HR-1999-77 - Rt-1999-1705
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-16 |
| Publisert: | HR-1999-00077 - Rt-1999-1705 (405-99) |
| Stikkord: | Strafferett, Sikring |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om forlengelse av sikring.
Høyesterett mente det nettverk som nå var etablert rundt A, gjorde at det ikke lenger kunne sies å være kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Vilkårene for sikring var etter det ikke til stede, og påtalemyndighetens anke måtte således forkastes. |
| Saksgang: | Tana og Varanger herredsrett 04.12.1998 - Hålogaland lagmannsrett 05.07.1999 - Høyesterett HR-1999-00077, snr. 57/1999 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Lars Fause) mot A (advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Skoghøy, Oftedal Broch, Lund, Gussgard, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, §233, §291, §292, Psykisk helsevernloven (1961) §13, §5 |
Dommer Skoghøy: Saken gjelder spørsmål om forlengelse av sikring.
Etter ordre fra Riksadvokaten ble A, født *.*.1967, av Statsadvokatene i Troms og Finnmark 18. juni 1993 satt under tiltale ved Tana og Varanger herredsrett med påstand om sikring for overtredelse av straffeloven §233 første ledd og §292, jf. §291. Grunnlaget for tiltalen var at A en gang i tidsrommet fra kvelden torsdag 10. desember 1992 til kvelden 11. desember 1992 skulle ha drept B i hans hytte ved X i Sør-Varanger, og deretter om kvelden 11. desember 1992 ha satt fyr på hytten. Da A ble funnet å ha vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket, ble det ikke reist straffesak.
Herredsretten fant det bevist at A hadde begått de handlinger han var tiltalt for, og ved dom 2. august 1993 ble påtalemyndigheten gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 bokstavene a - f for et tidsrom av inntil fem år.
Sikringen ble iverksatt ved vedtak av påtalemyndigheten 25. oktober 1993. Fra sikringen ble iverksatt og til mars 1994, var A sikret i fengsel. I mars 1994 ble han overført til Y vernehjem i Å. Deretter ble han i mars 1995 overført til fengslig forvaring, i oktober 1995 til frisikring i Kriminalomsorg i frihets hybelhus i Z, i desember 1995 til fengslig forvaring, i februar 1997 til nytt opphold ved Kriminalomsorg i frihets hybelhus i Z og fra desember 1997 til sikring i Trondheim kretsfengsel. Innimellom har han hatt ett opphold ved Æ psykiatriske sykehus i Z og flere kortere opphold ved Ø sykehus i Å.
Lengstetiden for sikringen løp ut 25. oktober 1998, og etter ordre fra Riksadvokaten satte Statsadvokatene i Troms og Finnmark 19. august 1998 A under tiltale ved Tana og Varanger herredsrett med påstand om sikring for ytterligere fem år. Ved dom 4. desember 1998 kom herredsrettens flertall - rettens formann og en av meddommerne - til at vilkårene for fortsatt sikring var til stede, mens mindretallet - den andre meddommeren - kom til at det ikke forelå tilstrekkelig fare for gjentakelse av
Side:1706
alvorlige straffbare handlinger til at begjæringen om forlengelse av sikringsbemyndigelsen kunne tas til følge.
Herredsrettens dom har denne slutning:
«Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler i samsvar med straffeloven §39 nr 1 bokstav a - f overfor A, født *.*.1967, for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.»
A påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett. Ved dom 5. juli 1999 kom lagmannsrettens flertall - to av fagdommerne og de fire meddommerne - til at vilkårene for sikring ikke var til stede, idet det ikke ble funnet å foreligge tilstrekkelig fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Mindretallet - rettens formann - kom til at det forelå tilstrekkelig gjentakelsesfare. Siden han var i mindretall, gikk han ikke inn på hvilke sikringsmidler det burde gis bemyndigelse til.
Lagmannsrettens dom har denne slutning:
«A frifinnes.»
Om domfeltes personlige forhold og saksforholdet for øvrig viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Påtalemyndigheten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og bedt om at påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 bokstavene a - f for et tidsrom av inntil ytterligere fem år.
