HR-2000-5 - Rt-2000-34

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-01-18
Publisert:	HR-2000-00005 - Rt-2000-34 (9-2000)
Stikkord:	Strafferett, Legemskrenkelse, Straffutmåling, Sikring
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling for flere grove legemskrenkelser og reiste særlig spørsmål om bruk av sikring. A var i byretten dømt til fengsel i 1 år for to grove legemskrenkelser, og det ble gitt fullmakt til sikringsbemyndigelse i 5 år. Dommen i byretten var fellesstraff med resttiden fra en tidligere dom på fengsel i 1 år for knivstikking, legamsfornærmelse, knivtrusler og trussel om å ta livet av den krenkede. A var dessuten ved tre tidligere tilfeller dømt til fengsel uten vilkår. Det ble gjort gjeldende at de subjektive vilkår for sikring ikke var tilstede. Lagmannsretten hadde, etter å ha hørt tre sakkyndige, lagt til grunn at A hadde varig svekkede sjelsevner. Høyesterett var enig med lagmannsretten i at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å gi fullmakt til sikring. De tidligere instansene hadde lagt til grunn at det forelå kvalifisert fare for gjentakelse av straffbar handling av samme type som den domfellelsen gjaldt. Høyesterett uttrykte tvil om vilkåret var oppfylt i dag, men fant ikkje grunn til å ta endeleg standpunkt til spørsmålet, da sikring ikke ble sett på som formålstjenelig i dette tilfellet. Det ble vist til at det nå var gått lang tid siden de pådømte forholdene ble begått. Selv om det forelå enkelte nyere episoder, ble disse ikke sett på som å være av en slik karakter at de gav grunnlag for å fastslå at vilkåret om sikringsbemyndigelse var oppfylt.
Saksgang:	Bergen byrett 27.05.1997 - Gulating lagmannsrett 15.01.1999 - Høyesterett HR-2000-00005 (sak nr. 65/1999)
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Rolf Strøm) mot [A-mann] (advokat Frode Folkestad)
Forfatter:	Bruzelius, Flock, Gjølstad, Tjomsland, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §227, §228, §229, §39, §147, §223, §230, §232, §291, §54, §60, §62, Fengselsloven (1958) §41, Veitrafikkloven (1965), Straffeprosessloven (1981) §323

Dommer Bruzelius: Bergen byrett avsa 27. mai 1997 dom med denne domsslutning:

«1. A, født *.*.1951, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf. §230, straffeloven §228 annet ledd, 1. straffalternativ, jf. første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en fellesstraff med resttid 122 - ethundreogtjueto - dager etter soning av Bergen byretts dom av 24.10.95, jf. fengselloven §41, jf. straffeloven §54 nr. 3 til en straff av fengsel i 1 - ett - år.

Til fradrag i straffen går 169 - ethundreogsekstini - dager for utholdt varetekt, jf. straffeloven §60.

2. Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler mot A som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a - f for en periode av inntil 5 - fem - år.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

A anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjaldt saksbehandlingen, bevisvurderingen under skyldspørsmålet og reaksjonsspørsmålet, herunder sikringsbemyndigelsen. Anken ble i første omgang nektet fremmet. Etter begjæring om omgjøring traff lagmannsretten 26. mars 1998 ny beslutning og tillot anken over sikringsbemyndigelsen fremmet, mens omgjøring for øvrig ble nektet.

Gulating lagmannsrett avsa 15. januar 1999 kjennelse med denne slutning:

«Anken forkastes.»

Det fremgår av byrettens dom at dommen er en fellesstraff med resttiden på 122 dager av Bergen byretts dom 24. oktober 1995, hvor domfelte ble idømt fengsel i ett år for overtredelse av straffeloven §229 2. straffalternativ, jf. §232, straffeloven §228 første ledd og straffeloven §227 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd (ett tilfelle av knivstikking, ett tilfelle av legemsfornærmelse, ett tilfelle av trusler med kniv og ett tilfelle av alvorlig trussel hvor han truet med å ta livet av fornærmede).

A har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 8. november 1999 å tillate anken fremmet for Høyesterett, jf. straffeprosessloven §323. Det anføres prinsipalt at de subjektive vilkårene for å anvende sikring ikke er til stede, og at lagmannsretten har tatt feil med hensyn til bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Det hevdes at domfelte ikke har varig svekkede sjelsevner, at det ikke er tilstrekkelig kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige forbrytelser av den karakter han er dømt for, og at sikring under enhver omstendighet ikke vil være hensiktsmessig når det gjelder den domfelte. Subsidiært er det nedlagt påstand om at en eventuell sikringsbemyndigelse ikke bør omfatte sikringsmidlene i straffeloven §39 nr. 1 bokstavene e og f, og atter subsidiært at sikringstiden bør være kortere enn fem år. Påtalemyndigheten har påstått anken forkastet.

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge, slik at sikringsbemyndigelse ikke gis.

