr 21.510,- - kronertjueentusenfemhundreogti - i saksomkostninger til det offentlige.»
A anka dommen til Frostating lagmannsrett, som 12. mars 1998 sa dom med slik domsslutning:
«1. Byrettens dom, domsslutningen punkt 1, 2 og 4 stadfestes.
2. A skal ha samvær med C, født xx.xx.1991, fire timer to ganger pr måned under tilsyn.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 30.195,60 - tredvetusenetthundreognittifem 60/100 - kroner og til B 300 - trehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»
A anka dommen til Høgsterett, men ved Høgsteretts kjæremålsutvals orskurd 3. september 1998 vart anken nekta fremja etter tvistemålslova §373 tredje ledd. A påkjærte også lagmannsrettens avgjerd om sakskostnader, men kjæremålet vart forkasta ved Høgsteretts kjæremålsutvals orskurd 15. september 1998.
A reiste seinare ny sak med krav om endring av lagmannsrettens dom, jf. barnelova §39 andre ledd andre punktum. Saka vart avgjort ved rettsforlik mellom A og B i X byrett 31. mai 1999. Ved rettsforliket vart B tilkjend foreldreansvar og dagleg omsorg, medan A vart tilkjend normal samværsrett.
Den 6. mars 2000 fremja A krav om oppattaking av avgjerda om sakskostnader i Frostating lagmannsretts dom 12. mars 1998. A gjorde gjeldande at vilkåra for oppattaking var til stades etter tvistmålslova §407 første ledd nr. 6. Samstundes kravde A oppreising etter domstollova §153 for brot på fristen i tvistemålslova §408 første ledd første punktum.
Frostating lagmannsrett tok stilling til kravet utan at nokon motpart vart orientert om saka. Lagmannsretten sa 31. mars 2000 orskurd med slik slutning:
«1. Begjæring om oppreisning for oversittelse av frist for begjæring om gjenopptakelse tas ikke til følge.
2. Begjæring om gjenopptakelse avvises.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens orskurd til Høgsteretts kjæremålsutval. Han har kome med supplerande prosesskriv 11. mai 2000 og 12. juni 2000.
A har i hovudsak gjort gjeldande:
Vilkåra for å gje oppreising etter domstollova §153 er til stades. Han kan ikkje lastast for at han oversåg fristen på tre månader etter tvistemålslova §408 første ledd første punktum. Lagmannsretten har stilt for strenge krav til juridisk kunnskap hos ein sjølvprosederande part. Han visste at det gjaldt fristar for bruk av ordinære rettsmiddel, men trudde at oppattaking kunne krevjast utan omsyn til tidsfristar.
Dersom kjæremålsutvalet likevel meiner at han kan lastast for fristbrotet, er kravet om «særlige omstændigheter» i domstollova §153 uansett oppfylt. Det er i denne samanhengen ikkje riktig, som lagmannsretten har uttala, at kravet om oppattaking neppe kan føre fram.
Ei avgjerd om sakskostnader i sak om barnefordeling må kunne krevjast oppatteken til trass for Rt-1972-734. Det er eit reelt behov for å kunne krevje oppattaking berre for sakskostnadene, fordi dommen i hovudsaka ikkje har den same rettskraftsverknaden som andre dommar. I A sitt tilfelle har den rettslege interessa falle bort i hovudsaka, men han har framleis interesse i å få endra pålegget om å betale sakskostnader til det offentlege.
Kravet om oppattaking har god sjanse for å føre fram etter tvistemålslova §407 første ledd nr. 6. Dei viktigaste nye bevisa er rapport frå psykolog Liv Kristin Lærnes 14. juni 1998 og rapport frå psykolog Iver Lillegjære 13. mai 1999. Rapportane viser at lagmannsretten vurderte saka om barnefordeling feil. Med ei riktig vurdering av hovudsaka ville begge partane ha blitt pålagde å dekkje eigne sakskostnader i 1998. Saka ville ha vorte dels vunnen, dels tapt, jf. tvistemålslova §174 første ledd.
At avgjerda om sakskostnader er feil, går også fram av at rettsapparatet i årsskiftet 1998/1999 ved førebelse avgjerder gav A ein omfattande samværsrett med dottera. Det er vist til X byretts orskurd 18. desember 1998 og Frostating lagmannsretts orskurd 29. januar 1999. Bakgrunnen for desse avgjerdene var at A fekk lagt fram nye bevis, ikkje at faktiske tilhøve hadde endra seg.
Omsynet til kva som er rimeleg og rettferdig talar for at retten gir oppreising etter domstollova §153.
Ei endring av avgjerda om sakskostnader vil også kome barnet til gode fordi det vil gjere han betre i stand til å ta vare på barnet økonomisk. Ei endring vil ikkje påføre nokon annan privat part økonomisk tap.
A har i kjæremålet lagt ned slik påstand:
«A gis oppreisning for oversittelse av frist for begjæring om gjenopptagelse.»
I prosesskriv 11. mai 2000 har A lagt ned slik påstand om sakskostander for Høgsteretts kjæremålsutval:
«1. Prinsipalt: A tilkjennes saksomkostninger av staten v/Justisdepartementet med kr 200 for kontorutgifter mv. i kjæremålssaken.
2. Subsidiært: Saksomkostninger tilkjennes ikke i kjæremålssaken.»
I prosesskriv 12. juni 2000 har A gjort gjeldande at Regjeringsadvokaten på utilbørleg måte har freista å framstille faktum uriktig og villeie retten. A har lagt ned slik påstand:
«Assisterende regjeringsadvokat Tolle Stabell gis en straffebot fastsatt etter rettens skjønn for overtredelse av bestemmelsene i domstolloven kap. 10.»