Da lagmannsrettens dom ble avsagt, satt A i varetekt i Trondheim kretsfengsel i påvente av avgjørelsen av sikringssaken. Dagen etter at dommen var avsagt, ble han løslatt. Han flyttet da til sin mor og hennes samboer som bor på XX i Sør-Varanger. Siden 20. august 1999 har A bodd i et nabohus som han leier.
Etter eget ønske hadde A et opphold ved Ø sykehus i Å fra 13. til 15. september 1999. Ø sykehus har sagt seg villig til å innkalle ham til kontroll og én ukes opphold ved sykehuset fire ganger i året.
Mellom oppholdene ved Ø sykehus blir han fulgt opp av kommunehelsetjenesten i Sør-Varanger. Blant annet får han én gang i uken besøk av hjemmesykepleier, som gir ham medisiner for én uke om gangen.
Påtalemyndigheten har anført at A fortsatt må anses som sinnssyk, og at det for det tilfelle at medisineringen skulle svikte eller han skulle falle tilbake til rusmiddelmisbruk, foreligger kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Etter påtalemyndighetens syn er det av hensynet til beskyttelsen av samfunnet nødvendig med fortsatt sikringsbemyndigelse.
Forsvareren har anført at det ikke foreligger tilstrekkelig fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger til at sikringsbemyndigelsen kan forlenges. Det er nå etablert et sosialt og helsemessig nettverk rundt A i Sør-Varanger. Det er ikke registrert noe rusmiddelmisbruk siden våren 1998. Han tar de medisiner som han har fått foreskrevet fra Ø sykehus. Det som har skjedd etter behandlingen i lagmannsretten, støtter den konklusjon lagmannsrettens flertall har kommet til.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke ikke kan tas til følge.
Etter straffeloven §39 nr. 1 er det et vilkår for sikring at en ellers
Side:1707
straffbar handling er foretatt i sinnssykdom, bevisstløshet eller under en forbigående nedsettelse av bevisstheten, eller av en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner, og at det er fare for at vedkommende som følge av slik tilstand skal begå nye straffbare handlinger. I rettspraksis er det lagt til grunn at det må foreligge en kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger for at sikring skal kunne benyttes, og denne fare må vise seg gjennom det forhold som danner grunnlag for sikringsdommen, se f.eks. Rt-1988-262, Rt-1991-114, Rt-1993-793, Rt-1994-1028, Rt-1995-1699 og Rt-1997-48. Vilkårene for å avsi dom for forlenget sikring er de samme som for den opprinnelige sikringsdommen.
Både for herredsretten og for lagmannsretten har rettspsykiater Karl-Ewerth Horneman og spesialist i psykiatri Børre Husebø vært oppnevnt som sakkyndige. De var også oppnevnt som sakkyndige for herredsretten ved behandlingen av den opprinnelige sikringbegjæringen i 1993. I tilleggserklæring av 31. mai 1999 til lagmannsretten har de opprettholdt konklusjonen i deres tidligere erklæringer til herredsretten om at A «antas å lide av paranoid schizofreni», men det fremgår av tilleggserklæringen at det har inntrådt en forbedring i forhold til tidligere. I erklæringen uttales blant annet:
«Det vises til sammendrag i rettspsykiatrisk erklæring av 29. mars 1993 og videre til erklæring av 07 07 98 ved de samme sakkyndige.
Ved nuværende undersøkelse fremkommer paranoide forestillinger forenlig med en schizofren prosess. Dog kan anføres at pasienten er symptombedret. Dette antas å være en følge av medikamentell behandling. Han har også en viss grad av sykdomsforståelse/følelse. Han gir uttrykk for at han trenger psykiatrisk oppfølging og behandling.
...
Vi viser til erklæring av 29 03 93 og 07 07 98 hvor det fremgår at observanden antas å lide av en paranoid schizofreni. Denne konklusjonen opprettholdes. I epikrise fra Ø sykehus i forbindelse med opphold fra 15. februar 99 til 22. februar 99, fremgår at observanden får diagnosen residualschizofreni. Ifølge epikrisen frembyr han ingen tegn til hallisunose eller andre psykosesymptomer. Det fremgår videre at observanden ikke frembyr paranoide forestillinger eller noen form for hallusinose.