Byretten fant domfelte skyldig i to grove voldsforbrytelser. Den første voldshandlingen ble begått 31. mars 1996. Offeret - en 64 år gammel kvinne - ble ved et kraftig knyttneveslag påført betydelige smerter og alvorlige tannskader. Hun var domfelte fullstendig fysisk underlegen og uten mulighet til å forsvare seg. Også ved den andre handlingen, som ble begått 26. september 1996, var offeret ute av stand til å forsvare seg. Likevel fortsatte domfelte å klemme hardt rundt offerets hals, og det skyldes en ren tilfeldighet - at to forbipasserende grep inn - at følgene ikke ble alvorlige.

Foruten de to dommer som jeg allerede har nevnt, er A domfelt ved tre tidligere anledninger: I 1977 for overtredelser av vegtrafikkloven til fengsel i 40 dager; i 1989 til fengsel i 7 måneder for to tilfeller av overtredelse av straffeloven §223 første ledd (ulovlig frihetsberøvelse), tre overtredelser av straffeloven §227 (trusler), en overtredelse av straffeloven §147 annet ledd 1. straffalternativ, jf. første ledd (bevæpnet innbrudd) og tre tilfeller av overtredelse av straffeloven §291 (skadeverk); i 1992 til fengsel i 45 dager for overtredelse av straffeloven §227 (trusler).

Straffeloven §39 nr. 1 fastsetter to subjektive vilkår for sikring. Det første er at gjerningspersonen har begått handlingen i en av de psykiske avvikstilstander som loven nevner. Det andre er at det på grunn av lovbryterens avvikstilstand er fare for at vedkommende på ny skal begå en straffbar handling. I rettspraksis er det lagt til grunn at det må foreligge en kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger for at sikring skal kunne benyttes, og denne fare må vise seg gjennom det forhold som danner grunnlag for sikringsdommen, se Høyesteretts kjennelse 16. november 1999 i sak lnr. 77A/1999, snr. 57/1999 (Rt-1999-1705), og den rettspraksis det der er vist til. Når vilkårene for sikring er oppfylt, kan retten idømme sikring. Retten må her ta hensyn både til grovheten av det lovbrudd som er begått, og den handlingen som det er fare for. Sikringsspørsmålet må vurderes ut fra forholdene på domstidspunktet, se Rt-1998-6.

Forsvareren har anført at lagmannsretten - som byretten - har tatt feil når den har kommet til at A har varig svekkede sjelsevner. Det er vist til at A er i fast arbeid i Nordsjøen som vedlikeholdsarbeider, og til at han i de senere år har kvalifisert seg gjennom ulike kurs. Forsvareren har videre fremhevet at A har felles foreldreansvar med mødrene til de tre av hans fem barn som er umyndige, og at han i flere år har hatt et fast forhold til sine to yngste barns mor, selv om han har adresse hos sin egen mor, som han er sterkt knyttet til.

For by- og lagmannsretten var det tre rettsoppnevnte sakkyndige. Den ene av disse, privatpraktiserende spesialist i psykiatri Terje Andersen, hadde allerede i 1989 sammen med spesialist i psykiatri, Sigurd Assersson, avgitt en rettspsykiatrisk erklæring vedrørende A. I tillegg var for by- og lagmannsretten oppnevnt spesialist i psykiatri, avdelingsoverlege Henrik Rogge og spesialist i psykiatri Jan Øystein Berle. Samtlige sakkyndige var til stede under hele bevisførselen for så vel by- som lagmannsretten. De tre sakkyndige har alle konkludert med at A har varig svekkede sjelsevner. Rogge og Berle har videre konkludert med at A har mangelfullt utviklede sjelsevner, mens Andersen ikke har funnet at dette er tilfelle. Andersen er den eneste av de sakkyndige som har hatt direkte kontakt med A. Dette skjedde i forbindelse med vurderingen i 1989. Rogge og Berle har kun møtt A i retten, idet han nektet å la seg underkaste observasjon. Deres direkte observasjon av A har således vært begrenset til forhandlingene i to instanser hvor de hadde anledning til å stille ham spørsmål.

Lagmannsretten sluttet seg til de sakkyndiges konklusjon om at A har varig svekkede sjelsevner. Det samme gjorde byretten, men den la i tillegg til grunn at han hadde mangelfullt utviklede sjelsevner.

Slik jeg ser det, er det ikke lagt frem opplysninger som gir Høyesterett grunnlag for å fravike lagmannsrettens konklusjon på dette punkt.

Forsvareren har videre anført at det ikke foreligger noen kvalifisert fare for gjentakelse av en straffbar handling av samme type som den domfellelsen gjelder.