Staten har levert kjæremålstilsvar 8. mai 2000 og supplerande prosesskriv 6., 13. og 20. juni 2000.
Staten har i hovudsak gjort gjeldande:
A har hevda at dersom lagmannsretten hadde vurdert saka riktig materielt sett i 1998, så hadde han ikkje blitt pålagd å betale sakskostnader. I denne samanhengen må ein hugse på at A i 1998 kravde foreldreansvaret og den daglege omsorga aleine for dottera. Ved rettsforliket 31. mai 1999 fekk han berre ein meir omfattande samværsrett. Det har såleis ikkje skjedd noka endring i samsvar med påstanden hans frå 1998.
Kravet om oppattaking er basert på nye rapportar frå psykologar som er innhenta etter at lagmannsrettens dom låg føre i 1998. Ein kan ikkje sjå bort frå at det er endringar i faktiske tilhøve som ligg bak rapportane, og som gjer at A no har fått ein større samværsrett.
Det følgjer av Rt-1972-734 at ei avgjerd om sakskostnadene ikkje kan krevjast oppatteken aleine. Kjæremålet frå A må difor avvisast.
Subsidiært blir det gjort gjeldande at det var riktig av lagmannsretten å nekte oppreising for fristbrotet.
Det er uklart om rapportane frå psykologane kan reknast som nye kjensgjerningar eller bevis etter tvistmålslova §407 første ledd nr. 6. Det er uansett ikkje «aapenbart» at dette materialet måtte ha ført til eit anna utfall for samværsspørsmålet i 1998. I saker om barnefordeling vil fråsegner og skjønnsmessige vurderingar alltid knytte seg til faktum på eit bestemt tidspunkt. I denne saka er det eit sentralt poeng at faktum vart endra ved at barnevernet i desember 1998 oppheva eit vedtak om omsorgsovertaking.
Staten har lagt ned slik påstand:
«1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
2. Subsidiært: Frostating lagmannsrett sin kjennelse 31 mars 2000 pkt 1 og 2 stadfestes.
3. I begge tilfeller: Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken hos A med kr 2.000.»
Høgsteretts kjæremålsutval viser til at kjæremålet ikkje er eit vidare kjæremål, og at utvalet då har full kompetanse.
Utvalet legg - som lagmannsretten - til grunn at A kan lastast for oversitjinga av fristen etter tvistemålslova §408 til å krevje oppattaking, jf. domstollova §153. Også som privat og sjølvprosederande part må A ha plikt til å undersøkje kva fristar som gjeld i slike tilhøve. Oversitjinga av fristen kan likevel ikkje reknast som forsettleg, og spørsmålet er då om særlege omstende talar for at det blir gitt oppreising for fristoversitjinga.
Som del av vurderinga av om det ligg føre særlege omstende, må det vurderast om ei avgjerd av sakskostnadene er gjenstand for oppattaking, utan som ein del av hovudsaka. Utvalet legg til grunn at det i alle fall som utgangspunkt ikkje er høve til dette, jf. avgjerda i Rt-1972-734, men finn det ikkje nødvendig å gå nærare inn på dette spørsmålet.
Utvalet finn at oppreising i alle fall må nektast fordi det er lite truleg at kravet frå A oppfyller kravet i tvistemålslova §407 første ledd nr. 6. A har lagt fram ein del materiale, som er laga etter avgjerda om sakskostnader som blir kravd oppatteken. Det sentrale nye bevisstoffet er to psykolograpportar, og dette er rapportar som seier noko om situasjonen på tidspunktet då rapportane vart skrivne. Rapportane inneheld også nye vurderingar. Ved rapportane er det ikkje lagt fram nye bevis eller nye kjensgjerningar som knyter seg til tidspunktet for hovudforhandling i lagmannsretten.
Innhaldet i rapportane er heller ikkje av slik karakter at det gir grunnlag for å seie at lagmannsretten tok feil i 1998. Såleis kravde A for lagmannsretten i 1998 at han åleine skulle ha foreldreansvaret og den daglege omsorga for dottera C. I dommen fekk han ikkje medhald i dette, men fekk samværsrett fire timar to gonger kvar månad under tilsyn. Ingen av dei nye rapportane som A har vist til, hadde som konklusjon at faren burde ha den daglege omsorga for dottera. Begge psykologane fann derimot grunnlag for noko utvida samværsrett for A. Rapportane hadde fanga inn utviklinga også etter lagmannsrettsdommen. I sine mellombelse avgjerder av 18. desember 1998 frå X byrett og av 29. januar 1999 frå Frostating lagmannsrett, var det også situasjonen slik den då var, som låg til grunn for avgjerdene. Etter at A reiste ny sak for byretten, inngjekk han og tidlegare ektefelle rettsforlik der dottera skulle bu hos mor, samstundes som far fekk ein normal samværsrett. Verken domstolsavgjerdene eller rettsforliket inneber at lagmannsrettsdommen var urett.
Det er ikkje noko grunnlag for kravet om rettargangsbot.
Lagmannsrettens orskurd må etter dette stadfestast.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent sakskostnader med 2.000 kroner. Påstanden blir teken til følgje.
Utvalet seier seg lei for at saka ved eit mistak har blitt liggjande.
Orskurden er samrøystes.
Slutning:
Lagmannsrettens orskurd blir stadfesta.
I sakskostnader for Høgsteretts kjæremålsutval betaler A til staten v/Justisdepartementet 2.000 - totusen - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av orskurden.