Ved observasjonen ved de sakkyndige i tidsrommet 9. februar 99 og frem til 1. mai 99, bærer observanden imidlertid preg av en kronisk schizofren tilstand med følelsesavflating og affektmatthet. Tross medikasjon bryter paranoide vrangforestillinger igjennom. Disse kan være noe vage og observanden lar seg i enkelte situasjoner korrigere. Det dreier seg bl.a om forfølgelsesideer. Observanden antas noe symptombedret ved nuværende medikasjon, og han synes å ha en større grad av sykdomsfølelse enn tidligere.
Den sinnsykelige prosess antas å ha antatt et kronisk forløp med klare personlighetsforandringer.
Konklusjonen blir derfor at observanden antas å være sinnssyk nu.»
Som det fremgår, ble A ansett som sinnssyk til tross for at det var inntrådt en forbedring i forhold til tidligere. Etter at denne erklæringen ble avgitt, er tilstanden blitt ytterligere forbedret. Dette kommer jeg tilbake
Side:1708
til i forbindelse med vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Men selv om det har inntrådt en forbedring, og A i dag langt på veg synes å være symptomfri, legger jeg til grunn at han fortsatt må anses som sinnssyk.
Etter dette vil det avgjørende for om A fortsatt kan undergis sikring, være om det foreligger kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger.
De sakkyndige for lagmannsretten har i tilleggserklæringen av 31. mai 1999 konkludert med at det fortsatt foreligger fare for gjentakelse av straffbare handlinger. I erklæringen blir dette begrunnet slik:
«Ved begge de tidligere erklæringer konkluderer de sakkyndige med at observanden antas å lide av mangelfullt utviklede sjelsevner. Premisser for denne konklusjon er pasientens asosiale og ustrukturerte livsførsel i ungdomstiden, misbruk av alkohol og narkotikamisbruk samt kriminalitet. Han ble dimmitert fra forsvaret av psykiske grunner. Der foreligger avvik innen følelses- og viljeslivet.
Denne konklusjonen opprettholdes fortsatt, idet der ikke har inntrått noen ettermodning.
Observanden antas også fortsatt å lide av varig svekkede sjelsevner. Hans langvarige misbruk av rusmidler har skadet han. I tillegg har han to hodeskader (1985 & 1987) som har ført til mistanke om epilepsi (nevrologisk avd. Ritø 1991). Det vesentligste er imidlertid den langvarige sinnssykelige prosess som har ført til personlighetsmessige forandringer av kronisk karakter med forandringer innen følelsesliv og viljesliv.
Som følge av observandens mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner antas det å være fare for gjentagelse av straffbare handlinger.
De sakkyndige vil imidlertid påpeke at observanden, ved optimal behandling innenfor det psykiske helsevern og ved avhold fra narkotiske stoffer, vil ha muligheter for en rehabilitering med bedre funksjonsnivå som følge.»
I forbindelse med herredsrettens behandling av begjæringen om fortsatt sikring, foretok Kriminalomsorg i frihet i Z en personundersøkelse av A. Ifølge personundersøkelsen - som er datert 17. november 1998 - skal behandlende lege ved Ø sykehus, Henrik Galeen, den gang ha uttalt til personundersøkeren:
«Det er stor fare for at A begår alvorlige kriminelle handlinger hvis han ikke er rett medisinert. Bruk av rusmidler vil forsterke A sine paranoide trekk der han føler seg forfulgt av andre. A har da gitt uttrykk for å reagere mot den som forfølger han. A vil bruke illegale rusmidler i perioder, da han har et sterkt avhengighetsforhold til hasj. Ved rett og god medisinering vil A klare seg bra.»
Under saksforberedelsen for Høyesterett er det gjennomført en ny personundersøkelse av Kriminalomsorg i frihet i Finnmark. Ifølge denne personundersøkelsen - som er datert 3. november 1999 - klarer A seg nå godt alene. Hjemmesykepleien i Sør-Varanger har ukentlig kontakt med ham og sørger for medisinering. Han har ifølge personundersøkelsen et godt forhold til familie og venner, og det foreligger ingen opplysninger om rusmisbruk.