Så vel by- og lagmannsretten som de tre sakkyndige konkluderte med at det forelå en kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige forbrytelser av den karakter som han er dømt for. Lagmannsretten understreker at det særlig er når han nyter alkohol i større mengder at det er kvalifisert fare for gjentakelse:

«...For lagmannsretten er det åpenbart at tiltaltes problem er hans manglende selvkontroll særlig når han nyter alkohol i større mengder. ...Det går som et «mønster» om man ser tilbake på tiltaltes tidligere domfellelser og bøteleggelser, at det er voldshandlinger og trusler, noen ganger i kombinasjon, og under påvirkning av alkohol. Tiltalte fremstår for lagmannsretten som en relativt ressurssterk person og med en viss selvinnsikt. Dette er forsåvidt hans styrke, og gir grunnlag for håp om at han skal klare seg uten å komme bort i alvorlig kriminalitet. I de siste årene har han, til tross for varetektsfengsling i en periode, klart å skolere seg ved kurs og dette sammen med innsats i arbeidet, har gjort at han i dag sosialt fungerer på en bedre måte enn tidligere da alt synes å være, sagt med hans egne ord: kaos. Men tiltalte har et alvorlig problem med sitt forhold til alkohol. Selv om han er oppmerksom på dette, synes det ikke som at han reelt forstår, eller er villig til å forstå at dette må det gjøres noe med, ikke bare prates over. ...»

For lagmannsretten var det noe bevisførsel om to senere «episoder» eller «opptrinn». Det ene gjelder en episode i august 1997 hvor A etter det som er anført i en politirapport «ble tilsnakket av en politipatrulje etter at en kvinne hadde gjort patruljen oppmerksom på et opptrinn hvor tiltalte skulle ha vært involvert». Det fremgår av lagmannsrettens redegjørelse at A var beruset, men at politiet ikke fant grunn til å pågripe ham. Episoden har ikke ledet til noen anmeldelse eller ytterligere forføyning. Det neste forhold gjelder en episode fra april 1998 «hvor tiltalte ble avhentet ca kl 0200 utenfor en leilighet han angivelig skulle ha prøvd å komme inn i». Også ved denne anledning var han, etter det lagmannsretten opplyser, beruset. Denne hendelsen har ført til at statsadvokatene i Hordaland har utferdiget tiltalebeslutning mot A for to tilfeller av overtredelse av straffeloven §227 første straffalternativ (trusler). A har bestridt forholdet. Det ble opplyst i skranken i Høyesterett at hovedforhandling er berammet i slutten av januar 2000. I skranken i Høyesterett er også dokumentert en politianmeldelse for legemsfornærmelse begått 30. november 1999. A har bestridt anmelderens fremstilling av hendelsesforløpet.

Ved min vurdering av sikringsspørsmålet, herunder av om faren for gjentakelse er tilstrekkelig kvalifisert, må jeg bygge på situasjonen i dag. Den spesielle utvikling saken har hatt, kommer da inn. Det er nå gått nærmere 3 år og 4 måneder siden det siste av de pådømte forhold ble begått, og nærmere 2 år og 8 måneder siden byrettens dom i saken ble avsagt.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det er fare for gjentakelse av straffbare handlinger, og også i at denne faren gjelder forbrytelser av den karakter som A ble domfelt for ved Bergen byretts dom av 27. mai 1997. Slik jeg ser det, er det tilstrekkelig her å konstatere at det er fare for at A vil true med eller begå alvorlige voldshandlinger på ny.

Men det kan på bakgrunn av tidsforløpet og de opplysninger som for øvrig foreligger i saken, reises tvil om vilkåret om kvalifisert gjentakelsesfare er oppfylt i dag. Lagmannsretten uttaler at domfeltes faste arbeidsforhold og hans faste forhold til venninnen som han har to barn med, er tegn på en positiv utvikling, men at varigheten var kort og at det fremdeles var knyttet usikkerhet til dette. Disse forhold har imidlertid nå vært stabile i ytterligere ett år siden lagmannsrettens kjennelse. Noen fornyet sakkyndig vurdering foreligger ikke. De episoder av nyere dato som jeg har omtalt, er etter mitt syn ikke av en slik karakter at de gir grunnlag for å fastslå at vilkåret er oppfylt. Siden jeg er kommet til at det i dette tilfellet ikke vil være hensiktsmessig å gi sikringsbemyndigelse, er det imidlertid ikke nødvendig for meg å trekke noen bestemt konklusjon på dette punkt.

Både byretten og lagmannsretten har understreket at det ved en eventuell bruk av sikringsbemyndigelsen primært vil være aktuelt å benytte de såkalte frie sikringsmidler i straffeloven §39 nr. 1 bokstav a-d. Det er ikke opplyst fra aktors side at det i dag er aktuelt å anvende slike sikringsmidler, og jeg kan heller ikke - slik saken er opplyst - se at dette fremstår som et aktuelt alternativ. Det synes videre usikkert om slike sikringsmidler vil ha en positiv virkning i dette tilfellet. Når jeg ser hen til at det også er tvilsomt om vilkåret om kvalifisert gjentakelsesfare er oppfylt, er jeg derfor blitt stående ved at det - slik saken nå står - ikke bør gis bemyndigelse til anvendelse av sikringsmidler.

Jeg stemmer for denne

dom:

I byrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler går ut.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

I byrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler går ut.