I perioden 13. - 15. september 1999 hadde A et frivillig opphold på Ø
Side:1709
sykehus i Å. Ifølge epikrisen var han innlagt med diagnosen «residual schizofreni». I epikrisen er blant annet anført:
«Kommer for 2 dagers planlagt opphold etter tilbud fra avdelingen.
Bor alene med en valp i eget hus på XX utenfor Kirkenes. Uføretrygdet. Har kontakt med mor og yngre bror. Han har en flerårig schizofren lidelse som først har hatt en paranoid karakter, deretter residuell type. ...
Pene klær og god hygiene. Virker ikke stoffruset. Orientert for tid, sted og situasjon. Gir god formell- og moderat emosjonell kontakt. Rolig under samtale. Svarer adekvat på alle spørsmål. Fattig mimikk. Sjelving i føttene. Nøytral grunnstemning. Virker ikke angstfylt. Virker ikke å hallusinere under innkomstsamtalen. ...
Er på avdelingen i god habitualtilstand, samarbeider godt til behandlingsopplegg. Er ikke påfallende i avdelingen. Etter planlagt opphold utskrives pasienten i fin form til hjemmet 15.09.99 med uforandret medisinering.»
Kommunehelsetjenesten i Sør-Varanger v/lege Ottar Fjose har i legeerklæring av 11. oktober 1999 til As forsvarer uttalt:
«A får oppfølging på vårt legekontor etter opphold på Ø Psykiatriske sykehus. Han får nå medisinene slik man anbefalte på Ø. Hjemmesykepleier gir han medisiner for en uke om gangen.
Det ser ut til å gå veldig bra med han i forhold til de alvorlige diagnosene han har hatt. Neste skritt er å trappe ned på hans beroligende og angstdempende medisiner.
Prognosen kan være bra, men avhenger også av at han ikke får tilbakefall til rusmidler.»
Etter min oppfatning må det legges til grunn at det etter at A ble løslatt 6. juli 1999, er blitt etablert et slikt sosialt og helsemessig nettverk rundt ham på XX i Sør-Varanger, at det ikke lenger kan sies å være kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Den eneste voldshandling som er registrert på A, er den handling som ligger til grunn for sikringssaken. Som lagmannsrettens flertall påpeker, synes denne handlingen å være noe situasjonsbestemt. Det fremgår av de erklæringer som jeg har gjengitt, at han etter hvert har fått økt sykdomsinnsikt og forståelse for at han trenger medisinering. Etter det som er opplyst, bruker han ikke lenger rusmidler. Medisineringen holder sykdommen under kontroll, og den synes nå langt på veg å være symptomfri. Etter min oppfatning må det legges til grunn at det gjennom den oppfølgning A får fra kommunehelsetjenesten i Sør-Varanger og Ø sykehus, er mulig å holde sykdommen under kontroll, og i tide å oppfange signaler om forverring. Dersom det skulle inntre en ukontrollert forverring, vil han om nødvendig kunne tvangsinnlegges i psykiatrisk sykehus etter lov om psykisk helsevern §5, og eventuelt overføres til tvungent ettervern etter lov om psykisk helsevern §13.
For ordens skyld påpeker jeg at lagmannsrettens flertall kan oppfattes slik at det har lagt til grunn at det også vil kunne reises ny sikringssak dersom sykdomstilstanden skulle forverre seg. Som påtalemyndigheten har påpekt, er det imidlertid en forutsetning for at det skal kunne reises ny sikringssak etter at sikringstiden er utløpt, at det blir begått nye
Side:1710
kriminelle handlinger som kan danne grunnlag for sikring. Etter at sikringstiden er utløpt, kan det ikke reises ny sikringssak på grunnlag av den handling som lå til grunn for den opprinnelige sikringsdommen.
Som nevnt mener jeg at det med det nettverk som nå er etablert rundt A, ikke lenger kan sies å være kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger. Vilkårene for sikring er etter dette ikke til stede, og påtalemyndighetens anke må således forkastes.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Lund: Likeså.
Dommer Gussgard: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.